Det som er menneskeskapt kan også endres av mennesker

Da jeg var i Grønland traff jeg ikke en eneste person som ikke trodde på menneskeskapte klimaendringer. De kjente klimaendringene så nært på kroppen og så forandringene hvert eneste år. Vinteren blir kortere, isen blir tynnere og mer ustabil, og været blir varmere. 97% enighet blant hele verdens klimaforskere er ikke noe man skal lukke øynene for.
Her hjemme i Norge har vi politikere som nekter å tro på en hel verden full av miljøforskere, og vi har nettopp sett at USAs president har trukket landet ut av Parisavtalen. Jeg skulle nesten ønske det var fake news, men det er dessverre en realitet. I 2017, ei tid der man egentlig vet mer enn noen gang før- og har tilgang til mye mer informasjon enn tidligere. Ironisk nok.

Det eneste som er fint med at klimaendringene er menneskeskapt er at vi kan endre den igjen.
Når USA lukker øynene for hva slags ansvar de har, samtidig som Norge skal fortsette å bore etter olje uten å tenke på konsekvensene av det, så kan vi velge å åpne øynene å ta det ansvaret som de ikke tar. Og det er mye vi kan gjøre! I anledning verdens miljødag i dag skal jeg dele 10 enkle tips for en mer miljøvennlig hverdag.

1. Jeg tror de fleste kan huske de grusomme bildene av den syke hvalen som strandet i Hordaland i vinter med 30 plastposer i magen. Noe større argument for å kutte i bruken av plast finnes vel ikke. Bruk miljøvennlig bærenett eller gjenbruk plastposene du allerede har kjøpt på butikken.
2. Spis mindre kjøtt, kjøp mer lokalprodusert mat, spis økologisk.
3. Bruk kollektivtransport eller gå/sykle i stedet for å kjøre bil.
4. Gjenbruk. La klær gå i arv, klærbyttefest, handle på loppis eller på brukthandelen og ikke minst kjøp&salggrupper på sosiale medier.
5. Bruk mindre strøm! Bruk LED-lyspærer, skru av lyset i rom du ikke oppholder deg og fyll vaskemaskinen din før du setter den på.
6. Sorter søppel og lever avfall på din nærmeste søppelfylling/miljøstasjoner.
7. Kast mindre mat. Spis rester dagen etterpå og ikke bry deg om maten er gått ut på dato, det betyr ikke at den er dårlig.
8. Delta i debatten om miljø, vis at du bryr deg.
9. Støtt eller bli medlem av en miljøorganisasjon. På den måten sier du tydelig ifra hva du mener, samtidig som du støtter et viktig arbeid.
10. Stem på et parti som setter miljø høyt ved valget 11.September. På den måten kan du sikre at hensynet til miljøet blir satt framfor hensynet til landets rikeste.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe for å sikre ei framtid til de som kommer etter oss.



#Klima #Mljø #Verdensmiljødag #Samfunn #Politikk #Hverdag #Grønt #Rødt #Framtid 

Etterklang



Det er snart 5mnd siden jeg kom hjem fra Grønland, og tiden har gått så utrolig fort. Jeg har endelig fått fordøyd opplevelsene jeg hadde der, og jeg sitter igjen med et overraskende stort savn. Det er så rart hvordan hodet fungerer, og hvordan alt det som gjorde vondt ikke gjør det lengre.
Jeg måtte lese min egen dagbok for å hente frem de tøffe følelsene, og jo lengre tiden går, jo mer har jeg glemt hvor vanskelig det egentlig var.
Dette innlegget burde jeg kanskje skrevet allerede i desember, men det hadde ikke blitt like positivt da. Meningene mine og det jeg skriver er like sant, men fokuset hadde nok vært på noe helt annet, og jeg hadde ikke klart å se hvor viktig den reisen var for meg.

Da jeg reiste hjem kunne jeg ikke komme hjem fort nok. Jeg var så utrolig lei av å være så isolert. Jeg var helt sliten av å savne, og jeg hadde en sånn følelse av at jeg ikke hadde klart en time til der. Hvis reisen hadde blitt utsatt (som ofte skjer der på grunn av værforholdene) så hadde jeg ikke tålt det. Da helikopteret tok av fra Uummannaq var jeg så enormt lettet. Jeg ville bare bort derifra.

Grønland er det fineste øynene mine har sett. Jeg var forelsket i naturen fra første møtet. Jeg lengter enda tilbake til den friske luften, de store isfjellene og den barske vinden. Nord-Norge er vakkert, men det kan ikke måle seg med Grønland.
Jeg traff mange flotte mennesker som ble veldig viktige for meg. Jeg tror at når man er i en sårbar situasjon, så blir enkeltpersoner avgjørende, iallefall ble det sånn for meg. Jeg var heldig som fikk ei god venninne med en gang som jeg kunne snakke med, og som hadde vært i samme situasjon som meg året før. Hun var også flink å dra meg med på sosiale ting, noe som gjorde at dagene gikk litt fortere. Jeg fikk mange venner der oppe, og jeg savner de skikkelig masse! Det er rart å ha en hverdag der jeg ikke er sammen med de. Jeg ble kjent med mange fra andre land, og fikk oppleve flere kulturer enn "bare" den grønlandske. En ordentlig berikelse!
Dagene gikk sakte. En time i Grønland (for meg) er det samme som tre timer i Norge. Jeg vet ikke hvorfor det var sånn, om det var fordi jeg ikke hadde WIFI, fordi jeg ikke hadde politikken, om det var kulturen eller om det var savnet. Men det føltes som om tida stod i still, og i ettertid føles det som om jeg var der i 1 år.

Praksisplassen var barsk og jeg fikk virkelig bli kjent med den grønlandske arbeidskulturen. Det fineste med jobben var barna. Uansett hva de hadde opplevd, så stod de oppreist. Jeg lærte masse av de. Jeg fikk også gode forhold til kollegene mine som tok godt vare på meg. Det er noe med det grønlandske folket, jeg følte at de mange ganger så meg på en annen måte enn jeg opplever her hjemme.
Det var merkelig å være helt ny. Det er lenge siden jeg har opplevd at ingen vet hvem jeg er eller kjenner de rundt meg. Det var litt godt.

Denne uka fikk jeg meldinger fra Grønland- på grønlandsk. Jeg forstår det ikke lengre like godt. Jeg kunne kommunisere helt enkelt og litt hverdagslig på grønlandsk da jeg reiste derifra, men når jeg ikke har praktisert det, så stopper det jo opp. Det synes jeg er trist fordi jeg syntes språket var veldig interessant, og jeg følte mye mestring ved å beherske de vanskelige uttalelsene jeg lærte. Hver dag lærte jeg et nytt ord, enten av barna, kollegene mine eller andre i befolkninga.

Jeg var heldig som traff så mange flotte folk! At det i oktober kom et dansk ektepar som hadde bodd i mange år i Tromsø var så betryggende. Jeg hadde noe til felles med noe, ikke bare forstod de hva jeg sa uten å måtte si HÆ, de forstod også hvor jeg kom fra.

At mamma, stefaren min, tanta mi og bestefaren min kom til Grønland var den største milepælen. Det hadde jeg lenge sett frem til, og det var overraskende lett å komme tilbake til den grønlandske hverdagen etter noen dager sammen med de. Jeg trodde det bare skulle bli trist, men det var bare godt.

At vennene mine og familien sendte meg pakker fra Norge med oppmuntrende ord og gaver levde jeg lenge på. Jeg fikk julebrus, grøt, sjokolade, norske blad og varme klær. Jeg følte at noen hjemme brydde seg om meg og at jeg fikk smaken av hjemlandet mitt selv om jeg var langt borte. Jeg er utrolig takknemlig for de som tok seg bryet og gjorde det for meg! Det var viktigere for meg enn dere aner.

Jeg angrer ikke på at jeg reiste til Grønland. Jeg tror det har gjort meg til et bedre menneske. Alle har godt av å se hvor rå og brutal verden kan være, og det har bare økt mitt ønske om å skape et bedre samfunn for alle.

Mulig jeg ble økonomisk ruinert av å ikke være hjemme å arbeide i tillegg til praksisen, men jeg ble rik på erfaringer. Jeg hadde valgt det om igjen, og jeg håper jeg får muligheten til å komme tilbake.

#Utveksling #Samfunn #Barnevern #Student #Savn #Grønland #Skole

Vi må snakke om olja

Oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja er en av vår tids største miljøkamper. Det handler ikke bare om fisken, havet og turismen, det handler om framtida. Å vinne en seier som denne betyr utrolig mye for hva slags samfunn generasjonene etter oss skal leve i. Det betyr alt.

Naturen i nord er den aller vakreste. Høye fjell og hav så langt øyet kan se, småromantiske fiskevær, barn som skjærer torsketunger og sjarkfiskere i alle aldre. Får oljeprinsene tak i "det sorte gullet" som gjemmer seg under all den flotte fisken som svømmer omkring kan idyllen fort sprekke.
For området er sårbart og skjørt. Både fisken og fuglen står i fare. Havområdet har stor betydning for økosystemet langs hele kysten, ikke bare i nord-Norge. Her ligger fødestua til verdens siste, robuste torskestamme som gir oss millioner av fiskemåltider og milliarder av inntekter hvert eneste år. I generasjoner før oss (og forhåpentligvis etter oss) har det vært fisken som har vært den viktigste næringa her nord. Like utenfor Lofot-øya Røst ligger verdens største kaldtvannskorallrev, og fastlands-Europas største sjøfuglkoloni hekker her. Alt dette står under kontinuerlig hardt press, og det er på tide at vi som nasjon tar et valg. Vil vi ha fisken eller vil vi ha olja?

Økt oljeutvinning generelt er ikke veien å gå. Som et av verdens rikeste land (foreløbig) har vi unike muligheter til å komme oss ut av oljeavhengigheten og satse på fornybare næringer. Her handler det ganske mye om å tenke fremover i stedet for å stå på stedet hvil. Olja er ikke en evigvarende ressurs, noe vi nylig smertefullt har fått erfare. Det står enda mange oljearbeidere uten jobb fordi oljekrisa ikke har blitt tatt på alvor. Løsningen til noen er å sørge for flere oljejobber. Men når olja likevel tar slutt, burde det mye heller vært et fokus på å sørge for at vi utvikler noe som kan vare, og som samtidig ikke skader kloden vi bor på.
Forurensningen i verden må gå ned, ikke opp. Vår forsøpling av jorda går ut over andre mennesker, og det er på tide at vi gjør noe med det. Som et av landene i verden med størst Co2-utslipp per innbygger har vi et spesielt ansvar i å redusere utslippene av klimagasser til atmosfæren.

Arbeiderpartiet hadde nettopp landsmøte og bestemte seg igjen for at de var for konsekvensutredning. Partiets liksomkompromiss der de åpner for å verne de områdene det ikke er olje i er ingenting annet enn et dårlig forsøk på å lure folk. Det er rett og slett et hån. Forslaget går ut på at deler av Lofoten og ei lita linja av kysten utenfor vernes mot oljevirksomhet, samtidig som det skal åpnes for konsekvensutredninger i havområdene sør for Lofoten. Klassisk Arbeiderpartiet. De vil både beholde kaka og spise den samtidig. Jatakk, litt av alt. Holde befolkninga i sekken og oljebaronene i posen.

Arbeiderpartiets ønske om konsekvensutredning handler ikke om skaffe mer kunnskap, men om å sette døra på gløtt for verdens mektigste oljeselskaper. Kunnskapen er allerede der, og man trenger ikke å være rakettforsker for å forstå at å bore etter olje i sårbare områder er risikosport. Mitt parti går imot alle forsøk på å åpne for konsekvensutredning om oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Vi vet allerede hva konsekvensene kan bli dersom områdene åpnes, og at en såkalt "konsekvensutredning" er første steg for åpning av områdene. Åpner man området utenfor Lofoten for oljeboring, kommer Vesterålen og Senja likefort etter.
Hensynet til miljøet, arbeidsplassene og framtida gjør at vi mener at det ikke er noe annet enn uansvarlig å starte en sånn prosess.


Jeg er veldig stolt over å være medlem av et parti som har vært klar og tydelig på hva slags miljøpolitikk vi ønsker. Vi gir oss aldri i kampen om et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Sosialistisk Venstreparti er virkelig et parti du kan stole på når det kommer til denne saken.
Denne kampen er rett og slett for viktig til at vi kan løse den med kompromisser, og den aller beste løsningen er varig vern av områdene.


#Varigvern #LoVeSe #Miljø #Klima #Globaloppvarming #Samfunn #Politikk #AP #SV 

Det er bare en bokstav.


Overraskende nok har det vært vedtaket om K'en i KRLE-faget som har fått mest oppmerksomhet etter landsmøtet til Arbeiderpartiet nå i helga.
For det første så bør det ikke komme som et sjokk for noen at et parti som opprinnelig var med på å ta bort K'en i gamle KRL-faget ønsket å gjøre det samme igjen. For det andre så er det bare en bokstav, det har egentlig ingen stor betydning for selve faget.
Jeg mener at vi heller bør diskutere hvor stor del kristendommen skal ha i faget, enn å diskutere bokstavene i navnet på faget. Jeg er helt sjokkert over hvor mye fokus akkurat denne saken har fått, spesielt med tanke på alle de hundrevis av andre vedtakene Arbeiderpartiet gjorde i helga, noen av de kan få enda større og verre konsekvenser enn akkurat denne. Folk har meldt seg ut av partiet, KrFere har uttalt at de ikke kan samarbeide med AP lengre. Det er jo ikke noe nytt at Arbeiderpartiet vil ha et fag som inkluderer flere, så jeg skjønner ikke helt det store sjokket.

Jeg er kristen, går i kirka, ber hver dag og giftet meg i barndomskirka mi. Kristendommen betyr mye for meg. Jeg tror ikke det er tilfeldig at jeg ble kristen fordi jeg generelt sett tror at ting skjer for en grunn. Likevel har jeg stor respekt for andre religioner og tenker helt klart at hvis jeg hadde vokst opp med muslimske foreldre, så hadde jeg helt sikkert vært muslim selv. Hvor man vokser opp og hvem man har rundt seg er jo med på å avgjøre hva man tror på og hvem man blir, selv om det kommer en dag der man tenker selv og tar et mer bevisst valg på hva man tror på (eller ikke tror på).

Det er viktig at vi lærer om andre religioner. Da jeg gikk på skolen hadde vi KRL, Kristendom, Religion og Livssyn. Jeg fikk bedre karakter når vi hadde en prøve om jødedommen enn når vi hadde en om kristendommen.
Det er interessant å lære om hva andre tror på og hva som finnes der ute. Det er viktig kunnskap å ta med seg videre i livet. Det er med på å gi økt kunnskap, spesielt i møte med andre mennesker.
Da jeg gikk på skolen var det noen som hadde fritak i KRL fordi de ikke var kristne. Dette var ikke noe som "bare" gjaldt barn fra andre land, men også elever fra dette landet som vokste opp i ei annen retning av kristendommen enn det staten la til rette for. Jeg mener at vi må ha et inkluderende religionsfag som inkluderer, ikke ekskluderer. Det viktigste bør jo være at elevene lærer såpass mye om de ulike religionene til at de kan ta en stilling selv til hva de tror på, enn at de lærer for mye om en religion og alt for lite om de andre.

Norge har tradisjonelt sett vært et kristent land. Selv om det har vært sånn, så betyr det ikke at det alltid må være sånn. Vi må kunne være åpen for hva andre tror på og vi må kunne være trygg nok på det vi selv tror på til å kunne gi plass til andre religioner.
Den norske kulturen står ikke i fare bare fordi vi gir plass til folk som tror på noe annet. Andre religioner er ikke farlige. Folk må få tro på hva vi vil, og vi må gjøre skolen enda mer åpen for alle elevene. Å endre navnet på et fag hver gang det blir regjeringsskifte blir litt for dumt, synes jeg. Det må jo koste enormt mye penger og det gir jo ikke et særlig godt inntrykk av politikerne til verken foreldre, lærere eller elever. Det er nesten litt småflaut.

#KRLE #RLE #KRL #Bestemdere #Politikk #Samfunn #Religion #Samfunnforalle #Ikkedetviktigste

Det handler om å stå sammen

Neste onsdag er ikke bare en vanlig onsdag. Det er den internasjonale kvinnedagen, en dag som det absolutt er verdt å markere.
Det er en dag for å hedre de som har stått på for at vi har det så bra som vi har det og for å vise solidaritet med de som enda kjemper kampene vi har vunnet for lenge siden. Det er en dag vi bretter opp armene og minner hverandre på at det enda er langt igjen for å oppnå målene våre, samtidig som vi skal vise verdens kvinner at de ikke står alene.

Kvinnekamp er ikke bare en kamp for norske kvinner, det er også en internasjonal kamp. Vi har lang vei å gå før vi når likestilling her hjemme i Norge, men det er enda flere kvinner i verden som kjemper hardt for rettighetene vi i dag tar for gitt. Det er mange som enda kjemper for at kvinner skal få stemmerett. Kampen om trygge, lovlige aborter kjempes enda verden over. Å få bestemme over sin egen kropp, gå på skole og retten til å gifte seg med hvem man vil (eller velge å ikke gifte seg) er eksempler på en virkelighet langt unna den vi er vant til.

Kvinner utgjør 2/3 av alt arbeid i verden, men eier kun 1% av all verdens eiendom. 70% av verdens fattige er kvinner. Kvinner verden over mangler grunnleggende rettigheter, samtidig som kvinner er særlig utsatt for vold, overgrep og misbruk.
Voldtekt er et vanlig våpen i krig og rammer særlig kvinner og jenter. Tvangsekteskap er i mange land helt lovlig og vanlig. I noen land får ikke jenter gå på skole. De fleste flyktningene som kommer til Norge og Europa er menn, fordi de har en større mulighet til å flykte fra krig, naturkatastrofer og fattigdom enn kvinner har. Det er ikke rettferdig.

Noen her hjemme latterliggjør kvinnedagen. Noen håner at vi setter kvinnesaker på dagsorden og mener at vi har det alt for godt. Selv om vi har det bra, betyr ikke det at vi ikke skal fortsette å kjempe for å få det bedre. Og selv om vi har mange rettigheter betyr det ikke at vi skal ta de for gitte og holde munnene våre lukket når vi vet at en hel verden utenfor våre grenser undertrykkes grovt.
De borgerlige, med FrP i spissen, vil ha kvinnekamp til å handle om fremmedfrykt. De vil benytte anledningen til å snakke om hijab, burka og burkini, samtidig som de latterliggjør kvinnedagen.
Til det har jeg følgende å si: Å gjøre det forbudt å gå med et plagg og argumentere det med kvinnefrigjøring er ikke det samme som å kjempe en reell kamp sammen med noen. Mange jenter ønsker å kle seg i disse plaggene for å holde fast på sin kulturelle identitet. Det er trist at noen blir tvunget å gå med hijab, men å innføre et forbud er ikke det samme som å endre et samfunn. I et fritt land må man anerkjenne religiøse kvinners ønske om å bruke hijab- eller ikke bruke den.

Den feministiske kampen er ikke en kamp mot en spesiell religion, det er en kamp mot all undertrykkelse basert på kjønn- og det handler om alle kvinners rettigheter uavhengig av hvor de kommer fra, hva de kler på seg om morgenen og hva slags språk de snakker. Det handler om å stå sammen.



#Sammen #Kvinnekamp #Likestilling #Samfunn #Undertrykkelse #Feminisme #Verden #8mars

Hvem snakker vi om?

Er det noe jeg virkelig ikke tåler så er det rasisme. Jeg er ikke så veldig glad i diskriminering generelt fordi det er sykt urettferdig og teit, men akkurat rasisme blir jeg bare så sykt forbanna for. Ikke bare fordi man ikke kan gjøre noe med at man feks har en annen hudfarge eller et annet språk, men fordi folk glemmer at alle er mennesker- og at det er mennesker vi snakker om.

I samfunnet vårt i dag ser vi at det er økende rasistiske og høyreekstreme ytringer. Kommentarfeltene oser over av "god" gammeldags rasisme og sosiale medier florerer av styggheter. Jeg skjemmes. Det går ikke en dag uten at det kommer frem negative og usaklige ytringer mot noen basert på hva slags land de er fra, hva slags hudfarge de har eller hvis de fronter en sak som rasistene er uenige i av prinsipp; fordi det er en av ikke-norsk opprinnelse som fronter den. Det skal liksom ikke mer til før nettrollene hamrer løs på tastaturet. Jeg har mange ganger lurt på om det er sånn at de scroller nedover nettavisene og bare går i klikk-modus så snart de ser noen som "umulig" kan være av norsk opprinnelse. Det kan nemlig virke litt sånn.

Og det synes jeg er helt utrolig. Ikke bare fordi jeg synes at vi som nasjon bør skjerpe oss og ta oss sammen, men fordi det tross alt ikke er lenge siden vi holdt hverandre i hendene og fant sammen i en felles sorg over nettopp disse meningsytringene. Etter 22/07-11 burde rasistiske holdninger bli enda mer slått ned på, det burde vært lagt fullstendig lokk på, og rasistene burde vært unntaket. I stedet ser vi at flere politikere sprer fremmedfrykt og får flere og flere saker til å handle om "oss" og om "dem" når det burde handle om at vi alle er medmennesker som lever på samme jord- og at vi sammen bør skape en bedre plass å leve for ALLE.
Og det er ikke bare i Norge vi ser denne grusomme utviklinga. I hele Europa ser vi eksempler på en voksende nasjonalistisk og høyreekstrem holdning i form av at rasistiske grupperinger og høyreekstreme politiske partiene får flere med seg. Felles for disse er at de alle skylder på innvandring for alle problemer som Europa står ovenfor. Denne utviklinga strider imot vårt grunnleggende prinsipp om å respektere hverandre.

Jeg ønsker meg et mer inkluderende samfunn. Et varmere samfunn der vi ikke setter mennesker i en boks og diskriminerer de på bakgrunn av hudfarge, religion, legning eller etnisitet. Det skulle ikke være så vanskelig å få til.

#Rasisme #Fremmedfrykt #Sluttmeddet #Samfunn #Utvikling #Fremtid #Allebarnervårebarn

Tromsø dør ikke av bompenger

"Tromsø by roper på vekst og atter vekst, men en plass går grensen. Etter hvert kan det bli så dyrt å bo og arbeide i byen at mange flytter ut på landsbygda. Kanskje det blir så dyrt at det blir lønnsom å ikke gå på arbeid? Hvis det blir like store overskridelser på Tromsøpakken som andre prosjekter vi kjenner til, ja, da er det spikeren i kista".

Jeg leste nettopp et innlegg i bompengedebatten skrevet av to forfattere fra FrP. De fleste "analysene" skal jeg la vær å svare på, men å spå Tromsø sin død på grunn av bompenger kan bare ikke stå uimotsagt.
Tromsø er en flott by. Jeg er selv student her og jeg stortrives. Mest av alt er det kollektivtransporten jeg setter pris på. Jeg elsker å ta buss. Og hvis jeg uheldigvis er litt for treg om morgenen slik at jeg ikke rekker bussen, så kommer det fort en til. Det er stor luksus i forhold til hvor jeg kommer fra ute i distriktet.
Stort sett hver morgen er bussen full av folk som skal på skole eller jobb, noe som forteller meg at det er mange i Tromsø som ikke kjører bil.
Hvis alle som tok bussen hadde kjørt bil hadde Tromsøtrafikken vært enda mer kaotisk enn den allerede er. Vi er faktisk helt avhengige av at folk tar buss.
Ikke bare gir det en enorm stor miljøeffekt at flere benytter seg av kollektivtransport, det gjør det også enklere og mer oversiktlig for de som kjører bil i utgangspunktet.

Tromsø er en by i vekst og det er jeg også veldig glad for. Utvikling kan nevnes i fleng; Universitetet vokser, sykehuset vokser, turismen øker og senest denne uka leste jeg at flere bruker kollektivtransport enn tidligere år. Å tro at bompenger kommer til å stoppe noen av de nevnte eksemplene blir litt som å tro på at jorda er flat. Jeg har iallefall aldri hørt om en storby i Norge som fikk "spikeren i kista" av å innføre bompenger. Tvert imot.
Og hvis frykten til forfatterne i innlegget skulle vise seg å stemme og noen velger å flytte ut i distriktet, hadde det vært så ille? Egentlig? Gud forby at noen skulle ønske å flytte ut på bygda, lissm. Det ville vel vært for dumt.

Vi må slutte å tro at vi kan være en unntakslandsdel. Resten av Norges store byer har bompenger, hvorfor skal ikke vi ha det samme? Bompenger skaper utvikling og får veiprosjekter raskere gjennomført. Pengene kan i tillegg brukes til å styrke kollektivtransporten, noe jeg tenker er en god gevinst for bussbyen Tromsø.
For ikke å nevne at dersom FrP virkelig mente noe med sin "avgiftsfri" politikk, så er de i full posisjon til å gjøre noe med det. Det har vist seg at de mangler vilje på området og at de hvert valgår lyver til velgerne sine. Hver eneste dag krever FrP sin samferdselsminister inn over 24 millioner kroner i bompenger. Aldri før har det vært mer bompenger enn med FrP i regjering, noe forfatterne glatt glemte å nevne i innlegget sitt.



#Bompenger #Spleiselag #Samfunn #Politikk #Lokalpolitikk #Nordnorge #Asfalt #Kollektivtransport #Bil #Miljø #Brukbussen

En dårlig helsetrend

"Du blir aldri fri for arbeid i helsesektoren". Nei, det er mulig det, men et stabilt arbeidsliv med normale vilkår kan man ikke ta som en selvfølge som hjelpepleier i 2017 i verdens rikeste land. 4,4%, 13,3%, 16,7% og andre latterlig små stillinger lyses ut over hele landet og hjelpepleierstillinger blir omgjort til sykepleierstillinger over en lav sko.
Helsevesenet er en av de mest grunnleggende byggeklossene i samfunnet vårt. Uten et sterkt helsevesen blir vi sykere, er lengre ute av arbeidslivet og får dårligere livskvalitet.


Når færre unge velger helsefag og vi får flere eldre sier det seg selv at vi kommer til å henge enormt etter i helsesektoren om kun få år. Det sies at vi i dag har gjort oss avhengige av utenlandsk arbeidskraft for å få helsesektoren til å gå rundt, og det synes jeg er utrolig synd i ei tid der mange står uten arbeid. For samtidig som det trengs flere hender og hoder i helsesektoren, så lyses det ut flere deltidsstillinger. Uforutsigbare arbeidstider, ufrivillig deltid og lav lønn gjør at mange velger helsefag bort og heller velger å jobbe andre plasser- eller ender opp med å stå utenfor arbeidslivet. Noe som er toppen av ironi hvis vi tørr å tenke fremover.

Det minste vi kan tilby nyutdannede helsefagarbeidere er et godt og trygt arbeidsliv og et utdanningsløp som gir flere mulighet til å fullføre. For å kunne gjøre det skal jeg mase noe som jeg håper jeg slipper å mase så mye mer om; vi må lovfeste retten til lærlingplass. Og vi må ha flere faste hele stillinger som gjør at folk kan leve gode liv, også når de ikke er på arbeid.

Å jobbe i helsevesenet er utrolig viktig, men også fysisk og psykisk krevende. Når arbeidsforholdene i tillegg er uryddige og etterslepet på lønnsstigen sammenlignet med andre sektorer er stort, så blir det veldig urettferdig. Det er på tide at rett til heltid og likelønn blir regelen, og at tiden der ekstravaktene lever med telefonen i hånda tar slutt.


#Sintonsdag #Fiksdet #Nyregjering #Helsesektor #Samfunn #Politikk #Helsefag #Ufrivilligdeltid 

Katrine-TV!


Jeg har i det siste tenkt så sinnsykt mye på Stortingsvalget som kommer i høst og hvordan man skal nå ut til flest mulig for å få frem litt engasjement. Hvert valgår blir jeg like sjokkert over hvor få som faktisk benytter seg av stemmeretten, og hvor mange som sier sånn "jeg aner egentlig ingenting om politikk". Politikk skal ikke være for de få, politikk skal være for alle. Og politikk er alt. Det er veiene vi kjører på, maten vi spiser, sykehjemmet bestemor bor på, barnehagen og skolene barna våre går på og arbeidsplassene våre. For å nevne noe.
Siden direktesendinger er veldig up and coming kom jeg fram til at jeg skulle begynne å sende direkte med små innslag med temaer som på en eller annen måte skal ha noe med politikk å gjøre. Det høres kanskje litt kjedelig ut, men jeg skal gjøre alt jeg kan for å engasjere flest mulig- uansett politisk retning. Siden jeg er medlem av SV er det jo ikke unaturlig at temaer og mennesker jeg snakker med kanskje blir å bære preg av akkurat det. Dette er et initiativ jeg har tatt selv og det er kun jeg som er ansvarlig for sendingene. At jeg i tillegg er fullstendig noob på teknologi gjør at iallefall jeg synes det er veldig spennende, og hvis jeg ikke lærer andre noe så kan jeg kanskje lære noe nytt selv.

For meg er dette sinnsykt kleint. Jeg hater å høre min egen stemme og jeg er mye mer nervøs enn folk kanskje tror. Og når det sendes direkte er det ingen mulighet til å redigere bort noe, det bare blir sånn. Ærlig, oppriktig, full av flauser, men kanskje viktigst av alt så kan det kanskje skape engasjement. Og det er iallefall mitt mål. At folk blir kjent med meg på en annen måte og at jeg driter meg litt ut får bare bli en bonus.

Innleggene kommer litt spontant, uten faste tider og forhåpentligvis ikke så ofte at folk blir lei. Jeg har alltid vært så redd for at folk skal bli for lei, at folk skal synes at jeg gjør for mye, er for selvopptatt eller klistrer trynet mitt i avisa for mange ganger. Nå skal jeg bli flinkere å drite litt i hva folk synes og ikke la det stå i veien for mitt engasjement. Kanskje vokser jeg på denne prosessen, isåfall blir det en stor personlig gevinst!
Frem mot valget skal jeg sende direkte minst en gang i uka, og dere må gjerne komme med tilbakemeldinger på hva slags tema jeg eventuelt skal sende om, hvem som fortjener litt usensurert tv-tid og hva som kan være interessant å finne på. Og selvfølgelig stille spørsmål på direkten hvis dere får opp varsel om når jeg sender. De er offentlige og sendes fra min Facebookside.

Det som er så fint med direktesendinger på Facebook er at det er helt valgfritt og se på, så ingen tvinges til å trykke på play!

Ha en fin dag!

#Sosialemedier #Valgkamp #Fokuspåpolitikk #Samfunn #Framtida

Er man ikke politiker hele tida?

"En politiker er en person som deltar aktivt i politisk beslutningstaking og har politiske verv. En minister er en tittel som brukes på et medlem av en regjering som ofte har ansvar for et bestemt saksområde som ofte inkluderer departement og underliggende etater."

Hva vi arbeider med er en viktig del av identiteten vår. Det er mye det som utgjør hvem vi er og ikke minst hvordan andre folk oppfatter oss. Jeg er for eksempel hjelpepleier, og det er mange som kjenner meg som det. Jeg er kjempestolt over yrket mitt og jeg kjenner at det betyr mye for meg å være nettopp det. Selv om politikk har vært noe av det jeg har brukt aller mest tid på i over halve livet mitt og fortsatt opptar mye av hjernekapasiteten min, så føler jeg at det er andre viktige roller i livet mitt som betyr mer for meg. Jeg er student, kollega, kone, datter, søster, medmenneske- for å nevne noe.

I 13 år har jeg vært med i SU og SV, og det har selvfølgelig vært med å forme min identitet. Selv om jeg ikke ser på meg selv som "først og fremst politiker" så er det mange i samfunnet som bare kjenner meg som det, og som ikke kjenner meg som noe annet. Folk jeg treffer gjennom jobben min, i politiske sammenhenger og tilogmed på butikken kan kjenne meg som "SV-Katrine". Og det er jo endel av hvem jeg er, selv om jeg er mye mer enn bare det.
Når man har valgt å engasjere seg for et politisk parti og får verv som en konsekvens av det, så kan man ikke bare velge det bort når det passer seg. For noen vil jeg alltid bare være SV-Katrine, og det må jeg bare akseptere. Og de fleste der ute kjenner meg som det, og bare det.

Jeg skjønte tidlig at jeg ville engasjere meg politisk, og det har vært (og er) en eviglang lærekurve som bare ikke vil ta slutt.
Det er mange år siden jeg skjønte at jeg måtte skjerpe meg litt på sosiale medier. Det betyr ikke at jeg alltid er "politisk korrekt", for jeg kan fort lire utav meg litt for mye enn jeg selv har godt av. Og da gjelder det jo å stå for det man sa, eventuelt beklage hvis man har gått for langt.
For eksempel da jeg startet å blogge for mange år siden skrev jeg konsekvent på fjortisspråk. Det ville jeg aldri gjort i dag. Det er vanskelig å bli tatt seriøst hvis man ikke skriver slik at folk forstår hva man vil ha frem. Jeg har også fyrt meg unødvendig opp på radioen, vært rappkjeftig fra kommunestyrets talerstol og sagt ting jeg i dag aldri hadde sagt. Men jeg føler jo at jeg har lært masse. Jeg sier fortsatt det jeg mener, men jeg har jo modnet mye. Det gjelder å tenke seg om to ganger før man trykker "post", "like" eller "del".

Jeg gjør enda feil. Jeg kan enda være for snar, skrive for dårlig, si noe teit som høres bedre ut enn det ser ut når det står svart på hvitt i avisa dagen etter. Av og til når jeg åpner avisa og ser et stort bilde av meg selv der jeg ser sur ut med en dramatisk overskrift vil jeg helst bare legge meg ned og vente til morgendagens avis kommer og håpe at folk har glemt hvordan jeg så ut på det bildet i går eller hvor teit det jeg sa var. Men i dag er det ingen som glemmer, og da gjelder det å passe litt bedre på neste gang og håpe at folk ikke baserer hele sitt inntrykk av meg på "den ene saken" der.

Uansett om jeg mange ganger skulle ønske jeg kunne si at "dette sa jeg som privatperson", "det der skrev jeg på Twitter som fortvilet helsefagarbeider eller innbygger" så går det jo ikke. For så lenge jeg er kommunestyrerepresentant i Lenvik Kommune, listekandidat til Stortingsvalget og nestleder i Troms SV, så er det nettopp det jeg er for mange. Sålenge man har et verv så vil man alltid kunne bli sett på som den rollen man har i det vervet, og den luksusen å bare kunne ta av seg den hatten når det passer oss har ikke vi. Og hvis vi ikke tåler det så må vi ta hatten av og forlate den rollen. For selv om vi fint kan sjonglere de rollene når vi er på hjemmebane, så kan vi ikke det når vi er ute. Vi kan ikke velge hva slags usynlige hatt andre skal se at vi har på oss.
Er du tillitsvalgt i et parti, listekandidat til et Stortingsvalg, er statsråd eller statssekretær, så kan du ikke bare velge selv når du er hva. Hvis du er politiker så er du politiker. Og hvis du da er så heldig at du har fått det ærefulle oppdraget å lede et departement og er minister, ja så er det minister du er. Du kan ikke forvente at hele landet vet om alle de andre rollene du har på toppen av det.
Tåler du ikke å stå for de rollene du har, så tenker jeg at du har to valg; enten akseptere de rollene man til enhver tid har eller forlate de.

#Offerrollekaos #Samfunn #Valgkamp #TromsFrP #Troms #Stortinget #Justisminister #Politikk #Politiker #Ståfordenduer #Skjerpings

Godt valg!

Senterpartiet hadde sin første valgkampsticker i lokalavisa i dag (rekordtidlig), Høyre har lansert en ny «tro» på Nord-Norge (velkommen etter), og Arbeiderpartiet har vinglet seg tilbake til at helikopterbasen på Bardufoss skal bestå og lover at hvis de får handa på maktrattet i høst så skal alt ordne seg. Valgkampen er i gang for fult, med andre ord.

Vi er i januar og vinter/vårparten er som oftest veldig hektisk for de fleste partier. Det skal avholdes årsmøter i lokallag og fylkeslag, landsstyremøter girer opp til landsmøter som skal holdes og alle kjemper om flest mulig likes og delinger på sosiale medier. Selv om sosiale medier sørger for at det vi synes er viktig og stort ofte drukner i små, billige saker med morsomme poeng (litt mer enn hva jeg er komfortabel med), så er det helt klart en fordel å være så mye online som overhodet mulig.

Valgkamp blir drevet litt annerledes nå enn tidligere, og alle må bare henge på. Det er fortsatt om å gjøre å være tidlig ute med saker og være flink til å sette dagsorden, selv om det er mye vanskeligere nå enn før. Der vi tidligere har fått gode redaksjonelle saker med bra research opp og frem blir det nå oftere saker som oppstår FORDI noen har skrevet noe på Facebook osv. I lokalavisa mi oppleves det som om det nærmest bare er å sende ukritiske pressemeldinger til en journalist, så blir det sak av det. Noe er enklere enn før, men samtidig er det tøffere. Media mister mer makt, og det er de med flest følgere på twitter, insta og face som får mest plass.
Det skal bli spennende å se hvordan man driver valgkamp om 10 og 20 år! Håper jeg lever til å oppleve det!

For meg er det fysiske møter med velgere som gir meg mest. Å snakke med menneskene som bor i landet vårt ansikt til ansikt vil alltid være viktigst for meg. Et nett-troll på bloggen min kan ikke sammenligne seg med en god dialog med et menneske jeg treffer som engasjerer seg i en sak som er viktig for han/henne.
Jeg gleder meg masse til valgkampen, og for meg er det en større høytid enn jula. Det ser ut som valgkampen blir lang i år, og jeg gleder meg masse til det kickes skikkelig i gang! Det klør i fingrene for første gang på lenge og jeg ser frem til et fint og hektisk år med masse politikk på dagsorden.
Ved sist valg synes jeg valgkampen var tregstartet og defensiv. I år har jeg all tro på at det blir mye mer kamp og at vi kan komme til å se mye mer av det vi ønsker mindre av og mye mindre av det vi ønsker mer av.

Jeg har et ønske for valgkampen i år. Jeg ønsker meg mer enn noe annet at innvandrere ikke skal bli brukt som et middel for å spre frykt, men at de blir omtalt med respekt og verdighet. Tendensene, nå nettopp i USA, men også her hjemme i Norge er at noen ønsker å score poeng på å spre usannheter om en gruppe mennesker som lever iblant oss. Det håper jeg at vi slipper å se noe av og at det heller fokuseres på at alle man snakker om blir behandlet ordentlig.

Lykke til!


Stoka på Stortingets talerstol B-)

#Forandring2017 #Toppmotivert #Samfunn #Politikk #Valg2017 #Gameon

Gameface ON!



Etter at jeg kom hjem fra Grønland har det gått i ett sett, og det er først nå i slutten av januar at jeg føler at jeg har kommet litt frempå. Jeg har arbeidet hardt siden jeg kom tilbake (det skulle ellers bare mangle etter flere måneder uten å være i lønnet arbeid), og det trengtes for å si det sånn. Det tærer ganske greit på økonomien å være i praksis i utlandet, men jeg ville selvsagt ikke gjort noe annerledes. Turen til Grønland har lært meg utrolig mye, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på det.
Jeg er blitt veldig takknemlig for at jeg har vokst opp her hjemme i Norge, vi har det ganske greit her. Det visste jeg også før jeg reiste dit, men når man får en annen virkelighet så tett på seg så tenker i alle fall jeg mye mer på det. Jeg er også veldig glad for at jeg fikk den muligheten både av universitetet, av lånekassen (høhø) og av familien min som har vært en stor støtte for meg. Uten å kunne ringe hjem å gråte og synes litt synd på meg selv i perioder, så spørs det hvordan det hadde gått B-)
Selv om høsten har vært tung på mange måter, så lengter jeg tilbake dit. Til de flotte folkene, til mine gode venner og kolleger, og ikke minst til de nydelige barna. For jo mer jeg får Grønland på avstand, jo sterkere blir følelsene mine rundt det. Det som gjorde skikkelig vondt gjør vondere og det som var fint blir vakrere. Rart hvordan hjernen fungerer. Men det er et avsluttet kapittel nå og det er på tide å se fremover. Får bare pakke det godt inn ierfaringsryggsekken og ta det frem når jeg trenger det.

Akkurat nå sitter jeg på flyplassen på tur sørover for nok ei helg i Oslo. Sist helg var jeg på landsstyremøte i SV, det var kjempegøy. Denne helga er det Halvorsenprogrammet som står for tur og til uka skal jeg på kontrollutvalgskonferansen. Det er godt å være i driv igjen, og jeg kjenner å føle at jeg gjør noe fornuftig. Selv om jeg gjorde mye bra i høst og føler at jeg har utviklet meg masse, så var det en helt ny følelse fir meg å stå opp på morgenen og ha en enkel kalender der bare skole og læring stod i fokus. Jeg har tenkt masse på det mamma lærte meg om at "å kjede seg er et luksusproblem".
Jeg går selvfølgelig fortsatt på skolen, men jeg trenger å ha litt mer å henge fingrene mine i enn bare det. Da er det godt at det er høysesong i politikken, valgår og at jeg får nok vakter på arbeid til å klare meg godt.
Håper alle dere får ei fin helg og ei fortsatt fin vintertid!

#Hverdag #Helg #Oslove #Grønland #Framtid #Bibichemnitz

Takk 2016!

På tampen av året blir jeg alltid så sentimental. Det melder seg et behov for å oppsummere året, samtidig som jeg legger planer for det nye som kommer. Et nytt og ubrukt år er den beste gaven!

2016 har vært et langt år. Jeg vandret rundt i søvne på starten av året og hadde det hektisk med jobb, skole og politikk. På mitt 25 år lærte jeg meg å ta det litt mer chill. Jeg lærte meg å si mer nei og jeg ble flinkere til å sette grenser for meg selv. Jeg har tatt gode valg i 2016. Jeg er ikke en egoist, men jeg mener at man ikke kan være ordentlig god med andre hvis man ikke er god med seg selv.

Jeg ble nestleder i Troms SV, og det har vært en kjempefin erfaring! Selv om jeg hadde permisjon hele høsten, så er jeg veldig glad for tilliten og ansvaret jeg fikk politisk i fylkespartiet. Jeg fortsatte som leder av Lenvik SV, noe som nok et år har vært en fin opplevelse. I kommunestyret doblet vi antall mandater ved sist valg, og det har vært artig å ha en partner in crime å samarbeide med i den forbindelsen.
Jeg ble tatt ut på Halvorsenprogrammet i SV og er fortsatt med på det. Jeg lærer masse nytt og er helt klar for valgkamp i år! Nominasjonskomiteen nominerte meg på andreplass til Stortingsvalget og det er jeg så takknemlig og stolt over! Jeg gleder meg masse til å lære enda mer om politikk og til å engasjere meg mer i det jeg bryr meg om.
På skolen har jeg gjort det godt og jeg har vært i praksis på et barnehjem i Grønland hele høsten. Nå som jeg har fått det litt på avstand og hatt tid til å reflektere over alt jeg opplevde der synes jeg det var en god erfaring som jeg ikke ville vært foruten. Jeg har lært enormt masse, og det var også endel av mine nyttårsforsett i fjor på denne tida. Lær mer, lev mer. Det kan jeg med hånda på hjertet si at jeg har gjort! At jeg vender nesen tilbake til Grønland er det ingen tvil om, en del av hjertet mitt er igjen der.

På det litt mer personlige plan har det gått over all forventning. Jeg er fortsatt lykkelig gift med mannen i mitt liv, og selv om det svinger i vårt ekteskap som i alle andres, så har vi det veldig godt. Jeg er så heldig som har en så flott og romantisk kjæreste å dele livet sammen med. Klisjeen "du vet ikke hva du har før du mister det" har ikke oppstått av ingenting, og etter 4 måneder borte fra han har jeg virkelig fått kjent på hvor godt vi har det sammen. Vi er rocksolid.
Barna vokser til og blir større, og det er så godt å få oppleve. Bella startet i første klasse og Brage i fjerde. Jeg gleder meg over å ha store barn i hus som stadig lærer seg noe nytt og som hele tiden er i utvikling. Det har vært rart å være borte fra de i høst og det har selvfølgelig vært en prosess både for dem og for meg, men det har gått veldig fint.
Jeg sa opp jobben min i 2016. Det har foreløbig vært et valg jeg ikke har angret på. Det har bydd på nye faglige utfordringer, og jeg har det veldig godt tilbake i pleien sammen med gamle kolleger og noen nye.

Nå kan det nye året bare komme. Jeg gikk inn i det etter en lang desember med mye arbeid, og jeg starter januar på samme måte. I 2017 håper jeg verden blir til et bedre sted. Vi er heldige som bor her i Norge, men vi må ikke glemme de som ikke er like heldige. Tenk hvis alle smellene i verden kom fra nyttårsraketter og gleden av å gå inn i et nytt år med frihet og fred.
Jeg skal fortsette å kjempe for mine kampsaker og gjøre det jeg kan der jeg kan påvirke. Jeg skal bli en enda bedre kone, kollega, politiker og venn. Jeg skal fortsette å lære masse. Jeg skal gripe de mulighetene som kommer og ikke være redd for forandring. Jeg gleder meg!

2017! Gi meg mer av de følelsene jeg hadde her: <3






#Hverdag #Nyttår #Nyemuligheter #Glede #Livet

Det umulige er mulig

I 2 måneder har jeg vært helt sikker på at jeg ikke kom til å vende nesen min tilbake til denne plassen. Jeg er ellers ei ganske bestemt jente, og erfaringene jeg gjorde meg her gjorde at jeg bare konkluderte med at dette er en helt midlertidig ting som bare skal gjennomføres ASAP.
Utrolig at jeg kunne være så latterlig bestemt på noe så merkelig som det. Men på en rar måte hjalp det meg å komme gjennom den første tida som var preget av mye tøft. Det er vanskelig å beskrive hvordan jeg hadde det da, men når jeg ser tilbake på det så ville jeg ikke vært uten den erfaringa heller.
Jeg hadde utfordringer med å tilpasse meg dette samfunnet, språket var vanskelig, jeg følte meg ikke helt velkommen, og de situasjonene jeg ble satt i var utrygge og veldig ukjente. Jeg klarte ikke helt å venne meg til måten jeg skulle jobbe på og jeg følte meg så utrolig malplassert. Ettersom tida har gått så har det jo selvfølgelig gått seg til og jeg har det veldig bra her nå.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det, men jeg har aldri vært i en sånn situasjon der jeg har vært utrygg på hvor min plass er. Jeg er ellers ei sånn som bare tar en plass hvis den ikke er definert godt nok. Utrolig synd at nå som alt har gått seg så bra til så er det så kort tid til jeg skal reise hjem. Jeg gruer meg nesten litt til å ta farvel med de som jeg har blitt så glad i, selv om jeg selvfølgelig gleder meg stort til å komme hjem igjen. Og det hadde jeg aldri trodd. Jeg trodde jeg kom til å telle ned hver eneste dag til jeg kom hjem, men nå kjenner jeg at det skal bli skikkelig tøft å ta farvel. Og det føles virkelig som om jeg skal tilbake hit en dag. Hvis noen hadde sagt til meg for 2 mnd siden at jeg skulle føle det på denne måten nå så hadde jeg aldri trodd på det.

Det er bare ca 1,5 mnd til jeg reiser hjem, litt tidligere enn først tenkt. Jeg har jobbet mye og hatt lite fri slik at jeg kan avspasere og reise tidligere hjem enn først planlagt, så det er veldig deilig! Det har vært en god motivasjonsfaktor underveis i oppholdet. Neste uke kommer familien min å besøker meg og det gleder jeg meg masse til. Det skal bli utrolig deilig å se de igjen. Jeg er så takknemlig for at de tar den lange turen for å treffe meg, og jeg gleder meg masse til å se mer av dette landet. Det skal også bli godt å ha litt fri!
Jeg er fortsatt helt forelsket i den vakre naturen og omgivelsene jeg befinner meg i, og det er veldig sterkt å kjenne på. Selv om landskapet på mange måter er likt det jeg har vokst opp med hjemme i nord-Norge, så er det akkurat litt vakrere. Nordlyset er akkurat litt sterkere, det er mye kaldere, fjellene er mektigere og ikke minst isfjellene i fjorden som vi ikke har hjemme.

I dag har jeg hatt en sånn dag der jeg bare har hatt lyst til å dra hjem for å være i 2016 igjen der det meste er enkelt. Jeg har plagdes med internettet, det er fritt for egg i byen, det var feil med minibanken (og de tar ikke norsk visa her i byen eller mastercard) og det har vært så vilt kaldt. Selvfølgelig er det bare wining fra min side og ingenting livsviktig, men alle sånne ting som jeg ellers tar for gitt blir skikkelig satt på prøve her. Det er sånne ting man bare må leve med her, og det finnes selvsagt større problemer her enn akkurat det, men jeg har enda ikke klart å vennet meg til den tilværelsen. Man kan ikke planlegge hva man skal ha til middag for eksempel, fordi man bare må ta det de har på butikken den dagen man handler. Det er helt annet enn jeg er vant til hjemme i Norge, men det er selvfølgelig bare bagateller.

Ellers har jeg fått mange spørsmål om hvordan det går å ikke spise kjøtt her i Grønland. Det går helt greit for min del, men jeg spiser stortsett bare tilbehør når jeg er på arbeid fordi det er kjøtt på menyen 99% av tilfellene. Ei jente jeg kjenner herfra hadde prøvd å vært vegetarianer, men klarte det bare i 9 dager her. Det kan jeg godt forstå. Siden jeg er her på lånt tid er det helt okey, men jeg hadde nok ikke kunnet vært det hvis jeg skulle bodd her resten av livet mitt. Det er jo et veldig tradisjonelt fangstsamfunn og det er ofte moskus, sel og hval på menyen. Det er heller ikke samme utvalget i butikken sånn at det er vanskelig å få nok riktig næring hvis man ikke spiser kjøtt og iallefall hvis man ikke tar tilskudd. Jeg tar tilskudd hver morgen, så jeg føler ikke jeg mangler noe. Selv om jeg til tider føler meg litt utakknemlig og frekk når jeg ikke spiser det samme som de andre, så det er nok det som har vært det som har vært mest utfordrende. Å få forståelse for at jeg ikke spiser kjøtt. Jeg vil jo heller ikke fornærme de som har tilberedt den gode, tradisjonelle grønlandske middagen, men det går helt greit nå når jeg har fått kommunisert det på en ordentlig måte til de jeg er sammen med. Det var aller verst i begynnelsen, helt klart!

Nå har jeg to vakter igjen før jeg skal ta 5 dager fri for å være sammen med mammaen min, stefaren min, tanta mi og bestefaren min i Ilulissat. Jeg gleder meg så til de kommer, det er en stor begivenhet i reisen min! Og når vi har sagt farvel er det enda kortere tid til jeg kommer hjem, og det skal bli så deilig å sove i min egen seng igjen, å være sammen med mannen min, barna, og ikke minst vennene mine. Håper alle dere får ei fin helg!





 

25 år!

Jeg kan ikke huske at jeg har vært så veldig opptatt av fødselsdager i livet mitt, men det er noe helt spesielt med å fylle år en annen plass enn hjemme.
Forrige uke fylte jeg 25 år, eller halvveis til 50 som så mange velger å skrive, og jeg hadde en kjempefin dag. Jeg hadde seinvakt på barnehjemmet og det var ei god vakt. Jeg hadde ikke broadcastet at jeg hadde bursdag, men sjefen fant det ut og ordna feiring likevel. Det var veldig hyggelig, og jeg fikk bursdagssang på alle mulige språk + at barna sang nydelige sanger på grønlandsk. Jeg ble rørt til tårene av de fine tonene, men det er mulig det var litt hjemlengsel i de tårene også..
Etter jobb dro jeg til en venninne og drakk obligatorisk champagne også dro vi ut på byens eneste utested og feira videre. Der sang bandet bursdagssang og vennene mine dansa i sirkel rundt meg. Litt flaut, men veldig morsomt! Jeg skulle egentlig bare ta en liten tur ut, men plutselig var klokka 0400, og min erfaring så langt av å være 25 år er at tida går enda fortere enn den gjorde før.

Jeg hadde en fin dag, men det var helt rart å ikke kunne være rundt de jeg ellers er så glad i der hjemme. Men de er med meg i <3 mitt, så sånnsett er de jo med meg i alt jeg gjør.

Ellers går det fint her i Grønland! Om 11 dager kommer mamma, stefaren min, bestefaren min og tanta mi for å besøke meg- og det gleder jeg meg masse til. Jeg er ca kommet halvveis i oppholdet mitt nå og det er lettere å se fremover når jeg har lagt så mye tid tilbake her. Jeg har det fint på arbeid og med studiene går det kjempebra. Jeg har gjort det bra på oppgavene så langt, og jeg har mye bedre tid til å lese enn jeg ellers har hjemme. Det er blitt kaldt her og sneen har lagt seg på bakken. I går var jeg på båttur og fikk et gjensyn med min favorittplass så langt her, og det var veldig godt å være tilbake der jeg tilbrakte 9 dager på koloni. Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid og at det var praktisk mulig å blogge mer, men akkurat det har jeg ikke prioritert så høyt. Men jeg deler bilder på Instagram og Facebook, så det går fint an å følge meg der for de som vil se og høre mer fra meg.

Håper alle dere har en fin høst!

En milepæl i livet ble feiret på grønlandsk vis. Uforglemmelig opplevelse!


Byen under hjertefjellet.


Uummannatsiaq, mitt grønlandsparadis!

Utsatt!

Jeg har fulgt barnehagedebatten som foregår hjemme i Lenvik, og konklusjonen så langt i saken har ikke overrasket meg. Det har klødd i fingrene etter å skrive akkurat hva jeg synes om å nedprioritere de yngre i barnebykommunen, men jeg har klart å dy meg. Jeg er for tiden i Grønland i forbindelse med studiene, og har politisk permisjon til 01.01.17. Men etter kommunestyremøtet i går klarer jeg ikke å la vær å skrive noe om utsettelseskulturen i kommunestyret.

Jeg har vært medlem av kommunestyret siden 2012, og har mange ganger ytret meg heller krast om hva jeg synes om å komme med utsettelsesforslag til saker fordi de er litt ubehagelige å ta stilling til. Som folkevalgt er du valgt til å ta de valgene ditt parti står for og den overbevisningen du har, og det er ikke alltid like lett. Gang etter gang blir valgprogram brutt, og noen ganger kan partiene tape mye på å gå imot sine egne velgere. Det har flere ganger vært vanskelige valg jeg (sammen med mange andre) har måtte tatt stilling til, og det er ikke alltid like enkelt. Mitt vanskeligste valg så langt har vært å være med på å stemme for å legge ned Fjordgård skole. Også i den saken var det forslag om å utsette, og saken ble utsatt gang etter gang. Jeg hadde aldri noe sans for det og stemmer av prinsipp imot utsettelsesforslag - med mindre det er såpass mangelfull informasjon eller gode nok grunner til å få saken tilbake ved en senere anledning, men mest fordi jeg mener at de som saken angår har rett til å få svar på det de bekymrer seg aller mest for. Jeg var i den saken alltid tydelig på hva jeg mente, og jeg står fortsatt inne for det valget jeg tok. Den gangen var det valget rett, og jeg hadde ikke tatt et annerledes valg om det ble vedtatt i oktober, november eller desember. Likevel kom det stadig utsettelsesforslag, og jeg ser at den ukulturen dessverre fortsetter nå med barnehagesaken. Det virker rett og slett som om de som mener at vi skal ha en barnehage mindre i sentrum ikke helt tørr å vedta det enda.

På lik linje som med barnehagesaken, så skapte også Fjordgård-saken stort engasjement. Politikerne ble utsatt for press i sosiale medier, på privaten og i avisa. I tillegg møtte foreldre og barn opp i kommunestyresalen, noe som selvsagt har en stor effekt. Personlig gjorde det vondt for meg å måtte rekke opp hånda framfor de fremmøtte, men det var noe jeg følte jeg måtte gjøre. Jeg mente- og mener fortsatt- at de foreldrene og barna som kjemper for sin sak har krav på å få vite hva politikerne mener, og da må politikerne være tøffe nok til å ta valgene sine, uansett hvor vanskelig det kan være.

Det er lenge siden jeg har sett så stort engasjement i lokalpolitikken som det denne barnehagesaken har skapt. Jeg føler på det store engasjementet helt her borte i Grønland, og det gleder meg å se at så mange bryr seg om framtida til barna i kommunen, for ikke å snakke om arbeidsplassene. Det var så mange tilskuere i kommunestyresalen i går at det ikke var nok sitteplasser til alle, og selvfølgelig har det en stor effekt på de som skal ta avgjørelsene. Men det stoppet ikke flertallet (posisjonen bestående av Høyre, FrP, KrF og SP) i å komme med et utsettelsesforslag til saken. Det kan virke som om det er enklere å utsette valgene i stedet for å bare ta de, litt sånn som jeg tenkte da jeg var tenåring. Hvis jeg kunne utsette å rydde soverommet mitt så gjorde jeg det, men det ryddet seg jo ikke opp av seg selv.
Det kommer til et punkt der man til slutt bare må man stå ansikt til ansikt med de vanskelige valgene. Muligens håper flertallet at engasjementet skal dabbe av i barnehagesaken til den tid og at ting blir lettere å forholde seg til, men det er heldigvis ingenting som tyder på det.

Jeg synes det er trist at de fremmøtte måtte dra hjem med uvitenhet om framtida til sine barnehager. Av og til må man bare rive plasteret av i en kjapp bevegelse i stedet for å dra det sakte av. Sånn som i Fjordgård, der foreldre, lærere og elever hadde kjempet for skoletilbudet i mange år. Selv om saken endte med at skolen ble nedlagt, så kan jeg bare tenke meg at de har det mye bedre nå som de slipper å bruke all energi på å kjempe for å bevare skoletilbudet sitt.

Jeg ønsker ikke at noen offentlige barnehager skal legges ned fordi jeg synes hver og en av de er viktige og utgjør store forskjeller i mange sine liv. Hvis de borgerlige mener noe annet må de være tøffe nok til å stå for det. Det er ikke pent gjort å utsette foreldre og ansatte for en eviglang kamp.
Det er heller ingen skam å snu i en sak og stemme mot sin egen gruppe eller konstellasjon hvis man egentlig mener noe annet enn de gjør. Det er en del av den tilliten vi som folkevalgte personlig har fått fra våre velgere- og det må vi ta.

Ellers så ønsker jeg de engasjerte masse lykke til med den viktige kampen!


#Lokalpolitikk #Barn #Unge #Framtid #Utsettelseskultur #Samfunn #LenKom #Lenvik #Midttroms #Politikk #Barnehager

Ambivalens

Dagene etter jeg var på koloni har gått mye raskere enn dagene før. Jeg har endelig funnet min plass og landet ordentlig. Samtidig som jeg gleder meg masse til å komme hjem gruer jeg meg til å måtte ta farvel til alle de fine folkene jeg har blitt kjent med. Og samtidig som jeg er blitt så glad i plassen, naturen og frihetsfølelsen jeg kjenner på når jeg er alene og bare har ansvar for meg selv, så er det mange ting her jeg ikke kan komme meg fort nok bort fra.

Det er ingen hemmelighet at oppholdet her har blitt lettere etter at jeg forstår mer av språket, rammene og normene på arbeidsplassen og i lokalsamfunnet. Det tok blant annet mye tid å sette seg inn i institusjonskulturen i Grønland, men når brikkene falt på plass gikk dagene også raskere og bedre.
Jeg har aldri før kjent på at dagene har gått så sakte som mine første uker her oppe. Jeg hadde store utfordringer med å se en ende på oppholdet og det tok ei stund før jeg ordentlig vente meg til å være så langt borte ifra de jeg er så glad i der hjemme. Nå som tiden går fortere og jeg snart er halvveis i denne høsten har det blitt mye enklere å fungere godt i hverdagene her.

Det er noen ting jeg ikke helt har klart å venne meg til enda. At internett koster en formue, at frukt og grønnsaker er av dårlig kvalitet og at vannet i huset mitt lukter kloakk, bare for å nevne noe overfladisk som egentlig ikke betyr så mye.
Jeg leter enda etter knappen for å skylle ned etter jeg har vært på toalettet (og tenker at det egentlig ikke gjør noe, fordi det muligens betyr at jeg ikke kommer til å glømme å skylle ned når jeg kommer hjem til Norge igjen). Når jeg står opp om morgenen og skal skru på lyset på rommet mitt er det ikke bestandig hjernen min har startet dagen samtidig som resten av kroppen og husker på at lysbryterne er installert motsatt vei enn i Norge. Jeg har enda ikke blitt helt vant til å ikke kjøre bil. Og til å ikke kunne dra herifra når jeg vil. Og i dag når det er kommunestyremøte hjemme i Lenvik klør det ordentlig i fingrene etter å engasjere meg. Det er rart å ikke være en del av det, og det er helt nytt for meg å ikke ha tusen ting å gjøre i løpet av en uke. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke holder meg opptatt om dagene, tvert imot, men jeg har mindre klokkeslett å forholde meg til og mindre forventninger fra omgivelsene rundt meg. Jeg har stortsett bare meg selv å tenke på, og det er veldig rart.

Jeg har allerede et ambivalent forhold til Grønland. Jeg tror at når jeg en dag ser tilbake på alt jeg har sett, opplevd og lært så vil inntrykkene mine bære preg av nettopp det. For på den ene siden er det nydelig å være her, men på den andre siden er det et land som sliter med store sosiale problemer. Det er mye alkoholmisbruk, og hjelpa er ofte langt unna. Landet henger så etter på mange måter, og på andre måter føles det som om de har kommet lengre enn oss (for eksempel gratis tannhelsetjeneste, ingen egenandel på sykehuset osv). Det føles så både isolerende og utrygt å ikke kunne dra hvor jeg vil når jeg vil, og å måtte se seg over skuldra bare fordi det er blitt mørkt ute og seint om kvelden.

Alt i alt går det stadig bedre her, og jeg trives godt. Jeg savner hjemmet mitt og omgivelsene mine der, men jeg gleder meg over å få være så heldig å få oppleve dette. Det har på mange måter allerede forandret meg, og jeg har lært så mye. Gleder meg til fortsettelsen!

Mulig jeg er håpløst forelsket, men jeg ser hjerter OVERALT.


Du vet det blir tidlig vinter når....


Klar for seilas!

På koloni

I forrige uke var jeg 8 døgn på koloni i ei nedlagt bygd som heter Umanetsiaq. Jeg fikk heldigvis god tid til å mentalt forberede meg på å være 8 døgn uten kontakt med familien min og vennene mine, uten dekning på telefonen, uten internett, uten strøm og uten dusj. Og det gikk helt fint!
Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli de beste dagene mine i Grønland så langt, men det ble det altså. Det var en utrolig vakker plass å være på og jeg hadde det veldig godt. Jeg var der sammen med min veileder og noen ungdommer, samt at det kom noen barn etterhvert som var sammen med oss + noen arbeidsfolk som kom med båt og arbeidet sammen med oss der i flere dager. Vi hadde som prosjekt å bygge et hus og legge tak på et annet. Også var det selvsagt mye å gjøre hele tiden, som for eksempel å dra ut for å hente is, smelte vann, lage mat osv.

Jeg hadde gode dager i Umanetsiaq. Det var godt å komme seg litt bort fra hverdagene og få jobbet litt mer fysisk. Jeg elsket naturen der ute og gikk lange turer stortsett hver eneste dag. Jeg trodde at språket kom til å være enda mer utfordrende når vi var så få sammen, men det gikk veldig bra. Jeg er allerede blitt ganske god i grønlandsk, og jeg forstår mange ord. Også er det noen ting som er de samme på alle språk, som for eksempel Texas hold'em poker på kveldene B-)

Kveldsutsikta fra kolonien

Å være på koloni er noe de ofte gjør her på barnehjemmet, og det brukes som en del av det miljøterapeutiske arbeidet. Man kommer nærmere barna og får vært sammen med de på en annen måte enn ellers. For ikke å snakke om at det er lettere å gi full oppmerksomhet til de få barna man er sammen med når forstyrrelsene fra hverdagene er borte. Vi jobbet godt sammen, og det var veldig fint å se hvor godt ungdommene samarbeidet om de ulike arbeidsoppgavene de fikk på tur. Jeg håper jeg får flere sånne turer mens jeg er her. For selv om det var tungt å ikke kunne vite hva som foregikk hjemme og ellers i verden, så var det godt å være på tur. Jeg trodde tiden ble å stå stille, men den gikk kjempefort. Også var det så sykt deilig å komme tilbake til en varm og lang dusj!

De små tingene blir store her. Jeg bor for eksempel i et hus uten innlagt vann og med et toalett som er mer som en bøtte med en pose i. Jeg dusjer og vasker klær på barnehjemmet. Ting må planlegges i mye større grad enn hjemme, og alle sånne praktiske ting er egentlig mest upraktisk i forhold til det man er vant til hjemme. Kulturen er veldig annerledes enn det jeg kommer fra på nesten alt. Det setter ting i perspektiv og får meg til å tenke masse over hvor mange ting vi tar som en selvfølge hjemme i Norge.

Ikveld snør det, men jeg skal gå meg en tur likevel. Det er kaldt, og jeg tror vinteren kommer tidlig hit. I går var det storm og vi ble oppfordret til å holde oss innendørs. Jeg har fått TV i huset mitt og feiret det med å kjøpe meg en DVD til 300,-. Det er latterlig dyrt å bo her, men det går greit. Det er lett å være sparsom når man bare har ansvar for seg selv.

Håper alle leserne mine får ei fin uke! Takk for alle tilbakemeldingene dere gir. Her er noen bilder fra den siste tida, og hvis dere trykker på de blir de større =)


Meg i kjent stil her på Grønland


Fra vinduet i hovedhuset i Umanetsiaq


Jordmorhuset i den nedlagte bygda


Isbiter direkte fra Grønlandsisen. #Luksus


Vi hadde overlapping i naturen. Gudrun kom og jeg skulle få reise tilbake til sivilisasjonen.


Tilbragte ei natt i denne nymoderne igloen B-)

Utlending

Jeg har nettopp gått inn i min andre uke i Grønland, og det har vært mye tøffere enn jeg hadde regnet med. Jeg trodde jeg hadde forberedt meg godt nok på hvordan det skulle bli å komme hit, men man kan vel ikke forberede seg godt nok når man ikke vet helt hva man går til. Jeg fikk akutt hjemlengsel i forrige uke, og følelsen av å ikke kunne reise hjem når jeg ville var tyngende. Jeg er kommet inn i en helt ny kultur med helt andre normer og regler enn det vi har hjemme, det som for meg alltid har vært trygt og godt. Jeg som alltid har tenkt at jeg er veldig flink i jobben min og at jeg er faglig sterk opplever nå at jeg kommer til kort på utrolig mange ting i løpet av en hverdag. Jobben er ny, folkene er nye og måten ting gjøres på er helt annerledes enn det er hjemme. Det burde jeg kanskje ha skjønt før jeg satte meg på flyet og reiste så langt bort, men jeg ante faktisk ikke at forskjellen skulle være så stor.

For selv om jeg hadde lest altmulig slags artikler på internettet, lånt og kjøpt bøker om grønlandsk kultur, pedagogikk og oppvekstvilkår, så kan man aldri bli god til å forstå noe av bare å lese seg til det. Man må gjøre det, oppleve det og se det.
Dagene har gått sakte, og det har vært kaos i hodet mitt. Jeg lærer nye ting hele tiden, og har fysisk vondt i hodet av alt jeg tar inn som jeg ikke får ut. Det er krevende å ikke kunne kommunisere på sitt eget språk, og det koster enormt mye energi å jobbe med å bli forstått. Kommunikasjonen har helt klart vært det som har vært mest utfordrende.
Og midt oppi det tunge tankene om hvor tøft alt er her oppe, så kom jeg til å tenke på de som kommer helt ny til landet vårt hjemme, uten å ha valgt det frivillig, uten å ha noen å komme hjem til og uten å ha en dato å kunne telle ned til. Hver gang jeg blir negativ og egoistisk tenker jeg på de som har det verre, noe som både er en egenskap jeg er glad for at jeg har, men også kan være hemmende fordi jeg får dårlig samvittighet av å ha det vondt. Fordi jeg vet hvor heldig jeg er. Jeg har muligheter til å reise hjem hvis jeg skulle bestemme meg for det, og jeg har folk hjemme som er glade i meg og som spør meg hver dag hvordan jeg har det. Når jeg er ferdig med en lang arbeidsdag her på Grønland, kan jeg gå over til nabohuset og snakke på mitt eget språk med noen som forstår meg, som er gjennom det samme og som er i tilnærma lik situasjon som meg akkurat her og akkurat nå. Og når jeg kommer hjem har jeg venner og familie som står med armene åpne og tar imot meg.

Jeg kom ikke hit fordi jeg måtte flykte fra noe verre, jeg kom hit fordi jeg ønsket å oppleve en annen kultur og fordi jeg ville lære noe om hvordan andre jobbet med barn som har vært utsatt for vanskelige ting. Jeg er her for å bli bedre til å forstå, for å bli bedre til å kommunisere og for å bli bedre i faget mitt. Og jeg tror fortsatt at denne reisen kan gi meg noe jeg kan ta med meg i arbeidslivet senere, og at det er en dyrebar erfaring selv om det kan oppleves tungt til tider.

Å være utlending er ikke gøy. Det er ikke morsomt å være den eneste rundt et bord som ikke forstår et eneste ord. Det krever mye å lære seg et helt nytt språk og et helt sett med nye regler og normer i et samfunn. Og når jeg vet at det finnes folk der ute som tenker at flyktninger er lykkejegere, så mener jeg at de umulig kan ha forsøkt å sette seg inn i situasjonen til de som de snakker om. For lykken er ikke å være borte fra de man elsker, og spesielt ikke for de som aldri vet om de får vende hjem igjen.

Når jeg nå er ferdig med å synes litt synd på meg selv fordi jeg føler meg litt alene, så skal jeg fortsette å nyte den flotte naturen og den store gjestfriheten jeg opplever her på Grønland. For jeg er helt klart forelsket i omgivelsene og føler meg virkelig godt ivaretatt av menneskene rundt meg, så jeg har ingen grunn til å klage. Jeg gleder meg over alt jeg lærer, men også til å komme hjem igjen. Kanskje litt vel tidlig å begynne å savne, men jeg må bare ta de følelsene som kommer når de kommer!

Plassen

  
(Trykk på bildene for å se de i større versjon)


Min nye hjemplass for de neste månenden er Uummannaq, byen som er oppkalt etter det store hjerteformede fjellet her på øya. Byen ligger 460 km nord for polarsirkelen, og det bor en plass mellom 1200 og 1300 mennesker her. Det er et lite fiskeri- og fangstsamfunn på ei lita øy midt i en stor fjord på Nordvest Grønland. Fra byen er det utsikt mot store isberg, storhavet og Vestgrønlands høyeste fjell.

På mange måter er det litt som å være på Husøya; det lukter fisk og det er hus overalt.
Beliggenheten er fin, men også veldig tøff. For samtidig som det er vakker natur og landskap så langt øyet kan se, så er det tøft å være såpass isolert fra resten av verden som folkene på denne øya er. På sommerhalvåret er det flere muligheter til å komme seg bort fra øya, både med båt og med helikopter. På vinteren fryser havet og da er det helikopteret som går 1-2 ganger i uka som er eneste utvei herifra. Avgangene avhenger også av været, og flere ganger kan man bli værfast her i lang tid.

Fangst og fiskeri har vært og er fortsatt den viktigste sysselsettinga i byen. På grunn av den globale oppvarminga er det en hard tid for næringa fordi issesongen er forkortet med flere måneder de siste årene. Selvfanget fisk og kjøtt utgjør en viktig del av den daglige kosten til innbyggerne her, blant annet fordi det i vinterhalvåret ikke kan komme skip med varer til øya på grunn av isen.

Det er på noen måter likt som hjemme her. Det er enda lyst om natta, og om vinteren kommer mørketida. Det er kaldere her enn hjemme, og jeg har foreløbig hatt stilongsen på meg hver dag. På grunn av luftfuktigheten her føles det mye kaldere enn temperaturmåleren viser. Det sies også at kroppen opptar alkohol på en annen måte her akkurat på grunn av fuktigheten i lufta. Jeg har foreløbig ikke fått erfart det, men når den eneste uteplassen i byen skal utforskes, skal jeg selvølgelig ha det i bakhodet.

Husene er malt i bestemte farger for å sette farge på tilværelsen. Ingenting er tilfeldig. Fra før i tida skulle alle sykehus være gule slik at fiskerne skulle vite hvor de skulle gå til kai hvis de trengte medisinsk hjelp. Slik er det fortsatt.

Her bor jeg! I et grønt hus med utsikt til Uummannaqfjellet.

I sentrum av byen ligger det ei nydelig kirke, og på søndag var jeg på min første grønlandske Gudstjeneste. Stortsett det eneste ordet jeg forstod var Amen. Språket er vanskelig, men stemninga var stortsett den samme som i andre kirker. Ellers i byen ligger det et postkontor, en kafè, en stor butikk, en klesbutikk og to mindre butikker. I går var jeg på museumet, der grønlandsk kultur og tradisjoner var i fokus. Det er masse fint å se her, og jeg trives veldig godt allerede.
 

Reisen

Det er mange følelser som går gjennom hodet mitt akkurat nå. Samtidig som jeg freaket ut da jeg så at det var minusgrader på min destinasjon tenker jeg masse på hvordan det skal gå å være på en ny plass med helt nye mennesker og en helt ny hverdag. Jeg glegruver meg og har tusen tanker i hodet. Lurer på om jeg har pakket varme nok klær og om jeg kommer til å fryse. Spent på hvordan barna er, og hvordan det blir å jobbe og leve i en helt ny kultur. Håper jeg har pakket nok. Håper jeg kommer til å trives. Spent på hvordan jeg skal bo. Hva jeg skal gjøre.

Jeg savner allerede familien min og vennene mine, men foreløbig er det godsavning. Jeg tror at det er sunt å savne og at det ofte kan styrke mer enn det svekker. Jeg må også innrømme at det rent egoistisk er litt godt å komme på en ny plass med helt blanke ark. Jeg skal de neste 4 månedene leve et litt mer enkelt liv med en helt annen dagsplan enn det jeg er vant til. Det blir som en timeout fra det vanlige livet mitt med mange baller i lufta til et liv der jeg skal gjøre noe helt annet enn det jeg ellers gjør. Jeg håper at jeg lærer mye og kan ta med meg mye god erfaring videre i livet.

Torsdagen reiste jeg rett fra skolen og avgårde til København. Der traff jeg Gudrun, studenten fra Kristiansand som også skal i praksis på samme barnehjem som meg. Vi bodde på hotell i Køben til fredag, og var begge veldig spente på den videre reisen. Klokka ringte kl 0600 på morgenen og vi reiste avgårde til vår første destinasjon, Kangerlussuaq. Det tok ca 6 timer å fly dit. Vi reiste med et stort fly, sånn airbustype med masse folk ombord.

Den neste flyreisen gikk til Ilulissat i et litt mindre fly, sånn widerøetype som vi er vant til fra melkeruta oppi Finnmark. Det var først da vi fløy inn til Ilulissat at jeg skjønte hvor vakkert det egentlig er her på Grønland. Isen var i bryting på fjorden og utsikta fra flyet var upåklagelig. Jeg gleder meg masse til å se mer av det.

Videre skulle vi til Qaarsut, men det flyet var forsinka i ca 5 timer. Flyturen dit tok bare en halvtimes tid. Det ble to nye ventetimer på helikopteret som skulle ta oss videre til Uummannaq, men med en gang vi kom ombord i helikopteret føltes ventetiden verdt det. Turen over tok bare et kvarters tid, men det var så mye fint å se på at det føltes mye lengre. Det kribla i magen av spenning, og da mitt nye hjemsted for de neste 4 månedene kom til synet ble jeg nesten litt smårørt. Ord kan nesten ikke beskrive hvor vakker naturen her er.

Første helikoptertur!

Da vi landet ble vi tatt imot av barn fra barnehjemmet som stod å ventet på oss med flagg i hånda og jubla. Jeg følte meg allerede velkommen.
En lang dag med mange inntrykk var over og jeg var skikkelig godsliten da hodet traff puta. Jeg sovna til lyden av hunder som ulte og isen som buldra i fjorden. Dette kan jeg lett bli vant til!


Sommeren er på hell!

Sommeren er straks forbi og jeg skal ta farvel med mitt kjære nord-Norge i morgen. Grunnen til at jeg ikke har blogget noe særlig i det siste kommer av at jeg har vært ute å nytt den gode nordnorske sola hele sommeren.. Særlig. Jeg har jobbet hver eneste dag og vært veldig opptatt av å nyte øyeblikkene sammen med mine nærmeste. Været har ikke vært noe å skryte av, men vi vet heldigvis hvor vi bor. Jeg har ikke hatt noe ferie, men likevel fått en smak av campinglivet sammen med Kay og ungene, samt møtt bestevenninnene mine fra ungdomskolen, så følelsen av sommer har definitivt vært tilstede.
Jeg har jobbet på gammeljobben min, og det har virkelig vært fint. Den største gleden er å glede andre, og det har vært fint å være tilbake på gamle trakter. Jeg har fått vært sammen med mange av mine gamle kolleger og fått blitt kjent med nye, det har vært en berikelse.
Sommeren fløy fort avgårde, og plutselig var avreisedatoen klar. Jeg har pakket, pakket om igjen og sjekket over bagasjen minst 15 ganger. Senest nå ikveld. Hvor er den skjorta, har jeg de skoene, hvor ble det av passet?? Tusen tanker som går gjennom hodet mitt samtidig.

Tilbake i hvitt <3

I morgen er siste skoledag, og jeg setter meg på flyet og starter reisen mot Uummannaq, den lille byen jeg skal bo i de neste månedene. Jeg ser frem til å starte i jobben på barnehjemmet, og gleder meg masse til å bli kjent med nye mennesker. Klumpen i magen kom forrige uke, men den går mer og mer over til en god følelse av spenning.


Koselig sistekveld hos farmor<3

På mandag hadde vi 1 års bryllupsdag, og jeg kunne ikke bedt om en mer perfekt måte å si farvel til min kjære mann på. Vi var på spa, fikk massasje og dro på romantisk middag sammen. Jeg hadde han i byen til tirsdag, og han kjørte meg på skolen. Det gjorde litt mer vondt enn jeg hadde sett for meg å se han kjøre avgårde, men samtidig er det en god og trygg følelse. Jeg savner han veldig mye allerede, men vet at dette kommer til å gå kjempefint.

Mannen min er både generøs og vakker! I bryllupsdagsgave fikk jeg et nydelig smykke med safir, diamanter og hvitt gull. Smeltet helt..


Siste kveld med crewet i Lysnesgruppa for i år. På gjensyn i januar!

Jeg er veldig usikker på hvordan det blir med kommunikasjon og internett fra mitt nye bosted, men jeg holder dere oppdatert så snart jeg kan. Håper alle leserne mine får en fin høst- det skal iallefall jeg ha!

Storm i et vannglass

Debatten om burkini på Finnsnes barneskole i Lenvik har vakt stor oppmerksomhet i dag, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Likevel skal jeg hive meg på bølgen og ytre min mening.

Finnsnes barneskole har, som noen av dere kanskje vet, fattet et positivt vedtak om at de som ønsker det skal kunne benytte seg av burkini som badeklær i svømmeundervisningen. Dette for at flere elever skal kunne delta på svømming på skolen. Det synes jeg er kjempeflott. Og det er egentlig det hele saken dreier seg om. Det handler ikke om en ekstrem religion og seksualisering av barn, det handler om å respektere flere typer badedrakter. Og for meg virker det mer som en presisering av noe som i utgangspunktet ikke burde være noe problem uansett.

Burkini er ikke et ulovlig plagg i Norge i dag. Vi lever i et land der hver skal kunne kle på seg akkurat hva de vil, og det er det som er så fint med samfunnet vårt. At noen derfor ønsker å forby burkini på skolesvømminga er helt merkelig. FrP går i kjent stil hardt ut og prøver å få hele debatten til å handle om islam, men i mine øyne handler det ikke om det. FrP viser nok en gang at friheten de snakker om ikke gjelder for alle.
I Norge i dag har vi ikke skoleuniformtvang, og det ville derfor vært merkelig om alle skulle vært tvunget til å ha på seg samme type badedrakt i svømmeundervisningen også. Frihet er ikke å sette seg ned å bestemme hva elevene skal ha på seg når de bader, frihet er å la de få velge dette selv. I denne saken stoler jeg fult og helt på at skolen legger til rette slik at alle får best mulig utbytte av svømmeundervisningen.

Jeg er veldig stolt over Finnsnes barneskole i min hjemkommune Lenvik og jeg føler at de gjør det eneste rette. Hele saken er som en storm i et vannglass der de som roper høyest griper muligheten til å dreie hele saken til å omhandle religion.
Jeg synes det er veldig positivt at skolen legger til rette slik at alle får muligheten til å lære seg å svømme, og det er det vi burde fokusere på. Det skaper mye glede og kan også redde liv. Dersom dette vedtaket mot formodning skulle få noen negative konsekvenser (annet enn å bli debattert ihjel) så regner jeg med at vi får vite det. I mellomtiden sitter jeg tilbakelent og stoler på at skolen gjør det de kan for at elevene skal ha det best mulig. Å være problemfokusert orker ikke jeg å bruke energi på. Fortsatt god sommer til alle der ute med all slags badetøy og alle slags kropper!


#Burkini #Religionsfrihet #Ytringsfrihet #Frihet #Klær #Skole #Politikk #Samfunn #Lenvik #Midttroms #Fiba 

Det er en prinsippsak!



På forrige kommunestyremøte i Lenvik fikk vi opp saken om mobilfrie skoler. I fjor vedtok et flertall i kommunestyret at skolene i Lenvik skal være helt mobilfrie. Det i seg selv er ingen dårlig idè, men når forslaget kom opp på initiativ fra ungdommen selv om å prøve å ha 1 mobilfri dag i uka på skolen, blir det i mine (og SV sine) øyne helt feil å overkjøre forslaget fra ungdommen.

Mobilfri skole har vært forsøkt dette skoleåret og har fungert godt noen plasser, og dårlig andre plasser. Det nevnes at relasjonen mellom lærer og elev kan ha blitt svekket av dette, og at det er vanskelig for lærere å håndheve mobilforbudet. De som ivret etter å ta fra ungdommen mobilen i fjor sa at dette skulle være et prøveprosjekt som skulle evalueres etter et år. Det har nå blitt gjort, helt uten å høre på hva ungdommen selv synes. Barn-og unges kommunestyre (BUK) fikk i år ikke en mulighet til å stemme over dette forslaget. Hvorfor ikke?

Jeg synes det er utrolig flott og viktig at ungdom engasjerer seg i saker som omhandler dem. Jeg ønsker å se enda mer engasjement fra ungdommen, og er virkelig glad for at de helt på eget initiativ kan ta opp en slik sak til behandling i kommunestyret. Det jeg er redd for at nå har skjedd er at ungdommen vegrer seg for å komme med slike initiativ i fremtiden og at de er redde for å bli overkjørt igjen.
Som den yngste politikeren i kommunestyret i Lenvik er det kanskje ikke så rart at jeg er på ungdommen sin side i denne saken. Alderen lagt til side mener jeg likevel at man skal ta ungdommen på alvor og lytte til det de har å si. Det kommer jeg til å fortsette med selv om jeg blir eldre.
For meg er dette en prinsippsak. Når ungdommen ønsker å prøve en mobilfri dag i uka støtter jeg det. I motsetning til resten av gubbeveldet synes jeg ikke det er greit å kjøre over ungdommen og lage egne forslag. Spesielt når saken er sånn at det mest sannsynlig ikke hadde blitt noe sak uten at ungdommen hadde løfta den. Ungdommen i Lenvik er en viktig del av barnebyen Finnsnes og framtida. Hvis vi ønsker at de skal ville bo her og bidra til et positivt miljø i vår kommune er det viktig at vi lytter til det de har å si.

Håper dere som er unge i Lenvik (og resten av landet) fortsetter å utfordre oss politikere for å få til ei endring i samfunnet. Jeg skal ikke slutte å heie på dere!

Mvh
Kvisten

#Politikk #Samfunn #Skole #Ungdom #LenKom #Midttroms #Lenvik #Mobilfriskole

"Det er jo ingenting å gjøre på Finnsnes!"

Tidenes største myte om byen jeg har vokst opp og valgt å bosette meg i.

Fra vi var ungdommer ble det prenta inn i hodene våre; Finnsnes er en utrolig kjedelig plass. Det er ingenting å gjøre her. Når jeg blir stor skal jeg flytte til en stor by, en ordentlig by.

Det var mange ting som gjorde at jeg valgte å bosette meg på Finnsnes. Selv om tilfeldighetene (eller my man up there) skulle ha det sånn at jeg fant mannen i mitt liv nettopp på min hjemplass (på tross av at det hadde blitt sagt i mange år at «det finnes ingen kjekke gutter på Finnsnes») så er det mange andre ting som spiller inn på valget mitt om å bo nettopp her. Finnsnes er en fin by med mange muligheter. Vi er sentrum for regionen vår og har mange spennende arbeidsplasser og yrkesmuligheter, et interessant næringsliv og mange flotte aktiviteter rundt oss.

Det siste halve året føles det som om jeg har vært veldig lite hjemme. Det er da jeg savner hjemplassen min ekstra mye. Akkurat nå sitter jeg på en flyplass og tenker på hvor utrolig godt det skal bli å komme hjem. Hjem til byen i hjertet mitt, til familien min, til jobben min og til vennene mine. Jeg stortrives på Finnsnes. Jeg ser ingen begrensninger med å bo der, og jeg føler at jeg stadig får nye utfordringer både personlig, faglig og politisk. Selv om jeg ikke har ambisjoner om å få egne barn, så tenker jeg at Finnsnes og midt-Troms er en utrolig fin plass for barn å vokse opp. Ikke for lite, ikke for stort og helt perfekt med tanke på nettopp «ting å finne på». Barneby-prosjektet er et godt eksempel på at Finnsnes er god plass for barn og familier.


Jeg tror alle har godt av å komme seg bort fra hjemplassen sin ei stund sånn at de kan komme hjem med ny motivasjon og kanskje et nytt syn på hva vi egentlig har rundt oss. Kanskje vi er litt for flinke til å ta for gitt alt vi har, og derfor har lett for å se negativt på hjemplassen vår.

For meg er Finnsnes perla. Og selv om jeg ikke tror at jeg kommer til å bo her i alle deler av livet mitt, så gleder jeg meg til fortsettelsen. Jeg skal fortsette å snakke godt om kommunen min, regionen min og byen min. Negativitet har aldri ført noe godt med seg, og jeg tror man kommer langt av å snakke opp i stedet for å snakke ned.

#Lokalt #Hjemme #Samfunn #Byenmin #Finnsnes #Midttroms #Barnebyen #Livet

Gi litt mer faen!

Jeg er ei sånn typisk flink-pike som er opptatt av å prestere godt i det meste jeg gjør. Hvis jeg gjør 5 ting godt og en ting dårlig er det gjerne den ene tingen jeg ikke klarte som tar det meste av energien min. Jeg bruker lang tid på å gjennomgå hvordan jeg kunne gjøre det bedre og bryter meg selv ned med å fortelle at jeg ikke var god nok. Selv om jeg VET at jeg er god nok, og er godt over gjennomsnittet fornøyd med meg selv, så er det en slags innprentet mentalitet som alltid forteller meg at jeg kan gjøre ting LITT bedre. Hvis jeg skriver et leserinnlegg, så finner jeg alltid en feil. Hvis jeg sier noe fra en talerstol, så formulerte jeg meg ikke godt nok. Jeg hadde nettopp eksamen, og i stedet for å være fornøyd og stolt over den enormt gode jobben jeg gjorde, så fokuserte jeg i flere dager over den ENE oppgaven jeg ikke gjorde god nok fordi jeg «innerst inne vet at jeg kan gjøre det bedre». Det er helt sprøtt. Jeg ser på meg selv som et relativt oppegående menneske med stortsett rasjonelle tanker, og hvis jeg fortsetter å tenke sånn her så kan det umulig gå bra.
Jeg er nok ikke alene med de tankene. Jeg tror spesielt mange i min generasjon er sånn. I generasjon prestasjon bryter vi oss ned i stedet for å løfte oss opp. Vi må lære oss å gi litt mer faen.

Jeg leste nylig en sak om en elev som bare hadde fått seksere på skolen. Det er jo kjempebra og utrolig godt prestert. Men hvordan tenker eleven hvis den får en femmer? Føler den at den ikke er bra nok da? Er det sånn at vi er så opptatt av å være best eller prestere så godt som overhodet mulig og at vi derfor glemmer av at vi er god nok selv om vi ikke når alle målene vi setter oss?

Vi som vokser opp her til lands er utrolig heldige på så mange nivå. Vi vokser opp i et velferdssamfunn der alt er lagt til rette for at vi skal kunne bli akkurat det vi vil. Ungdommer nå til dags har aldri vært flinkere. Det er lite kriminalitet, det er lite narkotikamisbruk og veldig mange drikker ikke alkohol, røyker ikke og snuser ikke. Flere og flere tar høyere utdanning. Samtidig som vi aldri har vært «bedre» så har vi det verre. Flere unge sliter med sin psykiske helse, og mange har det vanskelig. Spiseforstyrrelser, depresjoner og selvmord er noe de fleste har et innblikk i. Alle kjenner noen som er syke, har det vanskelig eller har tatt sitt eget liv.

Noe må gjøres, og det må starte med oss selv. Vi må fortelle oss at vi er gode nok. At verden ikke går under hvis man ikke får den sekseren. At du ikke er mindre verdt fordi du ikke fikk noe til. At du betyr noe for noen uansett hva du gjør. Slutt å vær så flink bestandig. Gi litt mer faen.

#Gilittmerfaen #Generasjonprestasjon #Godnok #Samfunn #2016 #Ungdom #Psykiskhelse

3 måneder!

Om 3 måneder i dag har jeg sovet min første natt på Grønland og startet på høstens eventyr. Jeg har lagt bak meg en sommer full av jobbing på min gamle arbeidsplass som jeg gleder meg masse til å komme tilbake til. Jeg har sagt hade til mine beste venner og familien min som jeg ikke skal se før til jul igjen. Jeg kjenner det kribler i magen bare av tanken. Jeg har sånn blandet følelse, der jeg veksler mellom ubehag og ekstase. Det blir helt nytt for meg å være så lenge borte fra de som jeg er så glad i, men jeg gleder meg veldig til å få ny og viktig livserfaring som jeg kan ta med meg resten av livet.

For noen uker siden bestilte jeg flybillettene til Uummannaq, det lille samfunnet jeg skal bo i. Det er en by med ca 1200 innbyggere. Jeg skal jobbe på et av Grønlands eldste barnehjem, en av verdens nordligste døgninstitusjoner 500 kilometer nord for polarsirkelen. Bare en liten helikoptertur fra Discobukta og Ilulissat.
Jeg er toppmotivert til å gjøre en god jobb og lære masse. Jeg tror jeg kommer til å få dyrbare erfaringer som jeg kan ta med meg hjem igjen og bruke både i yrket og videre i livet.

Jeg er så utrolig glad for å få muligheten til å oppleve dette. Gudrun, ei jente som også skal i praksis til Grønland, sa at hun hadde hørt at hvis man fikk muligheten til å reise til Grønland så måtte man gripe den. Jeg er klar til å ta imot alle nye utfordringer og bruke høsten godt.


Forberedelser!

#Motivert #Student #UIT #Grønland #Samfunn #Praksisstudiet #Utveksling #Framtid #Glede

Nye og bedre løsninger?


Endelig er den her igjen. Den aller beste dagen i året spør du meg.
1.mai er selve festdagen for oss sosialister. På denne dagen har vi gjennom feiring og protesttog i over hundre år stoppet opp og sendt våre tanker og hjelp til kamerater i andre land samtidig som vi har kjempet våre egne kamper.

Da jeg satte meg ned for å skrive årets 1.mai-innlegg klarte jeg nesten ikke å bestemme meg for hva jeg skulle skrive om. I ei tid der Høyre jubler for kommunereformen og forsøker å tvinge kommuner sammen med bruk av et elendig forslag til nytt inntektssystem for kommunene og vi i tillegg har FrP med hånda på rattet i både asylpolitikken og pengesekken i landet, så kunne jeg (dessverre) velge og vrake mellom store saker å ta opp i dag.

Jeg valgte å skrive om det litt mindre sexye temaet regjeringens «nye» arbeidsmiljølov.
Regjeringas endringer i arbeidsmiljøloven baserer seg ikke på «nye og bedre løsninger» slik som de gikk på valg på i 2013, den består aller mest av gamle og utdaterte holdninger til et arbeidsliv i nyere tid. Endringene bærer preg av mer bruk av midlertidige stillinger og deltidsansettelser- det er ikke særlig fremtidsretta.

Å jobbe deltid kan være praktisk for de som ønsker det, men vi ser ei utvikling der flere og flere blir sittende fast i uønskede deltidsstillinger uten å få økt stillingsprosenten sin. 
På forrige kommunestyremøte i Lenvik fikk vi orientering om en viktig rapport fra kontrollutvalget på nettopp dette temaet. Vi i SV synes det er veldig bra at det blir tatt tak i en utfordring som er så stor og kan oppfattes som veldig vanskelig å stå i.
Bruken av deltid er med på å skape en situasjon der arbeidstakerne går en usikker hverdag i møte. Man tjener ikke så mye som man trenger, man jobber ikke så mye som man har kapasitet til og man har ikke de rettighetene man ellers ville hatt dersom man hadde vært heltidsansatt.
Det er heller ikke til å legge skjul på at dette er noe som først og fremst rammer kvinner i helsesektoren. Målet fremover for vår kommune bør være å bruke mindre deltid, mindre midlertidige ansettelser og samtidig se på løsninger for å utlyse flere fulle stillinger i helsesektoren. Det kan være med på å gjøre at enda flere har lyst til å bosette seg i den fine kommunen vår.

For ikke så mange år siden ble det lagt frem en nasjonal undersøkelse om bedriftsdemokrati som viser at deltidsansatte gjennomsnittlig har mindre innflytelse på egen arbeidstid enn heltidsansatte. Denne uønskede utestengelsen fra et fullverdig arbeidsforhold er totalt uakseptabel, og det viser en klar skjevhet i maktforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Svekkelsen av arbeidsmiljøloven fører til mer usikkerhet på jobb og mindre bestemmelsesgrad i egen arbeidshverdag.
Den «nye» arbeidsmiljøloven viser oss tydelig hvem de blåe arbeider for, arbeidsgiverne- ikke arbeidstakerne.

SV mener at et arbeidsliv der mange jobber ufrivillig deltid er skadelig både for arbeidstakerne og for samfunnet som helhet. Å ikke gjøre noe med deltidsproblematikken svekker folks muligheter til å ta makt over egen hverdag og vil fortsette å ramme kvinners frihet aller mest.
I morgen går jeg i tog for at heltid skal være en rettighet og deltid en mulighet og jeg oppfordrer flere til å gjøre det samme. Gratulerer med dagen!

#1mai #Arbeidernesdag #Samfunn #Politikk #Arbeidsmiljøloven #Blåblåregjering #Rettilheltid #LenKom

 

Katta er ute av sekken!

Jeg skal til Grønland!!!!


(bildet er tatt av Steen Olsen og hentet fra Greenland Today)

Som mange kanskje har lest i Folkebladet og i Nordlys så har jeg søkt permisjon fra mine politiske verv i høst for å reise til Grønland å studere neste semester. Som en del av det arktiske samarbeidet på UIT fikk jeg muligheten til å søke om utenlandspraksis. Jeg er generelt sett ei veldig eventyrlysten jente, så jeg måtte jo selvfølgelig søke. Og heldig som jeg var fikk jeg søknaden innvilget. Nå grugleder jeg meg masse til å reise fra alt jeg kjenner til en helt ny plass, et helt annet land med helt nye utfordringer.

Jeg gleder meg til å lære masse mer om faget mitt og ikke minst til å lære av andre lands utfordringer og løsninger på sosiale problemer. Det har kanskje ikke helt gått opp for meg hva jeg egentlig skal begi meg ut på, men jeg har en sånn god kriblefølelse i magen. Det føles helt rett, men samtidig litt skummelt.
Jeg har sagt opp jobben min og skal forlate alt som er trygt. Jeg skal forlate den flotte mannen min som er så tålmodig og støttende, familien min som jeg er så glad i, stebarna mine som jeg kommer til å savne masse og vennene mine som jeg alltid har rundt meg.

Jeg har alltid vært ei jente med stort nettverk og mange baller i lufta. Til høsten skal jeg forlate alt jeg har og få nye bekjentskap og nye erfaringer jeg kan ta med meg videre i livet. Når jeg tenker på det får jeg skikkelig magesug. Dere vet den følelsen når du sitter i en berg-og dalbane og bare venter på at det skal ta løs? Den følelsen får jeg hver gang noen spør meg om Grønland.

Jeg ser veldig fram til å utfordre meg selv på en helt ny måte og gleder meg skikkelig! 

#UIT #Student #Grønland 

Et samfunn i samfunnet

I skrivende stund er jeg i Torrevieja på rekreasjonstur sammen med den flotte ektemannen min. Vi er på besøk hos svigerforeldrene mine som bor her store deler av året. Det er nydelig med ei uke ferie i varmen mens det enda er snø hjemme. Jeg har ikke noe lyst til å dra hjem i det hele tatt.
Jeg har hørt mye om Torvika, men dette var min aller første gang ned hit, og det står til forventningene. Vi har vært heldige med været og jeg stortrives. Her om dagen fikk jeg jobbtilbud, noe som absolutt skal tas opp til vurdering. B-)

Her er vi på tur nedover. Min reaksjon oppe til venstre når Kay sier "Jeg skal lage en collage".

Torrevieja er en by på Spanias østkyst med ca 100 000 innbyggere. Over halvparten av de som bor her kommer fra andre land. Norge er en av flere nasjoner som er sterkt representert her nede, noe man merker godt når man er her. De har egne norske diskotek, barer og spiseplasser, et skandinavisk senter og egne skandinaviske butikker. Personlig synes jeg halve poenget med å reise til utlandet er å oppleve landets kultur, men jeg kan forstå at de som bor her fast får lyst på brunost innimellom.

Vi har fine dager her nede med utmerket bevertning. Svigermor og Svigerfar tar godt vare på oss og passer på at vi har alt vi trenger og enda litt til.
På tirsdagen var jeg og Kay i kirka på katolsk Gudstjeneste og nattverd. Det var en fin seremoni, og selv om jeg ikke forstod spansk så kjente jeg igjen mange av sangene og bønnene. Det var utrolig fint å treffe nye mennesker og oppleve hvordan de har det i sin tro. Jeg opplevde kirka som veldig åpen og fin, og vi tok hverandre i hendene og ønsket hverandre godt. Det var en fin opplevelse.

Her om dagen var vi å besøkte Den Norske Klubben i Torvika. Den består stortsett av voksne nordmenn som organiserer aktiviteter og utflukter for de norske beboerne her nede. Jeg ble oppriktig imponert over dugnadsånden på klubben og var i mitt rette element når vi stoppa innom for å spise vaffelkake med brunost.
De hadde bingo, bridge, utflukter og kafè. Samtidig som vi var der var det flere som stakk innom som trengte hjelp til småting her nede, og de fikk selvsagt hjelp av kjenningene på klubben. Vi kunne lese norske aviser, låne bøker og DVDer med norsk tekst. Alt man trenger med andre ord.
På "stamplassene" ligger Vikingposten, en gratis ukesavis på norsk i Torvika. Her kan man lese nyheter fra Torrevieja og få hjelp til det aller meste.

Jeg stortrives her nede. Kay sier at det er fordi jeg er harry. Selv vet jeg at det er fordi det er sol her. Jeg er ikke så kravstor sånn. Første dag ble jeg solbrent. Å være solbrent i mars er en deilig følelse.

I Torvika er det meste enkelt. Alt du trenger er i umiddelbar nærhet, noe som absolutt er en fordel for den eldre garde. Det er litt som et samfunn i samfunnet. Man hjelper hverandre og stiller opp, og språk trenger ikke å være et problem her nede. Jeg forstår veldig godt hvorfor så mange reiser ned hit for å være pensjonister, jeg er nesten helt solgt selv. Samtidig som dette er en plass som bærer stor preg av innvandring, så opplever jeg stor raushet blant de som bor her. De er hjelpsomme og stiller opp for hverandre. De betaler eiendomsskatt i Spania og støtter opp om lokalt næringsliv, noe som er veldig bra.

Jeg skjønner jo at vi kom på feil tidspunkt når jeg innser at Bård Hoksrud ikke kommer før i neste uke.... Men jeg regner med å få treffe han ved neste vending ;)


Lite lyst til å reise hjem, men hverdagene kaller. Med gode minner i sinnet, brunfarge på kroppen og ny motivasjon er vi snart på tur hjem. Sees snart, Torvika!

#Torrevieja #Ferieblogg #Personlig #Samfunn #SydenFrP

Les mer i arkivet » Juni 2017 » April 2017 » Mars 2017
Katrine

Katrine

25, Lenvik

Ivrig politiker med hjerte for alle menneska. Hjelpepleier og barnevernsstudent. Motivert, engasjert og positiv! Troms SVs andrekandidat til Stortingsvalget 2017.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits