Jeg har fulgt barnehagedebatten som foregår hjemme i Lenvik, og konklusjonen så langt i saken har ikke overrasket meg. Det har klødd i fingrene etter å skrive akkurat hva jeg synes om å nedprioritere de yngre i barnebykommunen, men jeg har klart å dy meg. Jeg er for tiden i Grønland i forbindelse med studiene, og har politisk permisjon til 01.01.17. Men etter kommunestyremøtet i går klarer jeg ikke å la vær å skrive noe om utsettelseskulturen i kommunestyret.

Jeg har vært medlem av kommunestyret siden 2012, og har mange ganger ytret meg heller krast om hva jeg synes om å komme med utsettelsesforslag til saker fordi de er litt ubehagelige å ta stilling til. Som folkevalgt er du valgt til å ta de valgene ditt parti står for og den overbevisningen du har, og det er ikke alltid like lett. Gang etter gang blir valgprogram brutt, og noen ganger kan partiene tape mye på å gå imot sine egne velgere. Det har flere ganger vært vanskelige valg jeg (sammen med mange andre) har måtte tatt stilling til, og det er ikke alltid like enkelt. Mitt vanskeligste valg så langt har vært å være med på å stemme for å legge ned Fjordgård skole. Også i den saken var det forslag om å utsette, og saken ble utsatt gang etter gang. Jeg hadde aldri noe sans for det og stemmer av prinsipp imot utsettelsesforslag – med mindre det er såpass mangelfull informasjon eller gode nok grunner til å få saken tilbake ved en senere anledning, men mest fordi jeg mener at de som saken angår har rett til å få svar på det de bekymrer seg aller mest for. Jeg var i den saken alltid tydelig på hva jeg mente, og jeg står fortsatt inne for det valget jeg tok. Den gangen var det valget rett, og jeg hadde ikke tatt et annerledes valg om det ble vedtatt i oktober, november eller desember. Likevel kom det stadig utsettelsesforslag, og jeg ser at den ukulturen dessverre fortsetter nå med barnehagesaken. Det virker rett og slett som om de som mener at vi skal ha en barnehage mindre i sentrum ikke helt tørr å vedta det enda.

På lik linje som med barnehagesaken, så skapte også Fjordgård-saken stort engasjement. Politikerne ble utsatt for press i sosiale medier, på privaten og i avisa. I tillegg møtte foreldre og barn opp i kommunestyresalen, noe som selvsagt har en stor effekt. Personlig gjorde det vondt for meg å måtte rekke opp hånda framfor de fremmøtte, men det var noe jeg følte jeg måtte gjøre. Jeg mente- og mener fortsatt- at de foreldrene og barna som kjemper for sin sak har krav på å få vite hva politikerne mener, og da må politikerne være tøffe nok til å ta valgene sine, uansett hvor vanskelig det kan være.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er lenge siden jeg har sett så stort engasjement i lokalpolitikken som det denne barnehagesaken har skapt. Jeg føler på det store engasjementet helt her borte i Grønland, og det gleder meg å se at så mange bryr seg om framtida til barna i kommunen, for ikke å snakke om arbeidsplassene. Det var så mange tilskuere i kommunestyresalen i går at det ikke var nok sitteplasser til alle, og selvfølgelig har det en stor effekt på de som skal ta avgjørelsene. Men det stoppet ikke flertallet (posisjonen bestående av Høyre, FrP, KrF og SP) i å komme med et utsettelsesforslag til saken. Det kan virke som om det er enklere å utsette valgene i stedet for å bare ta de, litt sånn som jeg tenkte da jeg var tenåring. Hvis jeg kunne utsette å rydde soverommet mitt så gjorde jeg det, men det ryddet seg jo ikke opp av seg selv.
Det kommer til et punkt der man til slutt bare må man stå ansikt til ansikt med de vanskelige valgene. Muligens håper flertallet at engasjementet skal dabbe av i barnehagesaken til den tid og at ting blir lettere å forholde seg til, men det er heldigvis ingenting som tyder på det.

Jeg synes det er trist at de fremmøtte måtte dra hjem med uvitenhet om framtida til sine barnehager. Av og til må man bare rive plasteret av i en kjapp bevegelse i stedet for å dra det sakte av. Sånn som i Fjordgård, der foreldre, lærere og elever hadde kjempet for skoletilbudet i mange år. Selv om saken endte med at skolen ble nedlagt, så kan jeg bare tenke meg at de har det mye bedre nå som de slipper å bruke all energi på å kjempe for å bevare skoletilbudet sitt.

Jeg ønsker ikke at noen offentlige barnehager skal legges ned fordi jeg synes hver og en av de er viktige og utgjør store forskjeller i mange sine liv. Hvis de borgerlige mener noe annet må de være tøffe nok til å stå for det. Det er ikke pent gjort å utsette foreldre og ansatte for en eviglang kamp.
Det er heller ingen skam å snu i en sak og stemme mot sin egen gruppe eller konstellasjon hvis man egentlig mener noe annet enn de gjør. Det er en del av den tilliten vi som folkevalgte personlig har fått fra våre velgere- og det må vi ta.

Ellers så ønsker jeg de engasjerte masse lykke til med den viktige kampen!

#Lokalpolitikk #Barn #Unge #Framtid #Utsettelseskultur #Samfunn #LenKom #Lenvik #Midttroms #Politikk #Barnehager

Dagene etter jeg var på koloni har gått mye raskere enn dagene før. Jeg har endelig funnet min plass og landet ordentlig. Samtidig som jeg gleder meg masse til å komme hjem gruer jeg meg til å måtte ta farvel til alle de fine folkene jeg har blitt kjent med. Og samtidig som jeg er blitt så glad i plassen, naturen og frihetsfølelsen jeg kjenner på når jeg er alene og bare har ansvar for meg selv, så er det mange ting her jeg ikke kan komme meg fort nok bort fra.

Det er ingen hemmelighet at oppholdet her har blitt lettere etter at jeg forstår mer av språket, rammene og normene på arbeidsplassen og i lokalsamfunnet. Det tok blant annet mye tid å sette seg inn i institusjonskulturen i Grønland, men når brikkene falt på plass gikk dagene også raskere og bedre.
Jeg har aldri før kjent på at dagene har gått så sakte som mine første uker her oppe. Jeg hadde store utfordringer med å se en ende på oppholdet og det tok ei stund før jeg ordentlig vente meg til å være så langt borte ifra de jeg er så glad i der hjemme. Nå som tiden går fortere og jeg snart er halvveis i denne høsten har det blitt mye enklere å fungere godt i hverdagene her.

Det er noen ting jeg ikke helt har klart å venne meg til enda. At internett koster en formue, at frukt og grønnsaker er av dårlig kvalitet og at vannet i huset mitt lukter kloakk, bare for å nevne noe overfladisk som egentlig ikke betyr så mye.
Jeg leter enda etter knappen for å skylle ned etter jeg har vært på toalettet (og tenker at det egentlig ikke gjør noe, fordi det muligens betyr at jeg ikke kommer til å glømme å skylle ned når jeg kommer hjem til Norge igjen). Når jeg står opp om morgenen og skal skru på lyset på rommet mitt er det ikke bestandig hjernen min har startet dagen samtidig som resten av kroppen og husker på at lysbryterne er installert motsatt vei enn i Norge. Jeg har enda ikke blitt helt vant til å ikke kjøre bil. Og til å ikke kunne dra herifra når jeg vil. Og i dag når det er kommunestyremøte hjemme i Lenvik klør det ordentlig i fingrene etter å engasjere meg. Det er rart å ikke være en del av det, og det er helt nytt for meg å ikke ha tusen ting å gjøre i løpet av en uke. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke holder meg opptatt om dagene, tvert imot, men jeg har mindre klokkeslett å forholde meg til og mindre forventninger fra omgivelsene rundt meg. Jeg har stortsett bare meg selv å tenke på, og det er veldig rart.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har allerede et ambivalent forhold til Grønland. Jeg tror at når jeg en dag ser tilbake på alt jeg har sett, opplevd og lært så vil inntrykkene mine bære preg av nettopp det. For på den ene siden er det nydelig å være her, men på den andre siden er det et land som sliter med store sosiale problemer. Det er mye alkoholmisbruk, og hjelpa er ofte langt unna. Landet henger så etter på mange måter, og på andre måter føles det som om de har kommet lengre enn oss (for eksempel gratis tannhelsetjeneste, ingen egenandel på sykehuset osv). Det føles så både isolerende og utrygt å ikke kunne dra hvor jeg vil når jeg vil, og å måtte se seg over skuldra bare fordi det er blitt mørkt ute og seint om kvelden.

Alt i alt går det stadig bedre her, og jeg trives godt. Jeg savner hjemmet mitt og omgivelsene mine der, men jeg gleder meg over å få være så heldig å få oppleve dette. Det har på mange måter allerede forandret meg, og jeg har lært så mye. Gleder meg til fortsettelsen!

Mulig jeg er håpløst forelsket, men jeg ser hjerter OVERALT.

Du vet det blir tidlig vinter når….

Klar for seilas!

I forrige uke var jeg 8 døgn på koloni i ei nedlagt bygd som heter Umanetsiaq. Jeg fikk heldigvis god tid til å mentalt forberede meg på å være 8 døgn uten kontakt med familien min og vennene mine, uten dekning på telefonen, uten internett, uten strøm og uten dusj. Og det gikk helt fint!
Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli de beste dagene mine i Grønland så langt, men det ble det altså. Det var en utrolig vakker plass å være på og jeg hadde det veldig godt. Jeg var der sammen med min veileder og noen ungdommer, samt at det kom noen barn etterhvert som var sammen med oss + noen arbeidsfolk som kom med båt og arbeidet sammen med oss der i flere dager. Vi hadde som prosjekt å bygge et hus og legge tak på et annet. Også var det selvsagt mye å gjøre hele tiden, som for eksempel å dra ut for å hente is, smelte vann, lage mat osv.

Jeg hadde gode dager i Umanetsiaq. Det var godt å komme seg litt bort fra hverdagene og få jobbet litt mer fysisk. Jeg elsket naturen der ute og gikk lange turer stortsett hver eneste dag. Jeg trodde at språket kom til å være enda mer utfordrende når vi var så få sammen, men det gikk veldig bra. Jeg er allerede blitt ganske god i grønlandsk, og jeg forstår mange ord. Også er det noen ting som er de samme på alle språk, som for eksempel Texas hold’em poker på kveldene B-)

Kveldsutsikta fra kolonien

Å være på koloni er noe de ofte gjør her på barnehjemmet, og det brukes som en del av det miljøterapeutiske arbeidet. Man kommer nærmere barna og får vært sammen med de på en annen måte enn ellers. For ikke å snakke om at det er lettere å gi full oppmerksomhet til de få barna man er sammen med når forstyrrelsene fra hverdagene er borte. Vi jobbet godt sammen, og det var veldig fint å se hvor godt ungdommene samarbeidet om de ulike arbeidsoppgavene de fikk på tur. Jeg håper jeg får flere sånne turer mens jeg er her. For selv om det var tungt å ikke kunne vite hva som foregikk hjemme og ellers i verden, så var det godt å være på tur. Jeg trodde tiden ble å stå stille, men den gikk kjempefort. Også var det så sykt deilig å komme tilbake til en varm og lang dusj!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

De små tingene blir store her. Jeg bor for eksempel i et hus uten innlagt vann og med et toalett som er mer som en bøtte med en pose i. Jeg dusjer og vasker klær på barnehjemmet. Ting må planlegges i mye større grad enn hjemme, og alle sånne praktiske ting er egentlig mest upraktisk i forhold til det man er vant til hjemme. Kulturen er veldig annerledes enn det jeg kommer fra på nesten alt. Det setter ting i perspektiv og får meg til å tenke masse over hvor mange ting vi tar som en selvfølge hjemme i Norge.

Ikveld snør det, men jeg skal gå meg en tur likevel. Det er kaldt, og jeg tror vinteren kommer tidlig hit. I går var det storm og vi ble oppfordret til å holde oss innendørs. Jeg har fått TV i huset mitt og feiret det med å kjøpe meg en DVD til 300,-. Det er latterlig dyrt å bo her, men det går greit. Det er lett å være sparsom når man bare har ansvar for seg selv.

Håper alle leserne mine får ei fin uke! Takk for alle tilbakemeldingene dere gir. Her er noen bilder fra den siste tida, og hvis dere trykker på de blir de større =)

Meg i kjent stil her på Grønland

Fra vinduet i hovedhuset i Umanetsiaq

Jordmorhuset i den nedlagte bygda

Isbiter direkte fra Grønlandsisen. #Luksus

Vi hadde overlapping i naturen. Gudrun kom og jeg skulle få reise tilbake til sivilisasjonen.

Tilbragte ei natt i denne nymoderne igloen B-)

Jeg har nettopp gått inn i min andre uke i Grønland, og det har vært mye tøffere enn jeg hadde regnet med. Jeg trodde jeg hadde forberedt meg godt nok på hvordan det skulle bli å komme hit, men man kan vel ikke forberede seg godt nok når man ikke vet helt hva man går til. Jeg fikk akutt hjemlengsel i forrige uke, og følelsen av å ikke kunne reise hjem når jeg ville var tyngende. Jeg er kommet inn i en helt ny kultur med helt andre normer og regler enn det vi har hjemme, det som for meg alltid har vært trygt og godt. Jeg som alltid har tenkt at jeg er veldig flink i jobben min og at jeg er faglig sterk opplever nå at jeg kommer til kort på utrolig mange ting i løpet av en hverdag. Jobben er ny, folkene er nye og måten ting gjøres på er helt annerledes enn det er hjemme. Det burde jeg kanskje ha skjønt før jeg satte meg på flyet og reiste så langt bort, men jeg ante faktisk ikke at forskjellen skulle være så stor.

For selv om jeg hadde lest altmulig slags artikler på internettet, lånt og kjøpt bøker om grønlandsk kultur, pedagogikk og oppvekstvilkår, så kan man aldri bli god til å forstå noe av bare å lese seg til det. Man må gjøre det, oppleve det og se det.
Dagene har gått sakte, og det har vært kaos i hodet mitt. Jeg lærer nye ting hele tiden, og har fysisk vondt i hodet av alt jeg tar inn som jeg ikke får ut. Det er krevende å ikke kunne kommunisere på sitt eget språk, og det koster enormt mye energi å jobbe med å bli forstått. Kommunikasjonen har helt klart vært det som har vært mest utfordrende.
Og midt oppi det tunge tankene om hvor tøft alt er her oppe, så kom jeg til å tenke på de som kommer helt ny til landet vårt hjemme, uten å ha valgt det frivillig, uten å ha noen å komme hjem til og uten å ha en dato å kunne telle ned til. Hver gang jeg blir negativ og egoistisk tenker jeg på de som har det verre, noe som både er en egenskap jeg er glad for at jeg har, men også kan være hemmende fordi jeg får dårlig samvittighet av å ha det vondt. Fordi jeg vet hvor heldig jeg er. Jeg har muligheter til å reise hjem hvis jeg skulle bestemme meg for det, og jeg har folk hjemme som er glade i meg og som spør meg hver dag hvordan jeg har det. Når jeg er ferdig med en lang arbeidsdag her på Grønland, kan jeg gå over til nabohuset og snakke på mitt eget språk med noen som forstår meg, som er gjennom det samme og som er i tilnærma lik situasjon som meg akkurat her og akkurat nå. Og når jeg kommer hjem har jeg venner og familie som står med armene åpne og tar imot meg.

Jeg kom ikke hit fordi jeg måtte flykte fra noe verre, jeg kom hit fordi jeg ønsket å oppleve en annen kultur og fordi jeg ville lære noe om hvordan andre jobbet med barn som har vært utsatt for vanskelige ting. Jeg er her for å bli bedre til å forstå, for å bli bedre til å kommunisere og for å bli bedre i faget mitt. Og jeg tror fortsatt at denne reisen kan gi meg noe jeg kan ta med meg i arbeidslivet senere, og at det er en dyrebar erfaring selv om det kan oppleves tungt til tider.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Å være utlending er ikke gøy. Det er ikke morsomt å være den eneste rundt et bord som ikke forstår et eneste ord. Det krever mye å lære seg et helt nytt språk og et helt sett med nye regler og normer i et samfunn. Og når jeg vet at det finnes folk der ute som tenker at flyktninger er lykkejegere, så mener jeg at de umulig kan ha forsøkt å sette seg inn i situasjonen til de som de snakker om. For lykken er ikke å være borte fra de man elsker, og spesielt ikke for de som aldri vet om de får vende hjem igjen.

Når jeg nå er ferdig med å synes litt synd på meg selv fordi jeg føler meg litt alene, så skal jeg fortsette å nyte den flotte naturen og den store gjestfriheten jeg opplever her på Grønland. For jeg er helt klart forelsket i omgivelsene og føler meg virkelig godt ivaretatt av menneskene rundt meg, så jeg har ingen grunn til å klage. Jeg gleder meg over alt jeg lærer, men også til å komme hjem igjen. Kanskje litt vel tidlig å begynne å savne, men jeg må bare ta de følelsene som kommer når de kommer!