Tidenes største myte om byen jeg har vokst opp og valgt å bosette meg i.
Fra vi var ungdommer ble det prenta inn i hodene våre; Finnsnes er en utrolig kjedelig plass. Det er ingenting å gjøre her. Når jeg blir stor skal jeg flytte til en stor by, en ordentlig by.
Det var mange ting som gjorde at jeg valgte å bosette meg på Finnsnes. Selv om tilfeldighetene (eller my man up there) skulle ha det sånn at jeg fant mannen i mitt liv nettopp på min hjemplass (på tross av at det hadde blitt sagt i mange år at «det finnes ingen kjekke gutter på Finnsnes») så er det mange andre ting som spiller inn på valget mitt om å bo nettopp her. Finnsnes er en fin by med mange muligheter. Vi er sentrum for regionen vår og har mange spennende arbeidsplasser og yrkesmuligheter, et interessant næringsliv og mange flotte aktiviteter rundt oss.
Det siste halve året føles det som om jeg har vært veldig lite hjemme. Det er da jeg savner hjemplassen min ekstra mye. Akkurat nå sitter jeg på en flyplass og tenker på hvor utrolig godt det skal bli å komme hjem. Hjem til byen i hjertet mitt, til familien min, til jobben min og til vennene mine. Jeg stortrives på Finnsnes. Jeg ser ingen begrensninger med å bo der, og jeg føler at jeg stadig får nye utfordringer både personlig, faglig og politisk. Selv om jeg ikke har ambisjoner om å få egne barn, så tenker jeg at Finnsnes og midt-Troms er en utrolig fin plass for barn å vokse opp. Ikke for lite, ikke for stort og helt perfekt med tanke på nettopp «ting å finne på». Barneby-prosjektet er et godt eksempel på at Finnsnes er god plass for barn og familier.
Jeg tror alle har godt av å komme seg bort fra hjemplassen sin ei stund sånn at de kan komme hjem med ny motivasjon og kanskje et nytt syn på hva vi egentlig har rundt oss. Kanskje vi er litt for flinke til å ta for gitt alt vi har, og derfor har lett for å se negativt på hjemplassen vår.
For meg er Finnsnes perla. Og selv om jeg ikke tror at jeg kommer til å bo her i alle deler av livet mitt, så gleder jeg meg til fortsettelsen. Jeg skal fortsette å snakke godt om kommunen min, regionen min og byen min. Negativitet har aldri ført noe godt med seg, og jeg tror man kommer langt av å snakke opp i stedet for å snakke ned.
Jeg er ei sånn typisk flink-pike som er opptatt av å prestere godt i det meste jeg gjør. Hvis jeg gjør 5 ting godt og en ting dårlig er det gjerne den ene tingen jeg ikke klarte som tar det meste av energien min. Jeg bruker lang tid på å gjennomgå hvordan jeg kunne gjøre det bedre og bryter meg selv ned med å fortelle at jeg ikke var god nok. Selv om jeg VET at jeg er god nok, og er godt over gjennomsnittet fornøyd med meg selv, så er det en slags innprentet mentalitet som alltid forteller meg at jeg kan gjøre ting LITT bedre. Hvis jeg skriver et leserinnlegg, så finner jeg alltid en feil. Hvis jeg sier noe fra en talerstol, så formulerte jeg meg ikke godt nok. Jeg hadde nettopp eksamen, og i stedet for å være fornøyd og stolt over den enormt gode jobben jeg gjorde, så fokuserte jeg i flere dager over den ENE oppgaven jeg ikke gjorde god nok fordi jeg «innerst inne vet at jeg kan gjøre det bedre». Det er helt sprøtt. Jeg ser på meg selv som et relativt oppegående menneske med stortsett rasjonelle tanker, og hvis jeg fortsetter å tenke sånn her så kan det umulig gå bra.
Jeg er nok ikke alene med de tankene. Jeg tror spesielt mange i min generasjon er sånn. I generasjon prestasjon bryter vi oss ned i stedet for å løfte oss opp. Vi må lære oss å gi litt mer faen.
Jeg leste nylig en sak om en elev som bare hadde fått seksere på skolen. Det er jo kjempebra og utrolig godt prestert. Men hvordan tenker eleven hvis den får en femmer? Føler den at den ikke er bra nok da? Er det sånn at vi er så opptatt av å være best eller prestere så godt som overhodet mulig og at vi derfor glemmer av at vi er god nok selv om vi ikke når alle målene vi setter oss?
Vi som vokser opp her til lands er utrolig heldige på så mange nivå. Vi vokser opp i et velferdssamfunn der alt er lagt til rette for at vi skal kunne bli akkurat det vi vil. Ungdommer nå til dags har aldri vært flinkere. Det er lite kriminalitet, det er lite narkotikamisbruk og veldig mange drikker ikke alkohol, røyker ikke og snuser ikke. Flere og flere tar høyere utdanning. Samtidig som vi aldri har vært «bedre» så har vi det verre. Flere unge sliter med sin psykiske helse, og mange har det vanskelig. Spiseforstyrrelser, depresjoner og selvmord er noe de fleste har et innblikk i. Alle kjenner noen som er syke, har det vanskelig eller har tatt sitt eget liv.
Noe må gjøres, og det må starte med oss selv. Vi må fortelle oss at vi er gode nok. At verden ikke går under hvis man ikke får den sekseren. At du ikke er mindre verdt fordi du ikke fikk noe til. At du betyr noe for noen uansett hva du gjør. Slutt å vær så flink bestandig. Gi litt mer faen.
#Gilittmerfaen #Generasjonprestasjon #Godnok #Samfunn #2016 #Ungdom #Psykiskhelse
