Jeg synes påsken er så mye bedre enn jula. All den kosen uten alt det stresset!
Jeg kom hjem fra Tromsø på fredag, Kay tok meg med på middag og hadde kjøpt meg en oppmerksomhet siden jeg har vært så flink student de siste fire årene. Han har vært så god denne helga. Jeg har stortsett bare arbeidet og sovet, mens han har bakt brød, laget vaffler, ordnet middag og stelt her hjemme. Det har vært så godt. Jeg burde kanskje klart å pakke ut av kofferten min, men jeg har bare tatt livet helt med ro.
I helga har jeg jobbet på gamlejobben, jeg har enda ca en måned igjen av oppsigelsestida, så jeg skal jobbe “mine” helger til jeg er ferdig. Til uka skal jeg jobbe på nyjobben og i påskehelga har jeg fri. Det er lenge siden jeg har hatt fri en påske, så at jeg har hele to dager uten forpliktelser i påska ser jeg på som en påskeferie. Da håper jeg at det blir godt vær sånn at jeg kan gå på ski, spise appelsin og kvikk lunsj i sneen. Jeg skal også på jentekveld med søstrene mine i tillegg til at bestevenninna mi kommer hjem fra Afghanistan på permisjon nå i påska. Hun og mannen hennes skal være hos oss, og det gleder jeg meg så masse til. Det skal bli så godt å se henne igjen og få vært litt sammen med dem og de andre vennene våre.
Det er så godt å vite at jeg snart skal forholde meg til bare en 100% jobb, sånn at jeg faktisk har fri noen helger. Det siste året jobbet jeg over 40 helger, så jeg har følt at jeg alltid har vært på jobb når alle andre har hatt fri.
Vi holder også på å skal pusse opp her hjemme, så det går mye tid til å organisere det. Vi har startet oppussinga på kjellerleiligheten nede, og det har også vært håndverkere her og målt opp kjøkkenet både oppe og nede. Det er godt å være i gang, og jeg gleder meg veldig til resultatet er klart. Jeg sliter litt med å bestemme meg for hvordan det skal se ut og hva jeg vil ha, for det er så utrolig mye å velge mellom! Luksusproblem. Kay har den “happy wife-happy life”-holdninga, så jeg får bestemme litt for mye selv. Han stoler bare på at jeg velger det som ser fint ut, så får vi håpe at det blir praktisk og fint nok. Det kan iallefall ikke gjøre noenting noe verre, så jeg regner med det blir bra nok uansett. Heldigvis har jeg en venninne som er over gjennomsnittet opptatt av interiør, så jeg regner med at hun trår til når jeg trenger tips til hva som passer inn.
Jeg har kanskje vært litt for lite opptatt av sånne overfladiske ting. Jeg har alltid likt å ha det på stell, men interiør har langt ifra vært en stor prioritet i livet mitt. Sålenge det er rent og fint, så er jeg fornøyd. Og det er helt greit. Men nå måtte vi bare ta tak. Og det føles godt å investere i vårt felles hjem. Vi er heldige som har muligheten til det.
Påska er den flotteste høytida, og den viktigste kristne feiringen vi har. Uansett hva du tror på eller om du ikke tror på noe, så håper jeg at påska blir fin.<3
Jeg er nå på slutten av siste uke på Universitetet! Helt utrolig at det snart er 4 år siden vi startet på Bachelor i Barnevern. Tida har gått veldig fort, heldigvis!
Hovedlæreren vår fortalte oss på vår første dag at det kom til å skje mye i løpet av studietida. Vi kom til å oppleve at noen giftet seg, noen skilte seg, noen fikk barn, noen droppet ut og noen fant lykken på ny. Hun hadde helt rett.
Læreren vår var en klok dame som dessverre forlot oss da vi var midtveis i studiet, etter lang tids sykdom. Hennes måte å lære bort på var unik. Vi har mange ganger snakket om at målet vårt er å bli like gode barnevernspedagoger som det hun var. Hun var varm, raus og imøtekommende. Hun var en typisk sosialarbeider, veldig stereotypisk. Hun hadde oransje genser, grønt skjerf, rødt hår og verdens største hjerte. Hun brant for at barn skulle ha det bra. Vi har vært heldige som fikk bli kjent med henne og lære av henne. Hun var glad i et glass vin, og hennes respons da jeg fortalte at jeg skulle gifte meg var “Åh, så gøy! Det er så flott å være gift. Jeg har vært gift 3 ganger!”. My kind of woman.
Nå er vi i full gang med bachelorskriving og siste innspurt. Tida har fløyet avgårde, men det er jeg veldig glad for. Jeg føler at jeg har hatt det travelt med å utdanne meg mer, men at jeg samtidig har hatt det veldig gøy på veien! Minnene fra disse årene er mange, og det er mest fordi jeg har vært heldig med å være i ei flott gruppe og har blitt kjent med masse fine folk. Nå skal det bli godt å lande litt. Det er tungt og krevende å studere samtidig med full jobb, politikk og familie. Det er mange som har hatt det på samme måte som meg, med mange baller i lufta samtidig. Jeg føler på mange måter at jeg har dratt meg selv mellom det ene til det andre, og at jeg hele tiden har måttet prioritere beinhardt for å få hjulene til å gå rundt. Jeg gleder meg til å slippe å pakke kofferten å reise til Tromsø for full studieuke. Det har vært vanskelig å hele tiden komme rett fra arbeidshelg til skoleuke og rett på arbeidshelg. De siste ukene har jeg bare vært hjemme for å snu, og jeg har knapt møtt mannen min i døra hjemme. Bagen har stått i gangen, det har ikke vært vits å rydde den bort. Det skal bli fint med ei påske der vi har tid til hverandre, tid til vennene våre, til familien og til nyjobben.
Jeg har litt den samme følelsen nå som jeg hadde den siste uka i Grønland; hadde det vært ei samlingsuke til nå, så hadde det vært vanskelig å mobilisere motivasjon til det.
Denne uka var en milepæl, og jeg er så glad for at den snart er over! Nå er jeg klar til å skrive mye, bli lei av pensum, gråte litt, le mye, ha muntlig eksamen som jeg skal eie, og fullføre. Bli ferdig. Starte på noe helt nytt.
Jeg er redd for at Troms Fylkesting har gjort en kjempetabbe i forbindelse med at de vedtok en samarbeidsavtale med Finnmark mot Finnmarks vilje. Jeg vet ikke hvorvidt man kan kalle det for en samarbeidsavtale når det fører til et enda dårligere samarbeid. Jeg tror at samarbeidet med Finnmark bare blir verre når Troms ønsker en ting og Finnmark ønsker noe annet. Det siste jeg vil er at de skal føle seg overkjørt fra nabofylket, spesielt når de allerede er overkjørt av de borgerlige på Stortinget.
Jeg frykter at prosessen fylkene står i nå gjør at vi ender opp enda lengre fra hverandre enn nærmere. Finnmark har hele tiden vært tydelig på hva de ønsker, og de ønsker IKKE å bli sammenslått med oss. Det går ikke an å bygge et godt samarbeid når premissene for samarbeidet er så ulikt, og det går iallefall ikke an å skape gode relasjoner på tvers av fylkesgrensa og ei god framtid sammen når man tvinges. At Troms gikk for avtalen er med å styre oss mot en konflikt som kan komme til å vare i mange år.
Det er vel ingen av oss som egentlig vil det her. Selv for Høyre, FrP, Venstre og Krf, så må jo resultatet av regionreformen være et stort nederlag. Når det ble sånn som det ble, og hele nord-Norge ble splittet i to så ender vi opp med en elendig kompromissløsning som bare gjør vondt verre. Vi blir ikke noe “robust” og “slagkraftig” region når det ene fylket får fortsette som før, og de to andre går inn i et samarbeid som akkurat nå virker helt umulig. Derfor kan jeg ikke forstå hvorfor AP og SP i Troms føler at de må være så lojale mot det borgerlige flertallet på Stortinget.
Jeg kommer fra Lenvik kommune. I Lenvik holder vi på med en sammenslåingsprosess med de andre kommunene på Senja. SV stemte mot tvangssammenslåingen av kommunene, men når kampen var tapt så var vi klar for å gå videre, brette opp armene og gjøre det beste ut av det. Det burde egentlig vært holdninga vår i fylkessammenslåingen også, fordi det er en konstruktiv måte å tenke på. Men det er ikke så lett, fordi fylkessammenslåingen er så mye større og så mye verre. Vi henger langt bak i den prosessen og klokka tikker. Det er ikke lenge til 2020. Sammenslåingen er prematur og vi er ikke klar for den. Vi har ikke råd til å forhaste oss, det MÅ ta lang tid hvis det skal fungere. Fordi tillit tar tid.
Noen ganger virker det som om at de borgerlige er så reformfokusert at de glemmer av at det skal bo folk her oppe- også etter år 2020.
SV i Troms stemte mot avtalen vel så mye i solidaritet med Finnmark og i ydmykhet med våre kollegaer i øst. Det er en litt annen holdning enn flertallet i Troms fylkesting hadde. Debatten skremte meg. Det ble snakket om “vi” og “dem” på en måte jeg ikke tror er med på å gjøre forholdet mellom fylkene bedre. Holdningenene jeg så i debatten gav meg bare enda mer forståelse av hvorfor Finnmark er bekymret for å samarbeide med Troms.
Jeg mener at det var en stor feil av Troms å vedta en avtale mot Finnmark sin vilje. Det betyr på mange måter at vi har vært med på å styre oss mot en konflikt som kan vare i mange år og som kan ødelegge for mange. Vi gjør avstanden mellom folket større, og vi kan ødelegge et samarbeid mellom et fylke som vi har mye til felles med og som er våre naboer. Vedtaket i fylkestinget forrige uke er Troms fylkeskommune på sitt aller verste. Det er mangel på solidaritet for de som ikke vil, de som allerede føler seg overkjørt og de som har alt for ferske minner av hvordan det er å bli overkjørt av andre.
Et langt kommunestyremøte i Lenvik kommune er over. På kvinnedagen hadde vi møte til kl 2315 på kvelden. Uforsvarlig lenge, synes jeg. Det sier seg selv at kvaliteten på debattene og graden av engasjement begrenser seg når man går inn i tolvte time.
De lange timene vi brukte på kontrollutvalgssakene i begynnelsen av møtet var likevel nødvendige. Det verste vi kan gjøre når vi er i en krevende situasjon er å tie. Sånn som overraskende mange kommunestyrerepresentanter valgte å gjøre. De borgerlige var skremmende stille under behandlingen av forvaltningsrevisjonsrapporten fra Kom Rev Nord. En av representantene tok ikke ordet i møtet for noe annet enn å påpeke en formalfeil om å korrigere klokkeslettet i en sjenkebevilgningssak fra “24.00” til “00.00”. Det forteller noe om engasjementet i det øverste politiske organet i kommunen.
Omdømmet vårt og tilliten fra folket står i fare, og vi kommer til å måtte jobbe beinhardt for å bygge det opp igjen. Den beste måten vi gjør det på er å være ydmyke, beklage, legge oss flate og ikke minst sørge for at de feilene som er påpekt i rapporten aldri skal få lov til å skje igjen. Det er en helt annen strategi enn den Ordføreren har lagt seg på. For når jeg ser hvordan Ordføreren har ordlagt seg i helsekjøpssaken og legger det sammen med det fokuset som har foregått fra administrasjonen på enkeltpersoner, så er jeg usikker på om vi er rustet til å håndtere noe så her stort. Det er forferdelig å være vitne til måten den tidligere innkjøpssjefen har blitt behandlet av sin tidligere arbeidsgiver.
Kommunen har nærmest gått i krig mot ei anerkjent avis, ordføreren har snakket ned sitt eget kontrollorgan, og på kommunestyremøtet i desember ble det varslet fra ordføreren om at man nå skulle vurdere å få noen andre enn Kom Rev Nord til å utføre revisjon i kommunen vår. Alt dette samtidig som forvaltningsrevisjonsrapporten var under arbeid. Det er en behandling av folk som jeg ikke kan stå inne for og som jeg ikke godtar. Vi må ta noen betydelige grep hvis vi skal være en god kommune for alle, og da forventet jeg at vi skulle starte med denne saken. Vi kan ikke drive en kommune med trusler og ukultur.
Det ble som det ble. 16 av 31 representanter i kommunestyret i Lenvik synes at Ordføreren har gjort en god jobb i saken om den omfattende forvaltningsrevisjonen. FrP, Høyre, SP, KrF og nylig frittstående representant Elisabeth Rognli synes ikke Ordføreren har gjort eller sagt noe galt. De godtar at Ordføreren har snakket ned sitt eget kontrollutvalg, at han har bagatellisert omfanget av saken, og at han har gått langt i å blande seg inn i en veldig omfattende sak. De synes også at man er helt habil til å stemme i en sak der man selv er nevnt i rapporten fordi man har tatt seg friheter man strengt tatt ikke har. Deretter fikk Ordføreren også være med på å bestemme om han skal gi kritikk til seg selv. Ironien er stor, både i behandlingen av saken i forkant av møtet, men også under møtet.
Forvaltningsrevisjonsrapporten er tydelig. Den understreker at dette er alt annet enn en “ikke-sak”, en “glipp” eller en sak som er håndtert på en riktig måte. Det er en alvorlig sak, det er mer enn en glipp, og det er snakk om mange millioner av skattebetalernes penger som ikke er blitt håndtert på en forsvarlig måte.
Man kan ikke la feigheten rå i sånne her saker. Vi må tørre å gjøre det som er ubehagelig. Kritikk til Ordføreren er på sin plass. Det er berettiget og ikke en del av et politisk spill. Det handler om å ta ansvar, være ydmyk og måtte beklage. 3 viktige egenskaper en ordfører bør ha.
Jeg er opptatt av å gå videre. Av å være en del av en konstruktiv gjeng som ser fremover. Men for å gå videre må vi jobbe sammen. Og det blir ikke lett hvis over halvparten ikke ser utfordringen i måten denne saken har blitt behandlet på. Dette markerer på mange måter starten på slutten av kommunen vår. Kommunens innbyggere og ansatte fortjener bedre enn politikere som ikke tørr å gjøre en skikkelig jobb. Og den nye kommunen fortjener en frisk og ny start der ballasten vi har i Lenvik er ordnet opp i og håndtert på en god måte. Håper vi kan ta vårt ansvar som folkevalgte og sørge for at veien videre blir bedre enn den vi har lagt bak oss.
Nok ei uke er på hell, og for ei uke det har vært. Jeg er inne i ei hektisk tid med bachelorskriving og en heftig politikkvinter, men det gir meg energi. Selv om det krever mye, så får jeg mye tilbake. Det er også mye å sette seg inn i med ny jobb, men det er bare spennende, og jeg er veldig glad for alle de nye mulighetene jeg får.
Jeg har denne uka fått vært gjest på årsmøtet til Salangen SV. Det er lite som gir så mye motivasjon som å besøke medlemmer i lokallagene i partiet. Det er der politikken skjer. og der det hele starter. Det er ikke på sentralstyremøtene, fylkesstyremøtene, på landsstyremøtene, på Stortinget- det er først og fremst ute i lagene. Årsmøter er politiske verksteder, og det er så flott at folk benytter seg av det til å skape politikk, lage uttalelser og vedta hva lagene skal mene. Jeg trives veldig med å være ute sammen med andre SVere. Det er godt å se at vi er flere, og at vi kan lære av hverandre. Det inspirerer meg til å gjøre mer.
Kvinnedagen tilbragte jeg, som tidligere nevnt, i kommunestyresalen. Vi holdt på lenge, så hele dagen gikk. Veldig trasig å ikke få feiret skikkelig, men noen ganger blir det sånn. Jeg håper og tror at min stemme i kommunestyret betyr noe. At det jeg sier er fornuftig og at det betyr noe at jeg er der. Det er betyr iallefall noe for meg, selv om det tidvis kan være tungt.
I helga har jeg vært i Tromsø på fylkesstyremøte i Troms SV. Det er godt å være sammen med gjengen, og litt vemodig med tanke på at dette sannsynligvis er siste året Troms SV består. Fra 2019 skal vi bli Troms og Finnmark SV/SG. Det betyr at noen går ut og noen kommer inn. Da er det ekstra viktig å ha fokus på god organisasjonskultur og politikkutvikling, og ikke minst å jobbe fremover. Vi har en viktig oppgave både med å skape et nytt parti og bidra med å skape et nytt fylke. Vi skal også rigge oss klar til valgkampen til neste år. Det blir en helt ny valgkamp, iallefall for oss. Der vi før har syntes at avstanden har vært stor fra Burfjord til Kvæfjord, så skal vi nå ruste oss opp for å dekke avstander fra Harstad til Vadsø. Heldigvis er det flotte folk både i Troms og i Finnmark, så jeg har tro på at det skal gå veldig bra. Vi må bare konsentrere oss enda litt hardere og bli enda mer kreative for å nå frem til enda flere.
Denne uka skal jeg møte i fylkestinget og være med på debatten om “Gardermoen-avtalen”. Det blir spennende, og jeg er veldig spent på hva utfallet blir. Det er tydelige signal om at Finnmark vil stemme den ned, og det har jeg full forståelse for. Jeg håper Troms gjør det samme. Å starte en sammenslåing med de premissene som foreligger er ille nok som de er, om ikke fylkeskommunene skulle være uenige om avtalen også.
Det er flest folkevalgte menn i politikken, og kvinner deltar mindre i den offentlige debatten. Den største grunnen til det tror jeg ligger direkte i hva slags press kvinner som engasjerer seg blir utsatt for. Kvinner utsettes for mye mer trusler og sjikane som går direkte på utseende og kjønn. Vi måles og dømmes mye hardere enn menn. Er man i tillegg fra et annet land må man finne seg i å bli hetset på bakgrunn av det, og det alene. Sånn kan vi ikke ha det.
Ytringsfriheten og demokratiet er under sterkt angrep og må forsvares. Vi ser at nettrollene har fått alt for mye makt og begrenser folk sin deltakelse i demokratiet. Det snakkes mer om hva kvinner ikke skal få kle på seg enn det snakkes om hva vi skal gjøre med at så få kvinner engasjerer seg. Hijab er blitt et hatet plagg, og det kan jeg rett og slett ikke forstå. De ordene som skrives om det hodeplagget bærer preg av hat og fordommer, og gjemmes bak et “ønske” om å ville stoppe kvinneundertrykkelse. Jeg har en “newsflash” til de som forsøker å gjemme sitt fremmedhat bak pene ord om likestilling; start med å slutt å bry dere om hva kvinner kler på seg. Kvinner skal få ta på seg eller av seg akkurat hva de vil, og kvinners klær burde ikke være et tema.
Man blir ganske hardhudet av å være politisk engasjert. Man lærer seg å leve med at man stiller hele kroppen sin til disposisjon. Det betyr ikke at den er “up for grabs”, men at den ofte får kjørt seg i kommentarfeltene. Til og med størrelsen på hjernen min kan bli diskutert når jeg deltar i det offentlige ordskiftet. Det samme skjer ikke med menn. Det er ulike regler for kvinner og menn og det gjør meg rasende. Det er med på å gjøre at færre kvinner deltar i den offentlige debatten, og det er et demokratisk problem.
I valgkampen i fjor var det viktigere å snakke om formueskatt enn om vold mot kvinner. Asfalt ble diskutert mer enn likelønn. Bompenger ble oftere nevnt enn ufrivillig deltid. Når kvinner ikke deltar blir debattene styrt i feil retning. Da ender man opp med en kvinnefiendtlig regjering som aller helst vil at kvinner som føder skal sendes rett hjem uten god oppfølging på sykehuset, og helst holde seg hjemme til retten til kontantstøtta går ut.
8.mars i år feirer jeg i kommunestyresalen i Lenvik Kommune. For når kommunen styres av de borgerlige så kan vel ikke de folkevalgte feministene få muligheten til å gå i tog på kvinnedagen. Kommunestyret i Lenvik består forøvrig av 11 kvinner og 20 menn. Mennene er selvsagt hyppigst på talerstolen, og de viktige posisjonene som Ordfører, Varaordfører, og utvalgsledere er det selvfølgelig menn som innehar. I nye Senja Kommune håper jeg at kvinner kommer opp og frem, for tro meg- det trengs. Gratulerer med dagen.
Jeg har vært med i SV over halve livet mitt, og som mange andre startet det hele i den flotteste ungdomsorganisasjonen Sosialistisk Ungdom. Da jeg var med i SU var formøter en selvfølge. For hver større samling vi hadde, både på fylket, regionalt og nasjonalt, så delte vi oss etter kjønn før selve arrangementet begynte. For meg har de møtene vært med på å herde meg og gjøre meg så tøff som jeg er i dag. Det har vært med på å bygge meg opp, gi meg mer selvtillit og trygghet, og ikke minst så har det gjort meg mer bevisst på kjønn, maktstrukturer og hersketeknikker. Og det er ingen tvil om at det har hjulpet meg masse, spesielt i politikken.
Derfor gleder det meg veldig at SV har tatt inn den gode kulturen fra SU sånn at også “de voksne” kan snakke om likestilling og kjønn på en helt annen måte enn når vi “bare” diskuterer politikk.
Hensikten med møtene er først og fremst at man skal hindre mannsdominans og hersketeknikker på arrangementene våre. Vi er opptatt av at det skal være like stor deltakelse av kvinner og menn i debattene, og da må alle deltakerne være bevisste på de usynlige strukturene til enhver tid.
Formøtene er et forum der vi snakker om møtekultur, partikultur (og ukultur). Vi skaper trygge møteplasser og en bedre relasjon til hverandre i mindre forum sånn at alle skal føle at de har en plass i partiet og at de kan være seg selv. Jeg er stolt av å være med i et feministisk parti som tar kvinner på alvor og som gir rom for kvinner i politikken.
Kjønn er en av de mest tydelige kategoriene vi bruker på å dele inn mennesker, både på godt og vondt. Kjønnet vårt påvirker hvordan vi behandler hverandre. Når vi samles kjønnsvis skaper det en naturlig arena for å dele kjønnsspesifikke erfaringer, og det gir gode muligheter for at de med mer erfaring kan gi de med mindre erfaring noen tips og triks på veien. Men det viktigste det er med på er å gi begge gruppene muligheten til å reflektere og bli mer obs på både den psykologiske og den normative betydninga av kjønn.
Det er ikke til å stikke under en stol at kvinner oftere blir utsatt for hersketeknikker enn menn. Da jeg kom inn i kommunestyret som 20åring var jeg alene fra SV, jeg var yngst og jeg var helt fersk i lokalpolitikken. Jeg opplevde ofte at gamle grinete gubber skulle “sette meg på plass” med å fortelle meg hvor søtt det var når jeg ble litt engasjert. En søt liten jente uten politisk erfaring var god snacks i en ellers grå hverdag for den eldre garden.
De holdningene jeg ble utsatt for gjør at færre kvinner ønsker å ta del i den politiske debatten. Jeg har mange ganger tenkt at jeg ikke gidder mer. At det ikke er vits mer. For det svir i hjertet å gå inn i nye debatter når jeg vet at jeg blir møtt med uønsket fysisk kontakt eller kommentarer som går på hvordan jeg ser ut, hvor søt jeg er når jeg er sint eller setninger som “ja, men du er så ung i livet at du kan umulig forstå…” Noen ganger mister jeg helt lysten til å argumentere og fortsette debattene, men så tenker jeg at “det er jo det de vil”. De som bruker hersketeknikker gjør det jo nettopp fordi de vil vinne.
Jeg har heldigvis alltid blitt tatt på alvor i partiet mitt og jeg vet at jeg er en del av noe som betyr noe. De som er rundt meg i SV anerkjenner at hersketeknikker er et problem og at det finnes løsninger.
Formøter er et viktig virkemiddel for å bevisstgjøre folk på at seksuell trakassering skjer og hvordan man kan forhindre det. Det er ikke meningen å belære noen, men man åpner for dialog om hva slags utfordringer vi står ovenfor. Seksuell trakassering er definert som uønsket oppmerksomhet knyttet til kjønn, kropp eller legning. Det kan være alt mellom kommentarer som går på utseende, uønsket fokus på kroppen, befølinger eller i verste fall overgrep. Og disse utfordringene finnes i alle partier og i alle forum i samfunnet. Forskjellen på makt og maktutøvelse er stor, og de som vil gjøre minst med problemene er gjerne de som har den største graden av disse problemene i sine forum.
Det var mange som herjet med SV når pressen fant ut av at vi hadde kjønnsdelte formøter på landsmøtet for noen år siden. I disse metoo-dagene tror jeg mange ser at det kanskje ikke var så dumt likevel. Det som er så fint med formøtene er at selv om man har mye erfaring med å tale foran mange folk eller ikke, så har det en positiv virkning på de som deltar. Å fremføre et budskap på kort tid på en talerstol i et stort forum er vanskelig for mange. Det kan bli harde diskusjoner, store uenigheter, høy temperatur, hersketeknikkene hagler og det er ofte flest menn på talerstolene. Sånne tiltak i forkant av større arrangement er dessverre nødvendig, og jeg skulle ønske vi hadde de før hvert eneste kommunestyremøte. Hvis jeg blir Ordfører en dag, så skal det på plass!
Etter formøtene danner man en sterkere relasjon til de man har vært sammen med før arrangementene og da blir vi flinkere å støtte hverandre, gi hverandre en liten dytt og en klapp på skuldra. Ingen meninger er dumme og alle skal få si hva de mener. Det skal være rom for saklige uenigheter og forskjellige perspektiv. Tegning av Jenny Jordahl
De fleste har fått med seg #metoo. Noen snakker om at den har gått for langt, noen mener den ikke har gjort nok, men en ting tror jeg vi alle kan være enige om; alle de forskjellige historiene som har kommet frem i lys av metoo-kampanjen viser at det ikke bare er enkeltepisoder, det er underliggende strukturelle problemer. Selv om vi ser at mange politiske partier og andre organisasjoner har gode retningslinjer for hvordan sånne saker skal håndteres, ser vi at det er veldig varierende praksis og at det ofte er tilfeldig hvordan sakene blir håndtert utifra hva slags parti man er med i. Jeg tror ikke at SV er feilfritt, men jeg kjenner på at jeg er veldig glad for at jeg ikke er med i FrP akkurat nå. For selv om retningslinjer og organisasjonsutvalg er fint og flott, så er det jo åpenbart ikke nok. Det trengs ei holdningsendring i samfunnet, og jeg føler på meg at det er noe stort som rører seg. Noen sier at Metoo er det største som har skjedd likestillingskampen siden 70tallet og at vi ikke vet hva vi er en del av før vi kan se tilbake på det og tenke “helt sykt at det faktisk var sånn”. Jeg har et stort håp for at samfunnet er i endring og at de som vokser opp i dag i større grad har fokus på forskjellene mellom kjønn og at vi alle skal behandle hverandre med respekt. Jeg synes jeg kan merke det når jeg hører stesønnen min på 10 år fortelle med middagsbordet at det aldri er greit å slå, men at det IALLEFALL ikke er greit å slå ei jente.
Til 26årsdagen min i fjor fikk jeg to billetter til Kendrick Lamar i Telenor Arena fra Kay, så nå er vi på langhelg i Oslo. Det var akkurat det vi trengte etter ei tøff og lang uke. Vi har hektiske tider begge to, og da er det ekstra godt å slappe av og bare være kjærester. Det har vært en tung uke. Jeg har vært på felles kommunestyremøte med alle kommunestyrene i midt-Troms, vi har hatt styremøte i Senja SV, jeg har skrevet tusen ting, vært i valgnemnda, jobbet, og hatt unødvendige runder i media. I forbindelse med mitt siste innlegg har jeg fått mange reaksjoner, men heldigvis har de fleste vært positive. Det er bra å få tilbakemeldinger fra folk når jeg skriver, men når man blir møtt med gjentatte slag under beltestedet så blir det på et nivå jeg ikke vil være kjent med. Heldigvis har jeg et godt apparat rundt meg, et stødig parti som har masse kompetanse, en familie som heier på meg og venner som kommer med kloke råd og støttende ord. Da klarer man å stå med hodet hevet gjennom de heftigste rundene.
Det er ellers mye spennende som skjer i livet for tiden, så det er masse nytt å fortelle. Jeg ble gjenvalgt som nestleder i Troms SV på fylkesårsmøtet og er veldig takknemlig for det. Den tilliten partiet viser meg gjør meg ydmyk og stolt. Det er godt å få bekreftet at jeg gjør en god jobb, det har jeg tenkt å fortsette med. Jeg gleder meg også til å starte det viktige arbeidet frem mot sammenslåingen av fylkeslagene i Troms og Finnmark SV. Det er flere lærerrike prosesser som skjer i politikken for tiden, både lokalt og regionalt med tanke på kommunesammenslåing og fylkessammenslåing. Det er krevende og det gjør meg vondt at det skjer med tvang, men jeg er klar til å brette opp ermene å gjøre det jeg kan for at det skal bli bra i de forumene der jeg kan bidra.
Jeg har også fått ny jobb! 100%! Egentlig hadde jeg tenkt at jeg skulle være hjelpepleier og studere enda mer, men så dukket det opp en mulighet jeg ikke kunne si nei til. Jeg er veldig glad og fornøyd for at ting har landet sånn som det har. Nå er jeg klar for å begi meg ut i et helt nytt yrke og en helt annen måte å jobbe på. Herregud for en gave det har vært å jobbe på helsesenteret. Alle de flotte, kloke menneskene jeg har fått møte. Pasienter, pårørende og kollegene mine.. jeg kjenner jeg savner de allerede. Det er sårt å forlate en plass man har blitt så glad i og som man har lagt så mye igjen på. Jeg vil alltid først og fremst være en hjelpepleier, og det er jeg så stolt over. Det er verdens flotteste yrke, og det er godt å vite at jeg alltid har en plass å komme til. Nå har en dør lukket seg og en annen står på vidt gap, det er jeg veldig klar for akkurat nå. En ny arbeidsplass med mange nye mennesker å bli kjent med, nye systemer, nye lover og regler og et nytt fagmiljø. Jeg ser virkelig frem til alle nye utfordringer som kommer.
Jeg og Kay har denne uka vært sammen i 6 år. Det har vært 6 flotte år. Vi lader nå opp batteriene og samler på gode minner sånn at vi skal være klar for den berømte 7årskrisen som vi går i møte. Vi har det veldig godt sammen, og jeg kunne ikke bedt om en flottere ektemann. Det er så godt å være sammen med noen som har de samme verdiene og synet på mennesker som det jeg selv har. Jeg er heldig fordi jeg er sammen med noen som forstår hvorfor det er viktig for meg å bruke så mye tid og energi på politikk. Det er godt å ha det til felles.
Jeg har spurt mange gamle folk hvordan de har klart å være sammen med ektefellen sin i over 50 år. Jeg får det samme svaret fra de fleste; snakk om det som er vanskelig og gi hverandre rom til å være individer. Det er gode råd jeg hver dag prøver å følge.
I helga har vi selvfølgelig gjort det vi er best til; sove. I går kom vi oss ut av hotellrommet en gang på ettermiddagen. Jeg tørr ikke å fortelle dere hvor sent. Det som er viktig for oss når vi har fri er å ha FRI. Lytte til kroppen og gjøre det den trenger. Vi var på konsert på fredag og det var amazing. Kendrick Lamar er _kongen_. James Blake varmet opp, så det var en nydelig balanse på hele konserten. Stemningen var elektrisk, og det var en stor opplevelse.
I går shoppa vi litt, spiste god mat og var på Chat Noir for å trimme lattermusklene. Vi så “åpent forhold” med John Brungot og Henriette Steenstrup, en forestilling jeg absolutt anbefaler! Gråt og flirte hele tiden. Helga har gitt meg alt jeg trengte og mer enn det. Nå kan alt som kommer bare komme, jeg er klar!
Nå venter det snart en ny uke. Den blir nok også ganske lang, og jeg ser veldig frem til kommunestyremøtet er over. Synd at den tilfeldigvis måtte havne på samme dag som kvinnedagen, det begrenser iallefall mine muligheter til å feire. Håper alle som kan markerer kvinnedagen. Den har virkelig ikke utspilt sin rolle, noe vi har fått alt for mange eksempler på den siste tida.
Ha ei god uke!
#Langhelg #Damntour #Telenorarena #Chatnoir #Åpentforhold #Kultur #Kjærlighet #Årsdag #Love #Nyemuligheter #Homie #Humble
