Bor i bakvendtland

Snus er plutselig blitt sunt, og gulrøtter kan man få kreft og dø av. Menneskene i Norge vil ha det bedre, og stemmer likevel på FrP og Høyre. NRK-reportere skal få ha på seg kors rundt halsen, men politikvinner som ønsker å bruke hijab skal ikke få lov til det. De som er imot NRK-lisensen vil ha OL tilbake til statskanalen for å slippe reklamepauser.

Jeg våknet opp i dag og skjønte at jeg levde i bakvendtland. Jeg har mange ganger skrevet om hvor forferdelig jeg synes det er at vi har så mye, mens store deler av resten av verden har så lite. Fordelinga av verdens goder er urettferdig, og det er på tide vi gjør noe. Hver gang personer rundt meg er utakknemlige, kjenner jeg på en trang til å minne dem på hvor vi bor og hvordan vi faktisk har det. Jeg kan selv ha dager der det føles som om det meste ikke går min vei, men får kjapt dårlig samvittighet av hvor små problemene mine er i det store perspektivet. Jeg bor i verdens rikeste land, kan jobbe så mye jeg vil, har en stor familie og et svært nettverk. Har tak over hodet, mat på bordet og kan boltre meg i alt for mange materialistiske goder. I går gikk det et innslag på NRK om hvor mye kjøtt vi i den vestlige verden spiser, og at vi kommer til å komme i ei kjøttkrise i vår tid. Mye vil ha mer, og de færreste er villige til å ofre fredagsbiffen, lørdagstacoen og mors kjøttkaker for å sørge for at maten blir bedre fordelt i verden. Det førte til en god diskusjon i det forumet jeg var i, og jeg synes det er helt utrolig hvor egoistiske vi kan være. Når vi vet at kjøtt er så miljøfiendtlig og lite framtidsretta, at vi er med på å skape en global krise, og likevel ikke kan gi noe til fordel for andre. Sålenge det ikke går utover oss, så er det ikke viktig nok. Det får meg til å tenke. Masse. 
Det samme gjelder miljø generelt. Vi vet at andre betaler en stor pris for utslippene vi har, men er selv ikke villige til å gi slipp på “godene” våre. Det er forferdelig at det må gå til noe enda mer ekstremt før vi skal forstå at vi må ta noen store grep.

Min oppfordring til helga er derfor denne:
Gjør noe godt for andre hver dag. Meld deg inn i en organisasjon for å gjøre verden til et bedre sted. Engasjer deg i samfunnet, meld deg som frivillig eller gjør andre mennesker glade. Gi til et veldedig formål, eller enda bedre; gjør noe fysisk som kan være med på å gjøre dagen til et eller flere medmenneske bedre. Jeg er av den oppfatning at vi alle har noe og gi, uansett form. At vi alltid kan bidra til andre og at vi er ressurssterke mennesker. Dersom vi ikke tar grep, hvem skal gjøre det da? 

“I bakvendtland der øst er vest og fem og to er ni
er alle barna sjelegla’ når ferien er forbi.
De tropper opp på skolen for å ta et skippertak
med skolesekk på magen sin og lueskyggen bak.
For i bakvendtland, der kan alt gå an,
der er de like tøysete og rare alle mann.” 

#Morgentanker #Helgeoppfordring #Egoisme #Godhet #Framtida #Kjøttfrihverdag #Frivillig #Deltakende #Samfunn #Motsetninger #Tagrep #Gjørnoe 

 

Får vi de politikerne vi fortjener?

Det diskuteres mye rundt budsjettet som ble vedtatt på kommunestyremøtet i Lenvik rett før jul, og veldig mange stopper meg på gata for å snakke om det. Folkebladet har skrevet to store innlegg om vedtaket som ble fatta, og flere har uttalt seg om det som ble bestemt, både positivt og negativt. Oppi all diskusjonen rundt budsjettet og all misnøyen som blir fronta i lokalavisa, spør jeg meg mange spørsmål. Et av de store er; får man de politikerne man fortjener?

I lang tid har politikerne i Lenvik alle blitt tatt under samme kam, og blitt kalt for inkompetente o.l. Jeg har tidligere sagt at jeg ikke føler at jeg er inkompetent, men jeg forstår til en viss grad hvorfor folk tror at vi er det. Sålenge mange politikere ikke kan innse at et tap er et tap, så blir det alltid omkamper. Og med omkamper følger kvalme. Stygge uttalelser fra talerstolen, kvasse kommentarer når mikrofonene er slått av og “på-gangen-politikk” tar ofte mye av vår tid, og man trenger ikke å være rakettforsker for å skjønne at tid og energi kan forvaltes på en bedre måte enn på den måten. Jeg er ikke redd for å innse når jeg har tapt. Jeg tar nederlag med et smil og er klar til å gå videre. Jeg blir ofte ganske sint og sur “in the moment”, men jeg hadde aldri orka å brukt tid på sneen som falt i fjor. Da velger jeg heller å gå videre. Det er alltid bittert å tape en stor kamp, men sånn er det med politikken. Jeg har trua på framtida.

Jeg ser veldig positivt på veien videre i Lenvik, selv om både lokalmedia og andre kanskje er uenige i det. Jeg mener at det man vil får man til, og dersom man ikke ønsker å jobbe for et bedre klima i kommunestyret, ja, så har man kanskje ikke så mye å gjøre akkurat der. Et godt eksempel på hvordan vi lager kela i kommunestyre kan være på forrige møte da de borgerlige ønska mer utredning om en sak fordi de så at det ble flertall for noe de var uenige i. Da tar de heller tida til hjelp og satser på at de er heldige i neste vending. Dersom politikerne fortsetter på den måten, så er det ikke rart at man blir lei. Å stå på samme talerstol tusen ganger og holde de samme innleggene med de samme gode poengene er selvsagt umotiverende.
Jeg har flere ganger tatt heftige runder med meg selv i forhold til mitt engasjement. Veien blir til mens jeg går, og hver gang jeg gjør noe feil, prøver jeg å rette det opp. Jeg er ikke redd for å innrømme feil, og lærer noe nytt på hvert eneste møte og imellom hver runde.

Jeg tror at en av de største utfordringene vi har i Lenvikpolitikken er engasjement. Jeg tror at alle som orker å vie tida si til politikk, kanskje spesielt i Lenvik, er engasjerte. Du må nesten være engasjert for å gidde å holde ut i det foraet der. Hvorfor ellers skulle du gjort det? Det innebærer mye arbeid og flere hundresiders lesing dersom du vil vite hva du holder på med. Det må være noe inni deg som gjør at du fortsetter med det du holder på med eller et mål du skal oppnå. Dersom jeg ikke hadde hatt visjoner i politikken så hadde jeg aldri orka det. For noen ganger føles det veldig meningsløst. Likevel tenker jeg at mange kanskje ikke har like mye å bidra med som de en gang hadde. Jeg kjenner at motivasjonen daler ofte, men jeg jobber hardt for å holde engasjementet på topp. Det føler jeg ikke gjelder for de aller fleste sammen med meg. Det går møte etter møte der mange velger å ikke si noe som helst. Og det går jo ikke an at man ikke har en eneste mening om noenting?
Som alene representant føler jeg at jeg er nødt å markere meg, og si noe på de sakene jeg er spesielt interessert i. Jeg stiller ofte spørsmål rundt ting jeg ikke forstår, slik at det skal bli enklere å forstå de.

Jeg er av den formening at man ikke MÅ si noe på alt, og at sålenge man er enige, så går det fint å ikke ha en stor diskusjon på en enkelt sak.
Mange stiller opp på valglister som såkalte listefyll. Det vil si at man sier ja til å ha navnet sitt med, og kanskje blir man så (u)heldig at man blir stemt frem. I dagens lister er det alt for mange uengasjerte personer, og det svekker demokratiet kraftig. Når det sitter personer på kommunestyremøtene som ikke har lest papirene sine og som ikke aner hva det snakkes om, så er det klart at det er et problem. Det var litt tydeligere og litt lettere å finne ut av før i tida, når alle dokumentene kom i store papirblekker, men jeg tror ikke problemet har forsvunnet fordi vi har fått iPad.
Når man er folkevalg, så er man folkevalgt. Da har man en enormt viktig jobb å gjøre i samfunnet. Man skal ta beslutninger som avgjør mye i manges liv, og det er et ansvar jeg tar på største alvor. Man kan velge selv hvor mye man engasjerer seg, og hva man velger å bruke tida si på. Likevel hadde det vært en drømmesituasjon dersom alle 31 representantene med handa på <3 sitt kunne si at de visste hva de holdt på med og at vi hadde et så inderlig engasjement som viser hvor lang vi vil nå og hva vi vil oppnå. Til det beste for innbyggerne. Det vises ikke. Kanskje vi trenger et motivasjonskurs? Gudene vet at vi må gjøre noe drastisk for å få miljøet, stemninga og samholdet bedre i 2014.

Ved forrige kommunevalg stemte de aller fleste på FrP, Høyre og AP. Store partier med mange folk å velge mellom. Det “letteste” valget? Konfliktene i kommunestyret starta allerede på valgdagen hvor det spekulertes en del rundt eventuelt juks i valglokalene og ferdigkryssa lister. Jeg husker ikke så mye av det fordi jeg enda var i “22juli-rusen”, men sånn som jeg kan huske det fra sidelinja var det endel styr. Når perioden startes med juks og fanteri, så kan man ikke forvente at det skal bedre seg utover perioden. Vi vedtok nytt budsjett for 1,5 mnd siden og uroen ulmer som aldri før. Politikerforakt er politikerskapt, og jeg forstår veldig godt at folk er frustrerte. Men hvordan skal vi på best mulig måte få en bedre periode nå? Og hvordan kan man sikre seg mot å havne i samme situasjon etter valget 2015? det er ikke lenge til neste års valg. Frem mot den tida må vi sørge for å engasjere flere folk. Jeg frykter at måten politikken drives på i Lenvik nå er med på å skape mer politikerforakt og mindre engasjement, selv om jeg mener at situasjonen burde skapt revolusjon i kommunen på engasjementfronten. Vi går i baklengs retning og vi kan ende opp med et skandalevalg til neste år. For hvem skal man egentlig stemme på dersom man mener at alle er like ille? De “gode gamle” karan? De som har vært i kommunestyret siden tidenes morgen eller “safe” og stemme på et stort parti? Eller satse på noe nytt? Noen som har tanker rundt dette? Og dersom vi ikke er villig til å engasjere oss selv, skal man bare la hvemsomhelst havne ved roret og ta avgjørelsene for oss?

Vi trenger helt klart å endre kultur. Og for å endre kultur og miljø i kommunestyret må alle bli med. Da hjelper det ikke å bytte ut 31 representanter og satse på at ting blir bedre neste gang. Vi må ta problemet med rota og vi må gjøre det nå. Eller så kan vi stå fremfor store utfordringer om ikke veldig lenge. Vi kan faktisk ende opp med mindre engasjement både blant politikerne og blant folket. Vi har fått signaler fra andre kommuner om at de ikke “orker” kommunesammenslåing fordi de frykter å måtte ende opp i “gørra” sammen med Lenvik. Det er sterke signal. Vi kan gå inn i et katastrofevalg der færre bruker stemmen sin. Og når generasjonsskiftet kommer (og det kommer helt klart snart), hvordan skal vi rekruttere folk inn? Noe må gjøres. Jeg er redd for fremtida til Lenvik, ikke på grunn av kommuneøkonomi, skyhøy gjeld og kela i kommunestyret. Jeg er redd for at det vi politikere gjør ikke er til det beste for folket.

#Lokalpolitikk #Politikerforakt #Politikerskapt #Tanker #Drodling #Kommunevalg #Miljø #Uro #Kela #Framtid  

OL-LOL


OL er LOL og bortkasta penger. Få tilbake Cæsar. Det må ikke være noen sin skyld at jentene ikke vant idag. Jeg synes smørefolka får for lite oppmerksomhet! Thumbs up for arbeiderne!

Ei uke med OL er over og jeg er allerede lei. Egentlig var jeg lei fra før det starta på grunn av hele homoopplegget. Jeg har aldri likt å sett på OL. Ikke fordi jeg har noe imot sport generelt eller fordi det ofte er langvarig og kjedelig, det bare gir meg ingenting. Jeg får ingenting utav det. Derfor var det kanskje likegreit å ha en politisk grunn til å boikotte OL for første gang. Generelt sett er jeg imot OL fordi det er så latterlig dyrt og enorm dårlig prioritering av verdens penger. Jeg skjønner ikke hvorfor det er sånn at de milliardene som går til OL-arrangering hvert fjerne år ikke går til å avskaffe fattigdom, for eksempel. Det er liksom ikke viktig nok. Det gir ikke god nok underholdning. Det blir ingen tapere.

Jeg har selvfølgelig fått med meg at broren til hun ene skijenta gikk bort dagen før åpninga av OL. Det er alltid trist når folk går bort, og jeg skjønner godt at de valgte å gå med sørgebånd for å vise respekt for det. Det har tydligvis ikke falt helt i smak hos en fyr som er leder for et forbund. Som dere skjønner har jeg lite eller ingenting peiling på OL.
Det har vært vanskelig å boikotte OL i år. Ikke fordi jeg føler en trang til å se på OL, men fordi OL stortsett er der jeg er. Jeg har vært så (u)heldig å ha arbeidshelg denne OL-helga, og har naturligvis blitt dratt inn i OL-verden. Litt ufrivillig. Jeg kunne jo selvfølgelig ha valgt å lukket øynene, men med den jobben jeg har blir det liksom litt for dumt. Boikotten er offisielt avsluttet og det jeg har fått med meg fra idag har ikke vært imponerende. Jeg har sett litt på skøyter, litt på ishockey, på skigåing (jeg aner ikke forskjellen på de ulike typene skirenn som arrangeres, men skjønner at det både er folk som går ilag, folk som går alene og ulike distanser osv) og nå til sist så jeg på hopp. Det har vært mye diskutert rundt kommentatorene til TV2 og ikke minst reklamepausene. Jeg har ingen formening om det. Selv om mange i partiet mitt engasjerer seg stort for å fjerne reklamene i TV2 av grunner jeg absolutt støtter, så betyr det veldig lite for meg. Jeg bruker mitt engasjement på andre saker nå for tida.
Kommentatorene hørtes for meg likens ut som alle andre sportskommentatorer. Stemmene var likens og engasjementet var likebra. Pausene var fin til å gå å hente seg vann i glasset eller på toalettbesøk. Jeg hører aldri hva kommentatorene sier, de er liksom endel av bakgrunnsstøyen på lik linje med kubjellene og hoiinga i løypa, så jeg kan ikke uttale meg om hvor faglig dyktig de var.
Det er noe jeg har bemerka meg veldig i løpet av dagens OL. Det er selvfølgelig snakk om “SMØREKATASTROFEN” til skijentene tidligere idag. Det er ikke en katastrofe at Norge ikke vant. Definisjonen på katastrofe er “omfattende og alvorlig ulykke”. Dette var et uhell. Det er mer tragisk at det er krig i verden og at folk dør av sult hver eneste dag.
Jeg så hele løpet og syntes det var veldig bra. Noen må vinne og noen må tape, men må vi alltid ha noen å skylde på av den grunn? Har vi så store forventninger til skijentene våre at det eneste vi snakker om dersom de ikke vinner er hvordan det kunne gå så galt?
Jeg tror det gikk så “galt” fordi de rett og slett ikke var gode nok i dag. Helt sikkert av mange ulike grunner. Må vi alltid ha noen å skylde på? Jeg registrerer at folka som smører skiene til skiløperne har blitt syndebukkene. For en gangs skyld var det ikke Jens Stoltenberg som ble den store syndebukken blant norsk folkemunne.
Det blir for dumt, spør du meg. I stedet for å “finne ut hva som gikk galt” så kan vi heller hylle alle som er med fordi de er så flinke. Og er det galt å ikke vinne? Noen vinner aldri. Sånn er det jo bare. Sålenge utøverne har gjort sitt beste, så vil det alltid være godt nok i mine øyne. Å bruke energi på å fordele skyld gidder jeg ikke.

Til media

Mindre av dette:


Mer av dette:



😀

Uansett så er det fint å se hvor glad utøverne blir når de presterer godt. Samhold blant folket rundt felles interresser er også ikke å forakte. Kjærleik og glede kan vi få mer av. Det er ikke typisk norsk å være best. Det er typisk nok å ikke godta et tap for det det er. Og kjære TV2; Få tilbake Hotel Cæsar på TVen. Jeg blir så lei meg av at Cæsar alltid nedprioriteres…..

#Heiamedia #Dåkkererar #Fåtilbakehotelcæsar #CæsarframforOL #Sotsji2014 #Prioriteringer #LOL #Ikkeenkatastrofe #Meratviikkevargodnokdennegangen #Heiaverden #Smøring #IkkepeilingpåOL

Om pels og sånt


Bildet er hentet på ABCnyheter

Den senere tida har vært preget av Sandra Borchs provokasjon i ulv-pels. Da hun la ut bildet av seg selv på Facebook iført en grusom ulvepels tenkte jeg at det var logisk at hun hadde det, i og med at hun er for ulveutrydding. Da jeg så kommentaren hennes “Død ulv er en bra ulv” så jeg bare for meg mediesirkuset som kom i ettertid. Dagen etterpå var det oppslag i riksmedia, internasjonal media og selvfølgelig lokalavisa. Er det bare jeg som er fette-lei? At hun i tillegg går ut og forteller at hun “gjorde det bare for å provosere” er med på å akkurat gjøre det; provosere. Jeg må innrømme at hun treffer en nerve inni meg når hun i tillegg, kun få dager etterpå går ut og inntar offerrollen som mobbeoffer. Det er tøft at hun ikke gir seg og at hun står for det hun mener. Når hun går ut og sier at hun ikke bryr seg om hva slags tilbakemeldinger hun får, så skjønner jeg ingenting. Jeg har forståelse for at folk blir provosert. Jeg er en av de som alltid har syntes at Sandra Borch får altfor mye pes på grunn av måten hun ser ut på. Det er helt klart motbydelig at hun blir hetset og får drapstrusler daglig fordi hun står frem for det hun mener. Jeg vil alltid være på hennes side når det kommer til akkurat det. Dersom man lar seg provosere av uttalelsene hennes og hennes atferd, så kan man arrgumentere imot de. Man kan saklig kommentere på bloggen hennes, skrive innlegg om det eller ta avstand fra hennes meninger. Man trenger ikke å kommentere kroppen hennes eller hetse henne.

Jeg respekterer at jeg og Sandra Borch har ulike meninger og har som sagt ingen problemer med å forstå at akkurat hun ønsker å pryde seg med døde dyr. Det er naturlig i og med hva slags standpunkt hun har på feltet. Likevel synes jeg at arrgumentasjonen hennes er tynn. “Jeg synes pels er bra. Det har vært veldig kaldt i Nord-Norge og Trøndelag den siste tiden. Da er det godt å ha på noe som holder en varm. Det er heller ikke til å legge skjul på at jeg synes pels er bra. Så lenge det viser seg at dyrene har det bra, har jeg ingenting imot å kjøpe pels.” – Sandra Borch til VG.
For det første har det ikke vært kaldt i Nord-Norge og Trøndelag “den siste tiden”. Det er aldri så kaldt i Norge at vi må ty til det ekstreme å kle på oss døde dyr. Så kaldt er det ikke. Vi lever i 2014 og har alle forutsetninger til å skaffe oss varm bekledning uten å måtte drepe noen av den grunn.
Samtidig som hun hinter frampå at akkurat hennes pels er skaffet på en ordentlig måte og ikke på en “canada goose-måte”, nekter hun å svare på hvor pelsen kommer ifra. Hvorfor det? Fordi det kanskje viser seg at ulven ikke ble behandla ordentlig likevel?
Den tidligere lederen av Senterungdommen sier at på grunn av at ulvepelsen er av god kvalitet kan hun vite at ulven har hatt det bra. Jeg tenker ikke det. Selv om eggene vi kjøper på butikken ser fine ut, så betyr det ikke at de har hatt et fint liv. Bare for å ta det første eksemplet jeg kom på. 

Dyremishandling er ikke morsomt. Det er ikke noe å tulle med. Om det er ulv, rev eller høner, så er det likevel det samme. Ingen fortjener å bli behandla dårlig uansett. Dyrene som brukes til pels lever under harde omstendigheter. De blir flådd på enklest mulig måte og dyret blir ikke utnyttet slik det hevdes av de som er for pels. De dør i ung alder kun fordi vi mennesker er forfengelige. Det er forferdelig og ingen fortjener det. For meg er alle dyr levende individ, og selv om det ene dyret skaper mer alo enn det andre, så gir det ikke oss mennesker noen grunn til å flå huden dems og ta den på oss bare på gøy. Det arrgumenteres med at vi “må bruke hele dyret”. Må vi egentlig det? Er vi nødt til å utnytte hele dyret bare fordi vi kan? Må vi utnytte dyr i utgangspunktet? Disse spørsmålene dukker stadig opp i hodet mitt, og jeg finner ingen logiske svar på de. Jeg ble vegetarianer for mange år siden og hver gang det blir et samtaleemne, så kommer påstanden om at “vi må spise kjøtt. Det har vi gjort i alle år”. Jeg vet aldri helt hva jeg skal svare på det. Det er ingen som MÅ spise kjøtt. Vi har gode forutsetninger for å klare oss uten det. Jeg har forståelse for at “mennesket har drept dyr og spist kjøtt for å overleve”, men strengt tatt så må vi ikke det nå. Vi lever ikke i hine hårde dager der det ikke var noe valg. Vi kan velge selv. Butikkene florerer over av gode alternativer til kjøtt. Vi klarer oss uten det. Det er greit at kjøtt er en viktig næringskilde for veldig mange, men vi kan finne protein, fett, energi, vitaminer og mineraler i mange andre produkter enn akkurat kjøtt. Det er ingen som må spise kjøtt i 2014. Likevel gjør vi det. Jeg er ikke en type veggis som påtvinger andre mine matvaner. Jeg går aldri inn i stordiskusjon med vennene mine om middagsvalg. Jeg bare lar vær å spise det selv fordi det gir meg god samvittighet. Jeg slipper å leve med å bidra til andres død i form av mitt valg. At andre velger det motsatte kan ikke jeg gjøre noe med.

#Pels #Neitilpels #Neitilkjøtt #Matsomgirgodsamvittighet #Dyremishandling #Dyrevelferd #Politikk  

Kjærlighetens dag


Working class hero

I dag er det Valentinsdagen, også kjent som kjærestedagen nr1. Jeg er på jobb i år igjen, noe som synes å bli en tradisjon på denne dagen. Farsken. Heldigvis har jeg en fin jobb der jeg får treffe mange flotte folk!
I går tok Kay meg ut på date. Vi ble enig om at vi måtte planlegge dagen i år bedre enn i fjor siden vi både hadde barna i dag og fordi jeg skulle jobbe. Det ble en suksess. Til tross for at jeg forsov meg da…… Det var da Kay sa til meg “Katrine, nå har du hatt litt for lenge fri”. Det stemmer nok. Jeg gikk på langfri for 2 uker siden og skulle egentlig ha fri helt til idag. Som vanlig takket jeg pent ja til endel(!!) ekstravakter forrige uke, men denne uka har gått til oppussing og sosial omgang med gode venner og familie. Det vil si at jeg egentlig har hatt i underkant av ei uke fri, noe som er svært uvanlig til meg og være. Men siden vi jobber 13timer om dagen så fortjener vi jo lange friperioder. Jeg bare klarer liksom aldri å benytte meg av de. Jeg jobber med å bli flinkere da. Noe det virker som at jeg har blitt, ettersom jeg har hatt fri hele uka og klarte å forsove meg til lunsjdate kl1230………….
Daten var nydelig. Kay hadde alliert seg med venninna mi slik at alt var klart til vi kom. Han henta meg hjemme, jeg rakk ikke å pynte meg pga den nevnte forsovelsen, men det var veldig oss. Enkel og grei. Vakker i sjela 😉 Da vi kom til bordet stod det en fin gavepose til meg der og en bukett med roser. Verdens nydeligste kort fra en forelsket kjæreste, en bamse og den største overrasskelsen; de fine øredobbene jeg fikk. Jeg har lenge sikla etter akkurat de, men tenkt at jeg ikke skal kjøpe de til meg selv. Som regel har jeg ingen problem med å unne meg selv noe godt, men de havna litt i grenseland for hva jeg mente var greit å unne seg selv økonomisk av ting jeg egentlig ikke trengte. Flink-pike syndromet. Jeg sa en gang til Kay at jeg syntes de var nydelig en gang vi så de i avisa eller i et billag. Jeg tar det litt for gitt at de meste sånne “spontane” ting jeg sier går ut like for som det går inn av ørene til kjæresten min. Men neida. Han huska det. Og det var bare helt nydelig. Vi hadde en fin lunsj, og etter det dro vi på shopping for å forberede familieforøkelsen. Kay har vært en helt og ordna alt klart. Nå skal 5 bli til 7 i Tiurveien 6, og alle <3 gleder seg. På kvelden var vi sammen med vennene våre, lagde hjemmelaga sushi for første gang og spiste Henriksen sin berømte ostekake. Det var god stemning. Kay gjorde det bra i Besserwisser, og jeg håper at jeg alltid kommer på lag med han!

Da jeg var singel (og egentlig et par ganger da jeg hadde kjæreste) hadde jeg tradisjon med bestevenninnene mine på Valentinsdagen. Vi kosa oss alltid ilag med et godt måltid, utveksling av kort og gaver og ikke minst kake. Det er et sosialantropologisk prosjekt å gå ut sånn på den måten og observere andre personer på Valentinsdagen. Dagen er fylt med kjærlighet og det er par overalt hvor man snur seg. Jentekveld på Valentinsdagen anbefales.
Dersom du er alene på Valentinsdagen har jeg forståelse for at det kan oppleves litt kjipt. For min del elska jeg å være singel alle dager, men noen synes det blir for mye akkurat på denne dagen. Da anbefaler jeg å være sammen med noen andre du er glad i. Jeg tenker at man skal være romantisk, kjærlig og omsorgsfull ovenfor andre mennesker hver dag, men det er veldig fint med en spesiell dag i året. Man kan jo si at det er en kapitalistisk dag som fører til stort kjøpepress osv, og det stemmer nok kanskje. I mitt forhold må vi nesten ha det. Kay er fantastisk, men han må ha datoer å forholde seg til slik at jeg føler meg som ei prinsesse. Det funker. Og sålenge det fører til noe godt, så er jeg for. Håpe alle har hatt og enda har en fin dag i dag. Ta vare på hverandre. Alltid!

#Valentinsdagen #Litenupdate #Kjærleik #Suss #Klisj #Fosterfamilie #Oppussing #Hverdag #Jobb