Noen ganger føles det som om man kan gjøre lite. Likevel kan man gjøre noe. I det store bildet er hver klar tale imot Israels grusomme handlinger i Palestina viktige. Vi må påvirke det vi kan. Her er noen tips på hva du som en helt vanlig person i et trygt og fredlig land kan gjøre.
– Meld deg inn i en organisasjon som jobber for fred i Palestina. Jeg er medlem av Palestinakomiteen, men det finnes også andre alternativer! For eksempel Norsk Folkehjelp, Fagforbundet eller en av organisasjonene i Fellesutvalget for Palestina (FUP). – Vær med på aksjoner. Delta i stille-aksjoner eller aktive. Gå i tog. Legg ned roser. Ha flagget på halv stang. Vis omverden at du fordømmer handlingene som gjøres mot uskyldige sivile voksne og barn på Gazastripen. – Gi bidrag til hjelpearbeidet. Alle monner drar. Som innbygger i et av verdens rikeste land har vi et ansvar. I ferietidene der vi ofte kan sløse bort penger fordi vi føler at vi fortjener det, har vi også råd til å gi litt av det vi kan til de som jobber dag og natt for å redde liv i Gaza. – Boikott israelske varer. En økonomisk sanksjon vanlige folk kan være med på. Jeg kjøper ingen varer fra et land som systematisk undertrykker og innesperrer andre mennesker. På http://palestinakomiteen.no/boikott-israel/ kan du se oversikten over de mest vanlige varene som kommer fra Israel. Eller så kan du lese på varene du kjøper hvor de kommer ifra eller se strekkoden 729.
– Følg med på nyhetene og lær mer om konflikten. De fleste velger å lukke øynene fordi det er vanskelig og forstå eller fordi verden er urettferdig. Dersom du ikke har “valgt side” enda, kan du lett gjøre det ved å åpne øynene. – Skriv leserinnlegg, spre informasjon og del kronikker og meninger du er enige i på sosiale medier. Jo flere som ser det, jo bedre er det. – Meld deg inn i et parti som mener at det ikke er greit å okkupere et annet land, eller stem på et parti som er enig i det du mener når det kommer til utenrikspolitikk. – Ikke vær blind. Tørr å si imot når folk snakker usannheter. Se på dødstallene og ta fakta i dine ord. Det er IKKE greit at de som jobber dag og natt for å redde liv i Gaza blir hetset for jobben de gjør, eller at journalister som setter livene sine på spill for å fortelle oss nyhetene på TV blir latterliggjort og hånet av Israelvenner. Si imot.
Stemmen til den høylytte, biske, middelaldrende kvinnen runger i fronten av lokalet på Coop Xtra. Jeg og samboeren min skulle bare handle litt på en normal fredagskveld for halvannen mnd siden. Kurven vår var halvfull. Like foran oss stod det en eldre dame som naturlig nok brukte litt mer tid enn en gjennomsnittlig ungdom gjør. Vi hadde det overhodet ikke travelt, og butikken var ellers rimelig tom. Bak oss stilte det seg to halvgamle kvinner som tydeligvis ikke tålte å vente på tur i kassa. Den ene brauta frem mot den unge ferievikaren som stod i kassa og nærmest ropte “UNNSKYLD MEG, er det mulig å åpne en kasse til, ELLER?!”- på akkurat samme måte som jeg skriver det. Med trykk på UNNSKYLD MEG, sånn at du skjønner at hun egentlig ikke unnskyldte seg selv. Og stor trykk på ELLER?! fordi hun var tydelig misfornøyd med å måtte tilbringe de neste 3 minuttene av livet sitt i kø på butikken. På en fredagskveld.
Har vi fått det så godt i Norge at vi ikke har tid til å stå i kø lengre? Er livet for kort til å stå i kø? Og hvorfor kan man ikke respektere at noen trenger mer tid enn andre, og at de som jobber i kassa på butikken faktisk også har en viktig jobb? Og hvorfor er det så lett å nedverdige folk som jobber i kassa?
Jeg har mange ganger hørt folk som “iallefall ikke skal havne i kassa på Rimi når jeg blir stor”. Og det er helt greit. Det er fint og flott at folk at store mål for livet sitt som innebærer høyere utdanning eller reising. Folk må få lov til å ha de drømmene de har. Så heldige og priviligerte er vi faktisk. Vi kan faktisk velge helt selv hva vi vil bli. Det jeg tror de færreste tenker på, er at resten av verden ikke har det sånn. Likevel må vi aldri glemme at dersom ingen satt i kassa på Rimi, så hadde vi ikke hatt en plass å handle. Og er det noe man gjør nå til dags, så er det jo å handle. Til alle døgnets tider, nærmest. Vi som jobber med å bli voksne nå er jo vant til at butikkene har åpent til 23 hver eneste dag. Får FrP og Høyre det sånn som de vil, så skal vi kunne handle på søndager også. Jeg spør meg selv om det egentlig er nødvendig. Vi må kunne planlegge uka vår såpass at vi kan ha en handlefri dag. Jeg føler at vi er for bortskjemte og vant til å få det sånn som vi vil, og at mange derfor ikke har respekt for de som jobber på helt nødvendige plasser som i kassa på en butikk. Jeg mener at de fleste jobber er viktige, og at man kommer langt med å være stolte over jobben man gjør. Jeg tenker at vi alle har et ansvar for å bygge hverandre opp, og ikke trykke hverandre ned. Da kan heller de biske damene heller holde seg hjemme.
Det kunne aldri falt meg inn å behandle et medmenneske på den måten som de damene gjorde mot hun som stod i kassa. Det er greit at folk har det travelt, men hvis du har det SÅ travelt at du ikke klarer å vente på 2stk foran deg i køen, så går det vel an å spørre på en ordentlig måte om du kan få gå før de andre i køa? Jeg hadde lett sagt ja til det. Man kommer langt hvis man bare er litt høflig. Der tror jeg at “det norske folk” har lang vei og gå. I andre kulturer og land opplever jeg en helt annen varme enn den som er i Norge. Samtidig som bor i verdens rikeste land og har det bedre enn de aller flest, så er vi enormt misfornøyd. Vi klager over alt. Tenk å bruke så mye negativ energi på å klage på så små ting som å stå i kø. Jeg er enda sjokkert.
Skjønnhetstyranniet har lært oss at vi skal hate kroppene våre. At vi ikke er gode nok. At det alltid er ting å forandre på. Kroppen vår forandrer seg gjennom hele livet, og det er naturlig å ikke like alle forandringene. Jeg har bestemt meg for å omfavne de som har kommet for å bli. Livet er for kort til å hate seg selv.
En dag da jeg stod på badet påpekte stesønnen min at jeg hadde et lite hull på låret mitt. Jeg ble litt skremt og samtidig viste jeg hva han sikta til. Da han hadde forlatt badet stod jeg igjen og speilte mine formfulle, men veldig fine lår. Der var de; Små hull i låret mitt. Cellulitter. Jentegjengens største bekymring. Alt vi IKKE må spise for å unngå å få cellulitter. At vi ikke måtte sitte så mye, men heller stå under anledninger der det var bekvemt og sitte. At vi ikke måtte ligge på ryggen, men på magen for å unngå at de skulle danne seg. Det fantes ei tid der jeg faktisk trodde på at dersom jeg ikke spiste mais, slapp jeg og få de. At dersom jeg slanka meg ca 10kg ble de ikke å komme. At hvis jeg bare drakk 5 liter vann i døgnet, så silte de seg på en måte ut av kroppen min, og aldri fikk muligheten til å feste seg på lårene mine. Eller på rompa mi. Jeg som alltid har hatt en fin og fyldig bak skulle jo ikke ende opp med å få cellulitter på den. Eller?
Det tok litt tid, men jeg ble voksen jeg også. Jeg slutta ikke å bry meg om hvordan jeg så ut, jeg bare skjønte at man ikke kunne gå gjennom livet å bekymre seg om noe så latterlig som cellulitter. Det fins liksom litt viktigere ting å bruke energi på. Jeg kom på jobb samme dag og søkte opp cellulitter på google. Et enkelt søk viste 71 100 linker som handla om det. Klikk.no har en egen side som bare handler om cellulitter. “ALT om cellulitter”. Akkurat som om det var et studie. “Hei, huska du hun der dama som studerte master i cellulitter?”. NEI. Men det er tydelig at det fenger folk. Ikke èn sak handla om hvordan du skulle lære deg å leve med de, alle handla om hvordan du skal forebygge eller fjerne de. Jeg ble helt paff. Jeg hadde akkurat innsett at disse var kommet for å bli, og leita egentlig etter andre som var i samme situasjon som meg; klar til å omfavne det nye fenomenet på kroppen min. Det er ingenting galt å ha cellulitter. Jeg våkner fortsatt opp og liker meg selv. Selv med hullene i lårene mine. De er en del av den jeg er nå, men de får ikke lov til å oppta et sekunds bekymring. Her er det berømte hullet i låret. Måtte zoome inn for at det skulle vises. Innså i prosessen av dette innlegget at det ikke var så stort som jeg først trodde. For det blotte øyet ser det kanskje bare ut som en skygge. Det er hjertelig velkommen, uansett!
En undersøkelse viser at kvinner bruker mer tid på å tenke på hva de spiser, hva de kler på seg og hvordan de fremstår, enn de bryr seg om forholdet sitt, jobben sin og familien sin. Det er ganske heavy shit. At vi har latt oss bli så overfladiske at vi tenker mer på våre egne kropper enn vi tenker på de vi er glade i forteller meg at vi er på feilspor. Lav selvtillit øker, flere og flere dør som følge av spiseforstyrrelser, samtidig som flere og flere tar plastisk kirurgi og bruker masse penger på å endre seg selv. Det er tragisk at unge jenter vokser opp i dag og lærer seg at de ikke er gode nok. At verdien av de måles i hvordan de ser ut i stedet for av hvem de er. Det er noen som kan endre på det, og det er oss. Vi må slutte å dra hverandre ned der vi kan spille hverandre gode. Vi må slutte å kommentere hvordan folk kler seg og vi må slutte å nedverdige våre egne kropper med negative kommentarer. Det er kroppen vår som holder oss oppe, og det er den som sørger for at vi lever. Forandringen ligger i våre hender, og for å fikse utfordringa må vi gå inn i oss selv først. Dersom du ikke har noe positivt og si om andre, så kanskje du kan holde munnen din igjen.
“Hvordan klarer du å tørke andre folk i rumpa hver eneste dag?”
Et nokså vanlig spørsmål umodne personer stiller helsepersonell jevnlig. Fra jeg fortalte at jeg skulle bli hjelpepleier på ungdomsskolen og helt til nå, er det dèt spørsmålet som har møtt meg flest ganger. Det er ingen som spør en jordmor om hvordan en fødsel EGENTLIG er, nei der er fokuset på hvor fint og flott det er å få ta del i den viktigste opplevelsen til vordende foreldre. Jeg hører ikke om leger som blir spurt om hvordan det er å undersøke alskens utslett på ulike intime plasser, for de redder jo liv! Men hjelpepleiere. De får kjørt seg. Da blir ikke fokuset lagt på hva slags viktige faser av livene til andre vi tar del i, eller de livene vi redder, da blir fokuset på rumpetørking. I stedet for å lage en stor diskusjon om hvor latterlig sykt det er å stille et spørsmål som det, så skal jeg fortelle hvordan det er. Hva som egentlig er jobben min. Jeg vil starte med å si at i løpet av en 8-timers arbeidsdag, så tørker jeg noen bak gjennomsnittlig i ca 7 minutter. Resten av tida bruker jeg på andre viktige oppgaver. Så hvordan akkurat den spesifikke oppgaven har blitt definisjonen på yrket mitt har jeg ingen forståelse for.
Det hender. Det hender at mennesker som ikke klarer å gjøre alle oppgavene de engang klarte, trenger en hjelpende hånd etter dobesøk. Og jeg hjelper de med glede. Sannheten er at vi alle kommer til å trenge hjelp en eller flere ganger i løpet av livet vårt. Hjelpen vi trenger er forskjellig, og min jobb handler om mer enn bare å hjelpe folk på toalettet. Jeg hjelper også med påkledning, avkledning, tannpuss, hårstell, dusjing, vasking, matlaging, opprydding, opptrening, sårstell, matlaging, medisiner, avislesing, dansing og mye, mye mer! Dagen min er allsidig og ingen dager er like. Noen dager kan være triste, og noen kan være gode. De aller fleste er fantastiske. Jeg lærer noe nytt hver eneste dag. Både av de andre jeg jobber sammen med, og ikke minst av de eldre som trenger min hjelpende hånd.
Det er ikke så ille. Å tørke noen bak. Det er en enormt viktig jobb. Og jeg synes ikke det er ekkelt i det hele tatt. Man gjør det jo med seg selv stortsett daglig, og forskjellen er ikke noe større. Dersom man synes det er så ekkelt, så skjønner jeg ikke hvordan man tenker. Eller hvorfor ingen snakker om hvor ekkelt det er å tørke barn i baken. Jeg ser ikke helt forskjellen på det. Litt bein i nesa forventer jeg av de fleste. Det er viktig at det blir gjort. Hvordan skulle det gå dersom alle grynta på nesen og ikke hjalp til når det trengtes? Jeg bare spør. Det kan være vanskelig for den som ikke klarer det selv. Jeg prøver alltid å sette meg inn i situasjonen til den jeg hjelper, og det er de som burde få all æren. Jeg tror ikke at det alltid er like lett og ikke mestre det man engang kunne mestre selv. Og være avhengig av hjelp. Da må det være bedre at de blir møtt av et vennlig smil og en hjelpende hånd, enn å bli møtt med personer som brekker seg og som ikke hæres å ta tak. Det er en del av jobben som må gjennomføres, og det er garantert mer ubehagelig for de som trenger hjelpa, enn de som utfører den.
Jeg har en allsidig og spennende jobb. Mange av pasientene kommer seg raskt på bena og trenger bare hjelp i kortere perioder. Noen faller fra og forlater jorda vår. Det er også en viktig del av jobben min. Å bidra til at den siste tida blir verdig.. Jeg har sett gleden i øynene til personer som har mestra mer og mer for hver dag som har gått, jeg har også tørket tårer til personer som har kunnet mindre og mindre.
Jeg gleder meg til hver eneste dag jeg skal på jobb. Jeg våkner opp om morgenen med et smil og synger en gladsang på tur til arbeidsplassen min. Hver eneste dag. Hvor mange av dere andre der ute kan egentlig si det? Jeg gir av meg selv på jobb, og får mye i retur. Jeg er god med andre, og jeg gjør en stor forskjell i manges liv. Jeg og mine fantastiske, omsorgsfulle kolleger, får være sammen med pasienter i ei tid der de trenger vennlige smil, en god latter og ei trygg hånd å holde i. Jeg blir kjent med mange ulike personer som jeg mest sannsynlig aldri hadde truffet dersom jeg ikke hadde jobbet som hjelpepleier. Jeg hører historier fra ei tid få av mine jevnaldrende har kjennskap til. Jeg får høre om hardt arbeid, jeg får lære om gode moraler og verdier. Og om “gamle dager”. Jeg har truffet mange spennende mennesker i jobben min, og lista tar aldri slutt. Da jeg var i min første sykehjemspraksis hjalp jeg en gammel sykepleier som gav meg mange gode tips i jobben. Jeg tenker enda på henne når jeg rer opp senger og strekker lakener. Da jeg skulle kjøre opp til sertifikatet fikk jeg gode råd og veiledning fra en gammel kjøreskolelærer. Jeg strøk på teorien, og da var det først og fremst hans gode råd og oppmuntrende ord som motiverte meg til å prøve igjen. Jeg har blitt inspirert av gamle politikere som har fortalt meg forskjellen på Lenvikpolitikken i dag og i gamle dager. Jeg har lyttet på mange historier fra andre verdenskrig, og om hvordan den påvirka ulike familier. Jeg lærte meg aldri å rulle hår på skolen, det lærte jeg av en gammel frisør som ikke lengre kunne stelle sitt eget hår. Jeg har fått sminketips fra ei dame som var opptatt av det ytre, og om verdier fra ei anna dame som var mest opptatt av det indre. Jeg har lært om moral og folkeskikk fra lærere og politifolk. Jeg har hørt historier fra lokalsamfunnet fra mange. Om hvordan det var før, og hvordan det så ut i Lenvik den gang da. Jeg får klemmer, klapp på skulderen og oppmuntrende ord fra takknemlige eldre hver dag. Min jobb er den beste, og jeg ville ikke byttet den bort mot noe.
I dag var jeg på besøk på grava hos tanta mi som gikk bort altfor tidlig. Hun var hjelpepleier. Jeg har ei mamma og ei tante som også er hjelpepleiere, og de har alle vært med på å bidra til at jeg har valgt det yrket som jeg har gjort. Jeg er takknemlig for det, fordi det har vært med på å gi meg mange viktige erfaringer. Erfaringer jeg aldri ville vært foruten. Jeg tror at vi alle har ulike oppgaver i denne verden, og at man er satt til liv for å utføre bestemte oppgaver. Jeg er sikker på at dette er en av mine.
Jeg skal fortsette å tørke med stolthet og ser frem til neste arbeidsdag!
Om jeg vil lykkes i å føre et menneske mot et bestemt mål,
Må jeg først finne mennesket der det er og begynne akkurat der. For å hjelpe noen må jeg selv forstå mer enn den jeg vil hjelpe, Men jeg må også forstå det samme som den jeg vil hjelpe. Om jeg ikke kan det, da hjelper det ikke.
Om jeg kan mer eller vet mer, om det er viktigere for meg å vise hvor mye jeg selv kan, Så beror det på at jeg er hovmodig og egentlig ønsker å bli beundret av den andre- i stedet for å hjelpe. All ekte hjelpsomhet begynner med ydmykhet mot den jeg vil hjelpe. Å hjelpe er å tjene- ikke å herske.
I ei tid som denne er ord det mektigste vi har. Likevel er de vanskelige å finne.
Det er nå 5 år siden jeg var i Palestina. Ikke en dag går forbi uten at jeg tenker på palestinerne. De har en spesiell plass i hjertet mitt. Nå som konflikten har eskalert nok en gang, går det kortere tid mellom hver gang jeg tenker tilbake- og fremover. Jeg er urolig for hva som foregår, og jeg er opprørt over hvor ignorante den vestlige verden egentlig er. Tidligere i år har jeg og samboeren min diskutert opp, ned og i mente hvor sykt det er at reportasjer om silikonbryst og artikler om overfladiske ting får mer plass og oppmerksomhet enn det som faktisk skjer i denne verden. Hvor latterlig sykt det er at personer, tilogmed våre venner, klager over bensinpriser, dårlige veier og NAV i stedet for å åpne øynene LITT opp for hvordan andre land har det. Det lever mennesker i ulik nød verden rundt, og i vårt egoistiske samfunn virker det som om de færreste bryr seg.
Det høres kanskje ut som jeg er veldig negativ. Egentlig er jeg ikke det. Men i en tid som denne, når Mads Gilbert jobber døgnet rundt i Gaza for å redde liv- og blir latterliggjort, da må jeg bare si at jeg føler at det finnes lite håp for menneskeheten. Det er ikke likt meg å gi opp å tro på at mennesker kan forandre seg, jeg bare synes det er så forferdelig forkastelig.
Invasjonen av Gaza, og okkupasjonen av Palestina er grusom. Ingen må komme å fortelle meg at det er en fair kamp eller at palestinerne er verre enn israelerne. Israel er en av verdens største militærmakt. De har vist gjennom mange år at de ikke tar hensyn til sivilbefolkningens trygghet, og viser ingen tegn til at de ønsker en fredlig løsning på konflikten. De velger å trappe opp, der man skulle trappa ned, og har totalt den siste halvannen uka tatt livet av 296 palestinerne, inkludert barn. To israelere er blitt drept den siste tida. To. Jeg føler med familien til begge to, og ønsker ingen døde. Hvert liv som går tapt er et for mye. Men 2 vs 296 er et ganske klart tall. Faktaene er på bordet.
Jeg er imot all krigshandling. Alle angrep er uakseptable, uansett hva slags side de kommer ifra. Hamas må slutte å gå til angrep. Likevel må det ikke være noe tvil om hvem som har ansvar for å skape fred. Det er en okkupant og en okkupert.
Hvor er Erna? Andre land har også viktige oppgaver i forhold til krigen i Palestina. Den norske regjeringa for eksempel. Det er på tide at de blåe tar seg selv i nakken og fordømmer bakkeinvasjonen. Det er også viktig at land som oss bidrar med medisinsk hjelp til krigsofrene i Gaza. Det som trengs her til lands er ei skikkelig opprydding. Israels ambassade i Oslo, sammen med MIFF, må ikke få lov til å bli de som forteller “sannheten” på situasjonen, og vi må ikke være et land som ignorerer fakta. Hvordan kan vi sitte her hjemme å se på at mennesker blir skutt og drept, og ikke gjøre noe som helst? Det er store behov for klarhet og tydelige reaksjoner mot regjeringa i Israel, og jeg savner en klar leder her til lands som kan stille seg opp og fortelle hva hun har tenkt å gjøre.
