(Trykk på bildene for å se de i større versjon)
Min nye hjemplass for de neste månenden er Uummannaq, byen som er oppkalt etter det store hjerteformede fjellet her på øya. Byen ligger 460 km nord for polarsirkelen, og det bor en plass mellom 1200 og 1300 mennesker her. Det er et lite fiskeri- og fangstsamfunn på ei lita øy midt i en stor fjord på Nordvest Grønland. Fra byen er det utsikt mot store isberg, storhavet og Vestgrønlands høyeste fjell.
På mange måter er det litt som å være på Husøya; det lukter fisk og det er hus overalt.
Beliggenheten er fin, men også veldig tøff. For samtidig som det er vakker natur og landskap så langt øyet kan se, så er det tøft å være såpass isolert fra resten av verden som folkene på denne øya er. På sommerhalvåret er det flere muligheter til å komme seg bort fra øya, både med båt og med helikopter. På vinteren fryser havet og da er det helikopteret som går 1-2 ganger i uka som er eneste utvei herifra. Avgangene avhenger også av været, og flere ganger kan man bli værfast her i lang tid.
Fangst og fiskeri har vært og er fortsatt den viktigste sysselsettinga i byen. På grunn av den globale oppvarminga er det en hard tid for næringa fordi issesongen er forkortet med flere måneder de siste årene. Selvfanget fisk og kjøtt utgjør en viktig del av den daglige kosten til innbyggerne her, blant annet fordi det i vinterhalvåret ikke kan komme skip med varer til øya på grunn av isen.
Det er på noen måter likt som hjemme her. Det er enda lyst om natta, og om vinteren kommer mørketida. Det er kaldere her enn hjemme, og jeg har foreløbig hatt stilongsen på meg hver dag. På grunn av luftfuktigheten her føles det mye kaldere enn temperaturmåleren viser. Det sies også at kroppen opptar alkohol på en annen måte her akkurat på grunn av fuktigheten i lufta. Jeg har foreløbig ikke fått erfart det, men når den eneste uteplassen i byen skal utforskes, skal jeg selvølgelig ha det i bakhodet.
Husene er malt i bestemte farger for å sette farge på tilværelsen. Ingenting er tilfeldig. Fra før i tida skulle alle sykehus være gule slik at fiskerne skulle vite hvor de skulle gå til kai hvis de trengte medisinsk hjelp. Slik er det fortsatt.
Her bor jeg! I et grønt hus med utsikt til Uummannaqfjellet.
I sentrum av byen ligger det ei nydelig kirke, og på søndag var jeg på min første grønlandske Gudstjeneste. Stortsett det eneste ordet jeg forstod var Amen. Språket er vanskelig, men stemninga var stortsett den samme som i andre kirker. Ellers i byen ligger det et postkontor, en kafè, en stor butikk, en klesbutikk og to mindre butikker. I går var jeg på museumet, der grønlandsk kultur og tradisjoner var i fokus. Det er masse fint å se her, og jeg trives veldig godt allerede.
