I går oppdaget jeg noe spesielt. Noen på Facebook hadde delt en artikkel om at to asylbarn hadde fått avslag på asylsøknaden sin. Jeg bruker vanligvis å bli lei meg, sint, frustrert og fortvilet av sånne artikler. Jeg går en stor runde med meg selv og kjenner på hvor mye det sårer meg at barn som har bodd over halve livene sine i Norge blir sendt tilbake til sitt opprinnelige land. Denne gangen bladde jeg videre og nektet å lese.

I dag sitter jeg fortvilet og lurer på hva som har skjedd. Har det blitt så vanlig i Norge at slike nyhetssaker kommer at vi ikke tar det innover oss lengre eller er det bare meg?
Det er med bismak i munnen at jeg innrømmer at jeg er lei. Men nå er jeg mest lei meg for å se hva slags vei denne debatten har gått, og hva slags konsekvenser det får. Jeg lukket øynene. Skikkelig. Og jeg skjemmes.

Jeg har lært meg at alle barn er våre barn. At vi har et viktig ansvar for alle barn, uansett hvor de kommer ifra og hvem de er. Barn fortjener å bli tatt vare på og få omsorg. Ikke å bli møtt med en kald, dømmende skulder som ikke skjønner at de er små mennesker- ikke tall.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Asylpolitikken i Norge er forkastelig. Det synes det å være brei enighet om i samfunnet- fra begge leire. De som er for en strengere asylpolitikk mener at dagens praksis er elendig, og snakker om at vi tar inn for mange. De som står på den andre siden og mener at asylpolitikken er for kynisk ønsker at vi hjelper flere- og at vi hjelper bedre. Det er klart at det trengs en endring, det er bare vanskelig å bli enig om hvor man skal starte. Det mangler rett og slett nok politisk vilje til å endre.
Det verste med asylpolitikken vår er at vi har alt for lang behandlingstid på asylsøknader. At vi sender tilbake familier og barn som har bodd lenge i Norge i god tro om at de er trygge her mener jeg er helt borti natta. At man lar mennesker sitte på vent i halvdårlige kår på et asylmottak uten å få svar er umenneskelig. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det må være å jobbe så hardt for å bli integrert, uten mulighet til å jobbe fordi de ikke er statsborgere, og uten å vite hvordan neste uke kommer til å bli. For ikke å snakke om hvis du får avslag på søknaden og får beskjed om at du skal sendes “hjem”. Tilbake til utrygghet, tilbake til det du flyktet ifra.
Jeg er redd for at omsorg for asylsøkere skal bli butikk. Jeg ser at det stadig vokser frem flere og flere private mottak som tjener grovt på at andre har det fælt. Jeg ser at hus, leiligheter og rønner leies ut til langt over markedspris og at noen få sitter å håver inn mye av fellesskapets penger på å huse flyktninger. Og det skremmer meg. Jeg mener ikke at de som jobber i det private ikke er omsorgsfulle mennesker, men jeg skulle så gjerne ønske at det var kommunene selv som hadde ansvar for mottakene. Det hadde trygget meg og gjort meg mer sikker på at pengene gikk til de som trenger hjelp, og ikke til de som allerede har mest. Det er menneskene som må stå i fokus, ikke pengene de representerer.

Denne uka ble det vedtatt i Stortinget, etter forslag fra SV, om at de barna som har forsvunnet fra asylmottak i Norge skal etterforskes. Det er en viktig varm seier i ei kald tid at flertallet ser at vi har ansvar for å undersøke hvor disse barna har blitt av hen.

Vi står ovenfor den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Store deler av verden er på flukt. Det er viktig å forstå at det ikke er vårt land som er i krise. Vi har det fortsatt godt og trygt.
Det opprettes akuttmottak og folk trør til for å hjelpe. Jeg blir rørt og glad for å se at så mange mennesker stiller opp i ulike lokalsamfunn på ulike måter. Jeg synes det er flott at så mange har tatt turen til Lesvos for å ta imot båtflyktninger og alle som har hjulpet til på ulike måter der. Mest av alt er det gruppen “Frivillighet for flyktninger i Nordreisa” som har rørt meg. Min tidligere boplass Storslett har vist seg å ha et stort hjerte. At jeg ble invitert inn i den gruppa på Facebook har gjort noe med meg. I ei tid der det har føltes håpløst å kjempe mot nettrollene, rasistene og de kalde menneskene med “livets harde skole” som livserfaring har fått regjert på sosiale medier og nyhetssaker har det vært den gruppa som har fått meg til å smile. Det viser at det finnes håp. Litt ekstra fordi det er Nordreisa, som har hatt utfordringer med asylmottak tidligere, og litt ekstra fordi jeg får se så nært hvor mye folk er villige til å gi for at medmennesker skal ha det bedre i en vanskelig situasjon.

I går hørte jeg en kommentar som gjorde noe med meg. “Det er vel bare et spørsmål om tid før man bli overrasket av å treffe en nordmann på butikken”. Jeg orket ikke å ta diskusjonen. Etter å ha tenkt og kvernet mye på hva slags dag jeg hadde i går, så tenker jeg at jeg kanskje hadde en dårlig en. Jeg var umotivert og tydeligvis ikke klar til å kjempe. Heldigvis var det det som fikk meg til å snu. En dårlig dag mot alle de gode kan gjøre noe for veien videre. Neste gang jeg kjenner på fortvilelsen skal jeg gjøre noe med det med en gang. Jeg skal aldri slutte å tro på at vi har nok varme og plass til mennesker fra andre kulturer her hjemme. Jeg skal aldri slutte å tro at det hjelper å snakke saken til de som ikke kan gjøre det for seg selv. Jeg skal aldri slutte å tro på at mennesker kan forandre seg, og at det er mulig å møte usaklighet med argumenter. Og at det kommer til å gå bra. Der det er hjerterom er det husrom, og det vi gjør i dag har masse å si for hva slags samfunn vi skal ha i framtida.

Så en aldri så liten oppfordring til de “livets harde skole” oppført som utdanning og “mamma og pappabanken” oppgitt som referanse, dere som må understreke at dere “ikke er rasist, MEN”; Skjerp dere. Den makten dere har fått i asyldebatten er IKKE velfortjent og den gagner INGEN.
Og til alle dere som prøver å diskutere med de som har fått for stor plass i debatten ved å spre usannheter og myter om innvandring; Det er mulig disse ikke kan overbevises, men det vises godt når noen sier ifra om at de er uenige. Noen må ta kampen, og det kan hende at det er det ansvaret vi som ønsker å hjelpe flere er nødt til å ta.

#Asylpolitikk #Samfunn #Politikk #Fellesskap #Solidaritet #Medmenneskelighet #Varme #Kulde #Fremtid