Meld ifra!

Barnehagen som institusjon har mye med dagens familier å gjøre. De fleste barna er i barnehagen i 8-9t hver eneste virkedag hele året. I mange tilfeller er barna mer sammen med de barnehageansatte enn de er sammen med sine egne foreldre. De ansatte har mye tid sammen med barna, og har gode muligheter til å fange opp mistanker om vold i hjemmet. De snakker med barna, de får et vidt inntrykk av foreldrene og de er tilstede i hente-og bringesitusasjoner. Mange mener at barnehagen burde “se” mer enn skoleverket basert på den nære kontakten de har med barna og foreldrene. Likevel er barnehagene den institusjonen som er dårligst å melde bekymring til barnevernet.

I dag, da jeg leste Aftenposten, leste jeg at mannen fra Larvik som tok livet av moren til hans fire barn hadde blitt dømt til 13års fengsel for drapet og vold mot barna. Det verste som stod i saken handla om systemsvikt. Barna hadde sagt ifra, både til rektoren på skolen og til barnehagen, men ingen gjorde noe. Utdannet fagpersonell (som absolutt har lært seg om meldeplikt) gjorde ingenting. Førskolelæreren hadde tatt det opp med barnehagebestyreren, men lederen i barnehagen tok det ikke videre. Hvordan kan noen, tilsynelatende omsorgsfulle personer, som jobber med barn hver eneste dag la vær å melde ifra til barnevernet?

I dette tilfellet endte det opp med at barna fortsatte å bli fysisk mishandlet- uten at noen tok grep. I tillegg ble resultatet at de i dag sitter uten en mamma. En mamma som ble drept av sin voldelige ekskjæreste.

Det går ikke an å skylde på de barnehageansatte for det som skjedde, det blir for drøyt. Men når tilfeller som dette skjer, så må man jo gå igjennom rutinene i barnehagene- og de andre offentlige innstansene som er rundt barn i dag. Vi må reise debatten- for å få bedre resultater. Man må bruke de tragiske resultatene for å sørge for at det ikkje skjer igjen. Et barn er et barn for mye. Et drap er et drap for mye. Det er tross alt barn det er snakk om. Framtidas voksne.

Barn fortjener en trygg barndom med voksne rundt seg som de har tillit til. De må bli tatt på alvor når de forteller detaljert om tilfeller med vold. Det er bedre å melde fra en gang for mye enn en gang for lite.

#Barnehage #Barn #Vold #Svik #Systemsvikt #Samfunn #Framtida

Hvor er engasjementet?

Jeg kommer fra en familie der utfordringer i samfunnet har vært diskusjonstema rundt middagsbordet. Jeg et vant til å sette et kritisk blikk på samfunnet, utfordre dagens praksis og alltid se utafor grensene i dette landet når man snakker om velferd.
Da jeg starta på studiene traff jeg på en herlig foreleser som snakka om hvordan hun hadde engasjert seg for flere barnehageplasser, hvordan hun hadde meldt seg ut av statskirka i protest mot hvordan pengene i kommuneøkonomien prioritertes på menighetshus framfor batnehagebygging, og om hvordan kvinner på hennes tid gikk i tog for bedre arbeidsvilkår. Jeg syntes det var enormt inspirerende å høre på, og jeg kjente meg igjen i mye av det som ble sagt. Selv har jeg gått i utallige mange tog, jeg har aksjonert og vært med på debatter om viktige emner som interesserer meg. Det jeg savner i dag er samholdet.

Jo flere vi er sammen…..
Jeg er medlem av et lite politisk parti med få medlemmer i den store sammenhengen. Da jeg vaks opp var jeg den eneste. Den eneste i klassen som var politisk engasjert, den yngste i lokalpartiet mitt og den eneste i vennegjengen som heller ville diskutere politikk framfor å diskutere sminke. På mange måter følger det meg enda. Selv om nettverket mitt er blitt større og jeg omgås flere som bryr seg om det samme som meg, så er jo fortsatt alene på mange måter. Jeg er yngst i kommunestyret, alene som SV-representant og fortsatt den eneste i “gjengen” som setter søkelys på samfunnsutfordringer.
Hva skjedde med engasjement til folk? Hvor ble det av de store gruppene med kvinner som brente bhene sine og ropte høyt for å få bedre rettigheter? Er det rekrutteringssvikt eller kommer det av at kvinner generelt sett tenker at vi har det greit nok?

Jeg har inntrykk av at folk bryr seg mer om asfalten vi kjører på enn om at barn blir drept i Gaza. Jeg har en opplevelse av at folk generelt engasjerer seg når det nesten er for sent. Når barnehagen til ungen din står i fare for nedleggelse, da er engasjementet på topp. Og dersom kampen vinnes og barnehagen består, så er engasjementet lavt igjen. I stedet for å være “føre var” og melde seg inn i et parti, sikre at flere bryr seg om akkurat den barnehagen og kanskje engasjere seg i andre ting enn bare den ene saken, så legger man kampen død og ender opp med å måtte kjempe den igjen etter kun kort tid. Hvorfor er det sånn?

Jeg savner ikke 70tallet, jeg tenker ikke at jeg skulle ønske at jeg var feminist da. Selv om samholdet og folkemengden hadde vært å foretrekke, så er jeg mer opptatt av å være fornøyd og takknemlig for de kampene som er kjempet- og vunnet. Jeg er feminist i dag, og mener at vi har nok av kamper å kjempe i dagens samfunn. Det er mange kamper som ikke er vunnet enda, og vi er mange nok kvinner som kan kjempe. Likevel er det færre engasjerte. De fleste er tilfreds. Og det er fint og flott at folk har det bra, men dersom du føler at du har et fantastisk flott liv så kan du vel likevel være med å kjempe for at andre skal få det bedre?

Er det noe galt med min generasjon? Burde jeg fokusere mer på de flinke folkene som er engasjert enn på de som ikke er det? Kanskje. Muligens burde jeg forene meg med de som tenker det samme som meg. Men hvor er utfordringa i det? Hvordan får man folk engasjert?

Lenvik kommune er et eget kapittel for seg selv. Jeg har en unik forståelse for at folk ikke gidder å engasjere seg her. Det er stygt å si det (og jeg skjemmes), men mine år i Lenvik kommunestyre har ikke gitt meg noe som helst. Det har skapt mer frustrasjon og negativitet enn det har gitt positive opplevelser. De som vet hva vi står i skjønner sikkert hva jeg er inne på. Det som er skummelt er at jeg har sluttet å la meg sjokkere.
Jeg husker godt første kommunestyremøte. Jeg opplevde at voksne folk brukte hersketeknikker mot hverandre, latterliggjorde de som stod på talerstolen og høylytt fnøste av det som ble sagt. Voksne folk. Voksne folk med generell god respekt i samfunnet. Folk jeg skulle jobbe sammen med, på tvers av parti, for en bedre kommune.
Fortsettelsen har vært like dyster. Folk gir opp. At politikere både snakker ned, og skriver stygge ting i avisa eller på sosiale medier er blitt normalt. Og sånn kan vi ikke ha det.

Personlig kunne jeg tenke meg å ikke stille til valg igjen. Men jeg tilhører de få som fortsatt har troen. Troen på at mennesker kan forandre seg og troen på at miljøet kan bli bedre. Jeg kan ikke forvente at ting skal bedre seg dersom jeg selv ikke er villig til å være med på en forandring. Men for å få bukt med ukulturen må vi stå sammen. Vi må forene oss igjen. Flere må engasjere seg og vi må sammen motivere hverandre.
For å få det til må vi få inn flere unge. Nye personer som kommer utenfra med nytt blikk på situasjonen. Med nye øyne og med andre erfaringer. Jeg gleder meg til framtida i Lenvik og jeg skal gjøre hva jeg kan for å skape engasjement og gode debatter, både rundt middagsbordet og i lokalsamfunnet.

#Hverdagstanker #Politikk #Lokalpolitikk #Engasjementet #Framtida

Slutshaming er IKKE greit

Jeg er enda på ferie, men følger selvfølgelig med i lokalavisa likevel, og den siste uka er det to ting som har fått meg til å reagere. Det ene var saken om bloggeren Emilie som spredde beina med glede, men ikke gjorde det likevel (?) og den andre saken handla om Britt Elin som ble seksuelt trakkassert på jobben sin som fisker på en båt. Sakene var ulike, men samtidig hadde de store fellestrekk. Emilie skrev et innlegg der hun moralsk fordømmer jenter som velger å ha et aktivt sexliv, og Britt Elin får reaksjoner i kommentarfeltene om at hun må forvente å bli litt klådd på som eneste jente på en mannsdominert arbeidsplass.

Jeg vet ikke hva som er verst, egentlig. At en av våre egne jenter bruker energi på å snakke ned andre jenter i stedet for å bygge de opp, eller at gamle gubber i kommentarfeltene har et kvinnesyn som ikke hører hjemme i 2014.

I verdens mest likestilte land.

I begge sakene er det noen som forteller oss jenter hva vi burde og ikke burde gjøre. I begge sakene er det noen som begrenser vår frihet til å være oss selv. Noen som slutshamer og legger skyld på oss for de valgene vi tar.

Den ene saken, en 18år gammel jente som nedverdiger jenter som er seksuelt frigjorte og velger å ha tilfeldig sex- og attpåtil får creds i lokalavisa for det, i den andre saken ulike eldre menn som hersker i kommentarfeltene mot ei jente som blir sett ned på og fortalt at hun ikke er tøff nok til å være fisker fordi hun ikke finner seg i å bli klapsa på ræva og tilbudt sex på sin egen arbeidsplass.

Britt Elin ba aldri om å bli klådd på, hun gikk på jobb. Mange jenter velger å ha sex med flere, men de fortjener ikke å bli sett ned på av den grunn. Sålenge sexen er trygg og frivillig fra begge parter, fortjener de faktisk å bli hyllet. Det samme gjør Britt Elin som er tøff nok til å stå frem med en så vanskelig sak som seksuell trakassering er.

Vi blir dømt fordi vi er kvinner. Jenter blir konstant utsatt for dobbelmoral. Temaet i innlegget til Emilie er et typisk eksempel på det. Gutter som har masse sex blir sett på som konger, mens jenter som gjør det samme blir sett på som horer og blir anbefalt til å begrense seg. Ikke greit!

At bitch, hore og ludder er det mest vanlige å kalle jenter for på ungdomsskolen og videregående er ikke akseptabelt. At lærere enda forteller jenter at guttene bare et litt forelska når de åpenbart tråkker over grenser og seksuelt trakkasserer jentene i klassen er grusomt. At jenter som blogger og har mange lesere- og kanskje til og med andre, yngre jenter som ser opp til det som blir skrevet, velger å benytte den unike muligheten de har til å nå ut til mange, heller velger å snakke jenter ned i stedet for opp er uforståelig for meg. Vi jenter må bygge hverandre opp, ikke rive hverandre ned, for kampen blir aldri vunnet uten at vi står sammen. Og dersom vi skal baksnakke og se ned på andre jenter fordi de i 2014 velger å benytte seg av muligheten til å være frie, selvstendige individer (takket være de store kampene andre jenter har kjempet før oss) så er vi på vei i motsatt retning.

Samboeren min bruker å si det ganske godt. “Jeg er en av verdens heldigste. Født som en hvit mann i Norge er som å trekke vinnerloddet”. Og han har rett. Det er ikke den gruppen mennesker som blir konstant nedtrykt og må kjempe et helt liv for å komme fremover. Det er ikke menn som får deltidsstillinger og dårlig lønn. Det er ikke flest menn som blir minstepensjonister. Det er ikke menn som er majoriteten på voldtektsofferstatistikken. Og det er ikke gutter som blir sett minst i landets mange klasserom. Gutter har automatisk en fordel i dette livet, men vi må ikke gi opp av den grunn. Vi må fortsette å kjempe de viktige sakene som likelønn, lik behandling og ikke minst for retten til å bestemme over vår egen kropp. Nok er nok, dette er jeg som sier ifra!!!!!

#Slutshaming #Ikkegreit #Konservativtsamfunn #Likestilling #Frihet #Feminisme

Er jeg bare en vulgær, trailertrash, utdatert 90tallsHORE, eller?

Jeg er utrolig glad i kroppen min. Når det er sommer liker jeg å sole meg toppløs. Betyr det at jeg er utdatert, trailertrash og hore?

Et enkelt søk på temaet viser at mange mener det. At det er vulgært å sole seg toppløs og at det blir sett på som billig trash fra 90tallet. At de med LITT verdighet og respekt for seg selv ikke gjør det. Jeg mener det er feil.

Når det kommer til toppløssoling må man jo ta noen forhåndsregler. Jeg forbeholder meg retten til å sole meg hvordan jeg vil når jeg ligger hjemme og steker på verandaen på mitt eget hus.

Jeg viser respekt for barnefamilier og ikke minst andre kulturer ved å ikke sole meg toppløs i et konservativt religiøst land på et familiehotell. Når jeg er på kjæresteferie i et liberalt land på et voksenhotell uten barn synes jeg at jeg skal få lov til å sole meg sånn som jeg vil sålenge det ikke strider imot lover, regler eller normer i det samfunnet jeg da er en del av.

Jeg ser ikke på pupper som støtende. Ikke i det hele tatt. Pupper er fantastiske, og for å være helt ærlig, så er det nesten litt småtrist at de ikke får mer sol enn de får. Man går rundt å gjemmer de, og uv-strålene en gjennomsnittlig pupp får er minimale.

Jeg har stor respekt for andre, og kler meg etter kulturene i landet der hvor jeg reiser. I Palestina gikk jeg ofte med sjal rundt hodet da vi besøkte religiøse plasser. Jeg vasker meg på føtene før jeg går inn i en moske. Jeg kler meg anstendig i kirka. Jeg går ikke med utringet topp eller korte skjørt i kommunestyresalen. Men når jeg er på ferie på en stor turistatraksjon soler jeg meg toppløs. Jeg er usikker på hvordan det oppfattes av andre eller om jeg blir sett ned på av den grunn. Egentlig så bryr jeg meg ikke noe om hvordan andre ser på meg. I 2014 må det være opp til meg selv hvordan jeg ønsker å sole meg, og dersom det forteller at jeg ikke respekterer min egen kropp eller at jeg bare vil showe off, så får det nesten bare være opp til folk å mene det. Jeg går ikke rundt å dømmer andre for hvordan de velger å kle seg evnt kle av seg, så hvis verden ønsker å være trangsynt- så får den nesten bare være det, men det får bli uten meg.

Det er også lite jeg respekterer så mye som jeg respekterer min egen kropp.

Så hva er det som gjør at jeg føler behov for å ytre meg om dette temaet? Jeg hadde ikke et stort behov for å fortelle verden at jeg er frigjort. Jeg føler ikke at jeg må forsvare mine egne valg ovenfor noen andre. Det jeg derimot synes er viktig er å snakke om hvordan man snakker om hverandre. Og hva det er som gjør at vi er så utrolig snar med å dømme mennesker vi ikke kjenner?

Før jeg reiste på ferie sammen med kjæresten min sjekka jeg litt ut på internett om hvordan det var med toppløssoling på vårt reisemål. Det er greit med litt research før du flasher, lissom. Jeg fant ut at det var helt greit med toppløssoling på stranda og inne på hotellområdet, men at man burde kle på seg klær utenfor disse områdene. Det skal jeg selvfølgelig respektere.

Da jeg googla det jeg lurte på kom jeg selvfølgelig inn på et kvinneforum (Av en eller annen grunn er mange temaer jeg lurer på diskutert i alle himmelretninger på ulike kvinneforum).Også denne gangen ble jeg sittende å måpe over hva folk får seg til å si på nettet. Jeg har null respekt for mobbing. Jeg har like lite respekt for folk som sitter inne på ulike forum og kommentarsider og bare spyr ut dritt. Man kan ikke putte folk i en kategori fordi de velger å sole seg toppløs. Jeg er ikke en hore. Jeg er en normal jente som ønsker å bli like brun på puppene sine som på magen. Jeg er riktignok født på 90tallet, men føler ikke at toppløssoling er en 90tallsting. Jeg er ikke white trailer trash, selv om jeg er hvit. Jeg er ikke vulgær, jeg har klasse. Jeg er ikke søppel, jeg er meg. Og hvis jeg vil sole meg, så gjør jeg det. Nok sagt.

Hva mener du?

#Fordommer #Fordummer #Toppløs #Netthets #Myteknusing #Respekt #Minkropp #Mittvalg