Vår tids omvendte kjønnskamp?

6 av 10 skilte foreldre har store konflikter om barna. Tidligere kjærester, samboere og ektefeller blir til bitre fiender i en krig der barna brukes som våpen. Antallet barnefordelingssaker som kommer opp i tingretten har eksplodert.

Endringa i barneloven 2004 ga foreldrene enklere tilgang til rettssystemet med hjelp av forenklet stevning og lavere terskel for fri rettshjelp. Dette pekes på som noen av de store grunnene til at så mange som en femtedel av alle tvistesakene i norske tingretter handler om barnefordeling. Så mye som 3000 foreldrepar slåss hvert år i retten for å sikre seg barna. Hva er det som gjør at to personer som en gang elsket hverandre ikke blir enige?
Barnefordelingssaker som kommer for retten har mer enn dobla seg i løpet av min levetid. Det har mest sannsynlig noe med samfunnsutviklinga og gjøre. Da jeg var barn var det svært unormalt med delt omsorg, i dag er dette en selvfølge for de fleste. Det synes jeg er veldig bra. Så lenge barna har gode forutsetninger til å bo hos begge foreldrene like mye og så lenge konflinktnivået mellom foreldrene ikke er høyt, så tenker jeg at delt omsorg er det aller beste for barna. Det er likestilling. Dette fordrer jo selvfølgelig at foreldrene er oppegående og ressurssterke, noe man skulle kunne tenke var en selvfølge. Men med for dårlige familievernkontor og for lav kvalitet i barnevernet, så blir veien til delt omsorg vanskelig. Fedrene føler at de ikke blir hørt og at ingen vil hjelpe de fordi de er menn. Det er ikke likestilling.

Forskning viser at konflikter mellom foreldre er direkte skadelig for barn og at det er en vanlig årsak til psykiske og sosiale problemer for barna. Etterhvert som ungene blir større og forstår mer blir de automatisk dratt inn i konfliktene til foreldrene. Statistikkene om barnefordelingssaker er dyster og vitner om urimelighet. Hva er det som gjør at så mange krangler om barna?
Jeg tror at alle saker er individuelle. De fleste snakker om barnefordelingssaker som om det er hevnaksjon og basert på sjalusi. Ofte pekes det på at den ene parten ikke tåler at den andre parten har gått videre, fått ny samboer og eventuelt stifta ny familie. Jeg ønsker å tro det beste om alle mennesker og tror ikke at noen orker å gå igjennom den påkjenninga det faktisk er å gå inn i en barnefordelingssak for å være jævlig. Jeg tror at grunnen til at det er så mange tilfeller av store barnefordelingssaker handler om urett. For en tid tilbake hørte jeg på en radiodokumentar om “Fedrene- kampen om barna” som var veldig interressant. Den kan dere høre her  http://www.nrk.no/fordypning/fedrene—kampen-om-barna-1.11061867
Mennene i dokumentaren opplever at de har tatt del i det huslige og det praktiske i hjemmet når de har vært sammen med moren til barna og at med en gang det skal avgjøres hvor barna skal bo, så føler de seg ikke inkludert. Dette har endel med den nevnte likestillinga og gjøre. I dagens nokså konservative system virker det som om pappa fortsatt er og anse som en forsørger, samtidig som mor blir sett på som en omsorgsperson. Dette mener jeg helt klart er feil. Hvor stor omsorg du viser barnet ditt har ingenting med kjønn og gjøre. Det har forsåvidt heller ingenting med biologi og gjøre. Og si at “ingenting kan erstatte ei mor” blir litt som og si at det ikke finnes gode fosterforeldre i Norge i dag. Grunnen til at det fins fosterforeldre er jo nettopp fordi de biologiske foreldrene ikke er i stand til å ta vare på barna sine. Omsorgssvikt har ingenting med kjønn og gjøre. Hvor mye omsorg du gir barnet har noe med deg og gjøre.
Vi snakker mye om likestilling og hvor langt vi har kommet med likestilling i familielivet. Dette er kun gyldig dersom du har en normal familietilstand med en mor og en far som bor sammen med barna sine. Likestilling blir ikke lengre et tema når man snakker om barnefordeling.

Undersøkelser viser også at det før var urimelige parter i barnefordelingssaker, men at det nå ofte er oppegåede folk som krangler om barna. Det forteller meg at vi krangler mer enn før og at det er vanskeligere å bli enige i dag. En anna ting som det må gjøres noe med er veien mot en rettsak. Hvorfor klarer ikke familierådgivere å hjelpe foreldrene og bli enige? Mange saker bør kunne bli avgjort på lavere nivå enn i tingretten. Foreldre som sliter burde få sterkere rådgivning på familievernkontoret, og mye tyder på at dagens mekling ikke er god nok.

Det skremmer meg og se at andelen gjentatte søksmål for retten øker. Jeg blir direkte bekymra når 1 av 3 svarer at de er på runde 2 eller 3 i retten ett år etter første rettssak. Det skremmer meg enda mer når resultatet nesten blir tilfeldig. Barnas fremtid avgjøres av personer som ikke kjenner barna. Foreldrenes kvaliteter er ikke målbare. Det er rett og slett ikke juss. Etter flere runder med vitner, sakkyndige og avhør av foreldrene slås det svart på hvitt og må etterfølges eller ankes. I mange av dommene står det gjerne at “dette er ingen åpenbar konklusjon”.
For meg høres det helt galt ut. At framtida til mange tusen barn i Norge avgjøres i en rettssak av en dommer som aldri har møtt de. At ingenting er åpenbart og at situasjonen til mange kan forverres fordi vi har et for dårlig system. En av mine viktigste kampsaker i politikken er barnas rettigheter. De er for svake, selv i verdens rikeste land Norge.
Alle konfliktene er individuelle og forteller oss en historie. En historie om sårbare barn som blir plassert i midten. Og en historie om manglende likeverd og likestilling mellom kvinner og menn. En kamp der det ikke finnes noen vinnere og de største taperne blir barna. 


(Bildet er fra forskning.no)

#Barnefordeling #Kjønnskamp #Kids #Rettferd #System #Samfunn #Sårbarhet #Barneloven #Barnevern #Politikk #Mennesker

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg