På sosiale medier florerer det av historier og bidrag til hashtagen #Norskrasisme. Er det ikke utrolig at vi står her, i 2013, og enda må bekjempe rasisme? Vi lever i et flerkulturelt samfunn, og vi burde være bedre enn det her.

Hverdagsrasismen er enorm i Norge. Vi har glemt alt som handla om 22/07, og egoismen og “frykten” får lov til å styre oss i stor grad. På #Norskrasisme kan du lese historier om samer som blir diskriminert med kofta på, du kan lese historier om barn som får tilsnakk på 17mai av voksne folk og du kan lese hvordan “vi” norske, hvite mennesker baserer vårt inntrykk og fordommer kun på en ting; Farge.
Rasismen var grunnen til at jeg engasjerte meg for 10 år siden, og jeg møtte mye motbør den gangen jeg var 12 år og forsvarte asylsøkerne på bussen på vei fra skolen. Jeg hadde aldri før følt meg så tøff og sterk, samtidig som jeg kjente en sorg inni meg på vegne av de som opplevde rasismen i skolegården, på bussen og rundt omkring på Finnsnes. Jeg er ikke den første som tar på meg sorgen på vegne av andre, men jeg har hver dag siden den dagen kjent en sorg og en skam på vegne av nasjonen min. Jeg skjemmes av å være norsk. Jeg er flau på grunn av måten “medmenneskene” rundt meg behandler andre mennesker. Hvert år når FrP diskuterer om vi skal bosette 10 flere eller 10 færre flyktninger i hjemkommunen min drar jeg hjem fra kommunestyremøte med klump i halsen og tårer i øynene. Er vi ikke kommet lengre enn dette?
Rasismen rundt oss er stor. Den får lov til å ta mye plass. Jeg er endel av de som lar den få plass akkurat ved å fokusere på rasismen som florerer, men jeg mener det er nødvendig. Dessverre.

Var det noen som nekta oss nordmenn å ta buss, og få komme inn i andre land eller diskriminerte oss basert på det en mann gjorde 22/07? Ble vi møtt med noe annet enn omsorg, medfølelse og respekt? NEI. Vi ble tatt vare på av andre. Ingen nekta oss noenting, en hel verden var sammen med oss i sorg. I dagene og ukene etter den forferdelige dagen hadde vi fokus på samfunnet vårt. På de store verdiene og felleskapet. Det har  vi glemt nå. Knappe 2 år etter blir de borgerlige valg til ny regjering og aldri før i nyere tid har rasismedebatten fått større fokus. Det er ikke tilfeldig. Det er ikke tilfeldig at en verden utenfor lille Norge ser rart på oss akkurat nå. Basert på hva slags holdninger og saker FrP fronter, så synes jeg ikke det er noe rart. FrP er et parti for de aller færreste, men desverre ser ikke de aller fleste det. Fordi de aller fleste er hverdagsrasister. Fordi mange av vennene mine på Facebook særiøst tror på at det er en flaggdebatt på gang som handler om at vi skal endre flagget vårt. Fordi flere tusen mennesker skylder på “utlendingene” fordi NRK nekta en reporter å ha på seg korset på jobb. Fordi de samme folka særiøst mener at innvandrere voldtar. Innvandrere slår. Innvandrere tar fra oss jobbene våre, og dersom de ikke jobber så snylter de på skatten vår. Uansett hva innvandrerne gjør, så er det feil. Jeg synes det er forferdelig. Og jeg skjemmes.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tidligere i år ble jeg anklaget for å være en mobber basert på at jeg spurte et enkelt spørsmål på sosiale medier: “Hva kan man kalle en rasist dersom man ikke kan kalle han for det han faktisk er” eller noe lignende. Nå er debatten oppe igjen. Og jeg spør meg selv igjen, hva skal man kalle rasister dersom man ikke kan kalle de for rasister? Finnes det bedre ord? Og hvorfor skal vi pakke det inn? Hvorfor kan vi ikke kalle en spade for en spade og en rasist for en rasist?

Hva mener dere dette gir uttrykk for? Rasisme eller medmenneskelighet?

#Frp #Rasisme #Fordommer #Fordummer #Latterligdebatt #2013 #Iverdensrikesteland #Sorg #Medfølelse #Solidaritet #Medmenneskelighet #Rasist #Spade