Jeg har fulgt barnehagedebatten som foregår hjemme i Lenvik, og konklusjonen så langt i saken har ikke overrasket meg. Det har klødd i fingrene etter å skrive akkurat hva jeg synes om å nedprioritere de yngre i barnebykommunen, men jeg har klart å dy meg. Jeg er for tiden i Grønland i forbindelse med studiene, og har politisk permisjon til 01.01.17. Men etter kommunestyremøtet i går klarer jeg ikke å la vær å skrive noe om utsettelseskulturen i kommunestyret.
Jeg har vært medlem av kommunestyret siden 2012, og har mange ganger ytret meg heller krast om hva jeg synes om å komme med utsettelsesforslag til saker fordi de er litt ubehagelige å ta stilling til. Som folkevalgt er du valgt til å ta de valgene ditt parti står for og den overbevisningen du har, og det er ikke alltid like lett. Gang etter gang blir valgprogram brutt, og noen ganger kan partiene tape mye på å gå imot sine egne velgere. Det har flere ganger vært vanskelige valg jeg (sammen med mange andre) har måtte tatt stilling til, og det er ikke alltid like enkelt. Mitt vanskeligste valg så langt har vært å være med på å stemme for å legge ned Fjordgård skole. Også i den saken var det forslag om å utsette, og saken ble utsatt gang etter gang. Jeg hadde aldri noe sans for det og stemmer av prinsipp imot utsettelsesforslag – med mindre det er såpass mangelfull informasjon eller gode nok grunner til å få saken tilbake ved en senere anledning, men mest fordi jeg mener at de som saken angår har rett til å få svar på det de bekymrer seg aller mest for. Jeg var i den saken alltid tydelig på hva jeg mente, og jeg står fortsatt inne for det valget jeg tok. Den gangen var det valget rett, og jeg hadde ikke tatt et annerledes valg om det ble vedtatt i oktober, november eller desember. Likevel kom det stadig utsettelsesforslag, og jeg ser at den ukulturen dessverre fortsetter nå med barnehagesaken. Det virker rett og slett som om de som mener at vi skal ha en barnehage mindre i sentrum ikke helt tørr å vedta det enda.
På lik linje som med barnehagesaken, så skapte også Fjordgård-saken stort engasjement. Politikerne ble utsatt for press i sosiale medier, på privaten og i avisa. I tillegg møtte foreldre og barn opp i kommunestyresalen, noe som selvsagt har en stor effekt. Personlig gjorde det vondt for meg å måtte rekke opp hånda framfor de fremmøtte, men det var noe jeg følte jeg måtte gjøre. Jeg mente- og mener fortsatt- at de foreldrene og barna som kjemper for sin sak har krav på å få vite hva politikerne mener, og da må politikerne være tøffe nok til å ta valgene sine, uansett hvor vanskelig det kan være.
Det er lenge siden jeg har sett så stort engasjement i lokalpolitikken som det denne barnehagesaken har skapt. Jeg føler på det store engasjementet helt her borte i Grønland, og det gleder meg å se at så mange bryr seg om framtida til barna i kommunen, for ikke å snakke om arbeidsplassene. Det var så mange tilskuere i kommunestyresalen i går at det ikke var nok sitteplasser til alle, og selvfølgelig har det en stor effekt på de som skal ta avgjørelsene. Men det stoppet ikke flertallet (posisjonen bestående av Høyre, FrP, KrF og SP) i å komme med et utsettelsesforslag til saken. Det kan virke som om det er enklere å utsette valgene i stedet for å bare ta de, litt sånn som jeg tenkte da jeg var tenåring. Hvis jeg kunne utsette å rydde soverommet mitt så gjorde jeg det, men det ryddet seg jo ikke opp av seg selv.
Det kommer til et punkt der man til slutt bare må man stå ansikt til ansikt med de vanskelige valgene. Muligens håper flertallet at engasjementet skal dabbe av i barnehagesaken til den tid og at ting blir lettere å forholde seg til, men det er heldigvis ingenting som tyder på det.
Jeg synes det er trist at de fremmøtte måtte dra hjem med uvitenhet om framtida til sine barnehager. Av og til må man bare rive plasteret av i en kjapp bevegelse i stedet for å dra det sakte av. Sånn som i Fjordgård, der foreldre, lærere og elever hadde kjempet for skoletilbudet i mange år. Selv om saken endte med at skolen ble nedlagt, så kan jeg bare tenke meg at de har det mye bedre nå som de slipper å bruke all energi på å kjempe for å bevare skoletilbudet sitt.
Jeg ønsker ikke at noen offentlige barnehager skal legges ned fordi jeg synes hver og en av de er viktige og utgjør store forskjeller i mange sine liv. Hvis de borgerlige mener noe annet må de være tøffe nok til å stå for det. Det er ikke pent gjort å utsette foreldre og ansatte for en eviglang kamp.
Det er heller ingen skam å snu i en sak og stemme mot sin egen gruppe eller konstellasjon hvis man egentlig mener noe annet enn de gjør. Det er en del av den tilliten vi som folkevalgte personlig har fått fra våre velgere- og det må vi ta.
Ellers så ønsker jeg de engasjerte masse lykke til med den viktige kampen!
#Lokalpolitikk #Barn #Unge #Framtid #Utsettelseskultur #Samfunn #LenKom #Lenvik #Midttroms #Politikk #Barnehager
