Jeg har nettopp gått inn i min andre uke i Grønland, og det har vært mye tøffere enn jeg hadde regnet med. Jeg trodde jeg hadde forberedt meg godt nok på hvordan det skulle bli å komme hit, men man kan vel ikke forberede seg godt nok når man ikke vet helt hva man går til. Jeg fikk akutt hjemlengsel i forrige uke, og følelsen av å ikke kunne reise hjem når jeg ville var tyngende. Jeg er kommet inn i en helt ny kultur med helt andre normer og regler enn det vi har hjemme, det som for meg alltid har vært trygt og godt. Jeg som alltid har tenkt at jeg er veldig flink i jobben min og at jeg er faglig sterk opplever nå at jeg kommer til kort på utrolig mange ting i løpet av en hverdag. Jobben er ny, folkene er nye og måten ting gjøres på er helt annerledes enn det er hjemme. Det burde jeg kanskje ha skjønt før jeg satte meg på flyet og reiste så langt bort, men jeg ante faktisk ikke at forskjellen skulle være så stor.

For selv om jeg hadde lest altmulig slags artikler på internettet, lånt og kjøpt bøker om grønlandsk kultur, pedagogikk og oppvekstvilkår, så kan man aldri bli god til å forstå noe av bare å lese seg til det. Man må gjøre det, oppleve det og se det.
Dagene har gått sakte, og det har vært kaos i hodet mitt. Jeg lærer nye ting hele tiden, og har fysisk vondt i hodet av alt jeg tar inn som jeg ikke får ut. Det er krevende å ikke kunne kommunisere på sitt eget språk, og det koster enormt mye energi å jobbe med å bli forstått. Kommunikasjonen har helt klart vært det som har vært mest utfordrende.
Og midt oppi det tunge tankene om hvor tøft alt er her oppe, så kom jeg til å tenke på de som kommer helt ny til landet vårt hjemme, uten å ha valgt det frivillig, uten å ha noen å komme hjem til og uten å ha en dato å kunne telle ned til. Hver gang jeg blir negativ og egoistisk tenker jeg på de som har det verre, noe som både er en egenskap jeg er glad for at jeg har, men også kan være hemmende fordi jeg får dårlig samvittighet av å ha det vondt. Fordi jeg vet hvor heldig jeg er. Jeg har muligheter til å reise hjem hvis jeg skulle bestemme meg for det, og jeg har folk hjemme som er glade i meg og som spør meg hver dag hvordan jeg har det. Når jeg er ferdig med en lang arbeidsdag her på Grønland, kan jeg gå over til nabohuset og snakke på mitt eget språk med noen som forstår meg, som er gjennom det samme og som er i tilnærma lik situasjon som meg akkurat her og akkurat nå. Og når jeg kommer hjem har jeg venner og familie som står med armene åpne og tar imot meg.

Jeg kom ikke hit fordi jeg måtte flykte fra noe verre, jeg kom hit fordi jeg ønsket å oppleve en annen kultur og fordi jeg ville lære noe om hvordan andre jobbet med barn som har vært utsatt for vanskelige ting. Jeg er her for å bli bedre til å forstå, for å bli bedre til å kommunisere og for å bli bedre i faget mitt. Og jeg tror fortsatt at denne reisen kan gi meg noe jeg kan ta med meg i arbeidslivet senere, og at det er en dyrebar erfaring selv om det kan oppleves tungt til tider.

Å være utlending er ikke gøy. Det er ikke morsomt å være den eneste rundt et bord som ikke forstår et eneste ord. Det krever mye å lære seg et helt nytt språk og et helt sett med nye regler og normer i et samfunn. Og når jeg vet at det finnes folk der ute som tenker at flyktninger er lykkejegere, så mener jeg at de umulig kan ha forsøkt å sette seg inn i situasjonen til de som de snakker om. For lykken er ikke å være borte fra de man elsker, og spesielt ikke for de som aldri vet om de får vende hjem igjen.

Når jeg nå er ferdig med å synes litt synd på meg selv fordi jeg føler meg litt alene, så skal jeg fortsette å nyte den flotte naturen og den store gjestfriheten jeg opplever her på Grønland. For jeg er helt klart forelsket i omgivelsene og føler meg virkelig godt ivaretatt av menneskene rundt meg, så jeg har ingen grunn til å klage. Jeg gleder meg over alt jeg lærer, men også til å komme hjem igjen. Kanskje litt vel tidlig å begynne å savne, men jeg må bare ta de følelsene som kommer når de kommer!