Det er snart 5mnd siden jeg kom hjem fra Grønland, og tiden har gått så utrolig fort. Jeg har endelig fått fordøyd opplevelsene jeg hadde der, og jeg sitter igjen med et overraskende stort savn. Det er så rart hvordan hodet fungerer, og hvordan alt det som gjorde vondt ikke gjør det lengre.
Jeg måtte lese min egen dagbok for å hente frem de tøffe følelsene, og jo lengre tiden går, jo mer har jeg glemt hvor vanskelig det egentlig var.
Dette innlegget burde jeg kanskje skrevet allerede i desember, men det hadde ikke blitt like positivt da. Meningene mine og det jeg skriver er like sant, men fokuset hadde nok vært på noe helt annet, og jeg hadde ikke klart å se hvor viktig den reisen var for meg.

Da jeg reiste hjem kunne jeg ikke komme hjem fort nok. Jeg var så utrolig lei av å være så isolert. Jeg var helt sliten av å savne, og jeg hadde en sånn følelse av at jeg ikke hadde klart en time til der. Hvis reisen hadde blitt utsatt (som ofte skjer der på grunn av værforholdene) så hadde jeg ikke tålt det. Da helikopteret tok av fra Uummannaq var jeg så enormt lettet. Jeg ville bare bort derifra.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Grønland er det fineste øynene mine har sett. Jeg var forelsket i naturen fra første møtet. Jeg lengter enda tilbake til den friske luften, de store isfjellene og den barske vinden. Nord-Norge er vakkert, men det kan ikke måle seg med Grønland.
Jeg traff mange flotte mennesker som ble veldig viktige for meg. Jeg tror at når man er i en sårbar situasjon, så blir enkeltpersoner avgjørende, iallefall ble det sånn for meg. Jeg var heldig som fikk ei god venninne med en gang som jeg kunne snakke med, og som hadde vært i samme situasjon som meg året før. Hun var også flink å dra meg med på sosiale ting, noe som gjorde at dagene gikk litt fortere. Jeg fikk mange venner der oppe, og jeg savner de skikkelig masse! Det er rart å ha en hverdag der jeg ikke er sammen med de. Jeg ble kjent med mange fra andre land, og fikk oppleve flere kulturer enn “bare” den grønlandske. En ordentlig berikelse!
Dagene gikk sakte. En time i Grønland (for meg) er det samme som tre timer i Norge. Jeg vet ikke hvorfor det var sånn, om det var fordi jeg ikke hadde WIFI, fordi jeg ikke hadde politikken, om det var kulturen eller om det var savnet. Men det føltes som om tida stod i still, og i ettertid føles det som om jeg var der i 1 år.

Praksisplassen var barsk og jeg fikk virkelig bli kjent med den grønlandske arbeidskulturen. Det fineste med jobben var barna. Uansett hva de hadde opplevd, så stod de oppreist. Jeg lærte masse av de. Jeg fikk også gode forhold til kollegene mine som tok godt vare på meg. Det er noe med det grønlandske folket, jeg følte at de mange ganger så meg på en annen måte enn jeg opplever her hjemme.
Det var merkelig å være helt ny. Det er lenge siden jeg har opplevd at ingen vet hvem jeg er eller kjenner de rundt meg. Det var litt godt.

Denne uka fikk jeg meldinger fra Grønland- på grønlandsk. Jeg forstår det ikke lengre like godt. Jeg kunne kommunisere helt enkelt og litt hverdagslig på grønlandsk da jeg reiste derifra, men når jeg ikke har praktisert det, så stopper det jo opp. Det synes jeg er trist fordi jeg syntes språket var veldig interessant, og jeg følte mye mestring ved å beherske de vanskelige uttalelsene jeg lærte. Hver dag lærte jeg et nytt ord, enten av barna, kollegene mine eller andre i befolkninga.

Jeg var heldig som traff så mange flotte folk! At det i oktober kom et dansk ektepar som hadde bodd i mange år i Tromsø var så betryggende. Jeg hadde noe til felles med noe, ikke bare forstod de hva jeg sa uten å måtte si HÆ, de forstod også hvor jeg kom fra.

At mamma, stefaren min, tanta mi og bestefaren min kom til Grønland var den største milepælen. Det hadde jeg lenge sett frem til, og det var overraskende lett å komme tilbake til den grønlandske hverdagen etter noen dager sammen med de. Jeg trodde det bare skulle bli trist, men det var bare godt.

At vennene mine og familien sendte meg pakker fra Norge med oppmuntrende ord og gaver levde jeg lenge på. Jeg fikk julebrus, grøt, sjokolade, norske blad og varme klær. Jeg følte at noen hjemme brydde seg om meg og at jeg fikk smaken av hjemlandet mitt selv om jeg var langt borte. Jeg er utrolig takknemlig for de som tok seg bryet og gjorde det for meg! Det var viktigere for meg enn dere aner.

Jeg angrer ikke på at jeg reiste til Grønland. Jeg tror det har gjort meg til et bedre menneske. Alle har godt av å se hvor rå og brutal verden kan være, og det har bare økt mitt ønske om å skape et bedre samfunn for alle.

Mulig jeg ble økonomisk ruinert av å ikke være hjemme å arbeide i tillegg til praksisen, men jeg ble rik på erfaringer. Jeg hadde valgt det om igjen, og jeg håper jeg får muligheten til å komme tilbake.

#Utveksling #Samfunn #Barnevern #Student #Savn #Grønland #Skole