Det er med klump i magen og tårer i øynene jeg skriver nok et innlegg om den uverdige situasjonen til Majeed, Khalida, Diyar, Zhiar og Banav. Jeg skulle ønske jeg slapp, men jeg klarer ikke å la vær å engasjere meg når jeg ser urettferdighet på høylys dag.
Jeg blir veldig provosert av å se uttalelsene til flere representanter i kommunestyret, som reduserer det her til en sak som først og fremst handler om økonomi. Det er ikke til å stikke under en stol at kommunen lider av mild luksusfellenproblematikk, og jeg registrerer at hensynet til økonomi ikke blir ivaretatt og brukt som argumentasjon i saker med vesentlig større investeringer enn denne.
Det er nå Senja kommune som sitter med nøkkelen på første del av løsningen for denne familien. Som alle andre saker handler det om prioriteringer. SV har vært veldig tydelig på hva vi vil prioritere, og for oss er dette et verdivalg. Denne saken er spesiell, men den er ikke spesielt komplisert for kommunestyret, sånn som noen hevder. Det handler om ekte mennesker som står i en forferdelig sårbar situasjon og som trenger vår hjelp nå.
I løpet av mine mange år i kommunestyret i Lenvik har jeg flere ganger gått hardt ut mot kortsiktige vedtak der man skyver de økonomiske utfordringene til neste generasjon. Derfor har det overrasket meg at mange i denne saken er urovekkende opptatt av hva som skjer med økonomien om 5 år, i stedet for hva som skjer nå. Jeg mener at politikere har et spesielt ansvar for å hjelpe andre medmennesker når man kan. Her kan man si ja til bosetting, sikre at familien får en verdig situasjon og en mulighet til å bidra i samfunnet. Så kan hver og en politiker i sine partier påvirke Stortinget til å gjøre vedtak som sikrer de økonomiske tilskuddene. Det har vi 5 år på oss å fikse. Hvis det er vilje blant partiene i Senja så ser jeg ikke noen grunn til at vi ikke skal få det til, men det er kanskje akkurat viljen det står på.
Kommunene skriker etter å få bosatt flere flyktninger fordi det kommer for få flyktninger til Norge. Vi bygger ned flyktningetjenestene i hele landet på grunn av situasjonen. Likevel ser vi at noen kommuner er veldig selektive med tanke på hvem de ønsker å ha som innbyggere i sine kommuner. Det er et problem at man har en ordning som gjør at man nærmest kan velge selv hva slags flyktninger man vil ha og hvem man ikke vil ha. At denne familien blir omtalt som «familien som ingen vil ha» er hjerterått og forteller oss om et system som ikke fungerer. Vi har et ansvar for å sikre at flere ikke må gjennomgå det samme, men jeg ser at bemerkelsesverdig få tar det ansvaret.
Etter flere års kamp for at denne familien skal bli møtt med litt verdighet, respekt og medmenneskelighet, så er jeg veldig forundret over at KrF og Høyre- som både sitter i regjering og i flertallskonstellasjonen i Senja kommune, ikke løfter en finger for denne familien. Man har altså en unik mulighet til både å bosette familien her i Senja, og samtidig få regjeringen til å utvide tilskuddsordningene sånn at det ikke skal bli en økonomisk ulempe for kommunen å bosette familien.
Kommunestyret skal nå avgjøre saken. Administrasjonen har sagt nei. Formannskapet har sagt nei. Utvalg for oppvekst og kultur har sagt nei. Nå håper jeg at kommunestyret kan vise at det er de som har siste ordet og at de sier et klart ja til bosetting av familien. Mitt håp er at kommunestyret i Senja viser at vi bor i en kommune for alle mennesker- uansett hjelpebehov. Deretter kan vi jobbe opp mot Stortinget og få på plass bedre økonomiske ordninger for kommuner som er sitt samfunnsansvar bevisste og hjelper menneskene dette gjelder.
