FrP sin fremmedfrykt eier tydeligvis ingen grenser her i Lenvik. Først ønsker Lenvik FpU å legge ned asylmottaket, så foreslår FrP for n’te gang å bosette 0 flyktninger i kommunen. Nå gir Ida Gårseth Hov fra Lenvik FrP flyktningene skylda for plassmangelen på Finnsnes Barneskole.
For å ha en ting helt klart: det er IKKE flyktningene sin skyld at det er lite plass på Finnsnes Barneskole. Barneskolen har hatt sprengt kapasitet over år, og vi har allerede benyttet oss av arealer fra ungdomskolen fordi det har vært lite plass på FIBA. Dette har vært et kjent problem over tid, et problem som FrP helt åpenbart ikke har tatt på alvor. Skal man i det hele tatt sitte å fordele skyld for en utfordring vi har sett komme, så får politikerne selv ta ansvar for det.
Det blir helt feil å påføre mennesker i allerede vanskelige situasjoner skyld for at vi har dårlig plass i et kommunalt bygg. Hadde det ikke vært for at disse menneskene bosatte seg i Lenvik så hadde vi opplevd nedgang i Lenvikskolene, noe som hadde slått ekstremt dårlig ut på skolebudsjettet.
Vi vet at Lenvik Kommune er helt avhengig av innvandring for å opprettholde barnetallene og folketallsutviklinga i kommunen. Innvandrere er en enormt stor ressurs for kommunen vår, både sosialt og økonomisk.
Jeg er utrolig stolt over å komme fra en kommune som i lang tid har tatt vare på flyktninger. At vi nå har to asylmottak i kommunen vår og at vi i tillegg har vedtatt å bosette flere flykntinger enn tidligere mener jeg er med på å skape et bedre samfunn. Et samfunn der mennesker med ulik bakgrunn kan være sammen og lære av hverandre.
Jeg har sett over lang tid at enkelte politikere snakker ned om disse menneskene, det må ta slutt med en eneste gang. Det er på tide å inkludere i stedet for å ekskludere. Det er på tide å snakke opp i stedet for å snakke ned. Det er også på høy tid å tenke fremover i stedet for å stå fast.
Ida Gårseth Hov uttaler i folkebladet onsdag 16/3 at vi politikere ikke må la følelsene styre når vi tar viktige valg for framtida.
Som politikere tar vi avgjørelser på vegne av en hel befolkning. Hvis vi ikke skulle hatt hjertene våre med oss i de valgene vi tar så er jeg helt overbevist over at det hadde slått negativt ut på resultatet.
Nok er nok, FrP. Det er på tide å tenke løsninger i stedet for å se problemer.
KrF har ikke gitt seg og forsøker nok en gang å gi ekstra skam og skyldfølelse til de jentene som velger å ta abort. De tapte kampen om legers reservasjonsrett, men har enda ikke gitt opp. Nå foreslår de i sitt programforslag at kvinner må gjennom en “obligatorisk refleksjonstid” i opptil to døgn før de får gjennomføre abort.
Jeg kan med hånda på hjertet si at ingen jenter tar abort uten å ha tenkt seg om. Å ta abort er et gjennomtenkt valg. Det er ikke noe man bare gjør for moro skyld. Det er på tide at KrF setter seg litt inn i andres situasjon før de plumper ut med alskens merkelige forslag for å unngå at folk tar abort.
Da jeg valgte å ta abort for noen år siden ble jeg tvunget til å ta en ekstra lang tenkepause fordi det var stor pågang og venteliste på UNN. Jeg fant ut at jeg var gravid på en fredag, og måtte vente helt til mandag før jeg fikk legetime hos fastlegen min. Der hadde jeg en lang samtale med legen min der vi snakka mye om hva det ville si å gjennomføre en abort. Da hadde jeg allerede tenkt nøye gjennom valget i 3 dager. Så skulle jeg henvises til sykehuset, og måtte vente ytterligere i 2 uker. Mener KrF at det ikke er lenge nok?
Å bli ufrivillig gravid er allerede vondt nok. Kvinner som velger å avbryte svangerskap har allerede tenkt. Det siste de trenger er å bli tvunget til å “tenke” enda mer. Er det sånn at KrF ikke blir fornøyd før vi er tilbake til ei tid der strikkepinner blir foretrukket framfor trygge aborter på sykehus?
Dagens abortdiskusjon handler ikke lengre om kvinners rettigheter, det handler om å sette kvinner tilbake. Tilbake til ei tid der vi ikke selv skal få lov til å bestemme over vår egen kropp. Vi lever i 2016 og har kommet tilsynelatende langt i forhold til andre land. Det betyr likevel ikke at vi er kommet langt nok. For så lenge forslag som disse kommer opp fra et parti som faktisk har endel oppslutning i samfunnet, så har vi enda lang vei og gå.
Her virker det som om KrF ikke har satt seg inn i situasjonen til de jentene de ønsker å “bestemme” over. Det kommer tydelig frem at det er KrF sin moralistiske holdning som skal få bestemme hvordan mennesker ønsker å leve livene sine.
Et embryo er ikke et menneske. Abort er ikke drap. Familieplanlegging er et valg.
Stolt over å være på topp på den beste kvinnelista i fylket!
For ca 1 mnd siden var jeg på Norges aller største kommunalkonferanse, NKRFs kontrollutvalgskonferanse. Det var et utrolig bra program, og jeg dro hjem med masse ny informasjon og god lærdom i sekken.
Vi fikk utdelt mye materiell som var svært nyttig for det videre arbeidet, deriblant en liste over alle deltakerne av konferansen. Jeg merket allerede første kveld at det var et fåtall kvinner tilstede, og på det sosiale mingla jeg aller mest med menn (skal nevnes at jeg tok minglingen til et helt nytt nivå ettersom det var over 800 deltakere på konferansen). Jeg ble imponert over logistikken og kommunikasjonen, det var en stor opplevelse i seg selv. På lista fikk jeg se at det var langt mellom hvert kvinnenavn. Det fyrte opp engasjementet inni meg.
Innlederne var i all hovedsak menn. Deltakerne av konferansen var kontrollutvalgsmedlemmer fra hele landet og personer som jobber med kontrollutvalg, de fleste av dem var også menn. Jeg traff to personer som kunne hatt minioritetsbakgrunn, men det har jeg ikke fått bekreftet (synes det er frekt å spørre). Uansett så var det høy gjennomsnittsalder, gubbefaktor og lite yngre kvinner med annen hudfarge. Jeg var blant de yngste som var på konferansen. Dette var selvsagt ikke første gangen jeg har vært yngst og ensom kvinne, men det er helt utrolig hvor ofte det gjentar seg. Verden styres av noen hvite menn som pusher 50. Så var det jeg, andre kvinner og de som kanskje hadde minioritetsbakgrunn. De andre.
Hvordan kan det ha seg at det i verdens rikeste land i 2016 enda er sånn at kvinner er underrepresenterte i politikken?
I hjemkommunen min har vi aldri hatt en kvinnelig ordfører. Ved sist valg fikk vi igjen en mann som ordfører, og det var ingenting som tydet på at en kvinne skulle ta over roret denne gangen heller. De fleste medlemmene av kommunestyret er menn og menn dominerer i de fleste politiske forum. Det blir stadig valgt adhockutvalg med bare menn som medlemmer, noe som skaper utrolig mye frustrasjon inni meg. For hva er det som skjer når det blir flere og flere menn som bestemmer over flere og flere mennesker?
Jo, man sørger for at flere avgjørelser blir tatt i mindre rom, og at flere menn bestemmer over kvinner.
De som sitter i kommunestyrene er ikke representative utvalg for samfunnet vårt i sin helhet.
Ulikestilling truer demokratiet vårt. Vi har ikke et ordentlig demokrati. I vår kommune har såvidt over 50% valgdeltakelse. Det svekker demokratiet og er med på å sørge for at endring ikke skjer.
Rent ideelt sett så hadde et sterkt demokrati også sørget for de underrepresenterte gruppene ble bedre representert.
Noen politiske meningsmotstandere påstår at det er vanskelig å rekruttere kvinner inn i politikken. Det argumenteres med at kvinner har “vanskelige” situasjoner når de er nyetablerte med familie og at kvinner rett og slett ikke er engasjerte nok.
For det første så viser vår valgliste veldig godt at kvinner ikke er redd for å bli politisk engasjerte. Vi hadde fylkets beste kvinneliste, og det var ingen problemer med å få kvinner til å stille til valg. For det andre så kan man jo spørre seg hvorfor det er sånn at kvinner føler at de “må” være hjemme når de er i småbarnsfasen.
Det er flere i kommunestyret vårt som har små barn, både kvinner og menn. Og det virker som om det går helt greit. Det skal nevnes at med de lange møtene vi har så er de med små barn helt avhengig av hjelp for å få timeplanen til å gå opp.
Hvorfor det fortsatt er sånn at kvinner er de som aller mest er dobbelarbeidende er et relevant spørsmål.
At vi bare har en person av utenlandsk opprinnelse i kommunestyret i hjemkommunen min er rett og slett for dårlig. Det var flere valglister i Lenvik som hadde personer med minioritetsbakgrunn på listene sine, men de fleste var ikke tatt inn på “sikker” plass. De sikre plassene går jo nettopp til de hvite mennene over 50. Hva slags samfunn vi vil ha avhenger masse av hva slags folk som får bestemme. Vårt demokrati har mange svakheter, og dette er resultatet.
Som feminist opplever jeg stadig at flere snakker om denne likestillinga som har gått for langt. Prøv å gå en dag i mine sko, og du vil forstå hvorfor kvinnedagen fortsatt må markeres og kampene fortsatt må kjempes.
Reell likestilling mellom kjønnene eksisterer ikke i noe samfunn. Likestilling handler om at vi skal behandle alle som likeverdige individer, uavhengig av hva slags kjønn de er født inn i. Fortsatt er det sånn at de tradisjonelle verdiene som knyttes til det å være kvinne eller mann begrenser oss. Menn blir fortsatt ikke verdsatt som omsorgspersoner på lik linje med kvinner, og det er fortsatt mange som mener at en kvinnes plass er ved kjøkkenbenken. Kjønn hindrer oss i å se menneskene, noe som slår negativt ut for både menn og kvinner.
Selv i et av verdens mest likestilte land Norge er det fortsatt sånn at kvinner får dårligst betalt. Det er i all hovedsak kvinner som blir mishandlet i nære relasjoner og blir utsatt for seksuelle overgrep. Kvinner jobber mest ufrivillig deltid og er minst økonomisk selvstendige.
Menn er også offer for en skeiv kjønnsstruktur i samfunnet og blir tvunget inn i kjønnsroller som ikke passer dem. Mange blir sett ned på om de jobber i typiske “kvinneyrker” fordi arbeidsmarkedet er kjønnsdelt. På samme måte som jenter blir systematisk undertrykt av samfunnet blir også gutter som ikke passer inn i normen sanksjonert. Begge kjønn taper på at vi lever i et ulikestilt samfunn og alle burde være med i kampen for et mer rettferdig og likestilt Norge.
Ung data-undersøkelsen i Lenvik kunne fortelle oss at 20% av ungdommene i kommunen plages av ensomhet. 15% er utsatt for mobbing og 12% føler seg ulykkelig og deprimert. Når man legger til at hver 5 ungdom sliter med psykiske plager, anoreksi er den tredje vanligste dødsårsaken for unge jenter og at flere gutter dør av selvmord enn i trafikken, så forteller det oss om at noe er alvorlig galt med samfunnet vårt.
Man trenger ikke å være forsker for å forstå at unge i dag lever under et helt annet press enn før i tida. Det forventes toppkarakterer på skolen, gode prestasjoner på fritidsaktivitetene, veltrente kropper og ikke minst så skal alt dokumenteres på sosiale medier for å oppnå mest mulig bekreftelse. Vi lever i et samfunn med et enormt stort prestasjonsfokus som først og fremst rammer de unge.
Presset er stort og vinner stadig frem, noe som gir store konsekvenser for ungdoms forhold til egen kropp, utseende og selvtillit. Det er ingenting som tar så stor plass i media som kropp, og det er ingen som er så eksponert for dette som ungdom.
Kampen mot skjønnhetstyrraniet er en viktig likestillingskamp. Og alle likestillingskamper vinnes når begge kjønn kjemper sammen.
Myten om at likestillingen er nådd- og atpåtil skal være gått for langt er et stort hinder for å oppnå reell likestilling mellom kvinner og menn. Så lenge noen fortsatt påstår at likestillingen har gått for langt, så har den ikke det. Så lenge det er urettferdighet, så lenge kvinner blir undertrykt, diskriminert, misbrukt, slått, utsatt for seksuell trakassering eller ikke får fast heltidsstilling er det fortsatt nødvendig å markere denne dagen.
Da resultatet var klart etter valget i 2013 var vi mange som var skuffet, lei oss og fortvilet. At FrP skulle få reell politisk makt i landet vårt var nesten ikke til å tro. Hvordan et opposisjonsparti over 40 år med så mange løse kanoner skulle takle å måtte ta faktisk ansvar var vanskelig å se for seg. Sammen med Høyre som er kjent som et respektert og ansvarlig parti. Venstre som ikke helt vet hva de styrer med, men sålenge de får være med på vinnerlaget så er de fornøyde og KrF som har store problemer med FrP gikk altså med på å støtte de i regjering.
Men dårlig taper skal man jo ikke være, så det var ikke annet å gjøre enn å gå videre og håpe på at skadene de ikke gjorde var så store at de var umulig å rydde opp i.
Den første bomba som smalt var reservasjonsretten. Etter x antall år med frihet til å ta abort så skulle regjeringa bestemme at enkelte leger skulle kunne avstå fra å henvise jenter til å ta abort. Man ønsket altså å sette sårbare kvinner som allerede var i en vanskelig situasjon i en enda vanskeligere situasjon. Latterlig og moralsk forkastelig.
Så begynte regjeringa å tukle med arbeidsmiljøloven og ta fra vanlige arbeidsfolk gode rettigheter. Mer ubekvemstid, mindre pappaperm og mer søndagsjobbing. Takk skal dere ha. Igjen mobiliserte regjeringa stort engasjement i folket MOT sine egne forslag.
Så fikk landet besøk av den fredlige mannen Dalai Lama. Da var Erna Solberg og co for cocky til å i det hele tatt ta han i hånden. Flaut og pinlig for nasjonen.
Alle de avgiftene vi skulle bli kvitt med FrP i regjering har jeg ikke sett at har forsvunnet. Jeg betaler ikke mindre skatt slik som man kanskje hadde trodd at man skulle. De eneste som merker alle de pengene den borgerlige regjeringa har gitt i skattelette er de aller rikeste. Jeg, du og de aller fleste er ikke en av de.
Bompenger skulle FrP fjerne, men det eneste jeg har fått med meg er at vi har fått den aller første bomstasjonen i min region. Flere stasjoner enn tidligere popper opp, og denne uka leste jeg i avisa at det kommer nok en til. Oh the irony.
Hvem kan vel glemme av den sommeren da FrP annonserte at sjokomelk handlet om frihet og mangfold? #Tullepolitikk Dum politikk har vært en gjenganger de siste årene. Regjeringa skryter av at det nå er lov til å kjøre Segway, man kan få spille poker og forbudet mot boksing er opphevet. GRATULERER. De virkelig viktige seierne.
Regjeringa vil at ungdom skal spille bort pengene sine, folk skal få slå hverandre til blods for underholdnings skyld og kjøre på dyre leketøy som er dårlige for miljøet, men at de fattige skal få sitte på gata med en kopp framfor seg, det skal bli ulovlig. Selv om argumentene for å oppheve forbud mot poker var at det var en tullelov, så ønsker de å lage en helt ny lov om at tigging skal være forbudt. Dobbeltmoralen er stor i dagens regjering, og alt som er ubehagelig å se på skal gjemmes bort. Det som ikke passer inn lukker vi øynene for. Ikke akkurat de beste og varmeste holdningene som er ute og går for tida.
Kommunereform med tvang er en het potet som for fult er i gang. Det begynner å haste for de borgerlige hvis de skal få gjennomført så mye som mulig før de muligens må tre av. De kaller det for en frivillig reform, men sannheten er at kommunene tvangssammenslås over en lav sko. Med det nye forslaget til inntektssystem som regjeringa har foreslått så taper kommunene på å ikke slå seg sammen. Når alle vet at de som bor i små kommuner har det best, så mener jeg at det er trist å tvinge de inn i store kommuner. Kvaliteten er størst på tjenesten som tilbys i de små kommunene, og jeg mener at alle beboere i landet skal ha lik krav på god kvalitet uansett hvor stor kommunen de bor i er.
Det siste som har skjedd er at Siv Jensen har dypdykka i oljefondet vårt. Det samme oljefondet jeg lærte om på skolen som skulle være der I TILFELLE KRISE. En backupplan, en buffer hvis det skulle skje noe. Oppsparte midler som har tatt tid å bygge opp.
Rødgrønn regjering klorte ikke i pengesekken da det var finanskrise engang, og Norge kom meget godt ut av den krisa. Nå er ikke landet i krise engang, men de klåfingra egoistene i regjeringa har likevel åpna opp sekken til framtida. Det som skulle trygge oss. Nå er sekken åpna, noe jeg ikke er glad for. For hvor har pengene gått? Jo, de har sørga for at de som allerede har mest skal få enda mer, mens alle andre har det likens som før.
Ja, og samtidig står verden ovenfor en stor flyktningekatastrofe. Mennesker i nød som enkelte fra regjeringa påstår at vi verken har plass eller råd til å ta imot. Det er så skammelig.
Det er så flaut å være norsk for tida. Landet mitt som jeg alltid har tenkt har vært et varmt og inkluderende land er nå blitt en nasjon med egen innvandringsminister som ikke jobber for god integrering, men heller vil stenge asylsøkere inne. Kvinnedagen er rett rundt hjørnet, og likestillingsministeren vår synes at voldtektsofre har like mye ansvar som de som voldtar. I bakvendtland går tydeligvis ALT an. Men jeg kan jo trøste meg med at det i disse årsavgifttidene ikke kommer en regning på campingvogna. Fattig trøst, men dog.
