Viser til Sten Nilssen sitt innlegg om asylpolitikken og «folkets domstol» og synes det var på plass med en reaksjon.
Jeg har engasjert meg for rettferdig asylpolitikk siden jeg var lita og temaet er hele årsaken til mitt politiske engasjement. I løpet av mitt mangeårige engasjement har jeg møtt flere mennesker og familier som har opplevd det såkalte «rettferdige og strenge» asylsystemet i Norge. Felles for historiene er urettferdighet og en rigid praksis som ikke evner å se mennesker.
Sten Nilssen nevner ulike saker som engasjerer folk, både Farida-saken, Mustafa-saken og kirkeasylsaken. Jeg tror store deler av årsaken til at befolkningen engasjerer seg i disse sakene er at vi ser at de ikke behandles rettferdig. For i en rettsstat som Norge forventer man mer enn at et barn skal bli straffet for avgjørelser som foreldre har tatt. Vi forventer også at man skal kunne vise en viss forståelse for situasjonen asylsøkere kommer fra når de gjør sitt aller første intervju.
Vi må anerkjenne at mange asylsøkere som kommer hit har vært utsatt for mye på reisen, og at de fleste har lite tiltro til det offentlige systemet. Mange kommer fra land der korrupsjon blant offentlig ansatte er normen mer enn unntaket, og de har opplevelser fra hjemlandet som preger hvordan de forholder seg til offentlige tjenestemenn. Det er en situasjon som er utenkelig for de fleste av oss som har vokst opp i et trygt land med stor tillit til det offentlige systemet.
Det er dette som har skjedd i saken med familien i kirkeasyl. De kommer fra et utrygt land der de ikke kan ha tillit til offentlige tjenestemenn, og der de attpåtil ikke følte at de kunne ha tillit til tolken som oversatte informasjonen de gav i det første asylintervjuet i Norge. Det var med på å avgjøre at de ikke fortalte alt når de hadde sin aller første samtale med UDI. Når det senere både kan dokumenteres og bevises at familien snakker sant selv om ikke alt var nevnt, så er det alt annet enn rettferdig.
Familien i kirkeasyl på Finnsnes har fått nok et nei. Fra èn enkelt nemndleder i UNE som ikke engang har orket å kalle inn nemnda til møte. Kjenner du en eneste norsk statsborger som synes det er rettferdig og som hadde funnet seg i det samme?
For meg virker det som om det ene nei-et påvirker det neste. Når UNE nå sier nei igjen viser de til tidligere avgjørelser der svaret har vært det samme. I sitt siste avslag ser det ut for meg som om de ikke engang har lest all den nye dokumentasjonen som er samlet inn mellom alle kampene. Det er både arrogant, respektløst og ikke en rettsstat verdig.
«Streng og rettferdig» er blitt ord som vi gjemmer oss bak når vi tar forkastelige valg som går ut over menneskeliv. Det var «streng og rettferdig» som ble brukt da Farida ble sendt til Afghanistan. Det er «streng og rettferdig» som blir brukt når Mustafa skal sendes «hjem». Og det er «streng og rettferdig» som blir brukt når familien Collin får nok et avslag.
Streng og rettferdig i asylpolitikkordboka betyr alt for strengt og urettferdig. Det betyr at barnets beste ikke blir ivaretatt. At menneskerettigheter blir brutt. At vi ikke forholder oss til FNs informasjon om de landene vi sender asylsøkere tilbake til. At vi driver en praksis i dette landet som er i strid med menneskerettigheter og som setter såkalte «innvandringsregulerende hensyn» foran lover og konvensjoner. Rettferdig burde vært fjernet. For asylpolitikken her til lands er kun streng. Ikke rettferdig.
Jeg tror på familien Collins historie. Både fordi jeg kjenner de og vet hvem de er, men også fordi jeg ikke tror at det finnes noen som ville valgt å sitte i kirka i 7 år dersom de hadde andre alternativer. Jeg ser at de har det tungt og vanskelig. Likevel gjør de alt de kan for å glede andre. Jeg ser at de er slitne nå. At de trenger at vi holder motet og håpet oppe på vegne av dem. Vi kommer ikke til å gi oss i kampen for familien Collin. Vi skal kjempe for at nei blir ja, og at de snart skal få kjenne den friske lufta på utsida av kirka igjen.
