Rettferdig verden?

Da jeg starta dagen min i går på verdens fineste jobb, leste jeg på nettavisa at en mann var drept i Tromsø. Samtidig som store deler av landet vårt feira en av de fineste dagene i året ble en 3 år gammel palestinsk jente drept i et israelsk flyangrep mot Gazastripa. Mens millioner av mennesker fråtsa i mat og overflod i går døde 18000 mennesker i verden av sult. I dag, når de aller fleste norske barn leker med de altfor mange gavene de mottok i går, ble over 20 personer drept og titalls såret av flere bombeangrep i Bagdad.

Jula får meg alltid til å tenke på hvor urettferdig fordelt godene i verden er. Samtidig som vi kaster over 300 000 tonn spiselig mat i året bare i Norge, dør det over 3,1 millioner barn under 5 år hvert år på grunn av underernæring. Som politiker kjemper jeg for en bedre verden, men utfordringene jeg er med på å diskutere i lokalpolitikken er mildt sagt peanuts i forhold til utfordringene vi står ovenfor i verden.

Alle jeg kjenner er enig i at vi må gjøre noe med at verdens ressurser er urettferdig fordelt. De fleste sier at vi er enige om at verden må bli bedre, “vi er bare uenige om hvordan vi skal få det til”. Dersom det er sånn at vi bare ikke “klarer” å enes om hvordan vi kan skape en mer rettferdig verden, hvorfor gjør vi ingenting? Hvorfor er det sånn at kvinner og menn ikke har samme rettigheter? Hvorfor er det sånn at 44 millioner mennesker konstant er på flukt fra krig og konflikt da? Og hvorfor er verden full av fattigdom på den ene siden og heslig full av penger på den andre sida? Er det sånn at noen ikke vil ha fred, rettferdighet og likestilling?

Vi lever i et Norge og i en verden som er styrt av kapitalismen. Kapitalismen er det økonomiske systemet som sørger for at forskjeller blir skapt. Systemet deler konsekvent penger og makt skeivt, og det er noen som tjener på det. De rike blir rikere og de fattige blir fattigere- det er ikke tilfeldig. Kapitalismen sørger for at de med mest penger også har mest makt. Det er det systemet som gjør det mulig for noen og herske over mange. I kapitalismens navn er det lov for en person å eie store bedrifter med mange ansatte- og dermed ha makta over alle som jobber der. Det er dette systemet som sørger for at det er ok+ at noen tjener seg styrtrike på å selge dårlig samvittighet til unge jenter i form av skjønnhet-og slankeprodukter. Det finnes folk som har direkte personlig og økonomisk interesse av at vi ikke er fornøyd med kroppene våre. Kapitalismen er det styggeste ordet (og systemet jeg vet om) fordi jeg synes det er urettferdig at det aksepteres at noen få kjøper opp vannet i fattige u-land for å tjene seg rik på at folk er avhengig av vann, og sørger for at de som ikke har råd til å kjøpe vann må tørste i hjel. Kapitalismen er enkelt forklart et system som forteller oss at det er lov til å eie og kontrollere andre. Drivkreftene for de som eier vil alltid være cash, derav makt, og de som ikke har det får ikke være med på “leken”. Kapitalismen er et evig jag etter mest mulig profitt, uavhengig av konsekvenser. Derfor ser vi at store deler av kapitalistene ønsker å borre etter olje i nordnorge, uavhengig av hva slags konsekvenser det har. De som eier ønsker å vokse for å kunne kjøpe mer, for igjen å få mer $$$$. Slik er det vi får mennesker i samfunnet vårt som ikke tenker på folk, fordi de ikke kan ta hensyn til noe annet enn pengene sine. Store, private bedrifter som tjener penger på andres elendighet (feks private sykehjem) bryr seg ikke om de eldre som benytter seg av tjenestene sine eller de ansatte som arbeider for dem, sålenge de får egen framgang. De som produserer slankemidler driter i om det dør tusenvis av unge jenter av anoreksia, sålenge de får solgt sine produkter.

Jeg tenker masse på hvordan verden er og hvor urettferdig den er, spesielt på disse dagene. Men det hjelper ikke å bare tenke på det. Det hjelper heller ikke så mye at jeg bare skriver ned alt jeg tenker på. Det eneste som hjelper er at vi kjemper. At vi står for det vi mener og at vi prøver å forandre verden. Noen mener kanskje at jeg er naiv som tror at jeg klarer det, og det kan godt hende. Det eneste jeg vet er at det ikke hjelper noenting og ikke gjøre noe. Jeg tror at jo flere som bidrar, jo nærmere en bedre verden kommer vi. Jeg tror på menneskene.

#Politikk #Juletanker #Jul #Urettferdighet #Verden #Internasjonalpolitikk #krigfredogsånn #Framtida #Kapitalismen #Knuskapitalismen #og #egoismen

God jul!

Stemninga kom etter en nydelig dag sammen med familie og venner i går. Vi kosa oss masse! Ønsker alle sammen ei fin jul! Vær gode med hverandre..


Verdens minste juletre? 😉 Perfekt for oss som ikke elsker jula over alt på jord og ikke minst for meg som har en frykt for ekte trær full av dyr!


Fikk et fint kort fra stesønnen min som holder på å lære seg engelsk! Jeg trodde først han hadde tegna med med en spade, men etter litt oppklaring kom det fram at han hadde tegna meg med en hammer slik at jeg kan fikse huset eller henge opp hjerter på veggen… <3


En fin kake den flotte kollegaen min laga til oss på søndag! 


I jula går tankene mine ekstra til Palestinerne. Ber for de hver dag, og håper på at løsninga på problemet der nede kommer i 2014..

#Julaften #Jobb #Godjul #Stemning #Kake #Palestina #Julekort #Juletre

“Tid har æ nok av og den skal du få”

I dag var det Kråkesølv som gav meg julestemning. Ønsker å dele denne flotte sangen med de trofaste leserne mine 🙂

Nå er jeg klar for 13t innsats i den flotte kommunen min 🙂 Ikveld tar jeg juleferie! Ser virkelig frem til å tilbringe tid sammen med de flotte stebarna mine, spise julegrøt, dra på julebesøk, lete etter julestrømpen og bare nyte og være sammen. Jeg har juleferie i ca 1,5 døgn, men gleder meg maks til å feire jul på jobben min. Det fineste og gi er tid. Kråkesølv beskriver det så fint.. Ønsker alle sammen ei flott jul uansett hvor dere er og hvordan dere feirer. 

God jul!

#Juletid #Julefeiring #Familie #Tid

Nytt år, nye muligheter

Nå er snart året omme, og tida er inne for å reflektere over hva året som gikk har gitt oss. Jeg bruker alltid å tenke mye på om jeg har oppnådd målene jeg satte meg i fjor på denne tida og tenke på gode øyeblikk jeg har delt med andre i året som var.

Nyttårsforsettene mine fra i fjor er 90% oppfylt, og jeg er godt fornøyd med det. Et av mine uskrevne forsett er å aldri gå inn i et nytt år med dårlig samvittighet for året som var. Året som gikk har vært fint, men har også bydd på mange tøffe utfordringer på hjemmebanen. Vi har hatt opplevelser i familien vår som ikke har vært lett å komme seg igjennom, men med tid, tålmodighet og kjærlighet klarer vi alt. Jeg bruker alltid å tenke at utfordringene som kommer kan man alltid løse, og jeg ser at med hardt arbeid og fokus så oppnår jeg de målene jeg har satt meg. Det er viktig å utfordre seg selv, og jeg mener at det finnes løsninger på alle utfordringer som kommer “i veien”. Det er en grunn til alt som skjer, og vi skal ikke få mer enn vi tåler.
Hvert år lager jeg nye nyttårsforsett med mål om å greie de. Jeg blar jevnlig tilbake for og se om jeg nærmer meg målene og har fokus på å gjennomføre det med stil. I fjor tenkte jeg at 2013 skulle bli et år med hardt arbeid kombinert med mye tid til familie og venner, økonomien skulle bli stødigere etter årene som student og lærling, jeg skulle bli tydeligere i hva jeg stod for, gi av meg selv, hjelpe andre og jeg skulle bli flinkere til å skape gode øyeblikk sammen med kjæresten min og stebarna mine. Det jeg ikke har vært like flink til har vært å planlegge bryllupet vårt. Som jeg tidligere har nevnt nyter vi tida som forlovet, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på den store dagen vår. Derfor skal jeg ha mer fokus på bryllupet vårt i 2014 og sette tydeligere mål for dagen. Jeg endrer meninger og ønsker for dagen stortsett hver dag og har et avslappa forhold til å gifte meg. I 2014 skal jeg bli mer konsekvent og ta viktige valg som omhandler det.
Jeg har jobba masse i år og blitt flinkere til å spare penger. Jeg har vært en tydelig politiker, men jeg har enda en vei og gå når det kommer til å profilere partiet. Jeg tenkte at jeg skulle engasjere meg mer i partipolitikk i 2013, men har endt opp med å fordele engasjementet mitt på ulike steder. Jeg har vært flinkere å støtte opp om Frivilligsentralen og jobben som gjøres der og tenker å fortsette med det til neste år. Jeg har gjort endel i forhold til Palestinakomiteen og i Fagforbundet. Jeg har også skrevet innlegg i ulike fagorganisasjoner og vært mer aktiv i debatter både lokalt og nasjonalt. Jeg er fornøyd med det jeg har gjort, og det gjør utrolig godt for meg å være god med andre.

2013 har vært krevende. Jeg blir nok å se tilbake på året som har gått som et av mine vanskeligste år sålangt, både på hjemmefronten og i politikken. Jeg velger å ta erfaringene mine med meg som en del av den jeg er og alltid se tilbake på alt jeg har klart. Jeg er fornøyd med hvor jeg er og veldig motivert til å “starte på nytt”. 2014 skal ta livet til en ny dimensjon, og jeg skal fortsette å gjøre hver dag fin.

Her er nyttårsforsettene mine for 2014.

1. Leve mer.
2. Reise mer og oppleve nye steder sammen med kjæresten min.
3. Lære stebarna mine nye ting og gi de nye opplevelser.
4. Lære meg selv nye ting og prøve noe nytt hver uke.
5. Bli en tydeligere opposisjonspolitiker og fortsette å ta gode valg på vegne av innbyggerne i kommunen min.
6. Gi dobbelt så mye som jeg gjør per dags dato hver mnd til veldedige formål siden jeg har økt i lønn i 2013.
7. Kjøpe ny bil.
8. Nyte hvert øyeblikk.
9. Bruke mine erfaringer med ulike instanser i det offentlige for å prøve å gjøre det til et bedre system for framtida.
10. Fortsette å jobbe for at verden skal bli et bedre sted for de som ikke har det så godt som oss.

Jeg har brukt å ha 10 store mål, men i år skal jeg tilføye nr11, som er like viktig som mange av de andre; Jeg skal jobbe for at det blir et bedre klima i kommunestyre i Lenvik, og være positiv innstilt og løsningsorientert når vi møter på utfordringer. Det er også nye muligheter for oss i Lenvikpolitikken i 2014. Vi kan aldri helt starte på blanke ark, men vi må starte litt på nytt dersom vi skal klare å bygge opp tilliten hos folket. Vi har lang vei og gå, men jeg tror vi skal klare å komme dit. Det blir å kreve mye, men jeg er klar!


Hva er dine nyttårsforsett?

#Nyttår #Nysjanse #Kjærlighet #Varme #Politikk #Personlig #Nyttårsforsett #Optimisme #Positivitet #Framtida

Er gresset grønnere på andre siden?

-Neppe. I går hadde vi kommunestyre i Lenvik kommune, og det var et kjempetungt møte. I dag kan du lese i lokalavisa om konflikter, lukket møte, nye samarbeidspartnere, personer som kanskje blir sagt opp og på den andre siden om jubelen fra bygdene som ble berget i går. Jeg valgte å “gå over til den mørke siden”, men jeg tror ikke verden blir bedre av den grunn.

Møtet starta ganske greit, vi var effektive og flinke. Jeg tok til ordet for å ikke innføre tvungen dugnadsplikt i de kommunale barnehagene i Lenvik fordi vi i SV har forståelse for at alle ikke bestandig har like muligheter til å møte opp på dugnad, spesielt i arbeidstida. Jeg frykter at forslaget blir å gå ut over de som trenger det minst og at inkluderingen ikke nødvendigvis blir bedre av at man tvinger folk på dugnad. Det verste med forslaget er egentlig “straffen” de foreldrene som ikke møter opp kommer til og få. 100,- for hver time du ikke møter opp kan fort bli mye for familier som ikke har så mye. Det var viktig for meg å ta til ordet for at dugnad skal fortsette og være frivillig og at dagens ordning burde holdes slik den er. Dessverre ville Senterpartiet, Høyre, FrP og KrF at foreldre skal tvinges på dugnad, og jeg kjenner at jeg er lynforbanna på snikprivatiseringa som skjer i kommunen min. Ett skritt nærmere private barnehager i Lenvik.
En anna sak jeg engasjerte meg masse i er nemlig privatiseringen av barnehagene i Lenvik. I går var det lagt frem forslag på to barnehager vi kunne privatisere, sammen med et saksfremlegg som viser at det ikke kommer til å lønne seg og gjøre det. Jeg har stor forståelse for at gribbene i de borgerlige partiene ønsker å privatisere, siden det er en del av ideologien de forguder (kapitalisme, egoisme, potet, tomat), men jeg har ingen forståelse av hvorfor de vil gjøre det når det så tydelig kommer frem at det ikke fører noe bra med seg. Som regel er de positive til alt som skaper mer penger og mindre ansvar, men denne gangen var det så klart og tydelig at det ikke ble å lønne seg. Ikke pokker om de gav seg. Det ble vedtatt (med god hjelp fra Senterpartiet) at vi skulle utrede mer. Og som jeg tidligere har nevnt, så er det utredning, merarbeid og merforbruk politikerne i Lenvik er eksperter på å sørge for. Tragisk.

Så kom den store snakkisen; budsjettforhandlingene. I forkant av saken som kom opp hadde vi avholdt 3 gruppeledermøter med alle gruppelederne for å se om vi kunne komme til enighet. Det kunne vi ikke. Etter det var jeg på et fellesmøte med opposisjonen (bestående av SP, LL, KL, AP, V og SV) der det ble lagt frem et forslag fra Lenviklista m/flere. Jeg følte at mine synspunkter og ønsker i forhold til budsjettet ikke var tatt hensyn til, og skjønte at jeg ikke kunne samarbeide med dem. Jobben som er blitt gjort av samtlige partier i disse prosessene har vært gode, og det må aldri være tvil om at timene som er lagt inn i arbeidet er uvurderlig. Likevel kunne jeg ikke stå inne for forslaget. Jeg ønska blant anna å øke eiendomskatten med 2 promille på lik linje med forslaget til Administrasjonssjefen. Jeg ville ikke legge ned sykehjemsplasser og helst skjerme skolene. Men for at folket skal skjønne at vi er i en tøff situasjon, så må vi vise vilje. Vi må først og fremst rydde i egne rekker. I de ønskene jeg hadde lå det inne noen kutt på administrasjon og på politikerne. Jeg mener at det er et stort problem at vi bruker like mye penger på administrasjon som vi gjør på et halvt skolebudsjett. I alle år har folk fortalt meg at det skal brukes mest på helse og skole. Men jeg har ikke sett at sammenlignbare kommuner bruker så mange prosent av et skolebudsjett som det vi i Lenvik gjør. I tillegg er det viktig å sende ut gode signaler til folket om at også vi politikere er villig til å ta endel av regninga sammen med innbyggerne. Med eiendomsskatt viser vi viljestyrke (spesielt siden mange politikere av en eller annen grunn synes den skatten er så jævlig) og med kutt i vårt eget budsjett viser vi at vi er sammen med folket. Jeg ønsker ikke at vi skal fortsette med utvalgsarbeid fordi jeg ikke ser verdien i det. Det er udemokratisk og tidskrevende, vi lytter skjelden på det utvalgene har og si og saker blir behandla i flere runder, helt unødvendig. En anna ting med det er at det også ofte er personer som er i utvalgene som ikke alltid gjør gode valg. Et godt eksempel på det er Utvalg for oppvekst og kultur som egentlig er skylda til at Fjordgård var trua med nedleggelse i årets budsjett. De hadde ikke gjort jobben sin godt nok i forhold til det vi vedtok i fjorårets budsjettmøte, og konsekvensene av det var store. Trasig. Dessuten kan vi ta inn masse penger på å kreve betaling fra politikerne for all kaffen de drikker. Det høres ut som småpenger, kanskje, men jeg registrerer at det går enormt mye kaffe på møtene. Det mener jeg at politikerne kan betale for. Når det kommer til mat er det helt normalt på arbeidsplasser og ta med matpakke. Det har jeg ingen problem med at vi i politiske foraer i Lenvik burde begynne å gjøre. Vi kan ha færre møter og vi kan ta ned møtegodtgjørelsen. Alt dette er gode forslag til veien videre i den tunge økonomiske situasjonen vi er i. Alle monner drar, uten at det trenger å bli enormt mye dramatikk rundt det.

Uansett, så endte jeg opp med å komme med et forslag til budsjett sammen med AP. Det beste forslaget i mine øyne. Dessverre var vi i mindretall, så vi måtte gå i dialog med de andre. Det var vanskelig for meg fordi jeg mente at begge de to andre budsjettene (lagt frem av LL/KL/V/SP og H/KRF/FRP) ikke var noe jeg kunne stå innefor av ulike grunner. AP snudde og bestemte seg for og gå for det første nevnte forslaget sammen med resten av opposisjonen uten meg. Jeg kunne ikke ha navnet mitt på det budsjettet, dessverre. Jeg opprettholdt det opprinnelige forslaget fra AP og SV og stemte på det sammen med to andre. Så måtte jeg ta et tøft valg. Ikke nok med at debatten var stengt for allmennheten og bar preg av å være ufin, og at det var tøft nok i seg selv. Siden mitt forslag fikk mindretall måtte jeg velge mellom to budsjettforslag jeg overhodet ikke likte. Det ene mindre bra for meg/mine meninger enn det andre. Pest eller Kolera. Jeg valgte (for første gang) å stemme sammen med de borgerlige. Det svei i sosialisthjertet mitt, men det var nødvendig. Selv om jeg flere ganger under debatten ble fyrt og sint på mange av innleggene som kom fra de borgerlige, så måtte jeg se bort ifra person og følge hjernen og hjertet mitt. Jeg stoler på min overbevisning og er glad for at jeg valgte som jeg gjorde. Jeg kunne ikke stå for alt som stod i budsjettet fra de borgerlige, og jeg deler ikke meningene de kom med under debatten. Likevel var det det forslaget jeg landa på fordi jeg så hvor store konsekvenser det andre forslaget ville få.
I dag har jeg en bedre dag enn mange andre politikere. Det er trist å se ansatte i Lenvik går inn i jula med usikkerhet rundt arbeidssituasjonen sin og jeg ser at det kommer til å bli mye styr rundt det som er blitt vedtatt. Egoistisk nok er jeg stolt over jobben jeg gjorde, og føler at jeg har gjort det eneste rette. Jeg prøvde hardt i kulissene og få det til å bli på en anna måte enn det ble, men jeg vant ikke igjennom. Sånn kan det være med politikken; hardt, brutalt og mye tap. Når det nå engang ble sånn som det ble, så er jeg glad for at sykehjemsplassene på Finnsnes ikke blir lagt ned. Jeg deler gleden med bygdene i Lenvik som blir fredet det neste året. Nå ser jeg frem til en juleferie fra det politiske Lenvik nå og gleder meg til veien videre. Det kan vel bare gå en vei nå, eller? Oppover? Jeg skal fortsette å kjempe for det jeg tror på.


Jeg ser at mange skryter av juleferie. Jeg starter jula med full arbeidshelg og gleder meg masse til å gjøre en innsats for kommunen også i jula. Jeg er glad for at jeg fortsatt har muligheten til å jobbe med verdens fineste jobb og for at jeg får feiret jul sammen med beboerne på arbeidsplassen min. God jul ønskes til alle! Spesielt til de som tar i et tak for helsesektoren her til lands eller på andre måter gir av seg selv i høytida (og ellers;).

#Lokalpolitikk #Budsjettmøte #Politikk #Godjul  #Jobbjul #Verdensbestejobb #SV #Kommunestyre

Forventninger og skam

Denne uka var det ei jente som skrev noe genialt på Facebook.

Selv om det er satt på spissen, så har hun gode poeng. Jeg har lenge latt meg frustrere av at folk faktisk skylder på innvandrerne fordi NRK ikke ønsket at en av sine ansatte skulle bære korset under sending. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10144771
Flere og flere har i det siste blitt politisk “aktiv”, iallefall på sosiale medier. Selv om meningene stortsett handler om det samme og ofte er usaklige, så setter jeg alltid pris på folk som engasjerer seg i samfunnet. Likevel, så er det noen gjengangere som gjør meg mer trist enn glad. Det virker som om holdningene veldig mange ytrer nå for tida går direkte på ikke-etnisk norske personer. Grupper som “Vi som vil beholde korset i det norske flagget” og “nei til moskeer i Norge” blir stadig større og mange velger å ytre sine sterke og krasse meninger på disse gruppene. Det er rart at debattene på disse gruppene preges av så mye uvitenhet og mangel på kunnskap. Det virker som om mange seriøst tror at landet vårt holder på å bli innvadert av muslimer som skal omvende alle og styre landet. Jeg lurer på hvor den frykten kommer fra, og tviler på at alle vet at det bare bor ca 3% muslimer her til lands. Ikke at antall har noe og si, men på meg virker det som om folk tror at det “kryr av innvandrere” i Norge, noe som ikke stemmer. Sverige satte et godt eksempel og var det første landet i Europa som bestemte seg for å gi opphold til alle syriske flyktninger som kom til landet. Sålangt har de tatt imot ca 12tusen stk. I Norge har vi et forferdelig urettferdig asylbudsjett der vi sier at vi kun skal ta inn 500. Det sier litt om forskjellene på tross av grensene. Jeg kjenner på en skam når det kommer til dette temaet. Jeg skjemmes av å være norsk. Jeg er takknemlig for å få lov til å leve i et av verdens beste land og bo i, men jeg skjemmes når det kommer til hvor lite vi gjør for andre på tross av hvor godt vi faktisk har det. All ære til naboene våre når det kommer til dette.
En anna ting jeg ofte tenker på når det kommer til dette temaet er hva slags forventinger vi nordmenn har til de som kommer hit til Norge i dag. Det sies at “de kommer hit og tar damene våre” eller “stjeler jobbene våre”. Da jeg vaks opp var det på folkemunne at dersom en sykkel i bygda var forsvunnet, så var det bare å ta seg en tur opp til asylmottaket for å hente den. Det er ikke rart at negative holdninger til asylsøkere kommer når voksne lærer oss dette, men det er rart at mange av oss ikke endrer holdninger når vi blir gamle nok til å tenke selv. Det virker som om forventningene til asylsøkerne er skyhøye. FrP går hardt ut og skal tvinge alle til å lære seg norsk asap når de kommer hit. Jeg ønsker også at de som kommer hit skal lære seg norsk slik at det blir lettere å kommunisere med de, men skjønner at det kan ta tid. Det må være vanskelig å omstille seg så mye som de må. Jeg bruker og tenke at alle som kommer hit, kommer hit av en grunn. Ofte blir det søkt i asyl i Norge pga krig, forfølgelse og arbeid. At Norge er et luksusland og komme til er jeg ikke enig i. For å komme til et land som er så lite inkluderende som det vi er må være utrolig tungt. Vi må bli flinkere til å ta vare på hverandre og til å ta vare på de som kommer til landet vårt. Vi kan ikke ta alle under en kam og dømme en hel gruppe mennesker basert på hva noen få har gjort. 
“Send de hjem dit de kom ifra” er en klassisk kommentar på kommentarfeltene i norsk media. Det er ikke bare å sende folk hjem når de ikke har et hjem å dra til. Når det kommer til kriminelle handlinger tenker jeg at de trenger hjelp mer enn de trenger å bli sendt tilbake. De færreste av oss kan forestille seg hvordan det er å komme hit til kalde Norge. Både værmessig og omsorgsmessig. Min oppfordring ikveld, kjære lesere, er å gjøre gode eksempler. Jo flere vi blir i kampen mot rasisme og uvitenhet, jo bedre er det.
God helg!

#Asylpolitikk #Rasisme #Hverdagsrasisme #Verdensrikesteland #Verdenskaldesteland #Skam #Skyldfølelse #Oppfordring  

PISA meg her og PISA meg der

De siste dagene har det vært mye fokus på resultatene av PISA-undersøkelsen. Målet med undersøkelsen virker for meg litt uklar, men i korte trekk handler det om å måle hvordan utviklinga i den norske skolen er. Hver tredje år skal barn og unge testes i ulike fag og sammenlignes med andre lands nivå. For meg virker det mer som en dum konkurranse som handler om hvem som er best til hva, og fokuset blir litt deretter. Politikere krangler om hvem sin feil det er at kidsa er dårlig på skolen og media fokuserer på hva det er som gjør at andre land er bedre enn oss. For det er vel det det egentlig handler om; at vi i Norge alltid må være best.

Jeg synes det er litt vanskelig å forstå behovet for å teste barn og unge, og jeg mener at fokuset burde være på hvordan barna har det på skolen og hvordan vi kan hjelpe de til å få det bedre. Prøveresultatene har bevist at vi er dårligere i naturfag og matte. Det hevdes at vi har et realfagsproblem i Norge. Det snakkes mer om hva vi er dårlig på enn hva vi er gode på, og all praten om hvor dårlig vi er må jo til slutt gå ut over elevene. For med mindre man skal gjøre noe med utfordringene, så trenger man heller ikke å svartmale situasjonen. Er det virkelig et problem at ikke alle er gode i realfag? Har noen egentlig sjekka hva slags konsekvenser det får? Jeg mener at man må jobbe med de unike egenskapene barna har og satse på at de finner ut hva de vil bli ut ifra hva slags interesser og ønsker de har. For meg er det nemlig ikke et problem at færre er flinke i matte og naturfag, den største utfordringa i samfunnet vårt er at så mange dropper ut av skolen og at færre velger yrkesfag. Vi burde jobbe for at skolen blir mer tilpassa hver enkelt og for at den blir mer praktisk enn teoretisk. Fokuset bør være på hva man kan gjøre for at færre skal falle fra, enn å presse de ut.

Da jeg gikk i åttende klasse boikotta jeg de nasjonale prøvene. Jeg ville ikke bli en del av Kristin Clemets statistikk for å få flere privatskoler på plass i Norge. Dessuten viser det seg at privatskoler gjør det dårligere enn offentlige skoler. Gresset er ikke alltid grønnere på den andre sida. Privatisering fører til klasseskille, og det er så bakvendt politikk som du får det. I landet vårt har vi prøver som viser hvordan elevene ligger an, og de prøvene kalles for eksamen. Dersom det makkverket ikke er nok, så skjønner jeg ingenting. En prøve forteller veldig lite om en elev, og resultatene er alt for avgjørende. Dersom du har en dårlig dag akkurat den dagen, så er løpet kjørt. Jeg er imot at man skal teste elevene unødvendig fordi jeg ikke mener at det bidrar til noe positivt.

Jeg er kjempeglad for at det ikke er jeg som skal på skolen dagen etter at samtlige aviser har skrevet om hvor dårlig norske elever er, og kunne ønske meg mer positivitet når man snakker om norske skoler!

#Pisa #Skolepolitikk #Realfagsproblem #Utfordringer #Ungdom #Framtida #Privatiseringshelvete #Forskjell 

1-2-3

1. I går kom PISA-resultatene. Latterlig nok bruker politikerne mer tid på å skylde på hvem sin feil det er at ungdommen er dårlig i matte enn å faktisk gjøre noe for at det skal bedres.
2. I går endra Stian Blipp sivilstatusen sin på Facebook. For de som bryr seg om det.
3. Jeg har vært på jobb siden i går kl 1500. I dag skal jeg være dagmamma, også skal jeg  på folkemøte i Fjordgård i ettermiddag.
4. Snart (om 2 min) er det politisk kvarter!! Med Audun Lysbakken. Om reservasjonsretten.
5. Siste nytt om fotballfrue-saken; Angrer på at hun la ut bildet.
6. Stormen i går var en flopp for mange nordlenninger.
7. Toppnyheten på Nordlys: 6 elever måtte overnatte på ei kro på Hansnes fra i går til i dag fordi ferga til Reinøya var ute av drift. Hadde jeg vært 15 år og stranda på ei øy sammen med deler av klassen min hadde jeg jubla. Høyt.
8. Hashtagen #norskrasisme er enda i drift. I det siste at FpU-erne brukt den flittig for å bevise at omvendt rasisme faktisk skjer. Og for å skape litt offerrolle-kaos, selvfølgelig. #LOL
9. Black Friday er lureri.
10. Les denne kronikken om pornokultur. http://www.adressa.no/meninger/article7116033.ece#.UovWAkojrNU.twitter 

Ha en fin dag!

#Morgenstund #Har #Gull #I #Munn #Nyttig #Unyttig  

Om å bli foraktet

Jeg hadde egentlig ikke politiske ambisjoner da jeg starta å engasjere meg. Jeg ville “bare” endre verden. Etterhvert har politikken grodd fast i meg, og jeg jobber hardere enn noensinne for å oppnå målet mitt. Målet er enda det samme som det var, men ambisjonene har likevel endra seg. Av og til endrer de seg tilbake igjen, alt ettersom hva slags politiske situasjoner jeg finner meg i.

Jeg har kjent litt på baksiden av å være politiker, spesielt den siste tida. Jeg er vant til å “ta i mot dritt” fra andre om hva jeg mener og hva jeg står for, men ikke på den måten jeg opplever det nå. Da jeg var 12 år og var den eneste på bussen som forsvarte asylsøkerbarna gjorde jeg meg upopulær. Da jeg gikk inn i min første skoledebatt som 15åring ble jeg latterligggjort av FPU og en gjeng med “tøffe” gutter på yrkesfag som ville ha billig røyk og snus. Jeg har blitt skrevet stygt om i avisa og på nett. Men de tingene har aldri brydd meg, og jeg har aldri tatt meg nær av det. Tvert i mot har disse situasjonene gjort meg sterkere. Nå er jeg i en litt anna situasjon, en situasjon der jeg kjenner på urettferdigheten politikken fører med seg. Av voksne folk som egentlig ikke alltid har satt seg inn i hva sakene handler om, men som likevel kjenner at de må ytre seg negativt om jobben som gjøres. Og på følelsen av å bli dratt ned i et dragsug og bli behandla som om jeg har gjort noe galt, uten at jeg egentlig har gjort det.
Å være politiker må være en av de mest utakknemlige jobbene som finnes. Det viktigste eksempelet jeg har på det er egentlig hele greia rundt vår forrige Statsminister, Jens Stoltenberg. Han har gjort enormt mye bra for landet vårt, så og si gitt opp å ha et normalt liv, og enda i dag er det folk som skylder på han for de dårlige veiene. I morgen kommer resultatene av Pisa-undersøkelsen, og det har Høyre allerede vært ute og uttalt at de rødgrønne må ta ansvar for. Jeg lærte meg da jeg gikk inn i Lenvik kommunestyre at jeg måtte ta ansvar for hva SV har stemt for og imot da vi satt i posisjon. Den siste tida har jeg lært, av de samme folka, at jeg også må ta ansvar for hva slags politikk de borgerlige fører i kommunen vår.

Jeg står ganske klart på sakens faktum; det politiske flertallet i Lenvik (tidligere bestående av H/FrP/KrF/SP) har ikke lenger flertall, og akkurat det er det kun de nevnte som kan ta ansvar for. Nå er makta mest i hendene på de som ikke egentlig har hatt så mye å sagt de siste to årene, og det er jeg selvfølgelig kjempeglad for. Likevel er det enda Høyre som har ordføreren, og utvalgene er fordelt etter det gamle flertallet. Det vil si at de borgerlige enda formelt har makta. Med andre ord kan de ikke bare gå ut å nekte å ta ansvar, de må fortsatt stå for det de har vedtatt. Og ikke minst så burde de se litt på hvorfor de mista flertallet. Det skjer ikke uten grunn.

Det er ikke måte på hvordan voksne folk uttaler seg om politikere. I stedet for å sette seg inn i sakene de uttaler seg om, velger de å gå på personangrep eller enda verre; verbalt angripe en hel gruppe mennesker uten egentlig å ha grobunn i uttalelsene sine. 
Jeg skjønner at politikk = kaos akkurat nå. Hvis dere tror det er kaos for dere som observerer det igjennom media, så kan jeg love dere at det er tusen ganger mer kaos innafor maktveggene, både i fylket og i kommunen vår. Jeg får litt politikerforakt, jeg også, tilogmed mot meg selv. Jeg kan ikke helt forklare det, jeg bare kjenner det. Etter x antall møter som eneste jente sammen med menn med en gjennomsnittsalder på 50+ er det klart at jeg kjenner på det. Etter å ha observert hvordan politikk egentlig fungerer, så har jeg full forståelse for at det ikke virker så positivt utad. Det er nemlig ikke så positivt innad heller. Likevel er det ikke bare å “ta med seg hatten og gå” slik mange ønsker at de fleste politikere skal gjøre. Som folkevalgt har man et ansvar, og det må man bare ta. 

Sist uke ble jeg, sammen med mine politiske kollegaer, både kalt for inkompetent, udugelig og anklagd for “elendig forvaltning av kommunens penger”. Heldigvis har ikke disse uttalelsene gått på meg som person, men på hele kommunestyret i Lenvik. Hadde jeg tatt meg nær av alt jeg leste om “oss”, så hadde jeg ikke hatt mye i politikken å gjøre. Likevel kjenner jeg behovet for å fortelle dere hvordan det føles. Fra mitt ståsted, som ung politiker i Lenvik.

Politikere er bare mennesker, de også. De er valgt til å gjøre en jobb som skal gagne de fleste innbyggerne i kommunen vår. Selv om jeg også veldig ofte er uenig i måten ting gjøres på, så kunne jeg aldri offentlig gått ut og kalt noen for så krasse ting som har kommet frem den siste tida. Det handler litt om hva man bidrar med. Jeg velger å bidra med noe konstruktivt i stedet for å bare slenge dritt. Det fører jo ingenting godt med seg. I tillegg fører man de holdningene videre. Det virker så lett å disse politikere, uten å skjønne at flesteparten har vært med å bidra til at det er sånn. Sånn er det nemlig med politikk, du får det du stemmer på. Denne gangen stemte de fleste borgerlig. Jeg kjenner masse på det.
Jeg er ikke inkompetent. Jeg er 22 år og har vært aktiv i politikken i 10 år. De siste ti årene har jeg lært enormt masse. Jeg jobber også med å lære andre unge mennesker kunnskap om politikk, så da får jeg stadig et tilbakeblikk på alt jeg har lært denne tida. Jeg lærer enda. På hvert møte jeg går på har jeg lært noe nytt. Og det liker jeg. Den dagen jeg føler at jeg ikke lenger tar lærdom av det jeg driver med skal jeg slutte. Jeg håper det blir lenge til. Selv om jeg er ung, er jeg ikke inkompetent. Jeg har lest side opp og side ned, pugga og øvd på lover og regler, “vært oppe dag og natt” slik som Liv-Signe Navarsete og mest sannsynlig kan jeg mer om kommunal forvaltning, kommuneloven og tusen andre lover enn de aller fleste andre 22åringer. Jeg er god på politikk, det kan ingen ta fra meg.
Men jeg har også gjort feil. Mange ganger. Jeg har stemt feil, jeg har snakka på feil måte, jeg har misforstått, jeg har latt meg lure og jeg har gjort dårlige jobber i prosessene mot å “få det som jeg vil” i politikken. Jeg er ofte sint og frustrert, men har jobba masse med å kontrollere det. Jeg har også lært meg noen triks på veien for hva som er lurt og si og ikke si fra talerstolen. På flere måter er det feil at jeg skriver dette. Men jeg velger å gjøre det likevel. Ikke for å få sympati, men for å få forståelse. 

Mitt råd til dere som forakter politikere; gjør noe med det. Kom med konstruktive tilbakemeldinger, i stedet for å bare slenge unødvendig piss. Stem annerledes neste gang dersom du er misfornøyd med jobben som gjøres nå. Enda bedre, engasjer deg! Hvis du mener at alle som stiller til valg i kommunen din er en gjeng med inkompetente idioter, så still til valg selv. Finner du ingen parti uten inkompetente tullinger, så må du gjerne starte ditt eget parti. Gi gjerne ris når vi fortjener det og ros når vi fortjener det. Jeg er en helt vanlig person. Selvfølgelig sårer det når jeg blir dregd ned i gjørma sammen med de som kanskje fortjener å få passet litt påskrevet. Sett dere inn i saker før dere går ut med hatmeldinger på nett. Ofte er ikke alt så enkelt som Folkebladet skriver det på 2 sider. 



#Politikk #Samfunn #Politikerforakt #Netthating #Mennesker #Politikere #Hat #Ungfolkevalgt 

Konservative tullinger stopper samfunnsutviklinga

I den senere tida har det vært mye fokus på homofili i forhold til Russland og OL. Jeg synes det er helt greit at debatten om homofili blir tatt opp (sånn på tross av at vi lever i 2013) så lenge den kan føre noe bra med seg. Det har blitt satt fokus på et land som ikke er kommet like langt i forhold til å likestille homofile og heterofile som vi i Norge har.

Undertrykkelse av homofile er sterkt utbredt i hele verden, men jeg er utrolig stolt over hvor langt vi har kommet i Norge. Landet vårt har utvikla seg, men fremdeles finner vi konservative tullinger som ikke har aksept for homofili, selv i vårt samfunn.
Dersom du er gutt og homo i Norge blir du automatisk møtt med andre reaksjoner enn hvis du er jente og lesbisk. Girl on girl blir ofte sett på som sexy og opphissende, mens tanken på to menn som har sex ikke er like hot. Jeg spør meg selv hva som egentlig er forskjellen? Hva er det som gjør at lesbiske er mer sosialt akseptert enn homofile?
Jeg synes det er trist å se hvor stor forskjell vi gjør på folk basert på hva slags kjønn og legning den enkelte har. Det er enda sånn, i 2013 i verdens rikeste land, at du blir diskrimminert dersom du er homofil. Homofili blir i mange familier bundet opp mot en type skam jeg ikke har noe forståelse av. Vi kan flagge så mye vi vil at vi er et likestilt land og at vi har kommet langt, likevel har ikke homofile de samme rettighetene som heterofile har. For eksempel så har kirka åpent for alle. Den norske kirka ekskluderer ikke, sies det. Likevel kan prester hele landet rundt nekte å vie homofile. Dersom homofile ønsker å få barn, så er det nesten umulig “på lovlig vis” om jeg kan si det sånn. Jeg er i mot surrogati fordi det er en type menneskehandel jeg ikke synes er greit. Ofte blir kvinner i fattige kår tvunget til å gjennomføre et svangerskap fordi de ikke har andre valg. Likevel har jeg en viss forståelse for hvorfor veldig mange velger å gjøre det på den måten. For hva slags valg har homofile egentlig når det kommer til barn? Det er så mange som mener at homofili er en sykdom og at homofile ikke kan være gode foreldre, der er jeg helt uenig. Det skal ikke handle om hvem man forelsker seg i og hvem man elsker, men om hvem man er. Et barn trenger omsorg, kjærlighet og trygge rammer. Det er tusenvis av heterofile foreldre som ikke klarer å gi det til barna sine. Det handler om hvem man er og hva slags evner man har til å ta vare på et barn, ikke om hvem man elsker. Jeg er så uendelig lei av at holdningene til konservative tullinger er med på å stoppe samfunnets utvikling. At negative holdninger går i arv og at det finnes voksne folk som virkelig frykter homofili. Hva er det egentlig dere er så forbanna redd for?

Denne boka holder jeg på å lese nå! Er ikke kommet så langt, men sålangt så bra 😉

Hva mener du om homofili? Og hva kan man lære av debatten som pågår? 

#Homofili #Utvikling #Samfunn #Fremtida #Likestilling #Diskrimminering