Nå som det går mot siste møte i kommunestyret i Lenvik har jeg selvfølgelig mye på hjertet. Temaet jeg skal ta for meg i dag er som skrevet i overskriften; den forhatte eiendomsskatten.
Som stolt sosialist mener jeg at de som har mest skal bidra mest. Det er grunnholdningen og den røde linja i politikken jeg ønsker. I Lenvik kommune har vi eiendomsskatt, noe jeg er veldig glad for! Det gir folk som meg selv og min samboer mulighet til å bidra litt ekstra i form av å betale ekstra skatt til kommunen. Vi har et stort og fint hus, like flott som mange andre kommunepolitikere i Lenvik. Det har aldri vært et tema hjemme hos oss. Eiendomsskatten blir betalt med glede og vi er på den måten med på å gi enda mer tilbake til vår kommune som vi er veldig glad i. Det er greit at folk er uenige i hvor pengene i budsjettet skal hentes hen. Det er forståelig at man kan være uenige. Men er det ikke rart at de aller fleste som forvalter politikken i Lenvik kommune er så imot eiendomsskatten?
Ganske paradoksalt er det at den yngste personen i kommunestyret som også er blant de med minst inntekt skal være den som synes eiendomsskatt er greit. Jeg må si jeg synes det er svært spesielt at enkelte partier ønsker å ta penger fra barnevernsbarn og elever for selv å slippe å betale pittelitt ekstra i eiendomsskatt. Jeg er mildt sagt sjokkert over at det er mulig å prioritere bort viktige områder på kommunebudsjettet for å få enda mer å rutte med selv. Egoismen er helt rå i kommunestyret, og jeg kjenner at jeg er skuffet, sint og frustrert over at det i det hele tatt er mulig å fokusere så mye på den helsikkes eiendomsskatten. Spesielt med tanke på at man sitter i en situasjon som er vanskelig. Lenvik kommune er på ROBEK. Vi har 1 milliard kroner i gjeld. Dersom vi skal betale ned dette og samtidig kunne gi kvalitet på de tjenestene vi tilbyr våre innbyggere, så er forslaget om å ta ned eiendomsskatten helt bakvendt. Det er vanskelig som ung og fremtidsretta politiker og sitte å se på at store deler av kommunestyret heller vil ha mer i egen lomme enn å bidra til at flere får det bedre.
Eiendomsskatten er en viktig ressurs for kommunen vår. Den gir mye inntekt, noe som igjen er med på at vi har mer å rutte med til FELLESSKAPET. Vi har allerede nok utfordringer når det kommer til økonomien i kommunen vår til at man skal forsøke å finne inndekning for å ta ned eiendomsskatten. Det er ikke et tema i SV. Eiendomsskatten øker for en grunn; nemlig at vi trenger mer inn i felleskassa. Vi kan ikke ha det sånn at skole, helse og de ansatte skal bli nedprioritert fordi griske gubber ønsker å betale PITTELITT mindre i eiendomsskatt.
Dagens utblåsing, og nå oppfordringen; stem på et parti ved neste valg som ønsker at kommunen skal komme seg ut av den krisa vi er i idag- ikke på et parti som tenker på seg selv før man tenker på andre. Vi i SV er opptatt av at kommunen vår skal være god for alle, og at generasjonene etter oss ikke skal måtte rydde opp etter grådigheten til kommunestyret som sitter i dag.
I går leste jeg en kjempeinteressant artikkel i VG om stalking. Artikkelen baserte seg på fakta og statistikk, samt to historier fra virkeligheten. Jeg synes det er viktig å sette fokus på temaet fordi jeg tror at det kommer mer og mer i tida framover. Med så mye informasjon så lett tilgjengelig kan man si at det nesten er lagt til rette for at uvedkommede skal få unødvendig mye informasjon om de som forfølges.
Stalking/forfølging er en sykelig og tvangsmessig opptatthet eller besatthet av en annen person og innebærer at denne andre personen blir forfulgt og utsatt for uønsket oppmerksomhet og annen plagsom atferd. Person som forfølger folk kalles for en stalker eller en plageånd.
I Norge har vi ikke en stalker-lov, den eneste beskyttelsen de som forfølges har i form av lovverket er besøks-og kontaktforbud. Politiet kan ikke hjelpe til dersom den som forfølger ikke har gjort noe ulovlig under forfølgelsen. Det betyr egentlig at de som er stalkere nesten har loven på sin side. De kan følge etter, dukke opp på døra til de som blir forfulgt, følge etter de i bil, besøke de på arbeidsplassen deres og rett og slett komme unna med utrolig mye ubehagelig atferd. Jeg kjente det grøssa i hele kroppen da jeg leste artikkelen og jeg aner ikke hva man skal gjøre for å komme i bukt med slik atferd.
Basert på statistikk finnes det i hovedsak 3 grupper forfølgere. 1. De kjærlighetsbesatte. Personer som ikke kjenner offeret fra før, men ønsker sterkt å oppnå kontakt. Følger etter, sender brev, ringer og/eller overvåker den forfulgte bare for å være i nærheten og ha kontroll. 2. De erotomane. De som er overbeviste om at offeret er forelsket i forfølgeren og at følelsene er gjensidige. Unnskylder ofte avvisning med at følelsene “bekjempes” fordi de er så sterke. Denne gruppa er ofte besatt av kjendiser, politikere eller personer med høy status. 3. De “vanlig” besatte. Ofte ekskjærester fra offeret eller tidligere venner. Denne gruppa er mer som folk flest, har ikke nødvendigvis en psykisk lidelse og kan være godt veltilpasset. De kan ofte ta kontakt lenge etter et kjærlighetsbrudd og kan ofte være beruset når de tar kontakt. (info fra VG, stalking.no og loveisrespect.org)
I 2014 tror jeg stalking er mer vanligere enn før. Vi legger såpass mye informasjon ut av oss selv på sosiale medier at vi nærmest legger til rette for at folk skal kunne følge med på oss. Vi blogger, har Facebook, twitter, instagram, vine osv. Alt vi skriver, de vi ringer til og de vi kommuniserer med kan spores opp til hvor vi er. Bilder vi hashtagger på instagram kan vise hvor i landet vi er. Mulighetene for “spesielt interesserte” å finne ut informasjon om oss er mange. Er det dermed sagt at folk bare kan bruke denne informasjonen ukritisk? Noe av det teiteste og mest umodne jeg vet om er når voksne folk setter seg ned og skroller gjennom facebooksiden til folk de vil baktale. Finn dere noe annet å snakk om? Løs verdensproblemer i stedet for å bli en stalker.
Jeg er sinnsykt lei av å la meg begrenses. Da jeg leste artikkelen så jeg at de som var blitt utsatt for stalking hadde fått beskjed om å “ikke gå alene”. TYPISK. I 2014 skulle jeg ønske at alle var tøffe nok til å gå alene og at de som ødela tryggheten for mange kunne få seg noe bedre å gjøre. Samle på frimerker elns.
Hjemme hos oss har vi blitt flinkere til å tenke oss om. Vi er bedre til å begrense informasjonen vi legger ut om oss selv på nett. Vi skriver sjelden hvor vi befinner oss og vi har slått av stedstjenester på sosiale medier. Vi verdsetter mer å få være i fred nå enn vi gjorde før. Jeg skriver som oftest om steder jeg har vært på etter jeg har kommet hjem. Det er viktig å si ifra dersom man blir forfulgt. Jeg synes ikke det er greit at personer krenker privatsfæren min. Men hva skal man gjøre? Man kan ikke la seg begrense såpass at man ikke er på sosiale medier fordi noen har syke grunner til å følge med?
En venninne av meg sa nylig at “vi har jo egentlig bare Facebook fordi vi er nysgjerrige på hva folk driver på med”. Stemmer det? Er det sånn at man blir venner med folk på nett for å ha kontroll og for å følge med? Hvis flertallet av de som er på sosiale medier gjør det for å kontrollere andre kjenner jeg at jeg blir skremt. Hallo i luken. La folk være i fred! I fare for å høres ut som en dinosaurus; Sosiale medier og internett er ikke utelukkende positivt for samfunnet.
Jeg har bestemt meg for at det er her jeg skal bo. Jeg skal leve i nord-Norge og nyte godt av alt denne landsdelen har å by på. Midnattsola, mørketida, nordlyset, kalde vintre, sure nordlendinger som bannes, folk som stemmer FrP og snakker om scooterkjøring og dårlige veier. Jeg skal omfavne alle disse egenskapene min landsdel har.
Det er godt å ha tatt et valg. Det er ikke dermed sagt at jeg ALDRI blir å flytte herifra, men jeg har endelig slått meg til ro med at det er her jeg skal være. Da virker det så ufattelig meningsløst å bo på Finnsnes. Ingenting imot Finnsnes. Jeg er skikkelig Finnsnes-patriot. Jeg elsker byen min, digger plassen og stortrives med det den har å by på. Men når man har tatt et aktivt valg om å bli værende her, så virker det så bortkastet å bo i et boligfelt med nærmeste nabo et steinkast unna.
Jeg trives i nabolaget, bevare meg vel. Jeg har gode relasjoner til de som bor rundt oss, men jeg kunne ønske meg muligheten til å sprade rundt i undertøyet når det passa meg- uten tilskuere. Jeg elsker våre store vinduer i stua. De gir utsikt utover solbergfjorden, vi ser hurtigruta, fjell, hav og natur. Men det sees jo så godt inn også. Det kjører biler i full fart rett forbi stuevinduet, noe som igjen fører til at spontant nakenhet eller mine mange stunder med pianoet mitt blir forstyrra. Er jeg sær? Muligens. Er jeg folkesky? Absolutt ikke. Er jeg egoist? Til dels. Jeg stortrives i mitt eget selskap. Jeg handler ofte på en butikk der jeg vet at jeg aldri treffer på kjenninger. Å handle i fred er noe jeg setter pris på. Det betyr ikke at jeg ikke slår av en prat med kjenninger over fiskedisken i ny og ne, men når jeg hele dagen snakker med folk er det godt å ha litt tid der man ikke snakker. Min evne til å sprade rundt i undertøyet til alle døgnets tider gjør meg heller ingenting. Jeg tenker mer på de som ser inn enn på meg selv ;p
Å bo i nord-Norge er fantastisk. Jeg elsker å være her! Men å bo i et stort, dyrt hus i sentrum er ikke drømmen min. Den nordnorske drømmen må være i fjærsteinene på yttersida av Senja eller på tuppen av Furøya. Litt unna. Aller helst i et gammelt hus til en billig pris. Er jeg gnien? Nei. Jeg er bare opptatt av å leve. Jeg vil pusse opp et gammelt lite hus, helst hvitt. Få soverom. En sjå jeg kan innrede eller et anneks til gjestene våre. En fjøs som kan pusses opp (selvfølgelig i originalfargene på utsida, helst rødt og hvitt) og stor parkeringsplass. Stakittgjerde sier jeg heller ikke neitakk til. Lukta av hav og mye vind når det stormer er et stort pluss. Aller helst skal det rive litt i huset når det bles ute.
Vi har lenge leita etter hus “på bygda”. Vi leiter enda. Kanskje vi ikke har funnet det rette enda? Eller kanskje vi må bygge for å få det sånn som vi vil. Er jeg kresen? Kanskje. Vi har alle muligheter i verden til å gjøre det vi vil. Så hvorfor skal vi ikke bare gjøre det? Kjenne at vi lever litt? Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves…
Nå som det går mot jul bruker jeg spesielt mye tid på å reflektere over hvor urettferdig fordelt godene i verden er. Samtidig som store deler av den vestlige verden fråtser i for mye av ALT finnes det en hel verden som ikke har mat på bordet eller vann i springen.
Jeg er veldig opptatt av å gi tilbake. I går snakket jeg med flotte ungdommer i kirka om hvor heldige vi er, og hvor unikt det er at vi har så gode muligheter til å gi noe tilbake til de som ikke er like heldige.
Jeg har brukt store deler av livet mitt på å ha dårlig samvittighet fordi jeg ble født her, fordi jeg får ha det så godt og fordi jeg har det trygt rundt meg. I voksen alder har jeg skjønt at det er fullstendig latterlig og bak mål og gå rundt å ha dårlig samvittighet for noe som egentlig er veldig bra når jeg heller kan bruke det til noe positivt for andre! Å gi noe tilbake!
Jeg gir til veldedige organisasjoner hver mnd og er med i flere frivillige organisasjoner som er med på å redde liv. Jeg gir også blod. Å gi blod er en herlig opplevelse. Jeg har jo mye blod, så hvorfor skal jeg ikke kunne gi av det jeg har for mye av? Å gi blod er direkte livsreddende og så enkelt å gjøre. Og gratis! Jeg forventer ikke at alle har mulighet til å gi store donasjoner i hytt og pine til ulike hjelpeorganisasjoner. Men blod kan mange av oss gi, og det anbefaler jeg de som kan til å gjøre! Blod kan ikke fremstilles kunstig sånn som mange andre livsviktige legemidler. Mange mennesker er avhengig av blodoverføring, og kanskje kan akkurat DU være med på å redde liv. Personer med kreft, eller som har vært i ulykker, personer som opereres, har brannskader, kvinner som føder eller barn som er nyfødte, eller som har blodsykdommer trenger ofte blodoverføring. Disse kan du være med å hjelpe og det er verdens enkleste ting! Det tar jo bare en halvtime, trekvarter, og det gir verdens beste følelse etterpå!
Blodbanken er den beste banken.
Mer info om blodgivning finner du på www.giblod.no Her kan du også melde deg som blodgiver!
Har jo lovet dere heftige updates fra livet som campingdronning, følger det opp med en full rapport fra årets siste campingtur.
Her er vi klar til den lange kjøreturen! Det er viktig med mye utstyr. Jeg investerte i dvd-anlegg til bilen i sommer, noe kidsa nyter godt av. Vi voksne også…B-)
Etter mye planlegging la vi ut på en høsttur til Skibotn sammen med søstrene mine med familie og Onkel Teigen. For første gang fikk Kay ansvaret for å pakke og gjøre klar vogna. Dette er i campingverden helt åpenbart en del av kvinnejobben, ettersom det går ut på å være punktlig, strukturert og huslig. Selv om vi begge er feminister og lever størstedelen av livene våre utenfor det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret, har det bare blitt sånn at i campingverden gjør vi det sånn som det skal gjøres. Vi kan ikke rokke ved regler og normer på campingplassen, det føler vi at vi ikke har myndighet til å gjøre. Mest på grunn av at vi ellers er utradisjonelle ble det sånn at Kay måtte ta kvinnfolkjobben denne gangen, siden jeg var på jobb hele uka. Skal nevnes at den ene dagen jeg kom en tur innom hjemme i 2timer var det for å skifte dekk. Vi humpet avgårde med kids, dyr og masse stesj i bagasjen. Dere ANER ikke hvor mye en campingtur krever. Enormt mye. Alt skal tenkes på. Og det er ikke det samme som å dra til syden med “hvis jeg har glemt noe, så kjøper jeg bare nytt”-innstillinga, neida. Har du glemt det så er det SYND FOR DEG. Ingenting viktig ble glemt, og Kay gjorde en knalljobb på feltet.
Vi har ikke lang erfaring fra campinglivet, vi har for det meste campet hjemme på gårdsplassen. Neida. Joda. Det er litt sant…. Vi har vært på tur på Senja og på ferie med barna, men tida har ikke strukket til til helgeturer bare vi to, så da har vi heller vært campingturister på egen eiendom etter endte kveldsvakter o.l, og det er utrolig koselig! Jeg kjenner at jeg føler at det er litt galt å si det, for det er jo litt flaut. Men det er sant. Jeg og Kay har hatt gode netter og hyggelige kvelder “på” vogna, og jeg håper det blir enda flere! Men nå er vogna pakket ned og klargjort for vinteren, og det skal man ikke kimse av.
Vi kjørte avgårde, selvfølgelig ca 1t etter skjema. Som vanlig var jeg stresset, siden jeg er den i familien som bryr meg om punktlighet. Fikk en skikkelig aha-opplevelse når jeg innså at resten av reisefølget også var for sen, og selv om Kay og barna var trege, så var vi altså først på tur til det kalde nordfylket. Underveis skulle jeg forklare til sjefen selv (sjåføren, altså mannen) hvor vi skulle. Vi dro til noe som heter “grustaket” på folkemunne, en gammel anleggsplass like ved en rasteplass i Skibotndalen. Kay trodde naturligvis at vi skulle til Skibotn Camping, med strøm og stor lekeplass, men det hadde jeg selvfølgelig glemt å nevnt… Vi skulle altså på vår første ordentlige campingtur. Og med ordentlig mener jeg med bruk av gass. Gass som jeg er livredd for.
Jeg er kanskje en av de mest merkeligste camperne i nærområdet. Jeg hater å bruke campingdoen og har et mål om å aldri røre den. Noensinne. Jeg er vant til å campe fra barndommen, men vi var så mange at vi ble bedt om å spare litt på toalettbesøkene. Jeg har full forståelse for det i dag, campingdo er fullstendig disgusting!!! Tenk å måtte styre med en campingdo som skulle brukes av 5 barn og to voksne. Skjønner godt at vi tissa mye i naturen som barn for å si det mildt. Som miljøpåvirka hygienefreak synes jeg også det er sinnsykt uhygienisk. Skulle aller helst ønske at vi ikke hadde en do i vogna. Det er så heslig å tenke på hele opplegget rundt det der, men det er tydeligvis bare jeg i familien som har noe i mot det. Når vi camper på campingplassene blir fellestoalettene brukt, og vi har en policy om at doen skal brukes minst mulig. Hele veien til destinasjonen ba jeg til høyere makter om at det var en utedo lett tilgjengelig. Det var det. WIN. Vi skulle også bruke gass for å få varme i vogna for aller første gang. Jeg er rett og slett i mot gass. Jeg er livredd. Du hører historier på nyhetene om familier som aldri har våknet fra campingturen fordi de har dødt om natta pga gass. Vil helst unngå det. Lærte mye om gass på turen! De andre brukte gass som om det var null problem. Jeg fikk Kay til å kjøpe gassalarm til vogna i tilfelle lekkasje. Vi var selvfølgelig de eneste som hadde det. Har lært at gass er trygt. Har også lært at du må ha med gass for å kunne bruke det. Vi hadde aldri rørt vår, og selvfølgelig var det noe feil med den. Eller.. det var vel ikke noe feil med selve gassen, men heller noe feil med sirkulasjonspumpa (den som gjør at varmen sirkulerer?), noe som førte til at vi sov hele første natta i kulda. Det var ikke så kaldt, vi hadde enda strøm på batteriet, og det var visstnok bare jeg som frøs. Dagen etter våknet jeg sist av alle på turen. Jeg elsker å sove… Lenge. Jeg våknet av at vi hadde besøk i vogna av de representative svigerbrødrene mine og onkel Teigen. De prøvde alle å finne ut hva som var feil med varmen, eller rettere sagt kulda i vogna vår. Jeg følte meg godt tatt vare på av alle ekspertene. Vi stod for det meste og så på for å lære. Innrømmer lett at vi ikke kan den første tingen om ledninger, pumper og annet utstyr i vogna. Uten å bli noe klokere dro vi avgårde til Kilpis for årets høstharryhandel. Nok en gang dro vi fra nabolandet uten å bruke kvota vår. De har jo ikke snus der, og vi drikker og røyker minimalt. Ingen grunn til å hamstre med andre ord. Men harryhandel er endel av campinglivet. Du må nesten bare hive deg på bølgen. Barna fikk litt leker, jeg kjøpte litt vegetarmat (utvalget er alltid bedre over grensene fra dette dumme landet) og Kay kjøpte brus. Vi spiste lunsj der borte til under 250,- for alle 4. Billig og godt. Litt sånn joker-nærmatstemning over det hele, med buffet til middag med dessert og rød saft inkludert. På ettermiddagen dro vi tilbake og noen kom med en smart idè om å bruke aggrigatet med bensin for å få varme i vår vogn. Det funka fint det, og vi hadde det varmt og godt den siste natta vår på tur.
Lørdagen var super, barna hadde det fint og lo masse. Vi voksne var seint oppe, vi grilla og kosa oss. Natta var varm. Vi måtte dra tidlig hjemover på søndagen fordi jeg skulle holde en innledning for AUF på deres høstkonferanse. Diskusjonen om hvorvidt vi ble å komme oss avgårde i rett tid ble fyrt i gang, og jeg var helt sikker på at vi ble å komme oss hjem når vi skulle, men skeptikerne var mange. I campinglivet er det liksom en norm om at alt skal ta lang tid og at man helst ikke skal følge tidsskjema. Jeg er med på den chille livsstilen, men har du en avtale med andre (les: ikke campere), så har du en avtale. Og den klarte jeg å holde, fordi selv om vi er urutinert på camping enn så lenge, så er vi genial på å pakke ned vogna og komme oss avgårde 😉
Campingvenner. Jeg husker godt mine campingvenner fra jeg “vokste opp” i nord-Sverige. Gode minner!
Det viktigste med camping er samhold. Og å være ute! Her er det finale i sjakkturneringa.
Sånn stod vi. Så koselig med bål og samlingssted på midten. Oppstilling er veldig viktig!
Campingkjærlighet <3
Det beste med turen: Vi var ute hele tida. Barna ble rød og fin i kinnene. Latter. Sang. Stemning. Samhold. Det verste med turen: at doen ble brukt (selvfølgelig ikke av meg, jeg holder meg heller) og at gassen ble brukt.
Nye oppdateringer kommer når sesong 2 starter en gang etter snøen er borte i nord til neste år!
Jeg tar ikke meg selv så høytidelig! Men jeg er kjempesterk. Og tøff! Og jeg knuser trynet ditt med disse 😉
På bursdagen min fikk jeg blomster på døra fra min flotte stefar som jeg er så glad i! Gleder meg til å se han igjen 🙂
Jeg var så heldig å få gjøre et besøk på torsdagsklubben i kirka under tv-aksjonsdagene. Jeg tente et lys for tanta mi på steinkorset. Herlig tradisjon og flotte ungdommer!
Det var med stort sjokk jeg åpnet avisen for ei tid tilbake og leste om Lenvik FpUs forslag om å legge ned Heimly asylmottak på Finnsnes. Jeg har siden fulgt debatten fra sidelinja, men nå klarer jeg rett og slett ikke å la vær å ta del i den.
Det er sjelden jeg blir satt ut av FrP og FpU, men akkurat denne debatten gjorde meg så paff. Jeg synes hele forslaget baserer seg på uvitenhet og fremmedfrykt. At dette er den største kampsaken dere har forteller ganske mye om hvor engasjementet deres ligger.
I følge lederen av Lenvik FPU, Tonje Lavik, er ?det ikke til å legge skjul på at det er store utfordringer hva gjelder integreringen av asylsøkere, også her på lille Finnsnes?. Jeg var sist fredag på Fargerik kafè. Temaet på møtet var fremmedfrykt. Lensmannen i Lenvik fortalte om situasjonen, og han sa at det ikke var spesielt store utfordringer med asylmottaket på Finnsnes. At kriminaliteten innafor denne gruppa ikke var stor. Dette er en ganske viktig faktaopplysning i en debatt som ellers er styrt av usannheter og myter om asylsøkere på Finnsnes.
Jeg er enig i at vi har utfordringer når det kommer til integrering. Men i motsetning til deg, Tonje Lavik, så ønsker jeg å gjøre noe med det. Jeg ønsker en mer human asylpolitikk. Jeg ønsker at flere av oss skal ta mer vare på asylsøkerne som kommer hit og at vi politisk skal gjøre noe med den faktiske utfordringen i praksis; nemlig fremmedfrykten og vår egen vilje til å hjelpe andre.
Det er sant som Tonje sier, at det finnes utfordringer. Vi er bare uenige om hva slags utfordringer som finnes. Sånn som jeg ser det, så har vi store inkluderingsproblemer. Vi er ikke flinke nok til å ta vare på hverandre. Da jeg vaks opp opplevde jeg at det var stor forskjellsbehandling og rasisme på Finnsnes, og etableringen av Heimly asylmottak var den største grunnen til at jeg valgte å melde meg inn i et politisk parti. Barna som kom fra andre land til Lenvik opplevde å bli fryst ut, å bli mobbet og at ingen ville sitte sammen med de på bussen til og fra skolen- og jeg ønsket å gjøre noe med det. Disse utfordringene ser jeg ikke lengre. Riktignok går jeg heller ikke på skolebussen hver dag slik som jeg gjorde da, men jeg mener at vi er kommet lang vei når det kommer til inkludering av barn med utenlandsk opprinnelse i Lenvik i dag. Utfordringene vi har ligger først og fremst hos de voksne. For det kan ikke være tilfeldig at dersom du heter Mohammed er det vanskeligere å få jobb enn hvis du heter Mats.
Stedattra mi på 4 år ser ikke forskjell på farge. Da vi hadde vært på fargerik kafe sist vinter og jeg spurte henne hvem hun hadde lekt med fortalte hun at hun hadde lekt sammen med ?hun jenta med det fine håret?. Barn som vokser opp i et flerkulturelt samfunn er heldige.
Det er de voksne som må ta tak nå. Det er dagens politikere og ledere som har det største ansvaret, blant annet du, Tonje Lavik. I stedet for å ?fjerne problemet? som dere i FRP så ofte foreslår, så foreslår jeg å gjøre noe. Å aktivt gå inn for å inkludere flere mennesker og stå sammen for en bedre kommune og en bedre integreringspolitikk. Du sier at vi har problemer, jeg oppfordrer deg til å tørre å gjøre noe med det. Og med det mener jeg ikke ?å tørre å ta debatten? som du sier. . Jeg har vanskelig for å tro at denne debatten har vært med på å hjelpe noen til å få det bedre.. Jeg tror derimot at forslaget fra FpU sårer mange.
For når FrP og FpU får ta så stor del av debatten som dere gjør, farges den av et ensporet syn på saken. For det er her fremmedfrykten starter. Fra Norges politikere og ned til hvermansen. Tonje Lavik nærmest forventer at vi skal si ?NEITAKK? til nye beboere i vår kommune. Jeg ønsker at vi skal si ?JA?. Ja til mer integrering, ja til mer varme og ja til flere arbeidsplasser og muligheter for de som kommer hit.
Er det noe vi vet så er det at det er nok usikkerhet blant de som søker asyl i Norge i dag. Prosessene er umenneskelig lange, og forholdene de lever under er svært presset. Disse menneskene trenger at vi bryr oss om de, ikke at vi ønsker de bort herifra. Jeg slutter aldri å tro at vi er et raust samfunn. Vi må ta vare på hverandre, ikke fryse ulike grupper ut av samfunnet. Vi trenger mer varme, ikke mer kulde. Lenvik trenger innvandring. Finnsnes trenger asylmottaket. Jeg er glad i Heimly og håper at alle som bor der har det så bra som de kan ha det. Jeg har vanskelig for å tro at denne debatten har vært med på å hjelpe noen til å få det bedre.. Jeg tror derimot at forslaget fra FpU sårer mange.
Lenvik og nord-Norge er avhengig av innvandring for å snu folketallsprognosene. Vi må arbeide i lag for at flere skal ha lyst til å bo her, og da må vi sammen jobbe for å få bort fordommene som FpU fremmer og forsterker. Tenk hvis FPU kunne spredt noe positivt og oppmuntrende i asyldebatten, også i valgkampen til neste år, i stedet for all krisemaksimeringen. For det må være bedre å være raus og imøtekommende enn å være forutinntatt og dømmende.
