Kjære Erna Solberg. I likhet med deg våknet jeg opp i morges og var heldig. Du våknet kanskje opp i statsministerboligen og hadde en fin morgen sammen med familien din. Jeg våknet opp hjemme i nord-Norge i trygge omgivelser. Jeg ser tilbake på helga som har vært. Jeg har vært sammen med flotte kolleger på jobb og vært omgitt av gode venner og familie gjennom hele helga. Jeg har ingen store bekymringer for min egen del, og det hadde kanskje ikke du heller da du våknet i morges. Kanskje du tenkte på for ei fin helg du har hatt. Kanskje tenkte du mye på all den politikken dere har vedtatt nå som ditt parti endelig sitter med makta. Kanskje gleda du deg til nok en dag på jobb i dag som Norges statsminister. Ikke akkurat en liten tittel du har ordna deg der. Vi er så heldige vi som hver dag kan våkne opp i Norge. Farmora mi brukte å si at vi trakk vinnerloddet den dagen vi ble født her. Det er sant.
Ikke så langt unna oss, i Middelhavet og i Syria, skjer det helt grusomme ting. Samtidig som vi våkner opp med et smil rundt munnen vår, har en jobb å gå til og kjenner på heldig-følelsen, er det mange i verden som ikke har det like godt som oss. Flere tusen mennesker har mistet livet så langt bare i år, i forsøk på å ta sjøveien til Europa. Disse menneskene mister livene sine i vårt hav. Noens søsken, noens barn, noens foreldre. Unge og gamle mennesker på flukt. Mennesker som har forlatt livet sitt i land der de ble utsatt for krig, tortur, vold og overgrep. I utrygge land. I siste desperasjon legger de ut på en livsfarlig reise- i håp om å få det bedre en annen plass. Til et land som vårt. Et land der de kan våkne opp om morgenen og være trygg. Jeg forventer at vi hjelper de.
Det har vært en stor og meningsløs debatt i det siste om hvor mange (eller rettere sagt hvor få) vi i Norge skal hjelpe fra Syria. Flertallet på Stortinget endte opp med en avtale om at 5000 flyktninger skal få komme til landet vårt i år og til neste år. 5000 mennesker. Jeg er enig i at 5000 er bedre enn 0, men det er langt ifra godt nok. Da vi opplevde krig i vårt land og mange valgte å rømme over til Sverige var det ingen stor og langdryg diskusjon om hvor få de ville ta imot. De tok vare på oss akkurat som vi bør ta vare på andre.
Jeg har aldri før skjemtes av å være norsk. Nå som Høyre er i regjering sammen med FrP og bruker mer tid på å håne båtflyktningene enn å faktisk hjelpe de skjemmes jeg. Jeg blir trist. Jeg føler ikke at jeg fortjener å ha det så godt som jeg har det. Jeg lærte meg tidlig som barn at jeg skulle gi tilbake. At jeg skulle gjøre noe godt for andre fordi det ikke var en selvfølge å ha det så godt som vi har det. Nå opplever jeg å leve i et land som går i front for å gjøre minst mulig godt for de som trenger det mest og mest mulig godt for de som trenger det minst. I bakvendtland. Noen vil kanskje si at jeg er bitter fordi partiet mitt ikke vant valget for to år siden. Jeg kunne fint levd med det dersom jeg kunne stolt på at verdiene dette landet er bygd opp på hadde blitt ført videre. Det har de ikke blitt og nå er jeg mest bare lei meg fordi jeg bor i et smålig land som ikke gjør nok for å hjelpe andre.
Vi MÅ hjelpe. Vi må gjøre det vi kan. Viljen regjeringa har vist til å sette inn hjelpetiltak har vært skuffende. Det er snakk om mennesker i dyp krise som trenger oss mer enn noen gang. Det er også snakk om vår anstendighet. Vi kan ikke nøle. Vi kan ikke sitte å se på. Vi må bidra mer og hjelpe flere. Og det må vi gjøre så snart som overhodet mulig. Det handler om liv eller død. Hvor mange skal vi ha på vår samvittighet? På torsdag skal kommunestyret i Lenvik vedta hvor mange flyktninger vi ønsker å bosette hjemme hos oss. Jeg vet at det kommer forslag fra FrP om å bosette 0. Det skremmer meg at et parti kan være så egoistiske. Det verste er at de takket være Høyre, Venstre og KrF har mye makt i landet vårt i dag.
Så kjære Erna. Jeg har likt deg godt før. Du har vært en tøff kvinne som jeg har respektert, selv om vi er svært uenig til tider. Du er en bauta og du har fått til mye i livet ditt. Selv om du er beinhard kapitalist så har jeg sett opp til deg. Jeg hadde forventninger til deg som landets statsminister og jeg ønsket meg at du skulle gjøre en god jobb, selv om jeg forberedte meg på noen nederlag. Nå føler jeg at det er svært lite å se opp til. At ikke du har klart å gjort mer i denne saken forbauser meg. At du kan se på at dette skjer er kaldt. Og jeg håper at du aldri blir gjenvalgt som dette landets statsminister noen gang igjen.
I neste kommunestyremøte i Lenvik førstkommende torsdag skal vi vedta veien videre i kommunestrukturprosessen. Det har vært en lang og diffus prosess der fokuset fra regjeringa har vært å få gjort mest mulig på minst mulig tid. Selv har jeg sittet i utvalget som har jobbet med kommunestrukturen i vår kommune og det har vært veldig interessant og lærerikt. Samtidig kjenner jeg at jeg vil kaste opp dersom jeg hører ordene ?robust og bærekraftig kommune? en gang til. For hva vil det egentlig si å være robust og bærekraftig? Er det sånn at Torsken kommune ikke er robust fordi de har lavt innbyggerall mens Lenvik er robust fordi vi er flere? Når vi begge for eksempel er på Robek-lista og har mange like utfordringer når det kommer til økonomi? Det er det enda ingen fra regjeringa som har kunnet svare på.
Jeg mener at prosessen i seg selv fra regjeringas side er kritikkverdig. Det har vært uklarheter i hva slags oppgaver de fremtidige kommunene skal ha, hva som skjer med fylkeskommunen og hva som er den egentlige motivasjonen for å gjennomføre en kommunesammenslåing. Og dersom noen kommuner ønsker å stå alene, hvorfor skal de ikke kunne gjøre det? Min kommune er jo et levende bevis på at størst ikke alltid nødvendigvis er best.
I Lenvik har vi kommet frem til at vi evner å ta oss av de lovpålagte oppgavene vi har på en grei måte alene. Vi er ikke i like stor grad som mindre kommuner avhengig av hjelp fra andre. Samtidig er vi ikke fremmed for å samarbeide med andre kommuner om en ?ny og bedre kommune?.
I Lenvik SV mener vi at kommunene selv skal være enig i hvem som eventuelt skal slås sammen og at det skal være rom for å stå alene dersom flertallet ønsker det. Vi er imot en tvangssammenslåing og ser ikke på tvang som en fremtidsretta måte å drive et samfunn på. I vår kommune har vi fra før av utfordringer når det kommer til rivalisering mellom distrikt og sentrum. Vi tror at dersom kommuner blir tvangssammenslått kan dette bli en enda større utfordring i framtida.
Inndelingsloven sier at innbyggerne bør høres før kommunestyret fatter et endelig vedtak om kommunesammenslåing. Da er det viktig at disse prosessene er gode. Det er ulike måter man kan gjøre det på, og på torsdag skal vi legge opp løpet for hva slags måte vi vil at våre innbyggere skal høres på. I SV mener vi klart at det skal være både folkemøter og folkeavstemning. Denne reformen er såpass stor og viktig at vi må vite at en stor del av befolkninga blir hørt.
SV er ikke imot å endre på kommunestrukturen, men mener at en så viktig sak krever en folkeavstemning. Når det handler om hvor folk skal bo og hva slags fremtidige kommune vi alle skal leve i er det viktig at folket høres. Kommunesammenslåing er alt for viktig til at det bare kan bli bestemt av 31 representanter i kommunestyret. Det er ikke bare et praktisk spørsmål om organisering av tjenester eller et økonomisk spørsmål om hva slags prioriteringer vi skal gjøre. Det handler om nærhet, om lokal tilhørighet og ikke minst en følelse av identitet. For mange vil det også være et verdispørsmål og det vil være ulikt fra person til person hva som avgjør hva man mener i saken. SV ønsker at så mange sider som mulig skal belyses i denne debatten, og at ikke bare ulike utredninger skal legges til grunn for en så viktig sak som kommunestruktur er. Vi vil kjempe for at folket skal høres både på torsdag og etter valget i september.
Det er nå bare to måneder igjen til den store dagen vår, og jeg gleder meg masse! Vinteren har vært preget av mange gjøremål og hektiske tider, og jeg har såvidt rukket å tenkt på bryllupet vårt. Å planlegge valgkamp samtidig som man planlegger bryllup er ikke den beste komboen. I mange situasjoner har jeg måttet prioritere, og dessverre har bryllupet vært siste pri. Men sånn er det. Jeg er ikke som andre jenter. Jeg har ikke gått rundt å drømt om denne dagen hele oppveksten min, og jeg har ikke noe stort forhold til bryllup. Jeg har vært i mange fine bryllup, og min erfaring er at de enkleste har vært de vakreste. Søstera mi gifta seg for eksempel i et lite kapell i bardu og hadde festen uten ved elva i Skoelvdalen (en plass vi har vært mye i oppveksten vår) og det er faktisk det triveligste bryllupet jeg har vært i. Det var enkelt, men samtidig nydelig!
Da vi startet å planlegge bryllupet vårt hadde vi lave forventninger. Jeg er ikke den som bryr meg om blomster, kjoler eller pynt. Jeg tror ikke Kay er den som bryr seg så hardt om det heller. Vi er ganske chill på sånne ting, og det føles veldig godt. Likevel får jeg veldig mange sjokkerende blikk rundt omkring. For eksempel så gikk vi inn i en lokal blomsterbutikk og skulle bestille blomstrene til den store dagen. Jeg og Bella skal ha en fin bukett hver og Kay og Brage skal ha sånn blomster i jakkene sine. Vi skal selvfølgelig også ha blomster på bordene i festlokalet, men jeg aner ikke hvordan det blir seende ut. Da vi kom inn i blomsterbutikken og den hyggelige damen spurte hva vi skulle ha svarte jeg “en fin bukett av røde roser”. Jeg synes røde roser er nydelige, og siden vi skal gifte oss midt i valgkampen kan det være greit å bevisste på hva slags farger vi skal legge fokuset på. Så tok hun frem endel kataloger med bilder av dekorasjoner de tidligere hadde gjort. Jeg fant frem til et bilde jeg syntes var fint og sa “denne skal jeg ha”. Hun hadde visst aldri før opplevd at noen var så kjappe i beslutningen, og ba meg om å ta med kataloger hjem. Jeg sa at jeg ikke hadde interesse av å ta med meg hjem noen kataloger som helst, og at jeg uansett ikke kom til å se i de. Jeg hadde bestemt meg, sånn blir det. Oppi all likegyldigheten til pynt og detaljer (som jeg vet skaper nok frustrasjon for forloveren min) er jeg ganske bestemt. Jeg vet hva jeg vil ha og hva jeg helst ikke vil ha. Så det er ganske greit å forholde seg til. Nå som det nærmer seg begynner det å krible i magen.. Jeg gleder meg masse og blir veldig lett rørt for tida! Alt som kan være i boks til nå er i boks til nå og jeg kjenner at jeg endelig er litt frampå. Det skal bli så fint å si ja til den flotteste mannen jeg vet om <3
Jeg gleder meg til å feire kjærligheten vår sammen med venner og familie. Jeg gleder meg til venninna mi skal synge i kirka. Jeg gleder meg til å feste sammen med de nærmeste og til å høre på talen til Kay som han har skrevet for lenge siden.. (Jeg har ikke engang begynt på min, kjenner jeg har litt småpanikk). Tror det blir uendelig vakkert. Vår beste dag. <3 Også gleder jeg meg til å trashe kjolen!!!!
Og når vi våkner dagen etterpå og er blitt mann og kone skal jeg dra på skolen. Hvetebrødsdagene feires på UIT. Etter valget (som forhåpentligvis blir et godt valg) skal vi på bryllupsreise. For et fint år det er!
Leser i Folkebladet 21/05 at daglig leder av krisesenteret i midt-Troms ber om mer økonomisk støtte til Krisesenteret. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg leser at hun har blitt møtt med lite forståelse for situasjonen når hun har tatt opp utfordringen med de ti administrasjonssjefene i eierkommunene. Jeg håper hun møter mer forståelse hos kommunenes politikere.
Etter at krisesenterloven ble innført i 2010 kreves det at det skal være et heldøgns krisesentertilbud i kommunene. I Lenvik er vi vertskapskommune for Krisesenteret i midt-Troms som gir tilbud til ti kommuner i regionen. Krisesenteret i midt-Troms er en privat stiftelse, og det bekymrer meg stort når jeg leser at de kan komme til å stenge dørene dersom de ikke får nok støtte. I budsjettrunden i fjor kjempet Lenvik SV frem et forslag om å gi 150 000 kroner i ekstra tilskudd til Krisesenteret. Dessverre fikk vi ikke flertall for det. I dag ser vi at det trengs enda mer penger, og jeg håper at politikerne både i min kommune og i de andre 9 kommunene blir med på å gi mer støtte til Krisesenteret. Kampen mot vold i nære relasjoner stoler jeg på at alle kommunepolitikere er med på kjempe. Kommunene er pliktig å ha et krisesentertilbud, og den plikten og ansvaret må vi ta på aller største alvor.
Naturligvis skal Lenvik Kommune gi mest. Vi er både vertskommune og har det største antall innbyggere- og dermed er vi også størst sannsynlig de som benytter oss mest av tilbudet.
Kampen for å hjelpe voldsutsatte kvinner, menn og barn er en viktig kamp. Vold i nære relasjoner må bekjempes, og uten et krisesenter i regionen er det vanskelig å hjelpe de som vil ut av en hverdag med vold. Jeg er redd for at usikkerheten denne debatten er med på å skape kan føre til at terskelen for å ta kontakt med Krisesenteret blir høyere og dermed føre til at mennesker blir i voldsutsatte hjem lengre. Lenvik SV vil ikke være med på å diskutere hvorvidt et Krisesenter i regionen skal bestå eller ikke, vi ser på det som en selvfølge at kommunene skal gi støtte til lovpålagte oppgaver. Kvinner, menn og barn er avhengige av at tilbudet er tilstede. Det handler om beredskap og det handler om at de som trenger det mest skal få hjelp i våre kommuner.
Med det oppfordrer jeg alle politikerne i midt-Troms om å finne rom til å gi mer økonomisk støtte til Krisesenteret i midt-Troms så snart som mulig. Jeg har troen på at vi sammen kan finne gode løsninger til det beste for det viktige lovpålagte tilbudet vi gir.
