Min nye hjemplass for de neste månenden er Uummannaq, byen som er oppkalt etter det store hjerteformede fjellet her på øya. Byen ligger 460 km nord for polarsirkelen, og det bor en plass mellom 1200 og 1300 mennesker her. Det er et lite fiskeri- og fangstsamfunn på ei lita øy midt i en stor fjord på Nordvest Grønland. Fra byen er det utsikt mot store isberg, storhavet og Vestgrønlands høyeste fjell.
På mange måter er det litt som å være på Husøya; det lukter fisk og det er hus overalt.
Beliggenheten er fin, men også veldig tøff. For samtidig som det er vakker natur og landskap så langt øyet kan se, så er det tøft å være såpass isolert fra resten av verden som folkene på denne øya er. På sommerhalvåret er det flere muligheter til å komme seg bort fra øya, både med båt og med helikopter. På vinteren fryser havet og da er det helikopteret som går 1-2 ganger i uka som er eneste utvei herifra. Avgangene avhenger også av været, og flere ganger kan man bli værfast her i lang tid.
Fangst og fiskeri har vært og er fortsatt den viktigste sysselsettinga i byen. På grunn av den globale oppvarminga er det en hard tid for næringa fordi issesongen er forkortet med flere måneder de siste årene. Selvfanget fisk og kjøtt utgjør en viktig del av den daglige kosten til innbyggerne her, blant annet fordi det i vinterhalvåret ikke kan komme skip med varer til øya på grunn av isen.
Det er på noen måter likt som hjemme her. Det er enda lyst om natta, og om vinteren kommer mørketida. Det er kaldere her enn hjemme, og jeg har foreløbig hatt stilongsen på meg hver dag. På grunn av luftfuktigheten her føles det mye kaldere enn temperaturmåleren viser. Det sies også at kroppen opptar alkohol på en annen måte her akkurat på grunn av fuktigheten i lufta. Jeg har foreløbig ikke fått erfart det, men når den eneste uteplassen i byen skal utforskes, skal jeg selvølgelig ha det i bakhodet.
Husene er malt i bestemte farger for å sette farge på tilværelsen. Ingenting er tilfeldig. Fra før i tida skulle alle sykehus være gule slik at fiskerne skulle vite hvor de skulle gå til kai hvis de trengte medisinsk hjelp. Slik er det fortsatt. Her bor jeg! I et grønt hus med utsikt til Uummannaqfjellet.
I sentrum av byen ligger det ei nydelig kirke, og på søndag var jeg på min første grønlandske Gudstjeneste. Stortsett det eneste ordet jeg forstod var Amen. Språket er vanskelig, men stemninga var stortsett den samme som i andre kirker. Ellers i byen ligger det et postkontor, en kafè, en stor butikk, en klesbutikk og to mindre butikker. I går var jeg på museumet, der grønlandsk kultur og tradisjoner var i fokus. Det er masse fint å se her, og jeg trives veldig godt allerede.
Det er mange følelser som går gjennom hodet mitt akkurat nå. Samtidig som jeg freaket ut da jeg så at det var minusgrader på min destinasjon tenker jeg masse på hvordan det skal gå å være på en ny plass med helt nye mennesker og en helt ny hverdag. Jeg glegruver meg og har tusen tanker i hodet. Lurer på om jeg har pakket varme nok klær og om jeg kommer til å fryse. Spent på hvordan barna er, og hvordan det blir å jobbe og leve i en helt ny kultur. Håper jeg har pakket nok. Håper jeg kommer til å trives. Spent på hvordan jeg skal bo. Hva jeg skal gjøre.
Jeg savner allerede familien min og vennene mine, men foreløbig er det godsavning. Jeg tror at det er sunt å savne og at det ofte kan styrke mer enn det svekker. Jeg må også innrømme at det rent egoistisk er litt godt å komme på en ny plass med helt blanke ark. Jeg skal de neste 4 månedene leve et litt mer enkelt liv med en helt annen dagsplan enn det jeg er vant til. Det blir som en timeout fra det vanlige livet mitt med mange baller i lufta til et liv der jeg skal gjøre noe helt annet enn det jeg ellers gjør. Jeg håper at jeg lærer mye og kan ta med meg mye god erfaring videre i livet.
Torsdagen reiste jeg rett fra skolen og avgårde til København. Der traff jeg Gudrun, studenten fra Kristiansand som også skal i praksis på samme barnehjem som meg. Vi bodde på hotell i Køben til fredag, og var begge veldig spente på den videre reisen. Klokka ringte kl 0600 på morgenen og vi reiste avgårde til vår første destinasjon, Kangerlussuaq. Det tok ca 6 timer å fly dit. Vi reiste med et stort fly, sånn airbustype med masse folk ombord.
Den neste flyreisen gikk til Ilulissat i et litt mindre fly, sånn widerøetype som vi er vant til fra melkeruta oppi Finnmark. Det var først da vi fløy inn til Ilulissat at jeg skjønte hvor vakkert det egentlig er her på Grønland. Isen var i bryting på fjorden og utsikta fra flyet var upåklagelig. Jeg gleder meg masse til å se mer av det.
Videre skulle vi til Qaarsut, men det flyet var forsinka i ca 5 timer. Flyturen dit tok bare en halvtimes tid. Det ble to nye ventetimer på helikopteret som skulle ta oss videre til Uummannaq, men med en gang vi kom ombord i helikopteret føltes ventetiden verdt det. Turen over tok bare et kvarters tid, men det var så mye fint å se på at det føltes mye lengre. Det kribla i magen av spenning, og da mitt nye hjemsted for de neste 4 månedene kom til synet ble jeg nesten litt smårørt. Ord kan nesten ikke beskrive hvor vakker naturen her er. Første helikoptertur!
Da vi landet ble vi tatt imot av barn fra barnehjemmet som stod å ventet på oss med flagg i hånda og jubla. Jeg følte meg allerede velkommen.
En lang dag med mange inntrykk var over og jeg var skikkelig godsliten da hodet traff puta. Jeg sovna til lyden av hunder som ulte og isen som buldra i fjorden. Dette kan jeg lett bli vant til!
Sommeren er straks forbi og jeg skal ta farvel med mitt kjære nord-Norge i morgen. Grunnen til at jeg ikke har blogget noe særlig i det siste kommer av at jeg har vært ute å nytt den gode nordnorske sola hele sommeren.. Særlig. Jeg har jobbet hver eneste dag og vært veldig opptatt av å nyte øyeblikkene sammen med mine nærmeste. Været har ikke vært noe å skryte av, men vi vet heldigvis hvor vi bor. Jeg har ikke hatt noe ferie, men likevel fått en smak av campinglivet sammen med Kay og ungene, samt møtt bestevenninnene mine fra ungdomskolen, så følelsen av sommer har definitivt vært tilstede.
Jeg har jobbet på gammeljobben min, og det har virkelig vært fint. Den største gleden er å glede andre, og det har vært fint å være tilbake på gamle trakter. Jeg har fått vært sammen med mange av mine gamle kolleger og fått blitt kjent med nye, det har vært en berikelse.
Sommeren fløy fort avgårde, og plutselig var avreisedatoen klar. Jeg har pakket, pakket om igjen og sjekket over bagasjen minst 15 ganger. Senest nå ikveld. Hvor er den skjorta, har jeg de skoene, hvor ble det av passet?? Tusen tanker som går gjennom hodet mitt samtidig. Tilbake i hvitt <3
I morgen er siste skoledag, og jeg setter meg på flyet og starter reisen mot Uummannaq, den lille byen jeg skal bo i de neste månedene. Jeg ser frem til å starte i jobben på barnehjemmet, og gleder meg masse til å bli kjent med nye mennesker. Klumpen i magen kom forrige uke, men den går mer og mer over til en god følelse av spenning.
På mandag hadde vi 1 års bryllupsdag, og jeg kunne ikke bedt om en mer perfekt måte å si farvel til min kjære mann på. Vi var på spa, fikk massasje og dro på romantisk middag sammen. Jeg hadde han i byen til tirsdag, og han kjørte meg på skolen. Det gjorde litt mer vondt enn jeg hadde sett for meg å se han kjøre avgårde, men samtidig er det en god og trygg følelse. Jeg savner han veldig mye allerede, men vet at dette kommer til å gå kjempefint. Mannen min er både generøs og vakker! I bryllupsdagsgave fikk jeg et nydelig smykke med safir, diamanter og hvitt gull. Smeltet helt..
Siste kveld med crewet i Lysnesgruppa for i år. På gjensyn i januar!
Jeg er veldig usikker på hvordan det blir med kommunikasjon og internett fra mitt nye bosted, men jeg holder dere oppdatert så snart jeg kan. Håper alle leserne mine får en fin høst- det skal iallefall jeg ha!
