Året var 2011. Det ble utført 15 343 aborter på norske sykehus. Jeg tok en av de.

Jeg husker da abortstatistikken for 2011 ble offentliggjort. Det var en fredag. 15 juni 2012, ca 1 år etter jeg hadde utført min abort. Min første tanke var “Det kunne vært 15 342 dersom jeg ikke hadde gjort det”. Jeg hadde dårlig samvittighet. Jeg følte på en heslig blandet følelse mellom skam og lettelse. Jeg var takknemlig for at jeg levde i 2011 i verdens rikeste land. I et velferdsamfunn som tok vare på meg. Som stilte opp og som hjalp meg når jeg trengte det som mest. I motsetning til mange andre land der abort enda utføres hjemme kunne jeg, en 19 år gammel norsk jente, få utført dette under trygge omgivelser. Gratis. En abort koster samfunnet rundt 16-20 000 kr. Som ung lærling hadde jeg ingen forutsetninger til å betale det. Dersom jeg hadde levd i et annet land kunne jeg endt opp med å måtte ta vare på et barn rett og slett fordi jeg ikke hadde hatt råd til å ta det bort. Eller enda verre, jeg kunne tatt livet av meg selv under tvilsomme illegale abortforhold. Det slapp jeg, og det slipper norske kvinner å tenke på. Det er jeg utrolig takknemlig for.
Jeg hadde ikke kreft. Jeg var ikke døende. Men jeg trengte likevel hjelp i en vanskelig situasjon. Jeg var 19 år og hadde aldri vært i en lignende situasjon før. Heldigvis. I dag er jeg glad for erfaringen jeg gjorde. Det valget jeg tok er en del av den jeg er og en del av den jeg har blitt. I likhet med andre livserfaringer har denne også vært med på å forme meg.
Like etter at abortstatistikken (som jeg nå var blitt en del av) ble offentliggjort kom KrF med sine meninger. Moraliserende og uten hensyn til de som sleit med å bli endel av en dyster statistikk, valgte de å stille spørsmålet “Hva tenker hun på?”. 

Så hva tenkte jeg på? 
Det er vanskelig å måtte svare på det. Jeg skulle egentlig helst sluppet det, men i en debatt der kristne, middelaldrede menn legger føringa er det helt nødvendig å svare tilbake. Jeg tenkte på mange ting. Det er masse man skal ta hensyn til i en slik situasjon. Jeg har alltid vært tydelig og klar på at jeg ikke ønsker å få barn, så for meg var det aldri et spørsmål om å ta vare på det eller ikke. Jeg hadde bestemt meg lenge før jeg visste resultatet. Da jeg tok graviditetstesten fikk jeg sjokk. Hele verden raste sammen og jeg kjente umiddelbart på skammen. Hvordan hadde jeg, en oppegående og ansvarlig person, havnet i denne situasjonen? Allerede da graviditetstesten viste 2 streker starta jeg å nedverdige meg selv.
Selv om jeg brukte prevensjon og egentlig trodde jeg ikke var i stand til å bli gravid, var jeg altså blitt det. Jeg var singel, hadde en jevn, men ustabil kontakt med en flott gutt, og nå hadde jeg altså et barn i magen. Jeg følte meg uheldig, men jeg tok ansvar. Det var tusen spørsmål i hodet mitt, og jeg ante ikke hvordan jeg skulle gå frem. Google hjelper deg med alt, men ikke med dette. Jeg ringte fastlegen min og fikk en time 3 dager etterpå. Heldigvis ble jeg møtt på en ordentlig måte.
I reservasjonsdebatten som foregår har jeg mange ganger tenkt på hva det hadde gjort med meg dersom legen min hadde nektet å hjelpe meg. Dersom han, den dagen jeg trengte hjelp, hadde sagt at han hadde samvittighetsproblemer med å henvise meg til å ta abort. Hva hadde det gjort med meg, og hva gjør det med andre jenter i samme situasjon? Det er skremmende å tenke på. Der og da var jeg takknemlig. Jeg var i limbo, usikker på hvordan jeg skulle gå frem, hvor langt på vei jeg var og hvordan jeg praktisk skulle løse utfordringa. Jeg hadde full jobb og kunne ikke bare bli borte noen dager for å utføre en abort. For meg var det et stort praktisk problem. Jeg hadde dårlig samvittighet ovenfor barnefaren, som så gjerne ville ta ansvar. Jeg hadde dårlig samvittighet for et foster som vokste inni magen min samtidig som jeg venta på å få time i Tromsø. Jeg var skamfull ovenfor familien min og ovenfor meg selv. Jeg hadde vanskelig med å leve med det valget jeg hadde tatt og for alltid bære på “det som kunne vært”. Å ta abort er en stor påkjenning, og nå er det noen som vil gjøre den enda vanskeligere enn den allerede er.

Hva er det som gjør at vi kvinner sitter igjen med dårlig samvittighet og en stygg skamfølelse etter å ha tatt abort? Og hva er det som gjør at vi ikke snakker om det? Abort burde snakkes i hjel, ikke ties ihjel. Jeg leste nylig et leserinnlegg i Aftenposten som var skrevet av ei 16 år gammel jente som hadde tatt abort. Hun valgte å ikke fortelle det til foreldrene sine. Hun skjemtes. Jeg gjorde også det, og selv om jeg har utrolig flotte og ressurssterke foreldre som støtter meg i alt, så fant jeg aldri plass til å fortelle de om hva jeg stod i da jeg stod i det. Jeg valgte å si det til færrest mulig. Min innerste krets av nærme venner fikk selvfølgelig vite det, og uten støtten fra de hadde det vært enda tøffere å gjennomgå det jeg gjorde.
Det er rart å sitte i dag å tenke på hvor vanskelig det egentlig var. Følelsen av skam har gått bort. Jeg har blitt en tøffere og sterkere jente enn jeg var da, og har lært å leve med det valget jeg tok. Da jeg lå på sykehuset i Tromsø lovde jeg meg selv at jeg aldri skulle ta abort igjen. I dag tenker jeg at abort er det eneste valget for meg dersom jeg skulle “havne i uføre” igjen. Ingen barn fortjener å bli satt til verden av voksne som ikke ønsker å bli foreldre. Jeg har bedre selvtillit nå enn jeg hadde da. Jeg er bedre rusta for en lignende situasjon dersom det skulle oppstå.

Nylig mottok jeg et brev i posten fra en person som var imot abort. Jeg respekterer andre folks meninger, men siden denne personen valgte å være anonym hadde jeg ingen mulighet til å skrive brev tilbake til han/henne. Som politiker har jeg flere ganger mottatt ulike anonyme meninger i posten, på mail eller på bloggen min. Det er helt greit. Dette brevet var egentlig ikke stygt. Selv om personen som har skrevet dette var moralsk fordømmende og sammenligna abort med 22juli og andre tragedier, så var det ikke et vanlig “jeg er uenig med deg”-brev jeg fikk i postkassa mi den dagen. Jeg tror at personen valgte å være anonym fordi det den personen står for er ekstremt. I 2014 når du skylder på reservasjonsdebatten for tragedien i Lerdal, så skjønner jeg at du ønsker å være anonym. Det må være vanskelig å stå for det du mener når det du står for direkte er usaklig og ikke kan bevises.

Tilbake til KrF og andre abortmotstandere. Hvorfor kan ikke dere respektere at folk tar abort på samme måte som vi respekterer at dere er uenige med oss? Jeg er så lei av å måtte forsvare rettighetene vi har til å bestemme over vår egen kropp. KrF er kjapt ute med å stille spørsmålstegn rundt hvorfor kvinner tar abort. Hvorfor må dere fremmedgjøre noe så mange velger å gjøre og hva er det som gjør at dere ikke forstår at vi ikke tar abort fordi det er så gøy? Abort er ikke morsomt. Ingen gjør det fordi de vil. De som tar abort gjør det fordi de føler at de må. Fordi de ikke ser at det finnes andre valg. Da jeg debatterte med en KrFu’er for noen år siden påstod hun at “de fleste bruker abort som prevensjon”. Det er en påstand jeg aldri kan støtte. Jeg har selv tatt abort og møtt flere som har gjort det. Ingen gjorde det frivillig. Ingen valgte å ta abort i stedet for å bruke kondom. Ingen gjorde det fordi de syntes det var “pytt,pytt”, som KrF gjerne sier i debattene som abort.
Abortstatistikken er nedgående. Færre gjør det. Den har vært jevn siden retten til abort ble innvilga, men de siste årene har den gått ned. Det burde KrF være glad for i stedet for å sette spørsmålstegn rundt valgene vi tar. Det er færre tenåringer som tar abort, og flere voksne kvinner. De fleste som tar abort har allerede barn fra før. 40% av de som tar abort har gått på prevensjon som ikke har fungert. Det er ikke ført statistikk for det, men jeg regner med at mange også tar abort etter overgrep, og at mørketallene er store når det kommer til incest og overgrep. KrF tolker statistikken på sin måte og velger å spørre hvorfor så mange kvinner sent i tjueårene velger å ta abort. Jeg tror ikke det finnes et fasitsvar på det. Jeg tror at vi må akseptere at mennesker lever på vegne av seg selv og tar valg som vi må stole på er det rette for de. I stedet for å stille tusen spørsmål så burde vi ha et felles mål; å ta vare på de kvinnene som utfører abort. Det er en stor påkjenning for mange, og det siste de trenger er å bli dømt på legekontoret når de allerede har dømt seg selv.

Vi lever i et samfunn der dårlig selvtillit er et av de største problemene kvinner sliter med. Det er det vi burde gjøre noe med. Vi må hjelpe jenter til å forstå at de alltid er gode nok. At ingen blir å dømme de dersom de velger å ta abort. Og med en ny regjering som er imot likestilling og som mener at legen er mer verdt en pasienten så går vi i motsatt retning enn jeg ønsker at vi skal gå. Vi er kommet såpass langt i samfunnet at vi burde jobbe med veien fremover, ikke tilbake. 

Takk til Norge. Takk til de vennlige smilene jeg møtte da jeg tok abort. Takk til legen min som hjalp meg med en gang. Og takk til blåblå antikvinneregjeringa som er med på å vise hvor viktig kvinnekamp er. Skulle ønske jeg slapp å diskutere reservasjonsrett i 2014, men verden er en gang sånn, og jeg skal ikke la dere vinne. Å bestemme over egen kropp burde være en selvfølge. Dersom vi vil at fremtidige generasjoner skal bli møtt med respekt og medmenneskelighet på legekontoret i stedet for fordømmelse og skam, så må vi jobbe imot reservasjonsretten. Et stort 8mars-tog i går viste hvor viktig dette er for veldig mange. 

#Abort #Minopplevelse #Moralskfordømmende #KrF #Antikvinneregjering #Blåblåregjering #Antifeminisme #Skam #Lettelse #TAKK