Nok et innholdsrikt år er straks over, og vi skal snart ta fatt på det nye. Jula er ei tid for refleksjon, og tankene mine om denne høytida er fortsatt den samme. Jeg har absolutt ingen grunn til å klage over noe i livet mitt og jeg føler meg veldig heldig. Jeg er takknemlig for de og det jeg har rundt meg. Samtidig er verden urettferdig. Noen går inn i ei tøff tid nå med ensomhet, rus, fattigdom og utrygghet. Jeg har lovet meg selv at jeg skal gjøre det jeg kan for å prøve å gjøre verden til en litt bedre plass, og er heldig som får muligheten til det.

Denne jula skal jeg jobbe. Det er litt sjarmen med å være tilbake i turnus, og det kjennes helt rett. Jeg er glad i å jobbe, og har alltid likt å jobbe i høytidene. Det gir mersmak og jeg føler at mine heller mildt depressive tanker om økende forskjeller blant folk jevner seg litt ut da. Mannen min skal på Frivilligsentralen å feire julaften der. Det gjorde vi i fjor også, og det var skikkelig fint. Det gir mening og anbefales på det varmeste.

Året som har gått har gitt oss mye. Vi er begge ferdige i kommunestyret, og det kjennes helt riktig. Jeg kom inn i fylkestinget i Troms og Finnmark og er så takknemlig for det. Tenk at så mange stemte på SV og at vi gjorde et så godt valg!! Valgkamp har de siste årene vært så utrolig gøy, og det er så godt å se at hardt arbeid og mye tålmodighet lønner seg. Vi har fått mange nye medlemmer og er en organisasjon i vekst. Sist uke meldte Kay seg inn i partiet. Han valgte det helt selv, jeg lover. Selv om det kanskje er vanskelig for noen å tro, så har han altså funnet på dette helt av seg selv. Det var ikke 8 år med høylytte diskusjoner og uenigheter i hjemmet som overbeviste han. Jeg skulle nesten ønske jeg kunne ta på meg creds for det valget der, men jeg hadde nok heller lagt energien inn i noe litt mer praktisk enn mer politisk arbeid hvis jeg hadde den makta over han, hehe. Jeg er heldig som har en så flott mann, og det gleder meg at hjertet hans flytter seg lengre og lengre til venstresida <3 Og skilsmisse blir jo mer uaktuelt og komplisert nå som vi er i samme parti. Så det er jo vinn-vinn.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vikariatet mitt i Målselv gikk ut i høst, og jeg startet i ny jobb hjemme i Lenvik. Samtidig fikk jeg fortsette litt i Målselv, og det er jeg så glad for. Jeg trivdes så godt der oppe og er så glad for at jeg fortsatt får ha en liten fot inne i en så flott kommune. Jeg startet også på videreutdanning i rus og psykiatri denne høsten og det går veldig fint. Nå på vårparten skal jeg også ta spesialpedagogikk, så det går unna. Jeg er ikke ferdig å utdanne meg, og synes det er så herlig å ha muligheten til å studere samtidig som jeg jobber fult. Turnuslivet <3

Selvfølgelig har ikke alt vært rosenrødt. Jeg har ingen problemer med å snakke om tingene som har vært vanskelig, og vil ikke tegne et bildet av livet mitt på denne bloggen som noe annet enn det faktisk er. Jeg bare kjenner, kanskje spesielt på denne tida av året, at det er mer konstruktivt å vise at jeg er takknemlig i stedet for å wine om mine uinteressante ilandsproblemer. Og alt i alt så er jeg mer glad for valgene i livet mitt og hvor jeg er, enn jeg har det tungt. Alt kan fikses. Det kommer bedre dager. Jeg lærer masse av hver utfordring jeg står i. Jeg blir sterkere, tøffere, jeg utvikler meg. Jeg tror jeg blir bedre, iallefall kjenner jeg meg mer trygg og jorda. Føttene stables stødigere på bakken og jeg har det godt. Selv om det stormer litt rundt meg politisk akkurat sånn som i fjor på denne tida, så er det en liten pris å betale i kampen for et mer rettferdig samfunn.

En flott jente jeg kjenner fikk endelig avslag på asylsøknaden sin forrige uke og beskjed om å forlate landet før 01.01. Det setter ting veldig i perspektiv. Den brutale asylpolitikken vi har i dette landet er så forferdelig kald og grusom. I samme tida bestemte kommunestyret seg på sitt aller siste møte for at de ikke ville ta vare på en familie med 3 multifunksjonshemmede barn som sitter med oppholdstillatelse fordi det ble for dyrt. Er det for mye å forlange at vi begynner å se på folk som mennesker og ikke tall? Jeg skulle så ønske at det siste vi kunne gjøre i kommunestyret i Lenvik var å vise litt varme. Men det var selvfølgelig litt for mye å håpe på. Hadde familien hatt tilknytning til ei laksemerde så hadde kanskje resultatet vært noe annet. For det har vi råd til, å bevilge flerfoldige millioner til ei skitten næring som ødelegger miljøet. Det er bare å konkludere med at vi enda er langt unna et samfunn som er godt for alle- og fortsette kampen.

Jeg har egentlig bare bestemt meg for å fortsette å gjøre mer av det som gir meg energi og mindre av det som tar energi fra meg i det nye året. Og håpe på regjeringsskifte snarest.

God jul <3

“Du har aldri jobbet en dag i ditt liv. Kom deg i arbeid“.
“Folk som deg ødelegger landet vårt, vær så snill og forsvinn.”
“Du er en rasist”
“Syke kvinnemenneske”
“Har du kreft på hjernen? Virker som om du mangler hjerneceller, så det bør du sjekke opp”
“Du ser ned på menn som du egentlig skylder alt”
“Du burde flytte til Afrika og bli der”
“Håper du blir voldtatt av en negerkuk”
“Folk som deg burde sperres inne på psykiatrisk avdeling”
“Du er ei selvopptatt tispe som kun tenker på deg selv og snakker dritt om folk som er 100 ganger mer verdt enn deg”
“Hva har du gjort for landet og folket ditt? Ingenting. Du har aldri gjort noe som helst. Du sitter på et kontor og prater og det er alt. Vis litt respekt, ikke vær en frekk kravstor idiot hele livet ditt”
“Du tåler ikke det politiske livet. Tror du at den politiske verden er snill og grei?”
“Du fortjener ikke å leve”
“Karma kommer for å ta deg, bare vent å se”
“Håper du brenner i helvete så snart som mulig, din jævla fitte”

Tidligere i år fikk vi se resultatene av en undersøkelse som handlet om hets mot politikere. Det var mange stygge tall i konklusjonen. Resultatet viste at 4/10 lokalpolitikere svarer at de har blitt utsatt for hatefulle ytringer eller konkrete trusler. Halvparten har vurdert å trekke seg fra politikken. 15% av de gjorde det. 6/10 som sier at de har endret atferd etter hetsen sier at de har unnlatt å engasjere seg eller uttale seg om konkrete temaer. 1/3 har fått dårligere selvtillit som følge av hendelsene og er bekymret for å være ute i offentlighet eller for sikkerheten til de nærmeste. Jo yngre man er, jo større er sannsynligheten for at man har vært utsatt for hatefulle ytringer. Og politikerne i nord-Norge er spesielt utsatt. Det er ikke sånn det skal være.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Tonen i samfunnsdebatten har blitt mer hatefull. Jeg har vært politisk engasjert i 16 år, men blir enda overrasket når jeg ser voksne folk skrive stygge kommentarer på sosiale medier. Det var ikke så ille før. Og det skremmer meg. Ikke fordi jeg blir redd for de personene, men fordi ordene som skrives har makt. De gjør at det blir mer normalisert å gå til usaklige personangrep på folk. Det endrer debatten, flere henger seg på, holdninger forandres og det skremmer folk fra å engasjere seg.

De kommentarene over er alle kommentarer jeg har fått på mine politiske ytringer. Jeg har også opplevd å få anonyme pakker og brev i posten, stygge oppringinger på telefonen og skjellsord kastet etter meg på gata. Det verste er når det har kommet noe i postkassen uten at det er stemplet. Da skjønner jeg at personene som skriver de har vært hjemme hos meg, i avkjørselen min å levert det. To meter fra huset mitt. Når mennesker er fylt med så mye hat at de drar hjem til folk sin avkjørsel ens ærend med trusler kjennes det personlig. Og jeg skjønner ikke hvordan man kan være så engasjerte uten å bruke det til noe litt mer konstruktivt.

Det er en stor pris mange betaler for å engasjere seg politisk. Og det er et problem når mange ikke stiller til valg igjen nettopp på grunn av det. Da blir det et demokratisk problem som hindrer andre fra å ta plass i den offentlige debatten. Og det er ikke greit.

I denne valgkampen har det skjedd mye på hetsfronten, og noe av det som gjorde inntrykk for meg denne valgkampen var da en førstegangsvelger som stilte til valg for aller første gang ble angrepet i flere kommentarfelt der alderen hennes konsekvent ble fokus i angrepene på de sakene hun ytret seg om. At det liksom skulle ekskludere henne fra å mene noe om samfunnet vi lever i. Og flesteparten av de som kommenterte var godt voksne menn med alt annet enn en hyggelig tone i kommentarfeltet. Jeg lurer ofte på hva som får folk til å tørre å skrive så stygge ting om andre som de ikke kjenner. De burde hylle unge som engasjerer seg i politikk eller løfte seg opp fra godstolen og engasjere seg skikkelig selv, på ordentlig. Å sitte bak et tastatur og spre hat er feigt. Når du går til personangrep i stedet for å argumentere skikkelig for det du tror på, så har du tapt.

Ord har makt og skaper noe. Hatretorikk gjør at grenser forskyves, og at tonen blant oss blir annerledes. Og det kan i verste fall føre til grusomme handlinger. Selv om man ikke er enig med folk trenger man ikke å spre hat. Det kommer absolutt ingenting godt ut av det.

Det er sjeldent jeg kommenterer i kommentarfelt, og jeg har mange ganger tenkt hvorfor det har blitt sånn. Jeg tror det er fordi det ofte er overveldende, og det kjennes alltid ut som haterne har flertall i kommentarfeltene. Og når jeg tar meg selv i å tenke det, så skjønner jeg hvor viktig det er å nettopp kommentere, å ikke gi seg, å skrive mer. Å stille opp. Kampen mot hetserne kan kanskje ikke vinnes, men de skal iallefall ikke få vinne over meg. De skal ikke få ta fra meg engasjementet mitt, og de skal se at de setter fyr på en flamme som ikke kan slukkes. Jeg har lært meg å gjøre mer av det som gir meg noe og mindre av det som tar fra meg energi. Det gir meg ingenting å krangle mot usaklige mennesker i kommentarfeltene, men det kjennes godt å ikke synke ned på samme nivå som dem. Jeg trenger ikke å ha siste ordet, men jeg har ofte et behov for å si ifra.

Som administrator for ulike politiske sider på Facebook har jeg registrert at spesielt et angrep har blåst seg opp i kommentarfeltene våre og gått igjen gjennom hele valgkampen. Angrep på kandidatpresentasjoner der politikere som stiller til valg blir møtt med kommentarer om manglende arbeidserfaring. Det er en myte som går i det ganske land; at politikere ikke er arbeidsfolk. I de aller fleste tilfeller er det så langt fra virkeligheten som man kommer. 54254 folk stilte til kommunevalget i år. 54254 vanlige folk med ulik bakgrunn. Noen i arbeid, noen uføre, noen studenter, noen elever, noen i permisjon, noen pensjonerte. De aller aller færreste av dem er heltidspolitikere, de aller fleste er i vanlig arbeid. Noen har vært i arbeid, noen kan ikke arbeide. Valglistene skal representere befolkningen, og vi er forskjellige. Det må være plass til alle slags folk med ulike bakgrunner i politikken. Unge folk, gamle folk, kvinner, menn, lesbiske, homofile, ikke-etniske nordmenn, pleiere, pleietrengende, store, små, fattige, rike, og mange mange flere. Alle har noe å bidra med, og alle ønsker å gjøre en forskjell i samfunnet vi lever i. Det fortjener å bli møtt med noe helt annet enn oppkast fra sinte folk i kommentarfeltet.