I går leste jeg en kjempeinteressant artikkel i VG om stalking. Artikkelen baserte seg på fakta og statistikk, samt to historier fra virkeligheten. Jeg synes det er viktig å sette fokus på temaet fordi jeg tror at det kommer mer og mer i tida framover. Med så mye informasjon så lett tilgjengelig kan man si at det nesten er lagt til rette for at uvedkommede skal få unødvendig mye informasjon om de som forfølges.

Stalking/forfølging er en sykelig og tvangsmessig opptatthet eller besatthet av en annen person og innebærer at denne andre personen blir forfulgt og utsatt for uønsket oppmerksomhet og annen plagsom atferd. Person som forfølger folk kalles for en stalker eller en plageånd.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

I Norge har vi ikke en stalker-lov, den eneste beskyttelsen de som forfølges har i form av lovverket er besøks-og kontaktforbud. Politiet kan ikke hjelpe til dersom den som forfølger ikke har gjort noe ulovlig under forfølgelsen.
Det betyr egentlig at de som er stalkere nesten har loven på sin side. De kan følge etter, dukke opp på døra til de som blir forfulgt, følge etter de i bil, besøke de på arbeidsplassen deres og rett og slett komme unna med utrolig mye ubehagelig atferd.
Jeg kjente det grøssa i hele kroppen da jeg leste artikkelen og jeg aner ikke hva man skal gjøre for å komme i bukt med slik atferd.

Basert på statistikk finnes det i hovedsak 3 grupper forfølgere.
1. De kjærlighetsbesatte. Personer som ikke kjenner offeret fra før, men ønsker sterkt å oppnå kontakt. Følger etter, sender brev, ringer og/eller overvåker den forfulgte bare for å være i nærheten og ha kontroll.
2. De erotomane. De som er overbeviste om at offeret er forelsket i forfølgeren og at følelsene er gjensidige. Unnskylder ofte avvisning med at følelsene “bekjempes” fordi de er så sterke. Denne gruppa er ofte besatt av kjendiser, politikere eller personer med høy status.
3. De “vanlig” besatte. Ofte ekskjærester fra offeret eller tidligere venner. Denne gruppa er mer som folk flest, har ikke nødvendigvis en psykisk lidelse og kan være godt veltilpasset. De kan ofte ta kontakt lenge etter et kjærlighetsbrudd og kan ofte være beruset når de tar kontakt. 
(info fra VG, stalking.no og loveisrespect.org)

I 2014 tror jeg stalking er mer vanligere enn før. Vi legger såpass mye informasjon ut av oss selv på sosiale medier at vi nærmest legger til rette for at folk skal kunne følge med på oss. Vi blogger, har Facebook, twitter, instagram, vine osv. Alt vi skriver, de vi ringer til og de vi kommuniserer med kan spores opp til hvor vi er. Bilder vi hashtagger på instagram kan vise hvor i landet vi er. Mulighetene for “spesielt interesserte” å finne ut informasjon om oss er mange. Er det dermed sagt at folk bare kan bruke denne informasjonen ukritisk? Noe av det teiteste og mest umodne jeg vet om er når voksne folk setter seg ned og skroller gjennom facebooksiden til folk de vil baktale. Finn dere noe annet å snakk om? Løs verdensproblemer i stedet for å bli en stalker.

Jeg er sinnsykt lei av å la meg begrenses. Da jeg leste artikkelen så jeg at de som var blitt utsatt for stalking hadde fått beskjed om å “ikke gå alene”. TYPISK. I 2014 skulle jeg ønske at alle var tøffe nok til å gå alene og at de som ødela tryggheten for mange kunne få seg noe bedre å gjøre. Samle på frimerker elns.

Hjemme hos oss har vi blitt flinkere til å tenke oss om. Vi er bedre til å begrense informasjonen vi legger ut om oss selv på nett. Vi skriver sjelden hvor vi befinner oss og vi har slått av stedstjenester på sosiale medier. Vi verdsetter mer å få være i fred nå enn vi gjorde før. Jeg skriver som oftest om steder jeg har vært på etter jeg har kommet hjem.
Det er viktig å si ifra dersom man blir forfulgt. Jeg synes ikke det er greit at personer krenker privatsfæren min. Men hva skal man gjøre? Man kan ikke la seg begrense såpass at man ikke er på sosiale medier fordi noen har syke grunner til å følge med?

En venninne av meg sa nylig at “vi har jo egentlig bare Facebook fordi vi er nysgjerrige på hva folk driver på med”. Stemmer det? Er det sånn at man blir venner med folk på nett for å ha kontroll og for å følge med? Hvis flertallet av de som er på sosiale medier gjør det for å kontrollere andre kjenner jeg at jeg blir skremt. Hallo i luken. La folk være i fred!
I fare for å høres ut som en dinosaurus; Sosiale medier og internett er ikke utelukkende positivt for samfunnet.

#Stalkmuch #Stalking2014 #Hatersgonnahate