Kjære Erna Solberg.
I likhet med deg våknet jeg opp i morges og var heldig. Du våknet kanskje opp i statsministerboligen og hadde en fin morgen sammen med familien din. Jeg våknet opp hjemme i nord-Norge i trygge omgivelser. Jeg ser tilbake på helga som har vært. Jeg har vært sammen med flotte kolleger på jobb og vært omgitt av gode venner og familie gjennom hele helga. Jeg har ingen store bekymringer for min egen del, og det hadde kanskje ikke du heller da du våknet i morges. Kanskje du tenkte på for ei fin helg du har hatt. Kanskje tenkte du mye på all den politikken dere har vedtatt nå som ditt parti endelig sitter med makta. Kanskje gleda du deg til nok en dag på jobb i dag som Norges statsminister. Ikke akkurat en liten tittel du har ordna deg der. Vi er så heldige vi som hver dag kan våkne opp i Norge. Farmora mi brukte å si at vi trakk vinnerloddet den dagen vi ble født her. Det er sant.

Ikke så langt unna oss, i Middelhavet og i Syria, skjer det helt grusomme ting. Samtidig som vi våkner opp med et smil rundt munnen vår, har en jobb å gå til og kjenner på heldig-følelsen, er det mange i verden som ikke har det like godt som oss. Flere tusen mennesker har mistet livet så langt bare i år, i forsøk på å ta sjøveien til Europa. Disse menneskene mister livene sine i vårt hav. Noens søsken, noens barn, noens foreldre. Unge og gamle mennesker på flukt. Mennesker som har forlatt livet sitt i land der de ble utsatt for krig, tortur, vold og overgrep. I utrygge land. I siste desperasjon legger de ut på en livsfarlig reise- i håp om å få det bedre en annen plass. Til et land som vårt. Et land der de kan våkne opp om morgenen og være trygg. Jeg forventer at vi hjelper de.

Det har vært en stor og meningsløs debatt i det siste om hvor mange (eller rettere sagt hvor få) vi i Norge skal hjelpe fra Syria. Flertallet på Stortinget endte opp med en avtale om at 5000 flyktninger skal få komme til landet vårt i år og til neste år. 5000 mennesker. Jeg er enig i at 5000 er bedre enn 0, men det er langt ifra godt nok.
Da vi opplevde krig i vårt land og mange valgte å rømme over til Sverige var det ingen stor og langdryg diskusjon om hvor få de ville ta imot. De tok vare på oss akkurat som vi bør ta vare på andre. 

Jeg har aldri før skjemtes av å være norsk. Nå som Høyre er i regjering sammen med FrP og bruker mer tid på å håne båtflyktningene enn å faktisk hjelpe de skjemmes jeg. Jeg blir trist. Jeg føler ikke at jeg fortjener å ha det så godt som jeg har det. Jeg lærte meg tidlig som barn at jeg skulle gi tilbake. At jeg skulle gjøre noe godt for andre fordi det ikke var en selvfølge å ha det så godt som vi har det. Nå opplever jeg å leve i et land som går i front for å gjøre minst mulig godt for de som trenger det mest og mest mulig godt for de som trenger det minst. I bakvendtland.
Noen vil kanskje si at jeg er bitter fordi partiet mitt ikke vant valget for to år siden. Jeg kunne fint levd med det dersom jeg kunne stolt på at verdiene dette landet er bygd opp på hadde blitt ført videre. Det har de ikke blitt og nå er jeg mest bare lei meg fordi jeg bor i et smålig land som ikke gjør nok for å hjelpe andre.

Vi MÅ hjelpe. Vi må gjøre det vi kan. Viljen regjeringa har vist til å sette inn hjelpetiltak har vært skuffende. Det er snakk om mennesker i dyp krise som trenger oss mer enn noen gang. Det er også snakk om vår anstendighet. Vi kan ikke nøle. Vi kan ikke sitte å se på. Vi må bidra mer og hjelpe flere. Og det må vi gjøre så snart som overhodet mulig. Det handler om liv eller død. Hvor mange skal vi ha på vår samvittighet?
På torsdag skal kommunestyret i Lenvik vedta hvor mange flyktninger vi ønsker å bosette hjemme hos oss. Jeg vet at det kommer forslag fra FrP om å bosette 0. Det skremmer meg at et parti kan være så egoistiske. Det verste er at de takket være Høyre, Venstre og KrF har mye makt i landet vårt i dag. 

Så kjære Erna. Jeg har likt deg godt før. Du har vært en tøff kvinne som jeg har respektert, selv om vi er svært uenig til tider. Du er en bauta og du har fått til mye i livet ditt. Selv om du er beinhard kapitalist så har jeg sett opp til deg. Jeg hadde forventninger til deg som landets statsminister og jeg ønsket meg at du skulle gjøre en god jobb, selv om jeg forberedte meg på noen nederlag. Nå føler jeg at det er svært lite å se opp til. At ikke du har klart å gjort mer i denne saken forbauser meg. At du kan se på at dette skjer er kaldt. Og jeg håper at du aldri blir gjenvalgt som dette landets statsminister noen gang igjen.

#Politikk #Fellesskap #Samfunn #Medmenneskelighet #Hjertevarme #Tradisjon #Omsorg #Egoisme #Kaldt