Neste onsdag er ikke bare en vanlig onsdag. Det er den internasjonale kvinnedagen, en dag som det absolutt er verdt å markere.
Det er en dag for å hedre de som har stått på for at vi har det så bra som vi har det og for å vise solidaritet med de som enda kjemper kampene vi har vunnet for lenge siden. Det er en dag vi bretter opp armene og minner hverandre på at det enda er langt igjen for å oppnå målene våre, samtidig som vi skal vise verdens kvinner at de ikke står alene.

Kvinnekamp er ikke bare en kamp for norske kvinner, det er også en internasjonal kamp. Vi har lang vei å gå før vi når likestilling her hjemme i Norge, men det er enda flere kvinner i verden som kjemper hardt for rettighetene vi i dag tar for gitt. Det er mange som enda kjemper for at kvinner skal få stemmerett. Kampen om trygge, lovlige aborter kjempes enda verden over. Å få bestemme over sin egen kropp, gå på skole og retten til å gifte seg med hvem man vil (eller velge å ikke gifte seg) er eksempler på en virkelighet langt unna den vi er vant til.

Kvinner utgjør 2/3 av alt arbeid i verden, men eier kun 1% av all verdens eiendom. 70% av verdens fattige er kvinner. Kvinner verden over mangler grunnleggende rettigheter, samtidig som kvinner er særlig utsatt for vold, overgrep og misbruk.
Voldtekt er et vanlig våpen i krig og rammer særlig kvinner og jenter. Tvangsekteskap er i mange land helt lovlig og vanlig. I noen land får ikke jenter gå på skole. De fleste flyktningene som kommer til Norge og Europa er menn, fordi de har en større mulighet til å flykte fra krig, naturkatastrofer og fattigdom enn kvinner har. Det er ikke rettferdig.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Noen her hjemme latterliggjør kvinnedagen. Noen håner at vi setter kvinnesaker på dagsorden og mener at vi har det alt for godt. Selv om vi har det bra, betyr ikke det at vi ikke skal fortsette å kjempe for å få det bedre. Og selv om vi har mange rettigheter betyr det ikke at vi skal ta de for gitte og holde munnene våre lukket når vi vet at en hel verden utenfor våre grenser undertrykkes grovt.
De borgerlige, med FrP i spissen, vil ha kvinnekamp til å handle om fremmedfrykt. De vil benytte anledningen til å snakke om hijab, burka og burkini, samtidig som de latterliggjør kvinnedagen.
Til det har jeg følgende å si: Å gjøre det forbudt å gå med et plagg og argumentere det med kvinnefrigjøring er ikke det samme som å kjempe en reell kamp sammen med noen. Mange jenter ønsker å kle seg i disse plaggene for å holde fast på sin kulturelle identitet. Det er trist at noen blir tvunget å gå med hijab, men å innføre et forbud er ikke det samme som å endre et samfunn. I et fritt land må man anerkjenne religiøse kvinners ønske om å bruke hijab- eller ikke bruke den.

Den feministiske kampen er ikke en kamp mot en spesiell religion, det er en kamp mot all undertrykkelse basert på kjønn- og det handler om alle kvinners rettigheter uavhengig av hvor de kommer fra, hva de kler på seg om morgenen og hva slags språk de snakker. Det handler om å stå sammen.

#Sammen #Kvinnekamp #Likestilling #Samfunn #Undertrykkelse #Feminisme #Verden #8mars

Er det noe jeg virkelig ikke tåler så er det rasisme. Jeg er ikke så veldig glad i diskriminering generelt fordi det er sykt urettferdig og teit, men akkurat rasisme blir jeg bare så sykt forbanna for. Ikke bare fordi man ikke kan gjøre noe med at man feks har en annen hudfarge eller et annet språk, men fordi folk glemmer at alle er mennesker- og at det er mennesker vi snakker om.

I samfunnet vårt i dag ser vi at det er økende rasistiske og høyreekstreme ytringer. Kommentarfeltene oser over av “god” gammeldags rasisme og sosiale medier florerer av styggheter. Jeg skjemmes. Det går ikke en dag uten at det kommer frem negative og usaklige ytringer mot noen basert på hva slags land de er fra, hva slags hudfarge de har eller hvis de fronter en sak som rasistene er uenige i av prinsipp; fordi det er en av ikke-norsk opprinnelse som fronter den. Det skal liksom ikke mer til før nettrollene hamrer løs på tastaturet. Jeg har mange ganger lurt på om det er sånn at de scroller nedover nettavisene og bare går i klikk-modus så snart de ser noen som “umulig” kan være av norsk opprinnelse. Det kan nemlig virke litt sånn.

Og det synes jeg er helt utrolig. Ikke bare fordi jeg synes at vi som nasjon bør skjerpe oss og ta oss sammen, men fordi det tross alt ikke er lenge siden vi holdt hverandre i hendene og fant sammen i en felles sorg over nettopp disse meningsytringene. Etter 22/07-11 burde rasistiske holdninger bli enda mer slått ned på, det burde vært lagt fullstendig lokk på, og rasistene burde vært unntaket. I stedet ser vi at flere politikere sprer fremmedfrykt og får flere og flere saker til å handle om “oss” og om “dem” når det burde handle om at vi alle er medmennesker som lever på samme jord- og at vi sammen bør skape en bedre plass å leve for ALLE.
Og det er ikke bare i Norge vi ser denne grusomme utviklinga. I hele Europa ser vi eksempler på en voksende nasjonalistisk og høyreekstrem holdning i form av at rasistiske grupperinger og høyreekstreme politiske partiene får flere med seg. Felles for disse er at de alle skylder på innvandring for alle problemer som Europa står ovenfor. Denne utviklinga strider imot vårt grunnleggende prinsipp om å respektere hverandre.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg ønsker meg et mer inkluderende samfunn. Et varmere samfunn der vi ikke setter mennesker i en boks og diskriminerer de på bakgrunn av hudfarge, religion, legning eller etnisitet. Det skulle ikke være så vanskelig å få til.