Etterklang

Det er snart 5mnd siden jeg kom hjem fra Grønland, og tiden har gått så utrolig fort. Jeg har endelig fått fordøyd opplevelsene jeg hadde der, og jeg sitter igjen med et overraskende stort savn. Det er så rart hvordan hodet fungerer, og hvordan alt det som gjorde vondt ikke gjør det lengre.
Jeg måtte lese min egen dagbok for å hente frem de tøffe følelsene, og jo lengre tiden går, jo mer har jeg glemt hvor vanskelig det egentlig var.
Dette innlegget burde jeg kanskje skrevet allerede i desember, men det hadde ikke blitt like positivt da. Meningene mine og det jeg skriver er like sant, men fokuset hadde nok vært på noe helt annet, og jeg hadde ikke klart å se hvor viktig den reisen var for meg.

Da jeg reiste hjem kunne jeg ikke komme hjem fort nok. Jeg var så utrolig lei av å være så isolert. Jeg var helt sliten av å savne, og jeg hadde en sånn følelse av at jeg ikke hadde klart en time til der. Hvis reisen hadde blitt utsatt (som ofte skjer der på grunn av værforholdene) så hadde jeg ikke tålt det. Da helikopteret tok av fra Uummannaq var jeg så enormt lettet. Jeg ville bare bort derifra.

Grønland er det fineste øynene mine har sett. Jeg var forelsket i naturen fra første møtet. Jeg lengter enda tilbake til den friske luften, de store isfjellene og den barske vinden. Nord-Norge er vakkert, men det kan ikke måle seg med Grønland.
Jeg traff mange flotte mennesker som ble veldig viktige for meg. Jeg tror at når man er i en sårbar situasjon, så blir enkeltpersoner avgjørende, iallefall ble det sånn for meg. Jeg var heldig som fikk ei god venninne med en gang som jeg kunne snakke med, og som hadde vært i samme situasjon som meg året før. Hun var også flink å dra meg med på sosiale ting, noe som gjorde at dagene gikk litt fortere. Jeg fikk mange venner der oppe, og jeg savner de skikkelig masse! Det er rart å ha en hverdag der jeg ikke er sammen med de. Jeg ble kjent med mange fra andre land, og fikk oppleve flere kulturer enn “bare” den grønlandske. En ordentlig berikelse!
Dagene gikk sakte. En time i Grønland (for meg) er det samme som tre timer i Norge. Jeg vet ikke hvorfor det var sånn, om det var fordi jeg ikke hadde WIFI, fordi jeg ikke hadde politikken, om det var kulturen eller om det var savnet. Men det føltes som om tida stod i still, og i ettertid føles det som om jeg var der i 1 år.

Praksisplassen var barsk og jeg fikk virkelig bli kjent med den grønlandske arbeidskulturen. Det fineste med jobben var barna. Uansett hva de hadde opplevd, så stod de oppreist. Jeg lærte masse av de. Jeg fikk også gode forhold til kollegene mine som tok godt vare på meg. Det er noe med det grønlandske folket, jeg følte at de mange ganger så meg på en annen måte enn jeg opplever her hjemme.
Det var merkelig å være helt ny. Det er lenge siden jeg har opplevd at ingen vet hvem jeg er eller kjenner de rundt meg. Det var litt godt.

Denne uka fikk jeg meldinger fra Grønland- på grønlandsk. Jeg forstår det ikke lengre like godt. Jeg kunne kommunisere helt enkelt og litt hverdagslig på grønlandsk da jeg reiste derifra, men når jeg ikke har praktisert det, så stopper det jo opp. Det synes jeg er trist fordi jeg syntes språket var veldig interessant, og jeg følte mye mestring ved å beherske de vanskelige uttalelsene jeg lærte. Hver dag lærte jeg et nytt ord, enten av barna, kollegene mine eller andre i befolkninga.

Jeg var heldig som traff så mange flotte folk! At det i oktober kom et dansk ektepar som hadde bodd i mange år i Tromsø var så betryggende. Jeg hadde noe til felles med noe, ikke bare forstod de hva jeg sa uten å måtte si HÆ, de forstod også hvor jeg kom fra.

At mamma, stefaren min, tanta mi og bestefaren min kom til Grønland var den største milepælen. Det hadde jeg lenge sett frem til, og det var overraskende lett å komme tilbake til den grønlandske hverdagen etter noen dager sammen med de. Jeg trodde det bare skulle bli trist, men det var bare godt.

At vennene mine og familien sendte meg pakker fra Norge med oppmuntrende ord og gaver levde jeg lenge på. Jeg fikk julebrus, grøt, sjokolade, norske blad og varme klær. Jeg følte at noen hjemme brydde seg om meg og at jeg fikk smaken av hjemlandet mitt selv om jeg var langt borte. Jeg er utrolig takknemlig for de som tok seg bryet og gjorde det for meg! Det var viktigere for meg enn dere aner.

Jeg angrer ikke på at jeg reiste til Grønland. Jeg tror det har gjort meg til et bedre menneske. Alle har godt av å se hvor rå og brutal verden kan være, og det har bare økt mitt ønske om å skape et bedre samfunn for alle.

Mulig jeg ble økonomisk ruinert av å ikke være hjemme å arbeide i tillegg til praksisen, men jeg ble rik på erfaringer. Jeg hadde valgt det om igjen, og jeg håper jeg får muligheten til å komme tilbake.

#Utveksling #Samfunn #Barnevern #Student #Savn #Grønland #Skole

Vi må snakke om olja

Oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja er en av vår tids største miljøkamper. Det handler ikke bare om fisken, havet og turismen, det handler om framtida. Å vinne en seier som denne betyr utrolig mye for hva slags samfunn generasjonene etter oss skal leve i. Det betyr alt.

Naturen i nord er den aller vakreste. Høye fjell og hav så langt øyet kan se, småromantiske fiskevær, barn som skjærer torsketunger og sjarkfiskere i alle aldre. Får oljeprinsene tak i “det sorte gullet” som gjemmer seg under all den flotte fisken som svømmer omkring kan idyllen fort sprekke.
For området er sårbart og skjørt. Både fisken og fuglen står i fare. Havområdet har stor betydning for økosystemet langs hele kysten, ikke bare i nord-Norge. Her ligger fødestua til verdens siste, robuste torskestamme som gir oss millioner av fiskemåltider og milliarder av inntekter hvert eneste år. I generasjoner før oss (og forhåpentligvis etter oss) har det vært fisken som har vært den viktigste næringa her nord. Like utenfor Lofot-øya Røst ligger verdens største kaldtvannskorallrev, og fastlands-Europas største sjøfuglkoloni hekker her. Alt dette står under kontinuerlig hardt press, og det er på tide at vi som nasjon tar et valg. Vil vi ha fisken eller vil vi ha olja?

Økt oljeutvinning generelt er ikke veien å gå. Som et av verdens rikeste land (foreløbig) har vi unike muligheter til å komme oss ut av oljeavhengigheten og satse på fornybare næringer. Her handler det ganske mye om å tenke fremover i stedet for å stå på stedet hvil. Olja er ikke en evigvarende ressurs, noe vi nylig smertefullt har fått erfare. Det står enda mange oljearbeidere uten jobb fordi oljekrisa ikke har blitt tatt på alvor. Løsningen til noen er å sørge for flere oljejobber. Men når olja likevel tar slutt, burde det mye heller vært et fokus på å sørge for at vi utvikler noe som kan vare, og som samtidig ikke skader kloden vi bor på.
Forurensningen i verden må gå ned, ikke opp. Vår forsøpling av jorda går ut over andre mennesker, og det er på tide at vi gjør noe med det. Som et av landene i verden med størst Co2-utslipp per innbygger har vi et spesielt ansvar i å redusere utslippene av klimagasser til atmosfæren.

Arbeiderpartiet hadde nettopp landsmøte og bestemte seg igjen for at de var for konsekvensutredning. Partiets liksomkompromiss der de åpner for å verne de områdene det ikke er olje i er ingenting annet enn et dårlig forsøk på å lure folk. Det er rett og slett et hån. Forslaget går ut på at deler av Lofoten og ei lita linja av kysten utenfor vernes mot oljevirksomhet, samtidig som det skal åpnes for konsekvensutredninger i havområdene sør for Lofoten. Klassisk Arbeiderpartiet. De vil både beholde kaka og spise den samtidig. Jatakk, litt av alt. Holde befolkninga i sekken og oljebaronene i posen.

Arbeiderpartiets ønske om konsekvensutredning handler ikke om skaffe mer kunnskap, men om å sette døra på gløtt for verdens mektigste oljeselskaper. Kunnskapen er allerede der, og man trenger ikke å være rakettforsker for å forstå at å bore etter olje i sårbare områder er risikosport. Mitt parti går imot alle forsøk på å åpne for konsekvensutredning om oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Vi vet allerede hva konsekvensene kan bli dersom områdene åpnes, og at en såkalt “konsekvensutredning” er første steg for åpning av områdene. Åpner man området utenfor Lofoten for oljeboring, kommer Vesterålen og Senja likefort etter.
Hensynet til miljøet, arbeidsplassene og framtida gjør at vi mener at det ikke er noe annet enn uansvarlig å starte en sånn prosess.


Jeg er veldig stolt over å være medlem av et parti som har vært klar og tydelig på hva slags miljøpolitikk vi ønsker. Vi gir oss aldri i kampen om et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Sosialistisk Venstreparti er virkelig et parti du kan stole på når det kommer til denne saken.
Denne kampen er rett og slett for viktig til at vi kan løse den med kompromisser, og den aller beste løsningen er varig vern av områdene.

#Varigvern #LoVeSe #Miljø #Klima #Globaloppvarming #Samfunn #Politikk #AP #SV 

Det er bare en bokstav.


Overraskende nok har det vært vedtaket om K’en i KRLE-faget som har fått mest oppmerksomhet etter landsmøtet til Arbeiderpartiet nå i helga.
For det første så bør det ikke komme som et sjokk for noen at et parti som opprinnelig var med på å ta bort K’en i gamle KRL-faget ønsket å gjøre det samme igjen. For det andre så er det bare en bokstav, det har egentlig ingen stor betydning for selve faget.
Jeg mener at vi heller bør diskutere hvor stor del kristendommen skal ha i faget, enn å diskutere bokstavene i navnet på faget. Jeg er helt sjokkert over hvor mye fokus akkurat denne saken har fått, spesielt med tanke på alle de hundrevis av andre vedtakene Arbeiderpartiet gjorde i helga, noen av de kan få enda større og verre konsekvenser enn akkurat denne. Folk har meldt seg ut av partiet, KrFere har uttalt at de ikke kan samarbeide med AP lengre. Det er jo ikke noe nytt at Arbeiderpartiet vil ha et fag som inkluderer flere, så jeg skjønner ikke helt det store sjokket.

Jeg er kristen, går i kirka, ber hver dag og giftet meg i barndomskirka mi. Kristendommen betyr mye for meg. Jeg tror ikke det er tilfeldig at jeg ble kristen fordi jeg generelt sett tror at ting skjer for en grunn. Likevel har jeg stor respekt for andre religioner og tenker helt klart at hvis jeg hadde vokst opp med muslimske foreldre, så hadde jeg helt sikkert vært muslim selv. Hvor man vokser opp og hvem man har rundt seg er jo med på å avgjøre hva man tror på og hvem man blir, selv om det kommer en dag der man tenker selv og tar et mer bevisst valg på hva man tror på (eller ikke tror på).

Det er viktig at vi lærer om andre religioner. Da jeg gikk på skolen hadde vi KRL, Kristendom, Religion og Livssyn. Jeg fikk bedre karakter når vi hadde en prøve om jødedommen enn når vi hadde en om kristendommen.
Det er interessant å lære om hva andre tror på og hva som finnes der ute. Det er viktig kunnskap å ta med seg videre i livet. Det er med på å gi økt kunnskap, spesielt i møte med andre mennesker.
Da jeg gikk på skolen var det noen som hadde fritak i KRL fordi de ikke var kristne. Dette var ikke noe som “bare” gjaldt barn fra andre land, men også elever fra dette landet som vokste opp i ei annen retning av kristendommen enn det staten la til rette for. Jeg mener at vi må ha et inkluderende religionsfag som inkluderer, ikke ekskluderer. Det viktigste bør jo være at elevene lærer såpass mye om de ulike religionene til at de kan ta en stilling selv til hva de tror på, enn at de lærer for mye om en religion og alt for lite om de andre.

Norge har tradisjonelt sett vært et kristent land. Selv om det har vært sånn, så betyr det ikke at det alltid må være sånn. Vi må kunne være åpen for hva andre tror på og vi må kunne være trygg nok på det vi selv tror på til å kunne gi plass til andre religioner.
Den norske kulturen står ikke i fare bare fordi vi gir plass til folk som tror på noe annet. Andre religioner er ikke farlige. Folk må få tro på hva vi vil, og vi må gjøre skolen enda mer åpen for alle elevene. Å endre navnet på et fag hver gang det blir regjeringsskifte blir litt for dumt, synes jeg. Det må jo koste enormt mye penger og det gir jo ikke et særlig godt inntrykk av politikerne til verken foreldre, lærere eller elever. Det er nesten litt småflaut.

#KRLE #RLE #KRL #Bestemdere #Politikk #Samfunn #Religion #Samfunnforalle #Ikkedetviktigste