“En politiker er en person som deltar aktivt i politisk beslutningstaking og har politiske verv. En minister er en tittel som brukes på et medlem av en regjering som ofte har ansvar for et bestemt saksområde som ofte inkluderer departement og underliggende etater.”

Hva vi arbeider med er en viktig del av identiteten vår. Det er mye det som utgjør hvem vi er og ikke minst hvordan andre folk oppfatter oss. Jeg er for eksempel hjelpepleier, og det er mange som kjenner meg som det. Jeg er kjempestolt over yrket mitt og jeg kjenner at det betyr mye for meg å være nettopp det. Selv om politikk har vært noe av det jeg har brukt aller mest tid på i over halve livet mitt og fortsatt opptar mye av hjernekapasiteten min, så føler jeg at det er andre viktige roller i livet mitt som betyr mer for meg. Jeg er student, kollega, kone, datter, søster, medmenneske- for å nevne noe.

I 13 år har jeg vært med i SU og SV, og det har selvfølgelig vært med å forme min identitet. Selv om jeg ikke ser på meg selv som “først og fremst politiker” så er det mange i samfunnet som bare kjenner meg som det, og som ikke kjenner meg som noe annet. Folk jeg treffer gjennom jobben min, i politiske sammenhenger og tilogmed på butikken kan kjenne meg som “SV-Katrine”. Og det er jo endel av hvem jeg er, selv om jeg er mye mer enn bare det.
Når man har valgt å engasjere seg for et politisk parti og får verv som en konsekvens av det, så kan man ikke bare velge det bort når det passer seg. For noen vil jeg alltid bare være SV-Katrine, og det må jeg bare akseptere. Og de fleste der ute kjenner meg som det, og bare det.

Jeg skjønte tidlig at jeg ville engasjere meg politisk, og det har vært (og er) en eviglang lærekurve som bare ikke vil ta slutt.
Det er mange år siden jeg skjønte at jeg måtte skjerpe meg litt på sosiale medier. Det betyr ikke at jeg alltid er “politisk korrekt”, for jeg kan fort lire utav meg litt for mye enn jeg selv har godt av. Og da gjelder det jo å stå for det man sa, eventuelt beklage hvis man har gått for langt.
For eksempel da jeg startet å blogge for mange år siden skrev jeg konsekvent på fjortisspråk. Det ville jeg aldri gjort i dag. Det er vanskelig å bli tatt seriøst hvis man ikke skriver slik at folk forstår hva man vil ha frem. Jeg har også fyrt meg unødvendig opp på radioen, vært rappkjeftig fra kommunestyrets talerstol og sagt ting jeg i dag aldri hadde sagt. Men jeg føler jo at jeg har lært masse. Jeg sier fortsatt det jeg mener, men jeg har jo modnet mye. Det gjelder å tenke seg om to ganger før man trykker “post”, “like” eller “del”.

Jeg gjør enda feil. Jeg kan enda være for snar, skrive for dårlig, si noe teit som høres bedre ut enn det ser ut når det står svart på hvitt i avisa dagen etter. Av og til når jeg åpner avisa og ser et stort bilde av meg selv der jeg ser sur ut med en dramatisk overskrift vil jeg helst bare legge meg ned og vente til morgendagens avis kommer og håpe at folk har glemt hvordan jeg så ut på det bildet i går eller hvor teit det jeg sa var. Men i dag er det ingen som glemmer, og da gjelder det å passe litt bedre på neste gang og håpe at folk ikke baserer hele sitt inntrykk av meg på “den ene saken” der.

Uansett om jeg mange ganger skulle ønske jeg kunne si at “dette sa jeg som privatperson”, “det der skrev jeg på Twitter som fortvilet helsefagarbeider eller innbygger” så går det jo ikke. For så lenge jeg er kommunestyrerepresentant i Lenvik Kommune, listekandidat til Stortingsvalget og nestleder i Troms SV, så er det nettopp det jeg er for mange. Sålenge man har et verv så vil man alltid kunne bli sett på som den rollen man har i det vervet, og den luksusen å bare kunne ta av seg den hatten når det passer oss har ikke vi. Og hvis vi ikke tåler det så må vi ta hatten av og forlate den rollen. For selv om vi fint kan sjonglere de rollene når vi er på hjemmebane, så kan vi ikke det når vi er ute. Vi kan ikke velge hva slags usynlige hatt andre skal se at vi har på oss.
Er du tillitsvalgt i et parti, listekandidat til et Stortingsvalg, er statsråd eller statssekretær, så kan du ikke bare velge selv når du er hva. Hvis du er politiker så er du politiker. Og hvis du da er så heldig at du har fått det ærefulle oppdraget å lede et departement og er minister, ja så er det minister du er. Du kan ikke forvente at hele landet vet om alle de andre rollene du har på toppen av det.
Tåler du ikke å stå for de rollene du har, så tenker jeg at du har to valg; enten akseptere de rollene man til enhver tid har eller forlate de.

#Offerrollekaos #Samfunn #Valgkamp #TromsFrP #Troms #Stortinget #Justisminister #Politikk #Politiker #Ståfordenduer #Skjerpings