Det diskuteres mye rundt budsjettet som ble vedtatt på kommunestyremøtet i Lenvik rett før jul, og veldig mange stopper meg på gata for å snakke om det. Folkebladet har skrevet to store innlegg om vedtaket som ble fatta, og flere har uttalt seg om det som ble bestemt, både positivt og negativt. Oppi all diskusjonen rundt budsjettet og all misnøyen som blir fronta i lokalavisa, spør jeg meg mange spørsmål. Et av de store er; får man de politikerne man fortjener?

I lang tid har politikerne i Lenvik alle blitt tatt under samme kam, og blitt kalt for inkompetente o.l. Jeg har tidligere sagt at jeg ikke føler at jeg er inkompetent, men jeg forstår til en viss grad hvorfor folk tror at vi er det. Sålenge mange politikere ikke kan innse at et tap er et tap, så blir det alltid omkamper. Og med omkamper følger kvalme. Stygge uttalelser fra talerstolen, kvasse kommentarer når mikrofonene er slått av og “på-gangen-politikk” tar ofte mye av vår tid, og man trenger ikke å være rakettforsker for å skjønne at tid og energi kan forvaltes på en bedre måte enn på den måten. Jeg er ikke redd for å innse når jeg har tapt. Jeg tar nederlag med et smil og er klar til å gå videre. Jeg blir ofte ganske sint og sur “in the moment”, men jeg hadde aldri orka å brukt tid på sneen som falt i fjor. Da velger jeg heller å gå videre. Det er alltid bittert å tape en stor kamp, men sånn er det med politikken. Jeg har trua på framtida.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg ser veldig positivt på veien videre i Lenvik, selv om både lokalmedia og andre kanskje er uenige i det. Jeg mener at det man vil får man til, og dersom man ikke ønsker å jobbe for et bedre klima i kommunestyret, ja, så har man kanskje ikke så mye å gjøre akkurat der. Et godt eksempel på hvordan vi lager kela i kommunestyre kan være på forrige møte da de borgerlige ønska mer utredning om en sak fordi de så at det ble flertall for noe de var uenige i. Da tar de heller tida til hjelp og satser på at de er heldige i neste vending. Dersom politikerne fortsetter på den måten, så er det ikke rart at man blir lei. Å stå på samme talerstol tusen ganger og holde de samme innleggene med de samme gode poengene er selvsagt umotiverende.
Jeg har flere ganger tatt heftige runder med meg selv i forhold til mitt engasjement. Veien blir til mens jeg går, og hver gang jeg gjør noe feil, prøver jeg å rette det opp. Jeg er ikke redd for å innrømme feil, og lærer noe nytt på hvert eneste møte og imellom hver runde.

Jeg tror at en av de største utfordringene vi har i Lenvikpolitikken er engasjement. Jeg tror at alle som orker å vie tida si til politikk, kanskje spesielt i Lenvik, er engasjerte. Du må nesten være engasjert for å gidde å holde ut i det foraet der. Hvorfor ellers skulle du gjort det? Det innebærer mye arbeid og flere hundresiders lesing dersom du vil vite hva du holder på med. Det må være noe inni deg som gjør at du fortsetter med det du holder på med eller et mål du skal oppnå. Dersom jeg ikke hadde hatt visjoner i politikken så hadde jeg aldri orka det. For noen ganger føles det veldig meningsløst. Likevel tenker jeg at mange kanskje ikke har like mye å bidra med som de en gang hadde. Jeg kjenner at motivasjonen daler ofte, men jeg jobber hardt for å holde engasjementet på topp. Det føler jeg ikke gjelder for de aller fleste sammen med meg. Det går møte etter møte der mange velger å ikke si noe som helst. Og det går jo ikke an at man ikke har en eneste mening om noenting?
Som alene representant føler jeg at jeg er nødt å markere meg, og si noe på de sakene jeg er spesielt interessert i. Jeg stiller ofte spørsmål rundt ting jeg ikke forstår, slik at det skal bli enklere å forstå de.

Jeg er av den formening at man ikke MÅ si noe på alt, og at sålenge man er enige, så går det fint å ikke ha en stor diskusjon på en enkelt sak.
Mange stiller opp på valglister som såkalte listefyll. Det vil si at man sier ja til å ha navnet sitt med, og kanskje blir man så (u)heldig at man blir stemt frem. I dagens lister er det alt for mange uengasjerte personer, og det svekker demokratiet kraftig. Når det sitter personer på kommunestyremøtene som ikke har lest papirene sine og som ikke aner hva det snakkes om, så er det klart at det er et problem. Det var litt tydeligere og litt lettere å finne ut av før i tida, når alle dokumentene kom i store papirblekker, men jeg tror ikke problemet har forsvunnet fordi vi har fått iPad.
Når man er folkevalg, så er man folkevalgt. Da har man en enormt viktig jobb å gjøre i samfunnet. Man skal ta beslutninger som avgjør mye i manges liv, og det er et ansvar jeg tar på største alvor. Man kan velge selv hvor mye man engasjerer seg, og hva man velger å bruke tida si på. Likevel hadde det vært en drømmesituasjon dersom alle 31 representantene med handa på <3 sitt kunne si at de visste hva de holdt på med og at vi hadde et så inderlig engasjement som viser hvor lang vi vil nå og hva vi vil oppnå. Til det beste for innbyggerne. Det vises ikke. Kanskje vi trenger et motivasjonskurs? Gudene vet at vi må gjøre noe drastisk for å få miljøet, stemninga og samholdet bedre i 2014.

Ved forrige kommunevalg stemte de aller fleste på FrP, Høyre og AP. Store partier med mange folk å velge mellom. Det “letteste” valget? Konfliktene i kommunestyret starta allerede på valgdagen hvor det spekulertes en del rundt eventuelt juks i valglokalene og ferdigkryssa lister. Jeg husker ikke så mye av det fordi jeg enda var i “22juli-rusen”, men sånn som jeg kan huske det fra sidelinja var det endel styr. Når perioden startes med juks og fanteri, så kan man ikke forvente at det skal bedre seg utover perioden. Vi vedtok nytt budsjett for 1,5 mnd siden og uroen ulmer som aldri før. Politikerforakt er politikerskapt, og jeg forstår veldig godt at folk er frustrerte. Men hvordan skal vi på best mulig måte få en bedre periode nå? Og hvordan kan man sikre seg mot å havne i samme situasjon etter valget 2015? det er ikke lenge til neste års valg. Frem mot den tida må vi sørge for å engasjere flere folk. Jeg frykter at måten politikken drives på i Lenvik nå er med på å skape mer politikerforakt og mindre engasjement, selv om jeg mener at situasjonen burde skapt revolusjon i kommunen på engasjementfronten. Vi går i baklengs retning og vi kan ende opp med et skandalevalg til neste år. For hvem skal man egentlig stemme på dersom man mener at alle er like ille? De “gode gamle” karan? De som har vært i kommunestyret siden tidenes morgen eller “safe” og stemme på et stort parti? Eller satse på noe nytt? Noen som har tanker rundt dette? Og dersom vi ikke er villig til å engasjere oss selv, skal man bare la hvemsomhelst havne ved roret og ta avgjørelsene for oss?

Vi trenger helt klart å endre kultur. Og for å endre kultur og miljø i kommunestyret må alle bli med. Da hjelper det ikke å bytte ut 31 representanter og satse på at ting blir bedre neste gang. Vi må ta problemet med rota og vi må gjøre det nå. Eller så kan vi stå fremfor store utfordringer om ikke veldig lenge. Vi kan faktisk ende opp med mindre engasjement både blant politikerne og blant folket. Vi har fått signaler fra andre kommuner om at de ikke “orker” kommunesammenslåing fordi de frykter å måtte ende opp i “gørra” sammen med Lenvik. Det er sterke signal. Vi kan gå inn i et katastrofevalg der færre bruker stemmen sin. Og når generasjonsskiftet kommer (og det kommer helt klart snart), hvordan skal vi rekruttere folk inn? Noe må gjøres. Jeg er redd for fremtida til Lenvik, ikke på grunn av kommuneøkonomi, skyhøy gjeld og kela i kommunestyret. Jeg er redd for at det vi politikere gjør ikke er til det beste for folket.

#Lokalpolitikk #Politikerforakt #Politikerskapt #Tanker #Drodling #Kommunevalg #Miljø #Uro #Kela #Framtid