Det er snart 5mnd siden jeg kom hjem fra Grønland, og tiden har gått så utrolig fort. Jeg har endelig fått fordøyd opplevelsene jeg hadde der, og jeg sitter igjen med et overraskende stort savn. Det er så rart hvordan hodet fungerer, og hvordan alt det som gjorde vondt ikke gjør det lengre.
Jeg måtte lese min egen dagbok for å hente frem de tøffe følelsene, og jo lengre tiden går, jo mer har jeg glemt hvor vanskelig det egentlig var.
Dette innlegget burde jeg kanskje skrevet allerede i desember, men det hadde ikke blitt like positivt da. Meningene mine og det jeg skriver er like sant, men fokuset hadde nok vært på noe helt annet, og jeg hadde ikke klart å se hvor viktig den reisen var for meg.

Da jeg reiste hjem kunne jeg ikke komme hjem fort nok. Jeg var så utrolig lei av å være så isolert. Jeg var helt sliten av å savne, og jeg hadde en sånn følelse av at jeg ikke hadde klart en time til der. Hvis reisen hadde blitt utsatt (som ofte skjer der på grunn av værforholdene) så hadde jeg ikke tålt det. Da helikopteret tok av fra Uummannaq var jeg så enormt lettet. Jeg ville bare bort derifra.

Grønland er det fineste øynene mine har sett. Jeg var forelsket i naturen fra første møtet. Jeg lengter enda tilbake til den friske luften, de store isfjellene og den barske vinden. Nord-Norge er vakkert, men det kan ikke måle seg med Grønland.
Jeg traff mange flotte mennesker som ble veldig viktige for meg. Jeg tror at når man er i en sårbar situasjon, så blir enkeltpersoner avgjørende, iallefall ble det sånn for meg. Jeg var heldig som fikk ei god venninne med en gang som jeg kunne snakke med, og som hadde vært i samme situasjon som meg året før. Hun var også flink å dra meg med på sosiale ting, noe som gjorde at dagene gikk litt fortere. Jeg fikk mange venner der oppe, og jeg savner de skikkelig masse! Det er rart å ha en hverdag der jeg ikke er sammen med de. Jeg ble kjent med mange fra andre land, og fikk oppleve flere kulturer enn “bare” den grønlandske. En ordentlig berikelse!
Dagene gikk sakte. En time i Grønland (for meg) er det samme som tre timer i Norge. Jeg vet ikke hvorfor det var sånn, om det var fordi jeg ikke hadde WIFI, fordi jeg ikke hadde politikken, om det var kulturen eller om det var savnet. Men det føltes som om tida stod i still, og i ettertid føles det som om jeg var der i 1 år.

Praksisplassen var barsk og jeg fikk virkelig bli kjent med den grønlandske arbeidskulturen. Det fineste med jobben var barna. Uansett hva de hadde opplevd, så stod de oppreist. Jeg lærte masse av de. Jeg fikk også gode forhold til kollegene mine som tok godt vare på meg. Det er noe med det grønlandske folket, jeg følte at de mange ganger så meg på en annen måte enn jeg opplever her hjemme.
Det var merkelig å være helt ny. Det er lenge siden jeg har opplevd at ingen vet hvem jeg er eller kjenner de rundt meg. Det var litt godt.

Denne uka fikk jeg meldinger fra Grønland- på grønlandsk. Jeg forstår det ikke lengre like godt. Jeg kunne kommunisere helt enkelt og litt hverdagslig på grønlandsk da jeg reiste derifra, men når jeg ikke har praktisert det, så stopper det jo opp. Det synes jeg er trist fordi jeg syntes språket var veldig interessant, og jeg følte mye mestring ved å beherske de vanskelige uttalelsene jeg lærte. Hver dag lærte jeg et nytt ord, enten av barna, kollegene mine eller andre i befolkninga.

Jeg var heldig som traff så mange flotte folk! At det i oktober kom et dansk ektepar som hadde bodd i mange år i Tromsø var så betryggende. Jeg hadde noe til felles med noe, ikke bare forstod de hva jeg sa uten å måtte si HÆ, de forstod også hvor jeg kom fra.

At mamma, stefaren min, tanta mi og bestefaren min kom til Grønland var den største milepælen. Det hadde jeg lenge sett frem til, og det var overraskende lett å komme tilbake til den grønlandske hverdagen etter noen dager sammen med de. Jeg trodde det bare skulle bli trist, men det var bare godt.

At vennene mine og familien sendte meg pakker fra Norge med oppmuntrende ord og gaver levde jeg lenge på. Jeg fikk julebrus, grøt, sjokolade, norske blad og varme klær. Jeg følte at noen hjemme brydde seg om meg og at jeg fikk smaken av hjemlandet mitt selv om jeg var langt borte. Jeg er utrolig takknemlig for de som tok seg bryet og gjorde det for meg! Det var viktigere for meg enn dere aner.

Jeg angrer ikke på at jeg reiste til Grønland. Jeg tror det har gjort meg til et bedre menneske. Alle har godt av å se hvor rå og brutal verden kan være, og det har bare økt mitt ønske om å skape et bedre samfunn for alle.

Mulig jeg ble økonomisk ruinert av å ikke være hjemme å arbeide i tillegg til praksisen, men jeg ble rik på erfaringer. Jeg hadde valgt det om igjen, og jeg håper jeg får muligheten til å komme tilbake.

#Utveksling #Samfunn #Barnevern #Student #Savn #Grønland #Skole

Etter at jeg kom hjem fra Grønland har det gått i ett sett, og det er først nå i slutten av januar at jeg føler at jeg har kommet litt frempå. Jeg har arbeidet hardt siden jeg kom tilbake (det skulle ellers bare mangle etter flere måneder uten å være i lønnet arbeid), og det trengtes for å si det sånn. Det tærer ganske greit på økonomien å være i praksis i utlandet, men jeg ville selvsagt ikke gjort noe annerledes. Turen til Grønland har lært meg utrolig mye, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på det.
Jeg er blitt veldig takknemlig for at jeg har vokst opp her hjemme i Norge, vi har det ganske greit her. Det visste jeg også før jeg reiste dit, men når man får en annen virkelighet så tett på seg så tenker i alle fall jeg mye mer på det. Jeg er også veldig glad for at jeg fikk den muligheten både av universitetet, av lånekassen (høhø) og av familien min som har vært en stor støtte for meg. Uten å kunne ringe hjem å gråte og synes litt synd på meg selv i perioder, så spørs det hvordan det hadde gått B-)
Selv om høsten har vært tung på mange måter, så lengter jeg tilbake dit. Til de flotte folkene, til mine gode venner og kolleger, og ikke minst til de nydelige barna. For jo mer jeg får Grønland på avstand, jo sterkere blir følelsene mine rundt det. Det som gjorde skikkelig vondt gjør vondere og det som var fint blir vakrere. Rart hvordan hjernen fungerer. Men det er et avsluttet kapittel nå og det er på tide å se fremover. Får bare pakke det godt inn ierfaringsryggsekken og ta det frem når jeg trenger det.

Akkurat nå sitter jeg på flyplassen på tur sørover for nok ei helg i Oslo. Sist helg var jeg på landsstyremøte i SV, det var kjempegøy. Denne helga er det Halvorsenprogrammet som står for tur og til uka skal jeg på kontrollutvalgskonferansen. Det er godt å være i driv igjen, og jeg kjenner å føle at jeg gjør noe fornuftig. Selv om jeg gjorde mye bra i høst og føler at jeg har utviklet meg masse, så var det en helt ny følelse fir meg å stå opp på morgenen og ha en enkel kalender der bare skole og læring stod i fokus. Jeg har tenkt masse på det mamma lærte meg om at “å kjede seg er et luksusproblem”.
Jeg går selvfølgelig fortsatt på skolen, men jeg trenger å ha litt mer å henge fingrene mine i enn bare det. Da er det godt at det er høysesong i politikken, valgår og at jeg får nok vakter på arbeid til å klare meg godt.
Håper alle dere får ei fin helg og ei fortsatt fin vintertid!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

#Hverdag #Helg #Oslove #Grønland #Framtid #Bibichemnitz

I 2 måneder har jeg vært helt sikker på at jeg ikke kom til å vende nesen min tilbake til denne plassen. Jeg er ellers ei ganske bestemt jente, og erfaringene jeg gjorde meg her gjorde at jeg bare konkluderte med at dette er en helt midlertidig ting som bare skal gjennomføres ASAP.
Utrolig at jeg kunne være så latterlig bestemt på noe så merkelig som det. Men på en rar måte hjalp det meg å komme gjennom den første tida som var preget av mye tøft. Det er vanskelig å beskrive hvordan jeg hadde det da, men når jeg ser tilbake på det så ville jeg ikke vært uten den erfaringa heller.
Jeg hadde utfordringer med å tilpasse meg dette samfunnet, språket var vanskelig, jeg følte meg ikke helt velkommen, og de situasjonene jeg ble satt i var utrygge og veldig ukjente. Jeg klarte ikke helt å venne meg til måten jeg skulle jobbe på og jeg følte meg så utrolig malplassert. Ettersom tida har gått så har det jo selvfølgelig gått seg til og jeg har det veldig bra her nå.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det, men jeg har aldri vært i en sånn situasjon der jeg har vært så utrygg på hvor min plass er. Jeg er ellers ei sånn som bare tar en plass hvis den ikke er definert godt nok. Utrolig synd at nå som alt har gått seg så bra til så er det så kort tid til jeg skal reise hjem. Jeg gruer meg nesten litt til å ta farvel med de som jeg har blitt så glad i, selv om jeg selvfølgelig gleder meg stort til å komme hjem igjen. Og det hadde jeg aldri trodd. Jeg trodde jeg kom til å telle ned hver eneste dag til jeg kom hjem, men nå kjenner jeg at det skal bli skikkelig tøft å ta farvel. Og det føles virkelig som om jeg skal tilbake hit en dag. Hvis noen hadde sagt til meg for 2 mnd siden at jeg skulle føle det på denne måten nå så hadde jeg aldri trodd på det.

Det er bare ca 1,5 mnd til jeg reiser hjem, litt tidligere enn først tenkt. Jeg har jobbet mye og hatt lite fri slik at jeg kan avspasere og reise tidligere hjem enn først planlagt, så det er veldig deilig! Det har vært en god motivasjonsfaktor underveis i oppholdet. Neste uke kommer familien min å besøker meg og det gleder jeg meg masse til. Det skal bli utrolig deilig å se de igjen. Jeg er så takknemlig for at de tar den lange turen for å treffe meg, og jeg gleder meg masse til å se mer av dette landet. Det skal også bli godt å ha litt fri!
Jeg er fortsatt helt forelsket i den vakre naturen og omgivelsene jeg befinner meg i, og det er veldig sterkt å kjenne på. Selv om landskapet på mange måter er likt det jeg har vokst opp med hjemme i nord-Norge, så er det akkurat litt vakrere. Nordlyset er akkurat litt sterkere, det er mye kaldere, fjellene er mektigere og ikke minst isfjellene i fjorden som vi ikke har hjemme.

I dag har jeg hatt en sånn dag der jeg bare har hatt lyst til å dra hjem for å være i 2016 igjen der det meste er enkelt. Jeg har plagdes med internettet, det er fritt for egg i byen, det var feil med minibanken (og de tar ikke norsk visa her i byen eller mastercard) og det har vært så vilt kaldt. Selvfølgelig er det bare wining fra min side og ingenting livsviktig, men alle sånne ting som jeg ellers tar for gitt blir skikkelig satt på prøve her. Det er sånne ting man bare må leve med her, og det finnes selvsagt større problemer her enn akkurat det, men jeg har enda ikke klart å vennet meg til den tilværelsen. Man kan ikke planlegge hva man skal ha til middag for eksempel, fordi man bare må ta det de har på butikken den dagen man handler. Det er helt annet enn jeg er vant til hjemme i Norge, men det er selvfølgelig bare bagateller.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Ellers har jeg fått mange spørsmål om hvordan det går å ikke spise kjøtt her i Grønland. Det går helt greit for min del, men jeg spiser stortsett bare tilbehør når jeg er på arbeid fordi det er kjøtt på menyen 99% av tilfellene. Ei jente jeg kjenner herfra hadde prøvd å vært vegetarianer, men klarte det bare i 9 dager her. Det kan jeg godt forstå. Siden jeg er her på lånt tid er det helt okey, men jeg hadde nok ikke kunnet vært det hvis jeg skulle bodd her resten av livet mitt. Det er jo et veldig tradisjonelt fangstsamfunn og det er ofte moskus, sel og hval på menyen. Det er heller ikke samme utvalget i butikken sånn at det er vanskelig å få nok riktig næring hvis man ikke spiser kjøtt og iallefall hvis man ikke tar tilskudd. Jeg tar tilskudd hver morgen, så jeg føler ikke jeg mangler noe. Selv om jeg til tider føler meg litt utakknemlig og frekk når jeg ikke spiser det samme som de andre, så det er nok det som har vært det som har vært mest utfordrende. Å få forståelse for at jeg ikke spiser kjøtt. Jeg vil jo heller ikke fornærme de som har tilberedt den gode, tradisjonelle grønlandske middagen, men det går helt greit nå når jeg har fått kommunisert det på en ordentlig måte til de jeg er sammen med. Det var aller verst i begynnelsen, helt klart!

Nå har jeg to vakter igjen før jeg skal ta 5 dager fri for å være sammen med mammaen min, stefaren min, tanta mi og bestefaren min i Ilulissat. Jeg gleder meg så til de kommer, det er en stor begivenhet i reisen min! Og når vi har sagt farvel er det enda kortere tid til jeg kommer hjem, og det skal bli så deilig å sove i min egen seng igjen, å være sammen med mannen min, barna, og ikke minst vennene mine. Håper alle dere får ei fin helg!

Jeg kan ikke huske at jeg har vært så veldig opptatt av fødselsdager i livet mitt, men det er noe helt spesielt med å fylle år en annen plass enn hjemme.
Forrige uke fylte jeg 25 år, eller halvveis til 50 som så mange velger å skrive, og jeg hadde en kjempefin dag. Jeg hadde seinvakt på barnehjemmet og det var ei god vakt. Jeg hadde ikke broadcastet at jeg hadde bursdag, men sjefen fant det ut og ordna feiring likevel. Det var veldig hyggelig, og jeg fikk bursdagssang på alle mulige språk + at barna sang nydelige sanger på grønlandsk. Jeg ble rørt til tårene av de fine tonene, men det er mulig det var litt hjemlengsel i de tårene også..
Etter jobb dro jeg til en venninne og drakk obligatorisk champagne også dro vi ut på byens eneste utested og feira videre. Der sang bandet bursdagssang og vennene mine dansa i sirkel rundt meg. Litt flaut, men veldig morsomt! Jeg skulle egentlig bare ta en liten tur ut, men plutselig var klokka 0400, og min erfaring så langt av å være 25 år er at tida går enda fortere enn den gjorde før.

Jeg hadde en fin dag, men det var helt rart å ikke kunne være rundt de jeg ellers er så glad i der hjemme. Men de er med meg i <3 mitt, så sånnsett er de jo med meg i alt jeg gjør.

Ellers går det fint her i Grønland! Om 11 dager kommer mamma, stefaren min, bestefaren min og tanta mi for å besøke meg- og det gleder jeg meg masse til. Jeg er ca kommet halvveis i oppholdet mitt nå og det er lettere å se fremover når jeg har lagt så mye tid tilbake her. Jeg har det fint på arbeid og med studiene går det kjempebra. Jeg har gjort det bra på oppgavene så langt, og jeg har mye bedre tid til å lese enn jeg ellers har hjemme. Det er blitt kaldt her og sneen har lagt seg på bakken. I går var jeg på båttur og fikk et gjensyn med min favorittplass så langt her, og det var veldig godt å være tilbake der jeg tilbrakte 9 dager på koloni. Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid og at det var praktisk mulig å blogge mer, men akkurat det har jeg ikke prioritert så høyt. Men jeg deler bilder på Instagram og Facebook, så det går fint an å følge meg der for de som vil se og høre mer fra meg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Håper alle dere har en fin høst!

En milepæl i livet ble feiret på grønlandsk vis. Uforglemmelig opplevelse!

Byen under hjertefjellet.

Uummannatsiaq, mitt grønlandsparadis!

Dagene etter jeg var på koloni har gått mye raskere enn dagene før. Jeg har endelig funnet min plass og landet ordentlig. Samtidig som jeg gleder meg masse til å komme hjem gruer jeg meg til å måtte ta farvel til alle de fine folkene jeg har blitt kjent med. Og samtidig som jeg er blitt så glad i plassen, naturen og frihetsfølelsen jeg kjenner på når jeg er alene og bare har ansvar for meg selv, så er det mange ting her jeg ikke kan komme meg fort nok bort fra.

Det er ingen hemmelighet at oppholdet her har blitt lettere etter at jeg forstår mer av språket, rammene og normene på arbeidsplassen og i lokalsamfunnet. Det tok blant annet mye tid å sette seg inn i institusjonskulturen i Grønland, men når brikkene falt på plass gikk dagene også raskere og bedre.
Jeg har aldri før kjent på at dagene har gått så sakte som mine første uker her oppe. Jeg hadde store utfordringer med å se en ende på oppholdet og det tok ei stund før jeg ordentlig vente meg til å være så langt borte ifra de jeg er så glad i der hjemme. Nå som tiden går fortere og jeg snart er halvveis i denne høsten har det blitt mye enklere å fungere godt i hverdagene her.

Det er noen ting jeg ikke helt har klart å venne meg til enda. At internett koster en formue, at frukt og grønnsaker er av dårlig kvalitet og at vannet i huset mitt lukter kloakk, bare for å nevne noe overfladisk som egentlig ikke betyr så mye.
Jeg leter enda etter knappen for å skylle ned etter jeg har vært på toalettet (og tenker at det egentlig ikke gjør noe, fordi det muligens betyr at jeg ikke kommer til å glømme å skylle ned når jeg kommer hjem til Norge igjen). Når jeg står opp om morgenen og skal skru på lyset på rommet mitt er det ikke bestandig hjernen min har startet dagen samtidig som resten av kroppen og husker på at lysbryterne er installert motsatt vei enn i Norge. Jeg har enda ikke blitt helt vant til å ikke kjøre bil. Og til å ikke kunne dra herifra når jeg vil. Og i dag når det er kommunestyremøte hjemme i Lenvik klør det ordentlig i fingrene etter å engasjere meg. Det er rart å ikke være en del av det, og det er helt nytt for meg å ikke ha tusen ting å gjøre i løpet av en uke. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke holder meg opptatt om dagene, tvert imot, men jeg har mindre klokkeslett å forholde meg til og mindre forventninger fra omgivelsene rundt meg. Jeg har stortsett bare meg selv å tenke på, og det er veldig rart.

Jeg har allerede et ambivalent forhold til Grønland. Jeg tror at når jeg en dag ser tilbake på alt jeg har sett, opplevd og lært så vil inntrykkene mine bære preg av nettopp det. For på den ene siden er det nydelig å være her, men på den andre siden er det et land som sliter med store sosiale problemer. Det er mye alkoholmisbruk, og hjelpa er ofte langt unna. Landet henger så etter på mange måter, og på andre måter føles det som om de har kommet lengre enn oss (for eksempel gratis tannhelsetjeneste, ingen egenandel på sykehuset osv). Det føles så både isolerende og utrygt å ikke kunne dra hvor jeg vil når jeg vil, og å måtte se seg over skuldra bare fordi det er blitt mørkt ute og seint om kvelden.

Alt i alt går det stadig bedre her, og jeg trives godt. Jeg savner hjemmet mitt og omgivelsene mine der, men jeg gleder meg over å få være så heldig å få oppleve dette. Det har på mange måter allerede forandret meg, og jeg har lært så mye. Gleder meg til fortsettelsen!

Mulig jeg er håpløst forelsket, men jeg ser hjerter OVERALT.

Du vet det blir tidlig vinter når….

Klar for seilas!

I forrige uke var jeg 8 døgn på koloni i ei nedlagt bygd som heter Umanetsiaq. Jeg fikk heldigvis god tid til å mentalt forberede meg på å være 8 døgn uten kontakt med familien min og vennene mine, uten dekning på telefonen, uten internett, uten strøm og uten dusj. Og det gikk helt fint!
Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli de beste dagene mine i Grønland så langt, men det ble det altså. Det var en utrolig vakker plass å være på og jeg hadde det veldig godt. Jeg var der sammen med min veileder og noen ungdommer, samt at det kom noen barn etterhvert som var sammen med oss + noen arbeidsfolk som kom med båt og arbeidet sammen med oss der i flere dager. Vi hadde som prosjekt å bygge et hus og legge tak på et annet. Også var det selvsagt mye å gjøre hele tiden, som for eksempel å dra ut for å hente is, smelte vann, lage mat osv.

Jeg hadde gode dager i Umanetsiaq. Det var godt å komme seg litt bort fra hverdagene og få jobbet litt mer fysisk. Jeg elsket naturen der ute og gikk lange turer stortsett hver eneste dag. Jeg trodde at språket kom til å være enda mer utfordrende når vi var så få sammen, men det gikk veldig bra. Jeg er allerede blitt ganske god i grønlandsk, og jeg forstår mange ord. Også er det noen ting som er de samme på alle språk, som for eksempel Texas hold’em poker på kveldene B-)

Kveldsutsikta fra kolonien

Å være på koloni er noe de ofte gjør her på barnehjemmet, og det brukes som en del av det miljøterapeutiske arbeidet. Man kommer nærmere barna og får vært sammen med de på en annen måte enn ellers. For ikke å snakke om at det er lettere å gi full oppmerksomhet til de få barna man er sammen med når forstyrrelsene fra hverdagene er borte. Vi jobbet godt sammen, og det var veldig fint å se hvor godt ungdommene samarbeidet om de ulike arbeidsoppgavene de fikk på tur. Jeg håper jeg får flere sånne turer mens jeg er her. For selv om det var tungt å ikke kunne vite hva som foregikk hjemme og ellers i verden, så var det godt å være på tur. Jeg trodde tiden ble å stå stille, men den gikk kjempefort. Også var det så sykt deilig å komme tilbake til en varm og lang dusj!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De små tingene blir store her. Jeg bor for eksempel i et hus uten innlagt vann og med et toalett som er mer som en bøtte med en pose i. Jeg dusjer og vasker klær på barnehjemmet. Ting må planlegges i mye større grad enn hjemme, og alle sånne praktiske ting er egentlig mest upraktisk i forhold til det man er vant til hjemme. Kulturen er veldig annerledes enn det jeg kommer fra på nesten alt. Det setter ting i perspektiv og får meg til å tenke masse over hvor mange ting vi tar som en selvfølge hjemme i Norge.

Ikveld snør det, men jeg skal gå meg en tur likevel. Det er kaldt, og jeg tror vinteren kommer tidlig hit. I går var det storm og vi ble oppfordret til å holde oss innendørs. Jeg har fått TV i huset mitt og feiret det med å kjøpe meg en DVD til 300,-. Det er latterlig dyrt å bo her, men det går greit. Det er lett å være sparsom når man bare har ansvar for seg selv.

Håper alle leserne mine får ei fin uke! Takk for alle tilbakemeldingene dere gir. Her er noen bilder fra den siste tida, og hvis dere trykker på de blir de større =)

Meg i kjent stil her på Grønland

Fra vinduet i hovedhuset i Umanetsiaq

Jordmorhuset i den nedlagte bygda

Isbiter direkte fra Grønlandsisen. #Luksus

Vi hadde overlapping i naturen. Gudrun kom og jeg skulle få reise tilbake til sivilisasjonen.

Tilbragte ei natt i denne nymoderne igloen B-)

Jeg har nettopp gått inn i min andre uke i Grønland, og det har vært mye tøffere enn jeg hadde regnet med. Jeg trodde jeg hadde forberedt meg godt nok på hvordan det skulle bli å komme hit, men man kan vel ikke forberede seg godt nok når man ikke vet helt hva man går til. Jeg fikk akutt hjemlengsel i forrige uke, og følelsen av å ikke kunne reise hjem når jeg ville var tyngende. Jeg er kommet inn i en helt ny kultur med helt andre normer og regler enn det vi har hjemme, det som for meg alltid har vært trygt og godt. Jeg som alltid har tenkt at jeg er veldig flink i jobben min og at jeg er faglig sterk opplever nå at jeg kommer til kort på utrolig mange ting i løpet av en hverdag. Jobben er ny, folkene er nye og måten ting gjøres på er helt annerledes enn det er hjemme. Det burde jeg kanskje ha skjønt før jeg satte meg på flyet og reiste så langt bort, men jeg ante faktisk ikke at forskjellen skulle være så stor.

For selv om jeg hadde lest altmulig slags artikler på internettet, lånt og kjøpt bøker om grønlandsk kultur, pedagogikk og oppvekstvilkår, så kan man aldri bli god til å forstå noe av bare å lese seg til det. Man må gjøre det, oppleve det og se det.
Dagene har gått sakte, og det har vært kaos i hodet mitt. Jeg lærer nye ting hele tiden, og har fysisk vondt i hodet av alt jeg tar inn som jeg ikke får ut. Det er krevende å ikke kunne kommunisere på sitt eget språk, og det koster enormt mye energi å jobbe med å bli forstått. Kommunikasjonen har helt klart vært det som har vært mest utfordrende.
Og midt oppi det tunge tankene om hvor tøft alt er her oppe, så kom jeg til å tenke på de som kommer helt ny til landet vårt hjemme, uten å ha valgt det frivillig, uten å ha noen å komme hjem til og uten å ha en dato å kunne telle ned til. Hver gang jeg blir negativ og egoistisk tenker jeg på de som har det verre, noe som både er en egenskap jeg er glad for at jeg har, men også kan være hemmende fordi jeg får dårlig samvittighet av å ha det vondt. Fordi jeg vet hvor heldig jeg er. Jeg har muligheter til å reise hjem hvis jeg skulle bestemme meg for det, og jeg har folk hjemme som er glade i meg og som spør meg hver dag hvordan jeg har det. Når jeg er ferdig med en lang arbeidsdag her på Grønland, kan jeg gå over til nabohuset og snakke på mitt eget språk med noen som forstår meg, som er gjennom det samme og som er i tilnærma lik situasjon som meg akkurat her og akkurat nå. Og når jeg kommer hjem har jeg venner og familie som står med armene åpne og tar imot meg.

Jeg kom ikke hit fordi jeg måtte flykte fra noe verre, jeg kom hit fordi jeg ønsket å oppleve en annen kultur og fordi jeg ville lære noe om hvordan andre jobbet med barn som har vært utsatt for vanskelige ting. Jeg er her for å bli bedre til å forstå, for å bli bedre til å kommunisere og for å bli bedre i faget mitt. Og jeg tror fortsatt at denne reisen kan gi meg noe jeg kan ta med meg i arbeidslivet senere, og at det er en dyrebar erfaring selv om det kan oppleves tungt til tider.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Å være utlending er ikke gøy. Det er ikke morsomt å være den eneste rundt et bord som ikke forstår et eneste ord. Det krever mye å lære seg et helt nytt språk og et helt sett med nye regler og normer i et samfunn. Og når jeg vet at det finnes folk der ute som tenker at flyktninger er lykkejegere, så mener jeg at de umulig kan ha forsøkt å sette seg inn i situasjonen til de som de snakker om. For lykken er ikke å være borte fra de man elsker, og spesielt ikke for de som aldri vet om de får vende hjem igjen.

Når jeg nå er ferdig med å synes litt synd på meg selv fordi jeg føler meg litt alene, så skal jeg fortsette å nyte den flotte naturen og den store gjestfriheten jeg opplever her på Grønland. For jeg er helt klart forelsket i omgivelsene og føler meg virkelig godt ivaretatt av menneskene rundt meg, så jeg har ingen grunn til å klage. Jeg gleder meg over alt jeg lærer, men også til å komme hjem igjen. Kanskje litt vel tidlig å begynne å savne, men jeg må bare ta de følelsene som kommer når de kommer!

  
(Trykk på bildene for å se de i større versjon)

Min nye hjemplass for de neste månenden er Uummannaq, byen som er oppkalt etter det store hjerteformede fjellet her på øya. Byen ligger 460 km nord for polarsirkelen, og det bor en plass mellom 1200 og 1300 mennesker her. Det er et lite fiskeri- og fangstsamfunn på ei lita øy midt i en stor fjord på Nordvest Grønland. Fra byen er det utsikt mot store isberg, storhavet og Vestgrønlands høyeste fjell.

På mange måter er det litt som å være på Husøya; det lukter fisk og det er hus overalt.
Beliggenheten er fin, men også veldig tøff. For samtidig som det er vakker natur og landskap så langt øyet kan se, så er det tøft å være såpass isolert fra resten av verden som folkene på denne øya er. På sommerhalvåret er det flere muligheter til å komme seg bort fra øya, både med båt og med helikopter. På vinteren fryser havet og da er det helikopteret som går 1-2 ganger i uka som er eneste utvei herifra. Avgangene avhenger også av været, og flere ganger kan man bli værfast her i lang tid.

Fangst og fiskeri har vært og er fortsatt den viktigste sysselsettinga i byen. På grunn av den globale oppvarminga er det en hard tid for næringa fordi issesongen er forkortet med flere måneder de siste årene. Selvfanget fisk og kjøtt utgjør en viktig del av den daglige kosten til innbyggerne her, blant annet fordi det i vinterhalvåret ikke kan komme skip med varer til øya på grunn av isen.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er på noen måter likt som hjemme her. Det er enda lyst om natta, og om vinteren kommer mørketida. Det er kaldere her enn hjemme, og jeg har foreløbig hatt stilongsen på meg hver dag. På grunn av luftfuktigheten her føles det mye kaldere enn temperaturmåleren viser. Det sies også at kroppen opptar alkohol på en annen måte her akkurat på grunn av fuktigheten i lufta. Jeg har foreløbig ikke fått erfart det, men når den eneste uteplassen i byen skal utforskes, skal jeg selvølgelig ha det i bakhodet.

Husene er malt i bestemte farger for å sette farge på tilværelsen. Ingenting er tilfeldig. Fra før i tida skulle alle sykehus være gule slik at fiskerne skulle vite hvor de skulle gå til kai hvis de trengte medisinsk hjelp. Slik er det fortsatt.

Her bor jeg! I et grønt hus med utsikt til Uummannaqfjellet.

I sentrum av byen ligger det ei nydelig kirke, og på søndag var jeg på min første grønlandske Gudstjeneste. Stortsett det eneste ordet jeg forstod var Amen. Språket er vanskelig, men stemninga var stortsett den samme som i andre kirker. Ellers i byen ligger det et postkontor, en kafè, en stor butikk, en klesbutikk og to mindre butikker. I går var jeg på museumet, der grønlandsk kultur og tradisjoner var i fokus. Det er masse fint å se her, og jeg trives veldig godt allerede.
 

Det er mange følelser som går gjennom hodet mitt akkurat nå. Samtidig som jeg freaket ut da jeg så at det var minusgrader på min destinasjon tenker jeg masse på hvordan det skal gå å være på en ny plass med helt nye mennesker og en helt ny hverdag. Jeg glegruver meg og har tusen tanker i hodet. Lurer på om jeg har pakket varme nok klær og om jeg kommer til å fryse. Spent på hvordan barna er, og hvordan det blir å jobbe og leve i en helt ny kultur. Håper jeg har pakket nok. Håper jeg kommer til å trives. Spent på hvordan jeg skal bo. Hva jeg skal gjøre.

Jeg savner allerede familien min og vennene mine, men foreløbig er det godsavning. Jeg tror at det er sunt å savne og at det ofte kan styrke mer enn det svekker. Jeg må også innrømme at det rent egoistisk er litt godt å komme på en ny plass med helt blanke ark. Jeg skal de neste 4 månedene leve et litt mer enkelt liv med en helt annen dagsplan enn det jeg er vant til. Det blir som en timeout fra det vanlige livet mitt med mange baller i lufta til et liv der jeg skal gjøre noe helt annet enn det jeg ellers gjør. Jeg håper at jeg lærer mye og kan ta med meg mye god erfaring videre i livet.

Torsdagen reiste jeg rett fra skolen og avgårde til København. Der traff jeg Gudrun, studenten fra Kristiansand som også skal i praksis på samme barnehjem som meg. Vi bodde på hotell i Køben til fredag, og var begge veldig spente på den videre reisen. Klokka ringte kl 0600 på morgenen og vi reiste avgårde til vår første destinasjon, Kangerlussuaq. Det tok ca 6 timer å fly dit. Vi reiste med et stort fly, sånn airbustype med masse folk ombord.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Den neste flyreisen gikk til Ilulissat i et litt mindre fly, sånn widerøetype som vi er vant til fra melkeruta oppi Finnmark. Det var først da vi fløy inn til Ilulissat at jeg skjønte hvor vakkert det egentlig er her på Grønland. Isen var i bryting på fjorden og utsikta fra flyet var upåklagelig. Jeg gleder meg masse til å se mer av det.

Videre skulle vi til Qaarsut, men det flyet var forsinka i ca 5 timer. Flyturen dit tok bare en halvtimes tid. Det ble to nye ventetimer på helikopteret som skulle ta oss videre til Uummannaq, men med en gang vi kom ombord i helikopteret føltes ventetiden verdt det. Turen over tok bare et kvarters tid, men det var så mye fint å se på at det føltes mye lengre. Det kribla i magen av spenning, og da mitt nye hjemsted for de neste 4 månedene kom til synet ble jeg nesten litt smårørt. Ord kan nesten ikke beskrive hvor vakker naturen her er.

Første helikoptertur!

Da vi landet ble vi tatt imot av barn fra barnehjemmet som stod å ventet på oss med flagg i hånda og jubla. Jeg følte meg allerede velkommen.
En lang dag med mange inntrykk var over og jeg var skikkelig godsliten da hodet traff puta. Jeg sovna til lyden av hunder som ulte og isen som buldra i fjorden. Dette kan jeg lett bli vant til!

Sommeren er straks forbi og jeg skal ta farvel med mitt kjære nord-Norge i morgen. Grunnen til at jeg ikke har blogget noe særlig i det siste kommer av at jeg har vært ute å nytt den gode nordnorske sola hele sommeren.. Særlig. Jeg har jobbet hver eneste dag og vært veldig opptatt av å nyte øyeblikkene sammen med mine nærmeste. Været har ikke vært noe å skryte av, men vi vet heldigvis hvor vi bor. Jeg har ikke hatt noe ferie, men likevel fått en smak av campinglivet sammen med Kay og ungene, samt møtt bestevenninnene mine fra ungdomskolen, så følelsen av sommer har definitivt vært tilstede.
Jeg har jobbet på gammeljobben min, og det har virkelig vært fint. Den største gleden er å glede andre, og det har vært fint å være tilbake på gamle trakter. Jeg har fått vært sammen med mange av mine gamle kolleger og fått blitt kjent med nye, det har vært en berikelse.
Sommeren fløy fort avgårde, og plutselig var avreisedatoen klar. Jeg har pakket, pakket om igjen og sjekket over bagasjen minst 15 ganger. Senest nå ikveld. Hvor er den skjorta, har jeg de skoene, hvor ble det av passet?? Tusen tanker som går gjennom hodet mitt samtidig.

Tilbake i hvitt <3

I morgen er siste skoledag, og jeg setter meg på flyet og starter reisen mot Uummannaq, den lille byen jeg skal bo i de neste månedene. Jeg ser frem til å starte i jobben på barnehjemmet, og gleder meg masse til å bli kjent med nye mennesker. Klumpen i magen kom forrige uke, men den går mer og mer over til en god følelse av spenning.

Koselig sistekveld hos farmor<3

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På mandag hadde vi 1 års bryllupsdag, og jeg kunne ikke bedt om en mer perfekt måte å si farvel til min kjære mann på. Vi var på spa, fikk massasje og dro på romantisk middag sammen. Jeg hadde han i byen til tirsdag, og han kjørte meg på skolen. Det gjorde litt mer vondt enn jeg hadde sett for meg å se han kjøre avgårde, men samtidig er det en god og trygg følelse. Jeg savner han veldig mye allerede, men vet at dette kommer til å gå kjempefint.

Mannen min er både generøs og vakker! I bryllupsdagsgave fikk jeg et nydelig smykke med safir, diamanter og hvitt gull. Smeltet helt..

Siste kveld med crewet i Lysnesgruppa for i år. På gjensyn i januar!

Jeg er veldig usikker på hvordan det blir med kommunikasjon og internett fra mitt nye bosted, men jeg holder dere oppdatert så snart jeg kan. Håper alle leserne mine får en fin høst- det skal iallefall jeg ha!