Det er med klump i magen og tårer i øynene jeg skriver nok et innlegg om den uverdige situasjonen til Majeed, Khalida, Diyar, Zhiar og Banav. Jeg skulle ønske jeg slapp, men jeg klarer ikke å la vær å engasjere meg når jeg ser urettferdighet på høylys dag.

Jeg blir veldig provosert av å se uttalelsene til flere representanter i kommunestyret, som reduserer det her til en sak som først og fremst handler om økonomi. Det er ikke til å stikke under en stol at kommunen lider av mild luksusfellenproblematikk, og jeg registrerer at hensynet til økonomi ikke blir ivaretatt og brukt som argumentasjon i saker med vesentlig større investeringer enn denne.

Det er nå Senja kommune som sitter med nøkkelen på første del av løsningen for denne familien. Som alle andre saker handler det om prioriteringer. SV har vært veldig tydelig på hva vi vil prioritere, og for oss er dette et verdivalg. Denne saken er spesiell, men den er ikke spesielt komplisert for kommunestyret, sånn som noen hevder. Det handler om ekte mennesker som står i en forferdelig sårbar situasjon og som trenger vår hjelp nå.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I løpet av mine mange år i kommunestyret i Lenvik har jeg flere ganger gått hardt ut mot kortsiktige vedtak der man skyver de økonomiske utfordringene til neste generasjon. Derfor har det overrasket meg at mange i denne saken er urovekkende opptatt av hva som skjer med økonomien om 5 år, i stedet for hva som skjer nå. Jeg mener at politikere har et spesielt ansvar for å hjelpe andre medmennesker når man kan. Her kan man si ja til bosetting, sikre at familien får en verdig situasjon og en mulighet til å bidra i samfunnet. Så kan hver og en politiker i sine partier påvirke Stortinget til å gjøre vedtak som sikrer de økonomiske tilskuddene. Det har vi 5 år på oss å fikse. Hvis det er vilje blant partiene i Senja så ser jeg ikke noen grunn til at vi ikke skal få det til, men det er kanskje akkurat viljen det står på.

Kommunene skriker etter å få bosatt flere flyktninger fordi det kommer for få flyktninger til Norge. Vi bygger ned flyktningetjenestene i hele landet på grunn av situasjonen. Likevel ser vi at noen kommuner er veldig selektive med tanke på hvem de ønsker å ha som innbyggere i sine kommuner. Det er et problem at man har en ordning som gjør at man nærmest kan velge selv hva slags flyktninger man vil ha og hvem man ikke vil ha. At denne familien blir omtalt som «familien som ingen vil ha» er hjerterått og forteller oss om et system som ikke fungerer. Vi har et ansvar for å sikre at flere ikke må gjennomgå det samme, men jeg ser at bemerkelsesverdig få tar det ansvaret.

Etter flere års kamp for at denne familien skal bli møtt med litt verdighet, respekt og medmenneskelighet, så er jeg veldig forundret over at KrF og Høyre- som både sitter i regjering og i flertallskonstellasjonen i Senja kommune, ikke løfter en finger for denne familien. Man har altså en unik mulighet til både å bosette familien her i Senja, og samtidig få regjeringen til å utvide tilskuddsordningene sånn at det ikke skal bli en økonomisk ulempe for kommunen å bosette familien.
Kommunestyret skal nå avgjøre saken. Administrasjonen har sagt nei. Formannskapet har sagt nei. Utvalg for oppvekst og kultur har sagt nei. Nå håper jeg at kommunestyret kan vise at det er de som har siste ordet og at de sier et klart ja til bosetting av familien. Mitt håp er at kommunestyret i Senja viser at vi bor i en kommune for alle mennesker- uansett hjelpebehov. Deretter kan vi jobbe opp mot Stortinget og få på plass bedre økonomiske ordninger for kommuner som er sitt samfunnsansvar bevisste og hjelper menneskene dette gjelder.

Jeg har vokst opp i «fjærsteinan» i Trollvika i daværende Lenvik kommune. Det beste jeg visste var å være i fjæra. I timevis. Plukke skjell, løfte på steiner, se etter tangsprell, plukke søppel og ikke minst bade. I all slags vær. Vi var så heldige at vi hadde en lekeplass så nært fjæra at da vi spilte fotball og sparka for hardt kunne den fort havne i havet hvis det var flo.

I voksen alder har fjæra blitt brukt til både eventyrturer med bonusbarna mine og til turer alene for å få roen. Ingenting roer meg mer ned enn bølgesuset fra havet, og mange «verdensproblemer» blir løst nettopp i fjæra.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Spesielt her nord er det veldig mange som bor nært fjæra og har det som sin viktigste rekreasjonsplass. Nærheten til fjæra betyr enormt mye for mange, sammen med forventninga om at fjæra skal være for alle.

Da er det så provoserende og uforståelig at regjeringen nå ønsker å åpne strandsonen for mer bygging. De vil rett og slett privatisere fjæra. Og vi som bor her nord vet hva som skjer når fjæra blir privatisert. Da kommer det fort opp gjerder eller et skilt om at «denne stranda er privat», og man hindrer folk flest tilgang til fjæra.

Regjeringen sier de vil «myke opp» 100-metersregelen for å legge til rette for næringslivet. Mer penger i kassen til de få, og mindre plass i fjæra til de mange. Jeg blir regelrett forbanna når jeg leser uttalelsene til Kent Gudmundsen (H) som bagatelliserer betydningen av 100-metersregelen når han sier at vi har nok kystlinje i dette landet. Det kan godt hende vi har det, men det handler jo først og fremst om at vi har vært gode på å bevare strandsonen de aller fleste plasser. Åpner vi nå opp for mer bygging i fjæra mister vi den verdien. Fjæra skal ikke være til salgs, den skal være for alle.

Det er synd å se at høyresida ikke ser den virkelige verdien av fjæra, og at de kun ser en mulighet til å tjene penger. Verdien på fjæra kan man ikke sette en pris på, den e for verdifull til å bli nedbygd.

Vi fra SV vil fortsatt ta vare på naturen, gi folk et godt friluftsliv i fjæra, opprettholde byggeforbudet i strandsonen, sikre allemannsretten og jobbe for at fjæra skal være for alle- ikke for de få.

Tirsdag 26.mai vedtok Stortinget historiske endringer i bioteknologiloven. Loven har ikke vært endret siden 2004, og var så utdatert at den ikke var tilpasset dagens samfunn. Dette var et viktig gjennombrudd for kvinner, familier og barn. Endelig får vi bedre fosterdiagnostikk med tidlig ultralyd og NIPT-test. I tillegg kan flere få realisert drømmen om å bli forelder ved at vi nå har tillatt assistert befruktning til enslige og eggdonasjon i Norge. Endringene i bioteknologiloven er et stort fremskritt for kvinnehelsa, likestillinga og bedre svangerskapsomsorg.

Tidlig ultralyd skaper trygghet for alle vordende foreldre i svangerskapet. De fleste jeg kjenner som har vært gravide de siste årene har tatt tidlig ultralyd for å se babyen og få vite om alt går bra. Den tryggheten ønsker vi å gi til absolutt alle gravide, ikke bare til de som har råd til å betale det fra egen lomme. Ved å tilby tidlig ultralyd til alle gravide gjennom det offentlige sikrer vi at alle får like tilbud og samme muligheter.

NIPT-test er en blodprøve som skiller ut fosterets DNA fra kvinnens blod. Det er en sikrere måte å finne ut om fosteret er friskt på enn morkake- eller fostervannsprøve. Testen kan avdekke kromosomfeil på fosteret. Kvinner må selv få bestemme om de ønsker å ta denne testen, og vi er glade for at dette er noe alle får mulighet til å sjekke hvis de vil. Så er det vår plikt å gi god og riktig informasjon til de som tar testen slik at de kan ta velinformerte valg helt selv.

At det nå endelig åpnes for både assistert befruktning for enslige og eggdonasjon gjør at de som ønsker å få barn slipper å reise til Danmark, Finnland eller Sverige for å få dette til. Det var på høy tid at vi kom etter og kan tilby samme gode vilkår som nabolandene våre når det kommer til reproduksjon. Tusenvis av enslige kvinner og par reiser til andre land for å få gjennomført undersøkelser, eggdonasjon eller assistert befruktning. Nå kan de få hjelp her hjemme, noe som kan gjøre prosessen bedre for de det gjelder, og at de slipper å føle seg som kriminelle fordi de vil bli foreldre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dette er også en viktig likestillingsseier. Fra før har vi tillatt sæddonasjon. Nå som eggdonasjon endelig blir tillatt blir infertile menn og kvinner likestilte, og får samme mulighet til å bli forelder.

En god mamma eller pappa er gode foreldre, også hvis de er enslige. Mange barn vokser opp med én forelder i Norge. Det viktigste er at barnet har gode omsorgspersoner rundt seg i livet sitt, ikke hvor mange de er i antall. Vi må ta innover oss at familier ikke lengre bare er mamma, pappa, barn. Noen vokser opp med 1 forelder, andre med 4, noen med foreldre av samme kjønn og andre med foreldre av ulike kjønn. I vårt samfunn skal det være plass til ulike familier og forskjellige mennesker.

Sånne tilbakemeldinger <3

Jeg måtte lese innlegget til Troms APs Cecilie Myrseth  to ganger for å forstå hva jeg leste, og enda er jeg usikker på om jeg har skjønt det helt rett. Av innlegget leser jeg at Arbeiderpartiet på ingen måte har sagt nei til Nord-norgebanen. Likevel ble forslaget om at Nord-norgebanen skal realiseres nedstemt av nettopp Arbeiderpartiet.

At regjeringen Solberg nå sitter i mindretall skaper en unik situasjon for opposisjonen til å få gjennomført ny politikk. For første gang på lenge kan et flertall utenfor regjering finne sammen for å få endret landet til det bedre. Nylig så vi et samarbeid mellom AP, SV og FrP i bioteknologiloven som vi fikk gjennomført. Hvis AP har et ønske om å få Nord-norgebanen bygget, hvorfor vil dere ikke stå sammen med oss når til og med FrP og SV klarer å enes? Det er dere hjertelig velkomne til, og vi vil så veldig gjerne ha dere med på laget.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Videre i innlegget skriver Myrseth «Skal vi få til dette fantastiske prosjektet må vi på tvers av politiske skillelinjer samle oss og heie på hverandre». Hun gjentar at vi som ønsker å få realisert Nord-norgebanen aktivt må spille på lag for å få saken prioritert. Innlegget avsluttes med en oppfordring om at vi må jobbe samtidig fordi «ingen kan bygge Nord-Norgebanen alene, og Arbeiderpartiet skal lede an!»

Forslaget fra Per Willy Amundsen og Torgeir Knag Fylkesnes var aldri ment populistisk. Det var en historisk mulighet til å få på plass et vedtak i Stortinget som forplikter. Den første muligheten vi har hatt på lenge til å faktisk få realisert jernbane til nord. Landsdelen vår trengte det vedtaket. Vi vil kjenne at det faktisk finnes en sjanse for at banen skal bli bygd. Vi trenger den optimismen, den klokkeklare visjonen og en tydelig beskjed. Dette var en fin anledning for nettopp Arbeiderpartiet til å vise oss gjennom handling at de står sammen med oss. Derfor er det utrolig skuffende at Arbeiderpartiet, som hevder de er for, stemmer imot. Definisjonen på populisme er tydeligvis å være uenige med Arbeiderpartiet.

For det holder ikke med ambisjoner hvis ikke vedtakene fattes. Og som vi vet kan det være lang vei fra en tanke til en handling.

SV er skuffet og det må være lov. Vi hadde håpet at vi endelig skulle komme et skritt nærmere Nord-norgebanen med dette vedtaket. Dessverre gikk det ikke den veien nå, men vi gir aldri opp. Vi skal fortsette å vise gjennom handling at Nord-norgebanen er viktig for oss og at vi jobber hardt for å få toget hit. AP må gjerne lede an det arbeidet, men jeg håper strategien som velges blir litt mer forståelig. Det viktigste for oss er at banen blir bygget snarest mulig, ikke hvem som «leder an» arbeidet.

Forrige uke hadde vi debatt i Stortinget om å hente barn og familier fra flyktningeleiren Moria i Hellas. Regjeringa har kommet frem til en “løsning” der de åpner opp for å ta imot sårbare barn og familier derfra, men har satt som forutsetning at “8-10 land gjør det samme”. Det er en veldig spesiell måte å gjøre det på. Man skal altså sitte på gjerdet og vente for å se hva andre gjør i stedet for å gå foran. Tenk hvis alle andre land skulle holdt på sånn. Da blir ingen reddet. Og vi kan ikke finne oss i å legge avgjørelsene våre i andre lands fang. Det er uansvarlig.

For det haster for å få på plass en løsning for barna i Moria. Mange unger og barnefamilier er fysisk innestengt i flyktningeleiren og lever under forferdelige forhold. Over 1000 barn som er på flukt er alene og har ingen til å hjelpe seg eller beskytte seg. En av tre i leiren er barn, og de fleste er yngre enn 12 år. Tenk hvis det hadde vært oss. Tenk hvis det var våre barn. Hadde det vært nok å sitte å vente da?

Jeg mener ikke at vi må gjøre alt for å redde hele verden, men vi kan gjøre NOE. Den humanitære krisa i Hellas er politisk skapt, og kan løses politisk hvis vi bare gjør en innsats.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Spesielt frustrerende er det å se denne situasjonen i sammenheng med hvordan vi har nedbygd asylsektoren her hjemme. Asylmottak har blitt lagt ned og kommunene roper etter flere flyktninger å bosette. Vi hadde nettopp en diskusjon hjemme om hvor fattig, trist og tomt det er å ikke ha asylmottak på Finnsnes lengre. Vi har plass. Og kommunene vil ta imot flere. Vi sitter på kompetanse vi knapt får brukt, og mennesker som ønsker å jobbe med flyktninger. Denne kompetansen kan komme til nytte hvis vi tar imot flyktninger fra Moria. Vi har ressursene til å ta imot og hjelpe barna som har ventet alt for lenge.

Vi kan ikke sitte her i verdens rikeste land og lukke øynene. Vi kan og bør gå foran som gode eksempler, vise solidaritet, redde liv. Sånn som en gang vi opplevde å bli reddet når dette landet ble rammet av krig. Men det er det mange som har glemt.

Det er også skremmende at regjeringen ikke sier noe om antall mennesker de skal ta imot “dersom 8-10 andre land gjør det samme”. SV har foreslått å ta imot 1500 barn fra Moria-leiren, men regjeringen sier ingenting. Det betyr at de i prinsippet kan ta imot 1. Hvis noen andre gjør det. 1 er selvfølgelig bedre enn 0, men her må vi få en avklaring på hva regjeringen egentlig skal gjøre og hvor mange liv de faktisk vil redde.

Den regjeringen vi har nå er den feigeste og kjipeste jeg kan huske. Samtidig legger KrF ut denne:

Jeg trodde først det var kødd. Men det er ikke en tullememe. Det er 100% dønn seriøst. KrF gir uttrykk for at de er fornøyde med resultatet av forhandlingene innad i regjering. Passelig jubler over et halvdårlig forslag som foreløbig ikke betyr NOEN verdens ting. Det er bare å gratulere.

Jeg mener at KrF og Venstre ikke kan kalle “gjennomslaget” for noe seier før barna er hentet hit. Til da er dette bare et stort mageplask og en flau sak.

At vi sitter her hjemme i fred og lukker øynene våre for det som skjer utenfor grensene våre er et nederlag og løsningen fra regjeringen lover ikke godt. Det er et stort mageplask for de som hevder at de er opptatt av solidaritet og medmenneskelighet i regjeringen.