Så lenge jeg kan huske har jeg visst at jeg skal ta vare på barn som ikke har det så bra, men at jeg aldri skal få mine egne. Engasjementet for barn har jeg alltid hatt, men det har blitt veldig forsterket de siste årene. Jeg ser og hører ofte om barn som ikke får den omsorgen de fortjener. Barn som må bli voksen alt for fort. Barn som blir utsatt for vold av sine aller nærmeste. Barn som blir mobbet ut av samfunnet. Barn som vokser opp uten å bli sett. Barn som dør fordi de ikke får den hjelpen de trenger. Barn som må legge på flukt fra alt de kjenner på grunn av krig, konflikter eller fattigdom.
Jeg skjønte at jeg hadde valgt rett yrke da jeg var i praksis i Grønland i 2016. De månedene forandret meg og måten jeg så på barn. Jeg lærte meg å respektere de på en ny måte. Jeg lærte meg å se alt de kunne hvis de bare fikk mulighet til å lære. Jeg lærte meg å jobbe med hjertet. Jeg tok med meg det beste fra praksisen hjem hit, og jeg merker veldig godt at den erfaringa jeg gjorde meg der er viktig for meg i den jobben jeg gjør nå.
Politikken har vekket mitt engasjement for sårbare barn. Helt siden Høyre gav FrP styringsrett over hva slags politikk dette landet skal føre når det kommer til enslig mindreårige asylsøkere i 2013 har disse barna fått det verre. Barn som søker asyl her fordi de kommer fra forferdelige forhold i andre land kan risikere å bli sendt ut herfra så snart de fyller 18 år. Tilbake til krigsherjede land som bare Norge synes er trygt. Disse barna får ikke lov til å være barn. For dem kan hverdagene være preget av usikkerhet, traumer og avslag. De kommer allerede hit med mye i bagasjen, men Norge gjør det verre. Vi har skapt et slags samfunn som ikke har plass lengre. Som ikke tar i mot. Som stenger dørene i stedet for å åpne de. Nedbyggingen av asylmottakene i Norge har gjort at mange av disse barna har måttet flytte fra mottak til mottak. Midlertidighet og usikkerhet preger livene deres her. Vi fører en så streng asylpolitikk i dette landet at det går ut over uskyldige barn som burde fått beskyttelse i stedet for å bli kastet fra det ene mottaket til det andre, som om de var et kolli på en lavbudsjetts chartertur. Det er skammelig, og jeg skjemmes. Norge er ikke et av verdens beste land å bo i for alle.
Jeg er så glad for at jeg er medlem av et parti som tar barn på alvor. Som jobber for at barnetrygden skal økes sånn at ingen barn skal måtte vokse opp i fattige familier i verdens rikeste land. Som jobber for at ressursene i barnevernet skal økes sånn at barnevernssaker blir behandlet tidlig nok og ikke blir feilaktig henlagt fordi det ikke er tid. Som vil at alle barn skal få like muligheter, uansett hvor de kommer fra og hvor de vokser opp. Som arbeider for at alle barn skal ha gode kulturtilbud der de bor. Som jobber for leksefri skole og obligatorisk barnehage for alle barn. Som ikke vil privatisere barnevernsbarn som om de var en vare som kan kjøpes og selges.
Gjennom studiet har jeg mer enn en gang vært stolt av å være i samme parti som Inga Marte Thorkildsen. Boka “du ser det ikke før du tror det” burde vært pensum for alle som jobber med barn, og jeg anbefaler den på det aller sterkeste. Barns rettigheter må bli tatt på større alvor. Vi har lengre vei å gå enn mange kanskje tror.
Etter lettelsen, tomheten, utmattelsen og “now what”-følelsen sitter jeg igjen med en stolthet over yrkesvalget mitt og jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg har plass til tusenvis av barn i hjertet mitt.
#Bvped18 #Nybarnevernpedagog #Samfunn #Politikk #Barn #Framtid #Asylbarn #Barnevern #Norge
