Er skilsmisse egentlig så ille?

Den nye familieministeren vår ønsker å endre på skilsmissestatistikken, og det har fått meg til å tenke endel på skilsmisse. Er det egentlig så ille at folk skilles?

Det sies at 50% av alle ekteskap ender i skilsmisse. Selvfølgelig er det trist ettersom de 50% mest sannsynlig en gang ønska å være sammen med ektefellen sin for resten av sitt liv. Kjærlighet er viktig for oss, og leiten etter “den eneste ene” bruker vi mye energi på. Noen traff personen tidlig i livet, mens noen traff den seint. Kjærlighet er først og fremst vakkert.
At halvparten av de som velger å inngå ekteskap og senere velger å skille seg sier kanskje ganske mye om oss, men først og fremst mener jeg at det gir et positiv signal. I 2013 har vi mange valg. Vi er ikke lenger like avhengig av å ha en “partner for life” som vi var i gamle dager. Vi er mer selvstendige og vi har gode forutsetninger til å klare oss selv. Dersom vi er ulykkelig, så har vi faktisk et valg.
Jeg tar ikke skilsmisse for gitt, og er utrolig glad for de som har kjempa for at man skal ha den retten. Vi trenger ikke å være sammen med noen vi ikke vil være sammen med. Vi kan velge selv. Og det trenger ikke nødvendigvis å være så dumt.
Skilsmissestatistikken er kanskje ikke en positiv statistikk. Likevel mener jeg at det er andre statistikker vi burde fokusere på å jobbe mer for å få ned, for eksempel voldtektstatistikken, drapstatistikken, fyllekjøringstatistikken, narkotikamisbrukstatistikken, arbeidsledighetsstatistikken og statistikken over hvor mange som faktisk stemmer på FrP.

Jeg er skilsmissebarn. Mine foreldre var riktignok aldri gift, men jeg har ingen minner om mamma og pappa som kjærester. Det argumenteres ofte med at barn blir taperne i skilsmisseoppgjørene. Jeg velger å tro at det ofte er de som vinner på det. Ingen barn har godt av å vokse opp med foreldre som ikke har det bra sammen eller er glad i hverandre lengre. Jeg er glad for at mamma og pappa ikke endte opp sammen. Jeg har hatt en fin oppvekst med mye varme og kjærlighet. Begge mine foreldre etablerte seg på nytt, og jeg har dobbelt så stor familie som mange andre på min alder har. Jeg har vokst opp med 4 foreldre, 2 biologiske og 2 ekstra. Jeg har blitt inludert i flere familier og jeg har hatt det kjempefint! Garantert mye finere enn jeg hadde hatt det dersom foreldre mine hadde valgt å være sammen med hverandre. Jeg tenker faktisk at det faktum at mine foreldre valgte å ikke være sammen med hverandre er noe av det som har gjort at oppveksten min har vært så fin. Jeg har opplevd så mye fint sammen med så mange ulike personer, og har ikke blitt tatt i mot med annet enn åpne armer av både ekstratanter, reservebesteforeldre og nye søsken. Livet mitt har blitt berika av å ha skilte foreldre, og jeg er glad for at det ble sånn som det ble.
Jeg kjenner mange som har hatt det vanskelig i tida da foreldrene skilte seg. Skilsmisse har påført mange personer mye vondt. Jeg har forståelse for det, men mener likevel at ei sånn handling egentlig gir en klar beskjed; det var ikke meininga at det skulle bli sånn. Det funka ikke. Og da er det likegreit å starte på nytt.
Jeg er også glad for at kjæresten min er skilt. Ellers så hadde jeg jo ikke vært sammen med verdens beste mann akkurat nå! Jeg gleder meg masse til vi skal gifte oss, og håper egentlig at vi ikke skilles. Men dersom vi velger å gå ifra hverandre, så er det helt sikkert en grunn til det. Jeg velger å tro at de valgene som blir tatt er til vårt eget beste. Enten vi er sammen for alltid eller om vi skiller oss en gang i framtida. Selv om skilsmisse er en ganske trist handling, så vitner det om selvstendighet og muligheten til å starte på nytt. Skilsmisse kan være en god lærdom og noe av det beste som har hender oss. Man kan kanskje gå så langt som å si at skilsmisse har fungert veldig bra i mitt liv. Det er iallefall ikke noe av det jeg skal jobbe mest for å forhindre i mi politiske fremtid.