Hvor er engasjementet?

Jeg kommer fra en familie der utfordringer i samfunnet har vært diskusjonstema rundt middagsbordet. Jeg et vant til å sette et kritisk blikk på samfunnet, utfordre dagens praksis og alltid se utafor grensene i dette landet når man snakker om velferd.
Da jeg starta på studiene traff jeg på en herlig foreleser som snakka om hvordan hun hadde engasjert seg for flere barnehageplasser, hvordan hun hadde meldt seg ut av statskirka i protest mot hvordan pengene i kommuneøkonomien prioritertes på menighetshus framfor batnehagebygging, og om hvordan kvinner på hennes tid gikk i tog for bedre arbeidsvilkår. Jeg syntes det var enormt inspirerende å høre på, og jeg kjente meg igjen i mye av det som ble sagt. Selv har jeg gått i utallige mange tog, jeg har aksjonert og vært med på debatter om viktige emner som interesserer meg. Det jeg savner i dag er samholdet.

Jo flere vi er sammen…..
Jeg er medlem av et lite politisk parti med få medlemmer i den store sammenhengen. Da jeg vaks opp var jeg den eneste. Den eneste i klassen som var politisk engasjert, den yngste i lokalpartiet mitt og den eneste i vennegjengen som heller ville diskutere politikk framfor å diskutere sminke. På mange måter følger det meg enda. Selv om nettverket mitt er blitt større og jeg omgås flere som bryr seg om det samme som meg, så er jo fortsatt alene på mange måter. Jeg er yngst i kommunestyret, alene som SV-representant og fortsatt den eneste i “gjengen” som setter søkelys på samfunnsutfordringer.
Hva skjedde med engasjement til folk? Hvor ble det av de store gruppene med kvinner som brente bhene sine og ropte høyt for å få bedre rettigheter? Er det rekrutteringssvikt eller kommer det av at kvinner generelt sett tenker at vi har det greit nok?

Jeg har inntrykk av at folk bryr seg mer om asfalten vi kjører på enn om at barn blir drept i Gaza. Jeg har en opplevelse av at folk generelt engasjerer seg når det nesten er for sent. Når barnehagen til ungen din står i fare for nedleggelse, da er engasjementet på topp. Og dersom kampen vinnes og barnehagen består, så er engasjementet lavt igjen. I stedet for å være “føre var” og melde seg inn i et parti, sikre at flere bryr seg om akkurat den barnehagen og kanskje engasjere seg i andre ting enn bare den ene saken, så legger man kampen død og ender opp med å måtte kjempe den igjen etter kun kort tid. Hvorfor er det sånn?

Jeg savner ikke 70tallet, jeg tenker ikke at jeg skulle ønske at jeg var feminist da. Selv om samholdet og folkemengden hadde vært å foretrekke, så er jeg mer opptatt av å være fornøyd og takknemlig for de kampene som er kjempet- og vunnet. Jeg er feminist i dag, og mener at vi har nok av kamper å kjempe i dagens samfunn. Det er mange kamper som ikke er vunnet enda, og vi er mange nok kvinner som kan kjempe. Likevel er det færre engasjerte. De fleste er tilfreds. Og det er fint og flott at folk har det bra, men dersom du føler at du har et fantastisk flott liv så kan du vel likevel være med å kjempe for at andre skal få det bedre?

Er det noe galt med min generasjon? Burde jeg fokusere mer på de flinke folkene som er engasjert enn på de som ikke er det? Kanskje. Muligens burde jeg forene meg med de som tenker det samme som meg. Men hvor er utfordringa i det? Hvordan får man folk engasjert?

Lenvik kommune er et eget kapittel for seg selv. Jeg har en unik forståelse for at folk ikke gidder å engasjere seg her. Det er stygt å si det (og jeg skjemmes), men mine år i Lenvik kommunestyre har ikke gitt meg noe som helst. Det har skapt mer frustrasjon og negativitet enn det har gitt positive opplevelser. De som vet hva vi står i skjønner sikkert hva jeg er inne på. Det som er skummelt er at jeg har sluttet å la meg sjokkere.
Jeg husker godt første kommunestyremøte. Jeg opplevde at voksne folk brukte hersketeknikker mot hverandre, latterliggjorde de som stod på talerstolen og høylytt fnøste av det som ble sagt. Voksne folk. Voksne folk med generell god respekt i samfunnet. Folk jeg skulle jobbe sammen med, på tvers av parti, for en bedre kommune.
Fortsettelsen har vært like dyster. Folk gir opp. At politikere både snakker ned, og skriver stygge ting i avisa eller på sosiale medier er blitt normalt. Og sånn kan vi ikke ha det.

Personlig kunne jeg tenke meg å ikke stille til valg igjen. Men jeg tilhører de få som fortsatt har troen. Troen på at mennesker kan forandre seg og troen på at miljøet kan bli bedre. Jeg kan ikke forvente at ting skal bedre seg dersom jeg selv ikke er villig til å være med på en forandring. Men for å få bukt med ukulturen må vi stå sammen. Vi må forene oss igjen. Flere må engasjere seg og vi må sammen motivere hverandre.
For å få det til må vi få inn flere unge. Nye personer som kommer utenfra med nytt blikk på situasjonen. Med nye øyne og med andre erfaringer. Jeg gleder meg til framtida i Lenvik og jeg skal gjøre hva jeg kan for å skape engasjement og gode debatter, både rundt middagsbordet og i lokalsamfunnet.

#Hverdagstanker #Politikk #Lokalpolitikk #Engasjementet #Framtida

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg