Saken om familien Collin i Finnsnes kirke handler om en familie på 3 som har bodd i Norge i 10 år, de siste 5 årene i kirkeasyl. Familien kommer opprinnelig fra Sri Lanka, et land med vold, krig og hat. Et land der man ikke aksepteres for den man er. Et land med maktmisbruk, korrupsjon og undertrykkelse. Et land det er farlig å bo i, i alle fall hvis man har hatt tilknytning til Tamiltigrene (LTTE), slik som familien har hatt. Saken handler også om hva slags samfunn vi vil ha.

Familien har kjempet en kamp hjemme i Sri Lanka og kjemper en annen kamp her. Men målet er det samme- frihet. Etter å ha flyktet fra krig, vold og terror i Sri Lanka kom de hit til oss. Til asylmottak på Finnsnes, og i Kirkeasyl til Finnsnes kirke. De fikk avslag på asylsøknaden sin av UDI og senere av UNE. Så ble de avslått i tingretten og i lagmannsretten. Høyesterett har forkastet anken. Hovedgrunnen til at de ikke får medhold i sin søknad om beskyttelse og opphold i Norge handler om at de ikke fortalte hele sannheten i det første asylintervjuet de hadde da de kom til Norge. De turte ikke å fortelle at de var involverte i LTTE.

UNE må slutte å bli overrasket over at asylsøkere ikke forteller hele sannheten på sitt aller første møte her i Norge. Særlig når vi vet at mange tilhører grupper som er systematisk diskriminert og kommer fra land der mistilliten er skyhøy. Man kommer til et land der man ikke kjenner systemet og man vet ikke hva man kan forvente. Fra land der offentlige tjenestefolk er korrupte og ikke kan stoles på.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Gjennom mitt arbeid med asylsøkere har jeg møtt mennesker som ikke trodde at de kunne stole på norske myndigheter. At hvis de fortalte historien sin sånn som den var, så ville det ikke være godt nok, selv om de hadde hatt krav på beskyttelse ved å fortelle sannheten. Mange får også beskjed fra menneskesmuglere om hva som er «lurt» å si og ikke. De er forvirret over hvem de kan stole på, de er redde, ofte traumatiserte både fra hjemland og flukt.
Jeg forventer at de som jobber med asylsøkere klarer å sette seg inn i sånne situasjoner, forstå at mennesker er mennesker, og at vi kan gjøre feil. Og tørre å stille seg spørsmålet «hva hadde jeg selv gjort i den situasjonen?». Tørre å vise litt forståelse.

Å holde det første asylintervjuet mot familien ser jeg på som misforstått stahet. Det virker nesten som om prestisje og bastanthet er viktigere for UNE enn medmenneskelighet og forståelse. Historien til familien er troverdig, men de blir ikke trodd fordi de ikke fortalte alt den gangen. Det er dessverre alt for mange eksempler på asylsaker der man har fokus på straff i stedet for løsning.

Denne saken handler om mer enn hva som ble sagt på det første asylintervjuet. Det handler om menneskeliv.

Å være i kirkeasyl er beintungt. Det er ikke et liv man velger hvis man har andre alternativer. Det er et siste desperat forsøk på overlevelse. Så enkelt, men så brutalt og vanskelig er det.
Hvis familien hadde hatt en sjanse til å klare seg hjemme så hadde de vel reist? I stedet for bor de i kirka, et hus der det foregår dåp, konfirmasjoner, gudstjenester, bryllup og begravelser. Som konsekvent minner de på det livet vi andre lever her ute. De har ikke mulighet til å forlate, de er hver dag innenfor de samme veggene. Uten å få muligheten til å bidra i samfunnet- (utover i kirkesamfunnet der de bidrar så masse som de kan), uten mulighet til utdanning, jobb og et liv. Uten å kunne gjøre noe så enkelt som å gå seg en tur i den nordnorske vinterlufta, handle på butikken, få lov til å være en større del av samfunnet vårt.

Å reise hjem er ikke et alternativ. Det er ikke trygt for familien å bli sendt tilbake. Tamiler opplever å bli stigmatisert, fengslet eller forsvinner. De blir straffet for sine politiske meninger, de blir drept. Vi må tørre å se virkeligheten i denne saken, vi må tørre å behandle hver asylsak individuelt.

Familien er tålmodigere enn de fleste av oss og har en situasjon som er så ekstrem at det er vanskelig å sette seg inn i. Likevel holder de håpet oppe. De prøver alt.

På lørdag arrangeres det fakkeltog og støttemarkering for familien, både i Oslo og her på Finnsnes. Det er med på å holde håpet i livet. For selv om familien har fått nei fra så mange instanser, så får de ja fra mange av oss. La de få bli her, gi de en sjanse. Det er et sånn samfunn jeg vil ha. Et samfunn som tar vare på folk og som setter medmenneskeligheten først.

På fredag startet jeg på boka av den japanske minimalisten Fumio Sasaki, og ble så inspirert. Den handler om hvordan han la om livet sitt, kvittet seg med unødvendige ting og fikk det bedre med seg selv. En bok jeg aldri trodde jeg skulle kjøpe, men det var kanskje en mening med det.

Jeg er ikke veldig opptatt av interiør og annet unødvendig tull, men likevel har jeg så innmari mye liggende. Jeg er en sucker for sko, klær og bøker. Jeg er god til å handle ting jeg “kanskje blir å få bruk for” en gang i fremtiden, og ser likevel at det blir liggende. Jeg har ikke bare en rotskuffe. Jeg har tre… Vi har stort kjøkken med masse lagringsplass, likevel er det overfylt. Av ting vi stort sett aldri bruker. Vi har et stort kjølerom som nesten er fylt til randen av oppbevaringsbokser og utstyr som jeg tenker er praktisk “den ene gangen i året jeg skal lagre julekaker” osv. Vi har sikkert 17 matbokser i ulike størrelser, når jeg vet at vi maks bruker 5 samtidig. Drikkeflasker har jeg ikke kontroll på, men det er alt for mye. Jeg har sikkert 7 par forskjellige svarte pumps. Føler meg som tidenes klimasynder akkurat her. Jeg har to klesskap, Kay har ett. Jeg har 4 (!!) kurver i garderoben, mens de andre tre i familien har 1 hver. I boden har vi to esker med julepynt jeg aldri tar frem. Det er jo så enormt unødvendig.

Jeg ser mørkt på å pakke ned et flyttelass fordi jeg ikke vet hvor jeg skal starte. Og hvis -Gud forby- jeg skulle falle om å dø i morgen, så synes jeg synd på familien min av helt andre grunner enn at de mister meg. I savnet hadde de nok endt opp med å bli forbanna mens de stilte seg spørsmålet “hvorfor har hun så mye ting?”.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I går da jeg kom hjem fra jobb startet jeg i det stille. Kvittet meg med 6 (!!!) par sko bare for å kjenne på hvordan det føltes. Våknet opp i dag og kjente at jeg var mer glad. Litt letta på en måte. Det ene paret med sko har jeg tatt vare på fordi det var det aller første paret med sko jeg noen gang kjøpte til meg selv. Ballskoene mine fra ungdomsskolen, de fineste skoene jeg hadde sett. Skoene er utgått, oppbrukt og slitne, og jeg har hatt en slags intensjon om å ta de med til skomakeren for å få ordnet de. Samtidig har de ikke vært viktige nok til at jeg har prioritert det, og jeg har latt de stå der og tenkt at de skal bli erstattet av et nye par som ligner. Det er jo helt unødvendig. Ikke var de gode å gå med heller (som de siste årene har blitt litt viktigere for meg enn det var før). Det er rart hvordan vi kan få et forhold til ting. Døde ting som egentlig ikke betyr noe, men som man likevel kan bli glad i.

Av bøker har jeg enormt mye. Jeg føler at de er med på å definere hvem jeg er på en slags måte. At de forteller litt om hva slags interessefelt jeg har, hvem jeg vil lære om og hva jeg står for. Men jeg trenger jo _egentlig_ ikke bøker for å fortelle andre hvem jeg er. Det er jo bare tull.

Ingen mennesker blir født med eiendeler. Vi starter alle livet som minimalister. Verdien vår er ikke summen av det vi eier, og ting gjør oss bare lykkelige en kort stund. Å ha unødvendige ting liggende rundt oss tar tid, energi og frihet ifra oss. For ikke å snakke om hvor rotete vi får det rundt oss og hvor støvete det blir.

Jeg er superinspirert til å kaste, gi bort og fjerne ting. Bli flinkere til å ikke kjøpe. Det er bra for miljøet og for meg. Og jeg gleder meg til å komme skikkelig i gang. Målet er å kvitte meg med ting hver eneste dag. Og stille spørsmålet “er denne gjenstanden nødvendig?” og skikkelig tenke over om jeg blir å føle på et savn av å ikke ha den tingen i livet mitt. Når jeg går på friperiode skal jeg begynne å fjerne ting gruppe for gruppe. Tror jeg tar klesskapet til sist….

Dagens oppslag i lokalavisa der lederlønningene i Senja kommune brettes ut er på sin plass. Jeg leste det i går og sitter enda med haka i gulvet.
Her tar altså gjengen på toppen seg råd til ekstremhøye lønninger i stillinger som ikke en gang er lovpålagte. Mens de som er på gulvet står bom stille og har fått beskjed om at det ikke er mulig å forhandle ny lønn i forbindelse med sammenslåingen. Den regelen gjaldt tydeligvis ikke for alle, bare for de uten lederansvar- altså flertallet.

For kommunesammenslåingen har vært god butikk for mange. For en ny ordfører som tjener mer enn samtlige ordførere i hele landsdelen. For ledere som innplasseres i nye lederstillinger som ikke virker som noe annet enn et påskudd for å få alle fornøyde. For en varaordfører som sitter på en halv stilling og samtidig tjener mer enn de fleste av oss andre som jobber 100%.
Det er skammelig. Og jeg kan ikke forstå hvordan det går an å argumentere for flere oppgaver når man ser av organisasjonsmodellen at flere sektorer har fått flere lederledd. Det må vel i praksis bety at oppgavene blir delt på flere? Jeg har ikke det stødigste mattehodet, men kan ikke forstå at det er nødvendig med fult så mange ledere i en kommune på under 15 000 innbyggere. Det virker ikke som noe annet enn stormannsgalskap og en litt for høy selvtillit der man tror man er større enn både Tromsø og Harstad.

Jeg har vært lokalpolitiker i ei tid der det har vært trangt om pengene bestandig. I mine perioder i kommunestyret var vi ei tid inne på Robek-lista, også kjent som registeret over kommuner i økonomisk ubalanse. En av de andre kommunene som er sammenslått var på “svartelista” i hele 18 år. Nå er det en helt ny kommune som er på plass, men det virker som om ingen har lært.
Når man ser at det er lite penger å ta av, handler det om å prioritere riktig. Da er det ikke så rart at folk reagerer når det først og fremst prioriteres skyhøye lønninger til de som allerede har mest, mens man opplever trange tider lengre ned i sektorene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg skjønner godt at folk er forbanna. At hjelpepleieren, assistenten, barne-og ungdomsarbeideren og renholderen reagerer. De som jobber beinhardt, svetter, blør og gråter for jobben sin, og som ikke kjenner at det kommer noe godt ut av sammenslåingen.

Den nye kommunen har fått en velfortjent hard start. Det er forståelig. Og når økonomirapportene kommer utover året, vedtak skal gjøres og budsjett skal vedtas blir det vanskelig for politikerne å kutte. Det første som må kuttes er lønna til Ordføreren og stillinga til varaordføreren. Hvis det blir et eneste kutt som går ut over sårbare innbyggere før det blir gjort, så blir det vanskelig for politikerne å gå med hodet hevet (men lønna hjelper sikkert på!).

Kommunevalget i 2023 blir spennende. Jeg oppfordrer mine lesere til å stemme på et parti med beina planta på jorda.