Ikke prat med hat i munnen

Fylkestinget i Troms og Finnmark vedtok tirsdag 15.03 rutiner ved hatefulle ytringer og trusler mot fylkestingets medlemmer. Jeg skulle selvfølgelig ønske at vi slapp å behandle en sånn sak og at egne retningslinjer for hvordan vi skal gå frem når vi blir utsatt for hat var unødvendig. Men når det er så mye hat i munnen til folk at man opplever drapstrusler, personlig trakasserende meldinger og skremmende tilbakemeldinger fordi man mener noe i 2022, så er det åpenbart nødvendig med tiltak.

For noen år siden ble det gjennomført en undersøkelse av hets mot politikere. Resultatet viste at 4 av 10 lokalpolitikere har blitt utsatt for hatefulle ytringer eller konkrete trusler. Halvparten har vurdert å trekke seg fra politikken, og 15% gjorde det. 60% sier at de har endret atferd etter hetsen sier at de har unnlatt å engasjere seg eller uttale seg om konkrete temaer. 1 av 3 har fått dårligere selvtillit som følge av hendelsene og er bekymret for å være ute i offentligheten eller for sikkerheten til de nærmeste.

Vi vet at noen er ekstra utsatt. Yngre, kvinner eller mennesker med annen hudfarge får mer hat enn andre. De siste årene har tonen samfunnsdebatten har blitt mer hatefull, og det fokuseres mer på hvem man er enn hva man sier. Det gjør noe med oss, tryggheten vår og hva slags samfunn vi skal være. Det endrer debatten og gjør at det blir mer normalisert å gå til usaklige personangrep på hverandre, holdninger forandres og flere skremmes fra å engasjere seg.

I fylkestinget fortalte representanter fra ungdommens fylkesråd at de har opplevd ubehagelige meldinger på private sosiale medier-kontoer på bakgrunn av noe de mente. Det er ikke greit. For det er et demokratisk problem når unge folkevalgte blir skremt og trues til taushet. Det kan påvirke de som blir utsatt både psykisk og sosialt, det kan være veldig begrensende og gjøre folk redd. Det kan føre til at flere lar vær å engasjere seg, at de ikke vil si noe om det de mener og at man gir opp å kjempe for det man tror så hardt på.

Vi har mange eksempler på politikere som har blitt utsatt for grove trusler og angrep- og som må ha forsterkede sikkerhetstiltak rundt seg på grunn av det. For ord har makt og får konsekvenser. Hatretorikk skyver grenser og kan i verste fall føre til grusomme handlinger.

Jeg er enig i at politikere setter seg i situasjoner der man blir gjenstand for kritikk, og at man må tåle mer når man velger å ytre seg. Men det finnes ei grense. Vi må være tydelige på at det er straffbart å ytre seg hatefullt eller diskriminerende mot enkeltpersoner. Vi må slå hardt ned på det, si ifra og ta vare på hverandre. Terskelen for å anmelde må bli lavere slik at hets og hat får konsekvenser.

Trusselutøverne er i størst grad mennesker som opplever utenforskap. Og som politikere har vi mulighet til- og ansvar for å skape et samfunn der flere blir inkluderte og færre havner utenfor. Vi må fortsette å jobbe for at alle innbyggerne i Troms og Finnmark skal være likestilte og ha like muligheter. Å forhindre kriminalitet handler om å ha et samfunn som er trygt for alle. Det handler om gode og trygge lokalmiljøer og oppvekstvilkår. Om å sette inn gode forebyggende tiltak og sikre at alle som vokser opp har trygge voksne rundt seg.

Politikere er vanlige folk som mener at vi har noe å bidra med og ønsker å gjøre en forskjell i samfunnet vi lever i. Det fortjener å bli møtt med respekt, ikke hat. Kampen for et sterkere demokrati der det er plass til alle er en kamp som går på kryss av partigrenser. Det er en kamp for oss, for de som kommer etter og ikke minst for alle som ønsker et sterkt demokrati.

Vi må fortsette å bygge et likeverdig og inkluderende samfunn, og gjøre vedtak som motvirker stigmatisering, ensomhet og utenforskap. Troms og Finnmark skal være et fylke der samhold og fellesskap står sterkt- og der alle som engasjerer seg skal være trygge.

Når kvinner knebles

Det var både vondt og gjenkjennbart å være vitne til hersketeknikkene mot en ung politisk engasjert kvinne, fremsatt av både Ordfører og Rådmann i Senja kommune på forrige kommunestyremøte. Med den usunne debattkulturen som ordføreren i Senja legger opp til, står vi i fare for at mange personer velger bort å engasjere seg i lokalpolitikken. Med en valgdeltakelse i Senja på bare 60% ved forrige kommunevalg og et resultat som har gitt oss skarve 17 kvinner av 45 kommunestyrerepresentanter ser vi at vi har en stor jobb å gjøre.  Vi trenger å engasjere og rekruttere flere unge kvinner inn i politikken. De er også en viktig del av løsningen på utfordringene vi så tydelig fikk se på forrige kommunestyremøte.

Da jeg ringte til Gunn for noen år tilbake for å spørre om hun kunne tenke seg å stille til valg for SV var det på bakgrunn av hennes ivrige engasjement for andre mennesker. Hun hadde stilt opp som frivillig på mange arrangement, jeg hadde lagt merke til at hun var en jente med bein i nesen og jeg så at det fantes et oppriktig samfunnsengasjement i henne. At hun var en kvinne i etableringsfasen av livet skulle ikke stå i veien for at hun skulle kunne være politiker. Det skulle bli hennes styrke. Unge folk og kvinner er underrepresentert i politiske organer. Kommunestyrerepresentanten Gunn Knørr er tilfeldigvis- og heldigvis en del av begge gruppene.

Som Kvinnepolitisk leder i et feministisk parti blir jeg trist av å se at nettopp en person som Gunn skulle få denne behandlingen i kommunestyret. Ikke bare ble hun utsatt for stadige avbrytelser av ordføreren, hun fikk også kjenne på rådmannens magasin av hersketeknikker like etter at hun hadde forlatt talerstolen. Hendelser som dette er med på å bidra til at vi kan miste unge kvinner i etableringsfasen fra politiske organ. En gruppe jeg synes det er spesielt viktig å ha med på laget. Selv om enkelte godt voksne menn kanskje ser på akkurat det som en seier, så er det et tap for samfunnet. Politiske organ bør være representative for befolkningen, og med en bredde som representerer mennesker i ulike livssituasjoner. Vi skal gjenspeile og representere folket.

Kvinner er utsatte i politikken. Vi opplever mest negative tilbakemeldinger på meningene våre og vi har kortest levetid i politiske forum. De holdningene ordfører og rådmann i Senja viser er ikke med på å snu den negative trenden. I tillegg så svekker det kvinners muligheter i kommunen, og kan stå direkte i veien for at unge kvinner tørr å ta ordet. Jeg opplever at det er et klart signal om at den politiske ledelsen i kommunen mener at menn vet best. Jeg tror nemlig ingenting på at ordføreren hadde snakket sånn dersom det stod en mann på talerstolen. Det er lettere å gå over alle grenser for anstendighet nettopp fordi det var en ung kvinne som hadde ordet.

Hersketeknikker er dessverre noe vi kvinner må håndtere mye av. Og spesielt vi som har engasjert oss i politikken. De vanligste hersketeknikkene i politikken er usynliggjøring, latterliggjøring, og tilbakeholdelse av informasjon. Vi fikk i løpet av få minutter se alle disse tre i aksjon fra Senja kommunestyre. Jeg tror selvsagt ikke at gubbeveldet i Senja planlegger at de skal utsette noen for denne type hersketeknikker. I alle fall ikke hver gang de gjør det. Men dette er holdninger som må løftes opp i offentligheten slik at også ordførere og rådmenn blir bevisst sine egne handlingsmønster. At man i tillegg opplever hånlatter og knising fra kommunestyresalen etter en sånn seanse gjør det ekstra vondt å bevitne.

Ukulturen i Senjapolitikken er et kollektivt problem. Et problem jeg selv har vært en del av i datidens Lenvik. Og jeg trodde kanskje det kom til å bli bedre i den nye kommunen.

Det er under to år til neste kommunevalg. Den lange valgkampen har startet, og jakten på dyktige kandidater som kan stille til valg for alle partier er i gang. Alle parti i Senja har en jobb å gjøre. Både for å skape en god kultur for alle kommunestyrerepresentanter og for å bane vei for nye og unge engasjerte mennesker. Jeg håper for kommunen vår sin del at vi lykkes med nettopp det.

Derfor stemmer jeg SV!


13.september er siste frist for å velge hva slags retning Norge skal gå i de neste 4 årene. Det er SV som står på stemmeseddelen min i år igjen, og jeg vil fortelle deg hvorfor.

Norge har de siste 8 årene blitt et land der de som har mest får mer, og de som har minst får mindre. Forskjellene mellom folk har økt fordi regjeringen har prioritert å bruke penger på store skattekutt for de rikeste, samtidig som de har kuttet i velferdsgodene for fellesskapet. SV vil at fellesskapets penger skal gå til skoler, sykehus, barnehager og andre felles goder for alle- ikke bare til de som har mest fra før.

SV har den beste skolepolitikken. Vi vil ha flere lærere, miljøterapeuter og miljøarbeidere i skolen som har mer tid til å hjelpe hvert enkelt barn og passe på at færre blir mobbet. For at flere skal kunne bli lærere må firerkravet i matematikk fjernes. Vi vil også ha en skole som er mer praktisk der barn får mer tid til å være kreative. Det bør minst være en time fysisk aktivitet hver dag. Det er bra for hodet og for kroppen. SV vil innføre gratis skolemat. Og leksene, de skal gjøres på skolen.

Alle skal ha et godt helsetilbud uansett om du bor i Torsken eller i Tromsø. Da må vi bruke mer penger på helse. Alle skoler bør ha egen skolepsykolog, og psykisk helse bør bli mer prioritert. I dag er det alt for mye brannslukking og alt for lite forebygging. Et sterkt SV i en ny rødgrønn regjering er viktig hvis psykisk helsearbeid er viktig for deg som stemmer. I tillegg vil SV ha en tannhelsereform som skal gjøre det like billig å dra til tannlegen som andre leger. SV jobber for bemanningsnorm og økte lønninger i helsevesenet. Det er spesielt viktig for meg som helsearbeider.

I min hjemkommune Senja er det ingen ungdomsklubb. SV bil at alle kommuner skal ha et tilbud om fritidsklubb, og ha penger nok til å kjøpe inn utstyr og ansette ungdomsarbeidere. Flere må få tilbud om kulturskole og kulturskolen må bli billigere sånn at flere har råd til å delta. Vi må styrke kommuneøkonomien sånn at tjenestene i kommunene blir bedre.

Vi har fått en tydelig beskjed fra FNs klimapanel; vi må slippe ut mindre klimagasser. Det er den eneste måten å unngå at klimaendringene ødelegger naturen vår. SV er det partiet som jobber hardest for Nord-Norgebanen og mener at det er en viktig forutsetning for at landsdelen vår skal få være med på jobben med å kutte klimagasser. SV vil ha mer kollektivtransport, flere ladestasjoner og at vi skal slutte å lete etter olje og heller skape nye grønne arbeidsplasser som ikke slipper ut klimagasser. SV jobber for at færre dyre og plantearter skal dø ut, og er opptatt av å verne mer skog og naturområder, forby engangsplastikk og ta vare på truede dyrearter som ulv og fjellrev.

Arbeidslivet skal være trygt og godt, og de ansatte må ha en arbeidshverdag de kan trives i- med nok tid til å gjøre en skikkelig jobb. Det trengs flere ansatte i flere yrker, for eksempel i skolen, i helsesektoren og i bygg- og anleggsbransjen. SVs rettferdig grønne skifte sikrer også flere trygge arbeidsplasser i nye næringer. Retten til lærlingeplasser må lovfestes sånn at flere får muligheten til å fullføre utdanningen sin, og hele faste stillinger skal være regelen i arbeidslivet.

Torgeir Knag Fylkesnes fortjener fortsatt tillit som Stortingsrepresentant for fylket vårt. Han er en hardtarbeidende og grundig politiker som jobber for oss her nord. Uten han ville fiskeridebatt vært noe de fleste hadde fnøset av og det hadde ikke vært et flertallsvedtak i Stortinget om realisering av Nord-Norgebanen. Etter 8 år der Høyre, FrP, Venstre og KrF systematisk har nedprioritert landsdelen vår trenger vi et sterkt SV der Torgeir får vist hva han kan få til hvis SV blir en del av et politisk flertall. Jeg stemmer på SV fordi det betyr noe hvem som representerer oss i Stor-Oslo. Og jeg stiller til valg for SV fordi jeg tror jeg kan bidra med noe selv. Stortinget trenger arbeidsfolk, og Tromsbenken bør fylles av politikere vi her nord har tro på, med en politikk som er viktig for oss. Godt valg!

Ikke feil land, men feil regjering

Det gjør sterkt inntrykk å lese innlegget fra Dilani Johnson Collin i Folkebladet mandag 9.august der hun spør om hun har valgt feil land da de kom til Norge som asylsøkere i 2009. Gjennom flere saker i blant annet Nordlys, Folkebladet og NRK beskriver hun hvordan familien Collin har det på syvende år i kirkeasyl. Vi kan ikke forstå hvordan det går an at vi, som et av verdens mest siviliserte samfunn, kan ha en slik situasjon gående i landet vårt over så lang tid, uten at det blir noen løsning. Vi etterlyser handlekraft fra ei lamma borgerlig regjering, og savner vilje til å ta tak i en situasjon vi ikke lengre kan finne oss i at familien lever under.

For oss i SV er det ingen tvil i denne saken. Utviklingen på Sri Lanka er alvorlig, og FNs høykommissær for menneskerettigheter har konkludert med at det er store utfordringer på Sri Lanka. Rivningen av minnesmerket for borgerkrigens ofre på Universitetet i Jaffna, gjennomført på ordre fra den srilankiske regjeringen, er den siste av flere eksempler på at forsoningsprosessen i landet går i gal retning.

Etter at borgerkrigen tok slutt i 2009 ble det vedtatt en resolusjon i FNs menneskerettighetsråd som handlet om at landet skulle etablere mekanismer for sannhetssøken og oppreisning for ofrene under krigen, i tillegg til en særdomstol for rettsforfølgelse av alvorlige krigsforbrytelser. Flere medansvarlige for menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser har i ettertid blitt plassert i sentrale ledende posisjoner i landet.

Den nye presidenten har annonsert at de vil trekke seg fra resolusjonene i menneskerettighetsrådet, og dermed fraskrive seg ansvaret for handlingene som ble gjort under borgerkrigen. Regjeringen i Sri Lanka anerkjenner ikke menneskerettighetsbruddene tamilene opplevde, eller at de er det landet med flest forsvinninger i hele verden.

Norge skal ikke skal sende noen tilbake til forfølgelse, dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Det har vi forpliktet oss til. Likevel forsøker vi å sende folk tilbake til land der de er i fare, som i denne saken.

Collin-familien har beviselig tilknytning til Tamiltigrene. Den ene sønnen sitter til og med i fengsel på Sri Lanka! En annen sønn har fått oppholdstillatelse i Canada. Norge er forpliktet til de samme menneskerettskonvensjonene som Canada.

Det er kritikkverdig at UNE har valgt å se bort fra sakens faktum, men heller gjentatte ganger fokuserer på hva som ble sagt eller ikke sagt i det første asylintervjuet med familien. Vi har flere eksempler på at mennesker som søker asyl i Norge ikke stoler nok på myndighetene til å brette ut livshistorien sin ved det første offisielle møtet med landet, og man trenger ikke mye kunnskap for å forstå at asylsøkere står i en til tider umenneskelig situasjon.

Vi har også i flere asylsaker i det siste sett en rigid saksbehandling der fokuset ikke er på menneskene sakene handler om – men på hvor «streng» vi som nasjon skal være mot mennesker på flukt. I denne saken går prestisjen for systemet kommer foran behovet til familien.

I løpet av denne stortingsperioden har SV levert flere forslag som handler om asylsaker. Jo større vi blir etter høstens valg, jo større sannsynlighet er det for at våre forslag fører frem. Vi kommer aldri til å gi oss i kampen for at familien i kirkeasyl skal få opphold, og vi kommer heller ikke til å godta at den strenge asylpolitikken som har vært gjeldende under denne regjeringen skal fortsette.

De borgerlige, med FrP i spissen, har de siste åtte årene ført en umenneskelig asylpolitikk, der hensynet til systemet går foran enkeltskjebner. Det er på tide med et skifte. Norge skal ha et humant asylsystem, der mennesker som søker asyl skal møtes med respekt og få en rettferdig behandling.

Vi trenger en full gjennomgang av UNE. Det burde vært ulovlig for en nemndleder å avgjøre en sak alene, og at alle saker alltid burde vært behandlet av stornemnd. Vi har forpliktet oss til å følge FNs menneskerettigheter, og det er disse som bør være i fokus når vi tar avgjørende valg på vegne av mennesker på flukt. Vi ønsker en uavhengig utredning av UNEs praksis. Praksisen på saksbehandlingen er på villspor, og da må reglene endres slik at UNE kan ta større hensyn til humanitære forhold.

Familien Collin Johnson må få opphold på humanitært grunnlag, basert på situasjonen som er på Sri Lanka, deres tilknytning til opposisjonen, og fordi de har levd i en umenneskelig situasjon lenge nok.

Alt for streng og urettferdig asylpolitikk

Viser til Sten Nilssen sitt innlegg om asylpolitikken og «folkets domstol» og synes det var på plass med en reaksjon.

Jeg har engasjert meg for rettferdig asylpolitikk siden jeg var lita og temaet er hele årsaken til mitt politiske engasjement. I løpet av mitt mangeårige engasjement har jeg møtt flere mennesker og familier som har opplevd det såkalte «rettferdige og strenge» asylsystemet i Norge. Felles for historiene er urettferdighet og en rigid praksis som ikke evner å se mennesker.

Sten Nilssen nevner ulike saker som engasjerer folk, både Farida-saken, Mustafa-saken og kirkeasylsaken. Jeg tror store deler av årsaken til at befolkningen engasjerer seg i disse sakene er at vi ser at de ikke behandles rettferdig. For i en rettsstat som Norge forventer man mer enn at et barn skal bli straffet for avgjørelser som foreldre har tatt. Vi forventer også at man skal kunne vise en viss forståelse for situasjonen asylsøkere kommer fra når de gjør sitt aller første intervju.

Vi må anerkjenne at mange asylsøkere som kommer hit har vært utsatt for mye på reisen, og at de fleste har lite tiltro til det offentlige systemet. Mange kommer fra land der korrupsjon blant offentlig ansatte er normen mer enn unntaket, og de har opplevelser fra hjemlandet som preger hvordan de forholder seg til offentlige tjenestemenn. Det er en situasjon som er utenkelig for de fleste av oss som har vokst opp i et trygt land med stor tillit til det offentlige systemet.

Det er dette som har skjedd i saken med familien i kirkeasyl. De kommer fra et utrygt land der de ikke kan ha tillit til offentlige tjenestemenn, og der de attpåtil ikke følte at de kunne ha tillit til tolken som oversatte informasjonen de gav i det første asylintervjuet i Norge. Det var med på å avgjøre at de ikke fortalte alt når de hadde sin aller første samtale med UDI. Når det senere både kan dokumenteres og bevises at familien snakker sant selv om ikke alt var nevnt, så er det alt annet enn rettferdig.

Familien i kirkeasyl på Finnsnes har fått nok et nei. Fra èn enkelt nemndleder i UNE som ikke engang har orket å kalle inn nemnda til møte. Kjenner du en eneste norsk statsborger som synes det er rettferdig og som hadde funnet seg i det samme?

For meg virker det som om det ene nei-et påvirker det neste. Når UNE nå sier nei igjen viser de til tidligere avgjørelser der svaret har vært det samme. I sitt siste avslag ser det ut for meg som om de ikke engang har lest all den nye dokumentasjonen som er samlet inn mellom alle kampene. Det er både arrogant, respektløst og ikke en rettsstat verdig.

«Streng og rettferdig» er blitt ord som vi gjemmer oss bak når vi tar forkastelige valg som går ut over menneskeliv. Det var «streng og rettferdig» som ble brukt da Farida ble sendt til Afghanistan. Det er «streng og rettferdig» som blir brukt når Mustafa skal sendes «hjem». Og det er «streng og rettferdig» som blir brukt når familien Collin får nok et avslag.

Streng og rettferdig i asylpolitikkordboka betyr alt for strengt og urettferdig. Det betyr at barnets beste ikke blir ivaretatt. At menneskerettigheter blir brutt. At vi ikke forholder oss til FNs informasjon om de landene vi sender asylsøkere tilbake til. At vi driver en praksis i dette landet som er i strid med menneskerettigheter og som setter såkalte «innvandringsregulerende hensyn» foran lover og konvensjoner. Rettferdig burde vært fjernet. For asylpolitikken her til lands er kun streng. Ikke rettferdig.

Jeg tror på familien Collins historie. Både fordi jeg kjenner de og vet hvem de er, men også fordi jeg ikke tror at det finnes noen som ville valgt å sitte i kirka i 7 år dersom de hadde andre alternativer. Jeg ser at de har det tungt og vanskelig. Likevel gjør de alt de kan for å glede andre. Jeg ser at de er slitne nå. At de trenger at vi holder motet og håpet oppe på vegne av dem. Vi kommer ikke til å gi oss i kampen for familien Collin. Vi skal kjempe for at nei blir ja, og at de snart skal få kjenne den friske lufta på utsida av kirka igjen.

Norge svikter asylbarna

Vi er enda i sjokk over budskapet vi fikk fra UDI forrige uke om at Gibostad Asylmottak skal legges ned. En god arbeidsplass for oss, og et hjem for mange barn og unge. Våre tanker går instinktivt til barna vi har omsorg for, som nå må flytte igjen.

Mange av våre barn har flyttet fra mottak til mottak de siste årene i forbindelse med Norges nedbygging av asylmottak. En praksis som skaper mer uro, usikkerhet og store utfordringer for mange av barna. Vi kan bare prøve å forestille oss hvordan det føles å bli sendt rundt fra plass til plass når man allerede har mange tunge erfaringer i bagasjen. I praksis påfører Norge asylbarna unødvendige bekymringer når vi river de løs fra det de kjenner og sender de videre. Ny skole, ny plass, nye regler og nye mennesker. Ingen voksne hadde godtatt at dette var praksisen for norske barn.

Ingen av våre barn er lykkejegere. De kom hit fordi de ikke hadde noen andre valg. Mange skulle ønske de aldri kom til Norge, og de forteller at de føler seg behandlet som en byrde av systemet her. Vi har opplevd at mange av våre barn har forlatt Norge fordi de har vært redde for å bli hentet om natten og sendt ut av landet. Vi fører en så streng asylpolitikk i Norge at vi ødelegger livene og framtiden til mange barn. Det skremmer oss, og vi skulle så gjerne sett at barn på flukt ble behandlet med mer verdighet.

De siste årene har vi vært vitne til at asylpolitikken i Norge har forandret seg. De som får avslag på en asylsøknad i dag er barn med samme utgangspunkt som de barna som fikk opphold for få år siden. Asylpolitikken har blitt strengere og har skremt barn på flukt fra å komme hit. Det er ikke noe å være stolt av. I ei tid der det er flere mennesker på flukt enn under 2. verdenskrig, mener vi at Norge ikke gjør nok.

Tvert imot så mener vi at Norge bryter viktige prinsipper i barnekonvensjonen med den asylpolitikken som føres i dag. Det er ikke til barns beste å flytte asylmottak 10 ganger. Det er ikke til barns beste å miste viktige voksenpersoner og bare måtte forholde seg til korte relasjoner. Og det er ikke til barns beste å bytte skole for åttende gang på to år. Barn som allerede er utsatt for store traumer traumatiseres igjen av systemet i Norge. Det må ta slutt.

Det er mange som har engasjert seg den siste uka når vi har sett den forferdelige behandlingen av barn på grensen mellom Mexico og USA. Vi skulle gjerne sett det samme engasjementet for de mest sårbare barna vi har i Norge i dag, som i praksis opplever nesten akkurat det samme som disse barna.

Det har aldri vært så mange mennesker på flukt i verden som det er nå, men de kommer ikke til Norge. Vi er fortvilet over at et av verdens rikeste land ikke tar ansvar for å hjelpe mennesker på flukt på en god måte. Vi skal fortsette å gjøre det beste vi kan for våre barn, men det blir tungt å ta farvel med de på slutten av sommeren. Å jobbe på asylmottak er helt unikt, og det er med tungt hjerte vi skal lukke dørene 1. Oktober. Dessverre har de fleste av barna opplevd at døra har vært slengt i ansiktene deres gjentatte ganger siden de kom til Norge. Vi hadde håpet at de skulle slippe å oppleve det igjen.

Av ansatte på Gibostad mottak


#Asylpolitikk #Samfunn #Barn #Politikk #Omsorg #Omsorgssvikt #UDI #Norge #Ikkeminregjering

Det er bare en Anders som skal hylles i dag.

Det har gått 4 år siden den forferdelige dagen der så mange mistet sine liv på grunn av en mann. En annen Anders.
I dag har det nesten vært umulig å være på sosiale medier eller lese aviser uten å bli påminnet det. For få dager siden leste jeg at flere folk fra midt-Troms, til og med folk jeg kjenner, hyllet gjerningsmannen Anders Behring Breivik. I mine øyne er det bare en Anders som skal hylles. Vår flotte Anders Kristiansen fra Bardu som var en av ofrene 22juli.
Jeg tenker masse på han. I går da jeg reiste nedover med flyet til Oslo tenkte jeg på for en flott gutt han var. Han var et stort politisk talent, men mest av alt en utrolig god venn. Jeg tenker masse på hvor han hadde blitt å vært nå dersom han enda hadde vært her sammen med oss. Han hadde nådd langt, og jeg tror at han hadde utrettet masse. Akkurat nå hadde han mest sannsynlig gått inn i en valgkamp både i Bardu og i Troms Fylke. Han hadde store mål politisk og jeg kan se lenge etter å bli like flink som det han var.
22 Juli 2011 ofret han sitt liv for det som han trodde på. Han hjalp andre da han kunne løpt avgårde. Han sørget for at flere liv ble reddet før han selv døde. Sånn som han sa at han ville. Verden hadde vært en bedre plass dersom Anders hadde levd. Det er han som burde hylles, ikke den forferdelige navnebroren hans.

Jeg blir kvalm, oppgitt og lei meg når jeg leser at folk er enige med ABB. Han har på mange måter vunnet. Kampen for et rausere og mer inkluderende land ble ikke større. For fire år siden skulle fokuset bli på mindre hat og mer kjærlighet. Det har det ikke blitt. Rasismen florerer og folk offentliggjør sin enighet med gjerningsmannen 22/07. De tar han i forsvar. Jeg synes det er umenneskelig å kunne forsvare det som skjedde. Det er mildt sagt forkastelig.

I dag leser jeg på Facebook at folk nærmest mimrer tilbake til 22/07-11. De legger ut lange statuser om hvor de var da det skjedde, hva de tenkte på og at de lover å aldri glemme. Håper de samme folkene kan engasjere seg for et samfunn for alle. Håper engasjementet kommer ut av Facebook og inn på viktige arenaer. Håper det kan bli mer kjærlighet og mindre hat.

#Kjærlighet

Blodbanken er den beste banken

Nå som det går mot jul bruker jeg spesielt mye tid på å reflektere over hvor urettferdig fordelt godene i verden er. Samtidig som store deler av den vestlige verden fråtser i for mye av ALT finnes det en hel verden som ikke har mat på bordet eller vann i springen. 

Jeg er veldig opptatt av å gi tilbake. I går snakket jeg med flotte ungdommer i kirka om hvor heldige vi er, og hvor unikt det er at vi har så gode muligheter til å gi noe tilbake til de som ikke er like heldige.

Jeg har brukt store deler av livet mitt på å ha dårlig samvittighet fordi jeg ble født her, fordi jeg får ha det så godt og fordi jeg har det trygt rundt meg. I voksen alder har jeg skjønt at det er fullstendig latterlig og bak mål og gå rundt å ha dårlig samvittighet for noe som egentlig er veldig bra når jeg heller kan bruke det til noe positivt for andre! Å gi noe tilbake!

Jeg gir til veldedige organisasjoner hver mnd og er med i flere frivillige organisasjoner som er med på å redde liv. Jeg gir også blod.
Å gi blod er en herlig opplevelse. Jeg har jo mye blod, så hvorfor skal jeg ikke kunne gi av det jeg har for mye av? Å gi blod er direkte livsreddende og så enkelt å gjøre. Og gratis! Jeg forventer ikke at alle har mulighet til å gi store donasjoner i hytt og pine til ulike hjelpeorganisasjoner. Men blod kan mange av oss gi, og det anbefaler jeg de som kan til å gjøre! Blod kan ikke fremstilles kunstig sånn som mange andre livsviktige legemidler. Mange mennesker er avhengig av blodoverføring, og kanskje kan akkurat DU være med på å redde liv. Personer med kreft, eller som har vært i ulykker, personer som opereres, har brannskader, kvinner som føder eller barn som er nyfødte, eller som har blodsykdommer trenger ofte blodoverføring. Disse kan du være med å hjelpe og det er verdens enkleste ting! Det tar jo bare en halvtime, trekvarter, og det gir verdens beste følelse etterpå!


Blodbanken er den beste banken. 

Mer info om blodgivning finner du på www.giblod.no
Her kan du også melde deg som blodgiver! 

#Frivillighet #Ginoetilbake #Samfunn #Blodgiver #Giveitup  

TAKK!!

Etter å ha vært leder av årets TV-aksjonskomitè i Lenvik kommune har jeg bare en ting å si; TUSEN HJERTELIG TAKK.
Det har vært en flott opplevelse å ha ansvar for tv-aksjonen og jeg har hatt det kjempegøy!

Jeg er skikkelig Ja-menneske, og hadde bestemt meg for å bli flinkere til å si nei. Men da valgnemnda ringte å spurte om jeg kunne lede komiteen i år klarte jeg selvfølgelig ikke å si nei. Og jeg angrer ikke. Det har vært så fint å se alle de engasjerte menneskene som virkelig har gjort en stor innsats for mennesker som ikke har det så godt som oss. Vi nådde målet vi hadde satt oss om å gjøre det bedre enn tidligere år, og jeg er kjempefornøyd!
Vi fikk flere bøssebærere på Finnsnes enn noensinne. For mange, faktisk. Og det er utrolig! Jeg er storfornøyd med innsatsen til rodelederne og bøssebærerne. Da vi stod i banken å telte opp pengene og fant ut at vi hadde over 214 000,- på bare bøssene kjente jeg at jeg ble fylt med glede. Bidraget til Lenvikværingene har vært med på å redde mange tusen liv og jeg er kjempeglad for det! Takk til bedriftene som bidro, takk til Lenvik Kommune, takk til rodelederne, bøssebærerne og ikke minst alle de som gav!

Da vi hadde første møte i komiteen ble jeg skikkelig lei meg da noen sa at lederen ikke skal gå med bøssa, bare administrere. Den holdninga håper jeg at jeg har endra. Fikk lurt til meg et stort område og gikk i timesvis 🙂 Så fornøyd! Og kjempetakknemmelig!


Hvordan kan du si nei til denne jenta? TAKK til alle som sa JA 😀

#Bøssebærer #Dugnad #Stemning #Solidaritet #Kirkensnoedhjelp #Vannforandreralt #NRKtvaksjon #Innsats 

Meld deg som bøssebærer!

Om akkurat 2 uker fra i dag av går årets TV-aksjon av stabelen. I den forbindelse trengs det flere bøssebærere! Uansett hvor du er fra i Norge og hva slags situasjon du er i, så kan du bidra med noe. Og det som trengs mest er 1,5t av din tid til å gå med bøsser fra dør til dør. Årets TV-aksjon heter “Vann forandrer alt” og går ut på å skaffe rent vann til 1 million mennesker i 8 ulike land. Jeg er aksjonsleder i Lenvik kommune, og har allerede nådd målet om å engasjere flest mulig. I år skal Lenvik gi mer enn vi har gitt tidligere år! Oppfordrer dere til å melde dere som bøssebærere på http://blimed.no/
Det betyr så masse for så mange, og er en ypperlig måte å gi av seg selv. Selv har jeg gått med bøsser i årevis, og følelsen det gir å vite at man er med på å gjøre en forskjell for andre mennesker er ubeskrivelig god. I filmen under kan du møte Agnes, som går 6 timer hver eneste dag etter vann. Vi kan gå 2 timer søndag 19. Oktober for at hun skal slippe å gå etter vann hver dag, og heller gå på skole. 
For meg er årets tema ekstra engasjerende. Det handler ikke bare om at flere skal få rent vann og tilgang på den viktigste ressursen i verden, det handler også om kvinnekamp. I de fleste tilfeller er det unge jenter som går etter vann, og dermed ikke får mulighet til å gå på skole eller til å jobbe. Årets TV-aksjon er ekstra viktig. Håper flere kan bidra! 

God tur til alle bøssebærere og lykke til til alle kommunene med årets TV-aksjon!

#Engasjert #Veldedighet #Solidaritet #TVaksjon #Vannforandreralt #NRK #Lenvik #Norge #Blibøssebærer