Ikke prat med hat i munnen

Fylkestinget i Troms og Finnmark vedtok tirsdag 15.03 rutiner ved hatefulle ytringer og trusler mot fylkestingets medlemmer. Jeg skulle selvfølgelig ønske at vi slapp å behandle en sånn sak og at egne retningslinjer for hvordan vi skal gå frem når vi blir utsatt for hat var unødvendig. Men når det er så mye hat i munnen til folk at man opplever drapstrusler, personlig trakasserende meldinger og skremmende tilbakemeldinger fordi man mener noe i 2022, så er det åpenbart nødvendig med tiltak.

For noen år siden ble det gjennomført en undersøkelse av hets mot politikere. Resultatet viste at 4 av 10 lokalpolitikere har blitt utsatt for hatefulle ytringer eller konkrete trusler. Halvparten har vurdert å trekke seg fra politikken, og 15% gjorde det. 60% sier at de har endret atferd etter hetsen sier at de har unnlatt å engasjere seg eller uttale seg om konkrete temaer. 1 av 3 har fått dårligere selvtillit som følge av hendelsene og er bekymret for å være ute i offentligheten eller for sikkerheten til de nærmeste.

Vi vet at noen er ekstra utsatt. Yngre, kvinner eller mennesker med annen hudfarge får mer hat enn andre. De siste årene har tonen samfunnsdebatten har blitt mer hatefull, og det fokuseres mer på hvem man er enn hva man sier. Det gjør noe med oss, tryggheten vår og hva slags samfunn vi skal være. Det endrer debatten og gjør at det blir mer normalisert å gå til usaklige personangrep på hverandre, holdninger forandres og flere skremmes fra å engasjere seg.

I fylkestinget fortalte representanter fra ungdommens fylkesråd at de har opplevd ubehagelige meldinger på private sosiale medier-kontoer på bakgrunn av noe de mente. Det er ikke greit. For det er et demokratisk problem når unge folkevalgte blir skremt og trues til taushet. Det kan påvirke de som blir utsatt både psykisk og sosialt, det kan være veldig begrensende og gjøre folk redd. Det kan føre til at flere lar vær å engasjere seg, at de ikke vil si noe om det de mener og at man gir opp å kjempe for det man tror så hardt på.

Vi har mange eksempler på politikere som har blitt utsatt for grove trusler og angrep- og som må ha forsterkede sikkerhetstiltak rundt seg på grunn av det. For ord har makt og får konsekvenser. Hatretorikk skyver grenser og kan i verste fall føre til grusomme handlinger.

Jeg er enig i at politikere setter seg i situasjoner der man blir gjenstand for kritikk, og at man må tåle mer når man velger å ytre seg. Men det finnes ei grense. Vi må være tydelige på at det er straffbart å ytre seg hatefullt eller diskriminerende mot enkeltpersoner. Vi må slå hardt ned på det, si ifra og ta vare på hverandre. Terskelen for å anmelde må bli lavere slik at hets og hat får konsekvenser.

Trusselutøverne er i størst grad mennesker som opplever utenforskap. Og som politikere har vi mulighet til- og ansvar for å skape et samfunn der flere blir inkluderte og færre havner utenfor. Vi må fortsette å jobbe for at alle innbyggerne i Troms og Finnmark skal være likestilte og ha like muligheter. Å forhindre kriminalitet handler om å ha et samfunn som er trygt for alle. Det handler om gode og trygge lokalmiljøer og oppvekstvilkår. Om å sette inn gode forebyggende tiltak og sikre at alle som vokser opp har trygge voksne rundt seg.

Politikere er vanlige folk som mener at vi har noe å bidra med og ønsker å gjøre en forskjell i samfunnet vi lever i. Det fortjener å bli møtt med respekt, ikke hat. Kampen for et sterkere demokrati der det er plass til alle er en kamp som går på kryss av partigrenser. Det er en kamp for oss, for de som kommer etter og ikke minst for alle som ønsker et sterkt demokrati.

Vi må fortsette å bygge et likeverdig og inkluderende samfunn, og gjøre vedtak som motvirker stigmatisering, ensomhet og utenforskap. Troms og Finnmark skal være et fylke der samhold og fellesskap står sterkt- og der alle som engasjerer seg skal være trygge.

Løs bemanningskrisa!


Så lenge jeg kan huske har jeg hørt om bemanningskrisa. Om hvordan vi stadig blir en eldre befolkning, trenger flere sykehjemsplasser og samtidig utdanner færre i helsesektoren. Om hvordan vi som land går mot en varslet katastrofe som det virker som om ingen gjør noe som helst med.

Da jeg gikk helse-og sosialfag på videregående fikk vi beskjed om at vi trengtes. At vi aldri skulle bli fri for arbeid når vi valgte helsesektoren. Likevel har flere av de jeg gikk på skole med endt opp med å gjøre noe helt annet. Om få år kommer vi til å mange flere tusen helsearbeidere, spesielt hvis utviklingen får lov til å fortsette.

I distriktene er dette et særlig stort problem, og mangelen på fagfolk i helsesektoren går nærmest på helsa løs. I mange små kommuner har man i årevis valgt å løse utfordringen med å hente inn innleid arbeidskraft fra utlandet, i stedet for å utdanne flere, samtidig som mange i landet vårt går arbeidsledige. Det koster mye penger og er ikke en bærekraftig måte å håndtere utfordringene vi står i på.

I SV mener vi at det ikke går an å vente lenger. Vi er på overtid. Vi ser flere og flere sykepleiere som velger seg bort fra yrket. Det er alvorlig. Og vi trenger ikke engang å spørre hvorfor. Vi vet at helsearbeiderne er lei av applaus og klapp på skuldra, samtidig som de må jobbe ubekvem arbeidstid i lave stillingsprosenter. Vi ser at dårlig bemanning gjør at mange blir slitne. Og vi hører dere når dere sier at lønna er for dårlig. Det er ikke så lenge siden vi ble påminnet hvor viktig de ansatte i helsesektoren er. Hvorfor er det da så vanskelig å behandle dem deretter?

Vi må jobbe strukturert for at det skal bli mer attraktivt å utdanne seg i helsesektoren.
Vi må legge til rette for at flere får muligheten til å utdanne seg ved å gjøre utdanningen mer tilgjengelig i distriktene. Vi vil også styrke utdanningen av helsepersonell. Det skal være enklere å ta videreutdanning, og være mulig for flere å kombinere arbeid og utdanning i helsesektoren.

SV går til valg på å øke grunnbemanningen, sånn at arbeidspresset blir lavere og at flere får hele og faste stillinger. Alle sykehus og kommuner må systematisk kartlegge behovet for helsepersonell i de kommende årene, for å kunne legge en mer strategisk plan for å kunne beholde og rekruttere de ansatte man trenger i framtida. Vi vil gå gjennom og forbedre turnusordningene for alle ansatte i offentlig helsevesen, og jobbe for at de skal få like gode rettigheter som andre skiftarbeidere. Til slutt skal vi gjennomføre en tillitsreform i sykehussektoren som gir ansatte økt handlingsrom for å yte omsorg og behandling. Et sterkt SV i en ny rødgrønn regjering betyr reell endring for ansatte i helsesektoren, og vi kommer ikke til å slutte å kjempe kampen sammen med de som tar de tyngste løftene i velferdsstaten.

Vi har en plan!


I en kommentar i Nordlys etterlyser Tone Angell Jensen en plan fra de som går til valg på en mer offensiv miljøpolitikk, og jeg vil starte med å si at du kan ta det helt med ro; i SV har vi en plan.

Vi har allerede funnet mer fossile ressurser enn vi tåler å hente ut, og konsekvensene er store. FNs klimapanel har slått kode rød, og det er ingenting å kimse av. Jeg går ikke rundt på en daglig basis og er livredd, sånn som du beskriver, men kjenner på at vi har et stort ansvar å bære for fremtidens generasjoner.

Vi ser rask omstilling til fornybare energiformer andre steder i verden, mens vi henger i bakevja. Tempoet på leting og investering i olje- og gassindustrien gjør det vanskeligere å få nok folk, kompetanse og kapital til annen industri.

Vi mener at overgangen til en utslippsfri og miljøvennlig økonomi som skal sikre trygge arbeidsplasser må skje på en planmessig måte. Det er også viktig å huske på at vi i over 50 år har eksportert olje og gass, og på den måten bidratt til enorme globale klimagassutslipp. Derfor mener vi at nasjonen vår har et spesielt stort ansvar for både å kutte egne utslipp i Norge samtidig som vi skal bidra til internasjonale utslippskutt.

Vår plan spiller seg ut fra den internasjonale green new deal-bevegelsen og er en gjennomarbeidet plan som er omsatt til norske forhold og premisser. Planen vår heter rettferdig grønt skifte og skal kutte utslipp, bygge opp nye grønne næringer, dele godene og redusere forskjellene i samfunnet.

Det er vår førstekandidat Torgeir Knag Fylkesnes som har stått i bresjen for planen som har vært under arbeid i SV i flere år. Vi må tørre å tenke stort når vi skal omstille oss fra olja til grønne næringer, og vår plan er ambisiøs.

Vi er enige i en ting, du og jeg. At omstilling tar tid. Det har vår plan tatt høyde for. Og vi har ikke sagt at alt skal stenges i morgen eller i går. Jeg bruker å forklare vår plan på denne måten: se for deg en clutch på en bil med manuelt gir. Vi vil trappe ned olja og satse på grønn industri på samme måte som gasspedalen må møte clutchpedalen. Vi øker de grønne tiltakene i samme hastighet som vi trapper ned olja. På den måten kan vi unngå arbeidsledighet og sikre at kompetansen som allerede er i oljenæringen kan brukes i grønn industri.

Planen vår inneholder konkrete tiltak som gjør at vi vrir virkemidler i en grønn retning, stiller grønne krav i utdanning, støtteordninger og anbud samtidig som vi vil bygge ny industri innenfor flytende havvind, batteri, hydrogen, grønn skipsfart, karbonfangst-og lagring og bioindustri. Skattesystemet er sentralt i rettferdig grønt skifte, og skal selvfølgelig fordeles fra de som har mest til de som har minst.

Jeg tilhører en generasjon som har nytt godt av oljepengene, og er takknemlig for det. Men jeg har også tenkt mye på hvordan landet vårt hadde sett ut i dag dersom vi hadde behandlet «det sorte gullet» på samme måte som vi i dag lemfeldig behandler oppdrettsnæringa. Da hadde det ikke vært mye igjen til generasjonene etter. Det er her vår politikk skiller seg fra alternativene. Vi må stille strengere miljøkrav til blant annet oppdrettsnæringen og sikre at godene som høstes av våre naturressurser kommer befolkningen til gode. På den måten får vi mer penger til grønn omstilling- til tross for at noen smålige økonomisk bemidlede mennesker flytter pengene sine til skatteparadis.

Det grønne skiftet er ikke gjort på 1-2-3, og krever en langsiktig plan. Vi i SV har tatt dette på alvor, og har startet arbeidet med dette lenge før FNs klimarapport ble offentliggjort. For de som er spesielt interesserte kan jeg henvise til SVs plan for et rettferdig grønt skifte som ligger i sin helhet på våre nettsider.

Det er tre hovedfaktorer som vil hjelpe oss ut av den fossile tidsalderen til den grønne framtida; vi må først sørge for å kutte utslipp. Dernest må vi bygge ny grønn industri. Samtidig må vi sørge for å dele fordelene dette vil gi. Kutte, bygge og dele. Det er mantraet vårt.

Så kan vi berolige både Nordlys og alle andre som tror at vi skal skru igjen oljekrana med én gang vi opplever regjeringsmakt. Det skal vi selvsagt ikke. De som i dag jobber i oljebransjen skal i fremtiden bruke sin kompetanse i de grønne næringene. Da må man prioritere tiltak i praktisk politikk og i statsbudsjett slik at dette skiftet kan skje så raskt som mulig. Med SV i regjering vil det grønne skiftet få fremdrift, og vi vil samtidig sikre at fordelingen av godene med de grønne næringene vil skje på en rettferdig måte!

Hvor ble det av Nord-Norgebanen i NTP?

«Historisk satsing på samferdsel i Nord-Norge» kunne vi lese at Knut Arild Hareide (KrF) og Odd Emil Ingebrigtsen (H) skrev i avisene nylig. Regjeringskameratene fornekter seg ikke.

I et desperat forsøk på å overbevise velgerne om at Nord-Norge endelig ble satset på (etter 8 år med borgerlig regjering) ramser de opp prosjektene de skal prioritere langs nordnorske veier. De unnlater å nevne det vi aller mest ønsker her nord, nemlig toget.

De to viktigste samferdsselssatsingene som betyr mest for hele Nord-Norge er opprusting av fylkesveier og Nord-Norgebanen. At regjeringen gir mer penger til fylkesveier nå enn tidligere endrer ikke på det faktum at de har nedprioritert fylkesveinettet i nord i åtte år for å få råd til store samferdselssatsinger på Øst- og Vestlandet.

Høyre og KrF glemmer av at Nord-Norge strekker seg lengre enn Nordland fylke og avslutter innlegget sitt med å skrive at de blant annet satser på jernbane. Men den virkelige satsingen er ikke prioritert i regjeringens forslag til NTP.

Man kan ikke ta regjeringens forslag til nasjonal transportplan på alvor så lenge Nord-Norgebanen ikke er et prioritert tiltak. At regjeringen nok en gang viser at de heller vil prioritere motorveier i sør framfor tog i nord er ingenting å slå seg på brystet for. At ministrene fra regjeringen kaller Nord-Norgesatsingen i NTP for historisk er pinlig. Den er i beste fall en historisk skuffelse.

SV vil at jernbanen skal binde Norge sammen og gjøre tog til det beste valget både for passasjerer og godstransport. Det er på tide at vi i Troms og Finnmark også får være en del av togeventyret.
I fjor la vi frem forslag om å gjøre et prinsippvedtak i Stortinget der man forplikter seg til å bygge jernbanen videre nordover. Flertallet ønsket ikke å støtte forslaget, men ville heller kjempe for at Nord-Norgebanen skulle komme inn i NTP. Nå er NTP lagt frem uten at det var plass til Nord-Norgebanen denne gangen heller. SV vil fortsette kampen for Nord-Norgebanen og vi kommer aldri til å gi oss før drømmen om Nord-Norge på skinner er realisert.

Skapet settes på plass

Siden jeg ikke får anledning til det i morgendagens møte ønsker jeg å redegjøre for min side av saken på denne litt utradisjonelle måten. Obsobs! Langt innlegg, kun for spesielt interesserte B-)

Svaret som Ordføreren gir på spørsmålene som stilles i morgen kommer til å gi et helt annet inntrykk enn det jeg gir dere nå. Det er nemlig en bevisst strategi for å legge saken død. For øvrig var det ikke det første valget Ordføreren hadde for å håndtere denne saken. Noen forventet kanskje at det skulle komme egen sak om dette i kommunestyret, men det skjer ikke. For dette er ikke en sak, og derfor har den ingen god løsning heller. Da løser Ordføreren situasjonen med å få andre til å stille sine egne spørsmål til seg selv som et siste trekk for å ro seg ut av den kompliserte situasjonen han selv har vært med å skape.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne for å forklare denne absurde situasjonen. Det har ikke vært enkelt å skulle bevise at jeg ikke arbeider en plass jeg ikke arbeider når alle “bevisene” sier det motsatte. Så jeg tror jeg begynner der det hele startet.

Etter valget 2015 da kabalen skulle gjøres opp og alle politikerne skulle fordeles til de ulike utvalgene fikk jeg spørsmål om jeg kunne sitte i Kontrollutvalget i denne perioden. Dessverre er ikke det et like attraktivt verv som det kanskje burde vært, med tanke på viktigheten av jobben som gjøres der. Jeg stilte på liste sammen med posisjonen og ble valgt inn i utvalget. På den tiden arbeidet jeg i KOA og hadde gjort det i noen år. Samtidig studerte jeg på Universitetet i Tromsø.
I 2016 fikk jeg tilbud om å studere et semester i utlandet og takket ja til det. Samtidig sa jeg opp stillinga jeg hadde i KOA og søkte permisjon fra alle mine politiske verv i kommunen. Den sommeren skulle jeg jobbe mest mulig for å tjene penger til å studere på Grønland hele høsten. Jeg fikk sommerjobb på min tidligere arbeidsplass DMS Korttidsavdelingen. Jeg forklarte situasjonen til Ordføreren, som mente det ikke var noe problem. Det var sommerferie, jeg hadde fått permisjon fra vervene mine og fikk grønt lys til å ta vakter i kommunen til jeg reiste til Grønland.

Da jeg var ca. halvveis i oppholdet på Grønland begynte jeg å tenke på hvordan jeg skulle livnære meg da jeg kom hjem, og så at kommunen hadde lyst ut flere helgestillinger på DMS IMA/KTA som hjelpepleier. Jeg var kvalifisert for stillingen og tenkte det kunne være en stilling som veldig godt lot seg kombinere med både studier og politikk. Jeg søkte og fikk tilbud om en av stillingene. Jeg takket ja til tilbudet da jeg var i Grønland og var forberedt på å tre ut av vervet i Kontrollutvalget (KU). Da jeg kom hjem og skulle signere på kontrakt fikk jeg beskjed om den stillingen jeg hadde fått var på IMA, en interkommunal avdeling som tar mot pasienter fra Lenvik, Dyrøy, Sørreisa, Torsken, Tranøy og Berg kommuner. Jeg tok i desember dette opp med Ordfører som gav uttrykk for at det ikke kunne være et problem. Jeg informerte lederen av Kontrollutvalget om situasjonen som mente det samme. Dersom det var sånn at jeg måtte velge mellom å ta den jobben eller å sitte i KU, så hadde valget vært veldig enkelt. Jeg hadde valgt jobben foran det tunge vervet som mildt sagt koster mer enn det smaker.

Jeg tok ekstravakter ved avdelingen fra i midten av desember og skrev under kontrakten på deltidsstillingen den 1/1-17.
Det ble et nytt år (2017) og jeg gikk tilbake til mine politiske verv i kommunen. Jeg har aldri lagt skjul på hvor jeg har jobbet, det har vært godt belyst både fra kommunestyrets talerstol i enkeltsaker, via sosiale medier og media generelt. Jeg er blant annet en stor forkjemper for hele faste stillinger i helsesektoren, og jeg mener det har vært godt belyst at jeg har vært en hjelpepleier som selv har jobbet i en sånn ufrivillig deltidsstilling på helsesenteret. I løpet av 2017 jobbet jeg mye. Jeg fikk tilbud om ekstravakter også på OGT dette året og tok noen få vakter der.

Jeg har handlet i god tro om at dette var i orden, og jeg har ikke hatt vonde hensikter med det. Tvert i mot har jeg hele tiden trodd at det var avklart og greit. Det er ikke sånn at det er så attraktivt å sitte i KU at man må “lure” seg til et verv der. Som student som hadde vært flere måneder i utlandet uten inntekt var det også viktig for meg å stable meg på beina økonomisk igjen. Derfor tok jeg de vaktene jeg kunne få og sa sjelden nei til ekstravakter. Jeg føler jeg har stilt opp og gjort en solid innsats på avdelingene jeg har vært på. Det kommer jeg aldri til å beklage.

Helsekjøpssaken kom opp i KU i 2017. Det har vært og er en veldig krevende sak for kommunen. I den saken har jeg vært opptatt av å være ryddig og redelig, sånn som resten av KU har. Likevel har jeg hatt en litt annen rolle enn de andre i KU fordi jeg også er gruppeleder og kommunestyrerepresentant. I kommunestyret har jeg vært tydelig, både om hva jeg synes om måten kommunen har håndtert saken før, under og etter den kom opp. Jeg har skrevet leserinnlegg i lokalavisa og på bloggen min for å belyse mitt standpunkt i en viktig sak for kommunen og våre innbyggere. Jeg har sagt ifra. Vært tydelig på at jeg ikke synes noe om at kommunen nærmest gikk i krig mot ei avis, at man går til søksmål mot tidligere ansatte, at man kun ønsker å ivareta én eneste ansatt i kommunen i disse prosessene, at Ordføreren snakker ned kontrollorganet sitt og at jeg ikke synes saken har blitt tatt på alvor av de som skal være med på å skape ei forandring.

Vi gikk inn i et nytt år (2018), og jeg var snart ferdig barnevernspedagog. Jeg søkte nye utfordringer som var mer innenfor mitt nye arbeidsfelt og sa derfor opp stillingen på DMS IMA 22/02-18. Uka etter fikk jeg en mail fra Anders Hanssen i Slåttebakken Helse. Dette var like etter at tidligere Rådmann hadde gått av som styreleder i Slåttebakken Helse.
I brevet ble det stilt spørsmålstegn rundt mine roller siden jeg var ansatt i Lenvik kommune og satt i KU. I svaret jeg gav forklarte jeg hvordan jeg så på det, og hvordan det nå var. Jeg redegjorde for hvordan saken var fra min side, samt informerte om at jeg nettopp hadde sagt opp og var på tur ut. Jeg valgte selv å sende dette svaret både til lokalmedia og til Ordføreren for at de skulle bli belyst om saken. Nok en gang var jeg opptatt av åpenhet. Og jeg følte ikke at jeg hadde gjort noe galt, derfor så jeg heller ikke noe problem at dette kom opp. Dessuten så jeg på dette som en konstruert problemstilling. Det hadde aldri vært et problem før nå, etter at jeg hadde ytret meg kritisk til kommunens behandling av helsekjøpssaken. Jeg så- og ser enda på dette som et forsøk på å skyve fokus fra det saken handler om, og til noe helt annet, samt å så tvil om intensjonene til et av kommunens kontrollutvalgsmedlem.

Jeg gjorde en avtale med min daværende fagleder om at jeg fikk 1 mnd mindre oppsigelsestid enn hva som er vanlig, fordi jeg allerede hadde begynt i drømmejobben på asylmottak for enslig mindreårige flyktninger. De ekstravaktene jeg var satt opp på før jeg sa opp tok jeg, og jeg hadde min siste vakt i stillinga siste helga i april. Etter det har jeg ikke tatt en eneste vakt verken på IMA eller KTA. Jeg har tatt 7 ekstravakter på OGT etter at jeg sluttet i den faste stillinga mi på IMA.
Jeg har hele tiden tenkt at OGT var under UNN. Det står opplyst på kommunens hjemmesider, det står i utlysningstekster fra kommunen og ettersom det på den avdelingen bruker UNN sine rapport- og fagsystemer så var jeg hele tiden overbevist om at det umulig kunne være noe problem at jeg tok vakter der, og spesielt siden jeg forstod at det ikke var et problem at jeg jobbet på IMA. Siste vakt på OGT tok jeg 16/9. Da hadde jeg sluttet på asylmottaket fordi det skulle legges ned, og jeg begynte i ny jobb som barnevernspedagog i en nærliggende kommune 17/9. Jeg tok vaktene fordi jeg hadde ferie og mulighet til å bidra, og det angrer jeg ingenting på.

I forbindelse med at tidligere Rådmann ba om innsyn på mine «gjeldende arbeidsavtaler (inkl ekstravaktavtaler) og siste lønnsutbetaling» kom denne saken opp igjen. Jeg trodde ikke jeg hadde noe å «frykte» fordi jeg visste at jeg ikke hadde noen gjeldende avtaler med kommunen. Når jeg så i postjournal at den som hadde fått ansvar for innsynet var en saksbehandler som både arbeider sammen med tidligere Rådmann, er venn med henne og som nylig hadde nominert henne til fylkestingslista til Arbeiderpartiet i Troms, fikk jeg en dårlig følelse. Jeg var også usikker på hva som er lov til å gi av personopplysninger i innsyn og sendte derfor mail til Rådmannen for både å opplyse om innsynet, informere om habilitetsutfordringene jeg så og for å høre hvordan de vurderte innsynet. Jeg mottok senere et notat fra kommuneadvokaten. De så ingen problemer med det som var spurt om i innsynet og hadde gitt beskjed til saksbehandleren at hun kunne sende ut det som var spurt om. Helt greit for meg, jeg hadde ingenting å skjule. Jeg oppfordret til å behandle sensitiv informasjon med forsiktighet, men jeg opplevde ikke at de tok den oppfordringen.

Jeg ba om innsyn på hva som var utlevert av informasjon til meg. Dette mottok jeg etter fristen for svar, noe som åpenbart er et brudd på offentleglova. Da jeg endelig fikk svar på mitt innsyn (innsyn på innsynet om du vil) fikk jeg sjokk. Da hadde kommunen levert ut mine TIDLIGERE avtaler, både den faste lillestillinga jeg hadde hatt, 3 ekstravaktavtaler fra 2017 og 3 usignerte ekstravaktavtaler som gjelder ut dette året (som jeg aldri har sett eller signert). Regelen er at man skal skrive under slike hvert år -og at de gjelder ut kalenderåret. Jeg ble skremt av hva som var blitt sendt ut, og hvis «hvermansen» går inn på postjournal kan disse få veldig feil inntrykk av hva som er min arbeidssituasjon i dag. Det står ingen plasser på dokumentasjonen at jeg har sagt opp den lillestillinga, og ettersom det var bedt om gjeldende arbeidsavtaler så er det langt over grensa og sende ut tidligere avtaler. Det er både drøyt og misvisende å sende ut disse dokumentene, og hvis man ser det i sammenheng med det som er bedt om så ser det jo ut som jeg i dag arbeider 3 plasser, både ekstra og fast på DMS. Det stiller meg i et dårlig lys, i alle fall når man tar det ut av kontekst sånn som det gjøres i denne saken. Og det stemmer jo overhodet ikke. Greit at jeg er full av giv, men jeg er ikke en superkvinne. Jeg har én jobb. 100% stilling i en helt annen kommune, og det er nok.

I samtaler med Ordføreren etter denne saken «eksploderte» i media og det nevnes at jeg “kan bli sparket” fra KU har Ordfører flere ganger gjentatt «man kan ikke jobbe verken 1 eller 100% i kommunen hvis man skal sitte i kontrollutvalget». Det er greit, og jeg understreker nok en gang at jeg jobber verken 1 eller 100% i kommunen. Jeg har oppfattet denne saken som oppe og avklart for flere måneder siden, men det er den tydeligvis ikke. Hvis Ordfører, i likhet med Rådmannen, mener at det er «ulovlige forhold» å ta ekstravakter ved OGT så kan jeg opplyse om at jeg ikke lengre gjør det. Hvis fakta skulle ha noe som helst betydning i saken.

Så til Rådmannens håndtering av dette. I KU-møte 18/10 var saken om innsynet fra tidligere Rådmann oppe. Jeg var følgelig inhabil i diskusjonen, men jeg understreker at det ikke var noe «usikkerhet» rundt mine arbeidsforhold i dette møtet. Det var ikke mitt inntrykk. Hvis det er inntrykket til Rådmannen, så forteller det meg at de har helt feil fokus i denne saken. Sånn som jeg observerte saken så hadde ikke Rådmannen gjort seg noen tanker om hva tidligere Rådmann skulle med informasjonen, og de beklaget heller ikke feilene som var gjort i forhold til hva som var utlevert. Er vel litt for mye å forlange en beklagelse når feil er blitt gjort. At Rådmannen går ut fra det møtet med en usikkerhet rundt mine roller, etter jeg tydelig har understrekt hva faktum er, får være opp til dem. Jeg har ingen tillit til Rådmannen når jeg ser hvordan dette har blitt behandlet.

Notatet fra Rådmannen etter KU-møtet er slående. De konstaterer med at jeg er ansatt i Lenvik kommune. Det er jeg ikke. Og hvis jeg er det, så skulle jeg gjerne sagt opp, men jeg visste verken til hvem eller hva jeg skulle sagt opp. Som tidligere nevnt har jeg ikke skrevet under noen kontrakter for 2018, så selv om Rådmannen mener de ekstravaktavtalene er gyldige selv om de ikke er underskrevet, så er jeg uenig i det. Jeg ba ordføreren i brev 5.november om en tilbakemelding på hvem og hvordan jeg skulle si opp disse påståtte stillingene hen. Dagen etter sendte jeg brev til postmottak, for ordens skyld, og meddelte at jeg ønsket å si opp alle kontrakter som gjelder arbeidsforhold i Lenvik Kommune, både signerte og usignerte kontrakter, kontrakter jeg tidligere har sagt opp, kontrakter som ikke gjelder lengre og eventuelle andre påståtte kontrakter på arbeidsforhold mellom meg og Lenvik kommune.
Med andre ord en oppsigelse på stillinger jeg ikke vedkjenner meg. Dette blir i morgen i Ordførerens svar, brukt mot meg som et bevis på at jeg har jobbet i Lenvik Kommune frem til 05/11. Det har jeg altså ikke. Jeg har heller ikke fått noe tilbakemelding på “oppsigelsen” på stillingene jeg mener jeg ikke har hatt. Aner ikke engang hvor lang oppsigelsestid jeg evnt har. 5/11 kommer til å bli nevnt gjentatte ganger fra Ordførerens munn i morgen. Mulig han tenker at den oppsigelsen beviser at kommunen har rett og jeg har feil. Jeg mener det motsatte, og er glad jeg sendte det brevet til postmottak, ellers hadde vel Ordføreren “konkludert” med at jeg fortsatt var ansatt i kommunen i dag.

Og dersom jeg hadde vært ansatt i Lenvik kommune burde det vel strengt tatt vært opprettet en personalsak angående dette for lenge siden. I stedet for går Rådmannen til offentlig sak mot meg gjennom postjournal og media. Hvis dette er representativt for hvordan man behandler de man anser som ansatte i Lenvik Kommune, så blir jeg svært bekymret. Og så vidt jeg forstår er ingen av varslerne i Helsekjøpssaken lengre i stillingene de hadde før saken kom opp. Det forteller meg at det ikke er mulig å si ifra om kritikkverdige forhold i Lenvik kommune uten at det får konsekvenser. Det er også en helt forkastelig personalpolitikk som ikke hører hjemme noen plass.

I utredninga til Rådmannen går man ut med netto utbetalinger jeg har hatt fra kommunen de siste tre år. I media velger Rådmannen å gå ut med brutto utbetalinger. Det får det til å se ut som at jeg har jobbet 200% for kommunen siden saksdokumentet ble laga i slutten av oktober og nyheita nådde media i begynnelsen av november. Det tas helt ut av sammenheng, og Rådmannen velger å kaste ut et tall uten å forklare leserne hvor mye som kommer fra den allerede avklarte situasjonen rundt mine arbeidsforhold og hvor mye som gjelder etter at jeg sluttet i den lille stillingen.
Det er altså mine 7 ekstravakter på OGT som er det jeg forstår som er hovedproblemet her og grunnen til “usikkerheten” til Rådmannen. Da bør man kanskje informere folk om akkurat det, og ikke slenge ut et tall for deretter å la det være opp til leserne å gjette seg til hva som er tilfellet. Det blir tatt helt ut av sammenheng og blåst opp over alle proposjoner.

Jeg reagerer også på måten Rådmannen ordlegger seg i sitt svar til lokalavisa «Jeg har intet behov for å gå inn i denne type diskusjoner i media. Vedkommede har til og med siste utbetaling i oktober 2018. Brutto lønn på 107 000,- fra Lenvik kommune dette året. Utover dette har Rådmannen ingen kommentar og viser til dokumentasjon oversendt til Ordfører».
Her sier man altså at man ikke har noe behov for å gå inn i denne diskusjonen, for så å gjøre nettopp det. I tillegg lar Rådmannen kommuneadvokat Bjørn Stefanussen prosedere saken i samme artikkel ved å si til Folkebladet at han har konkludert med «at Gregussen fortsatt er ansatt i Lenvik Kommune da hun fortsatt tar vakter ved OGT». Noe jeg altså ikke gjør eller gjorde da saken stod på trykk 2/11.
Denne måten å opptre på i media viser at Rådmannen taler med to tunger, noe han har gjort helt siden han ble tilsatt som Rådmann i 2017. Å håndtere media på denne måten har blant annet ført til at Rådmannen har sett seg nødt til å legge seg flat for kommunestyret flere ganger. Det er åpenbart ingen kontroll på hva verken Rådmannen eller flere andre i staben uttaler til media.

Jeg har hele tiden trodd at det er Kontrollutvalget som skal kontrollere kommunen, og ikke at det var kommunen som skulle kontrollere Kontrollutvalget. Jeg er mildt sagt skeptisk til hva man bruker ressursene sine på i en ellers anstrengt situasjon for kommunen. Og det er ikke første gangen jeg mener det. Som tidligere nevnt synes jeg for eksempel ingenting om at man har gått til rettslige skritt for å få hentet ut dokumenter fra en tidligere ansatt. Dokumenter som allerede var levert til Kontrollutvalget.

Dette er ikke første gangen Rådmannen har hatt et usaklig personfokus. Heller ikke mot meg personlig. I en artikkel i Kommunal Rapport tidligere i år ønsket ikke kommunen å uttale seg i saken det ble skrevet om, forutenom å opplyse om mine personlige forhold og hvem jeg er gift med. Jeg har fått nok av det ensidige fokuset fra Rådmannen på å snakke person i stedet for sak. Man tar mannen i stedet for ballen, og det synes jeg ingenting om.

I kommuneloven står det at man ikke skal være ansatt i kommunen man sitter i kontrollutvalget til. Det er først og fremst for at man ikke skal havne i habilitetsutfordringer og for eksempel forfordele arbeidsgiveren sin. Det er det ingen som kan anklage meg for å ha gjort i KU. Vedtakene i Kontrollutvalget har også vært enstemmige, og min enkeltstemme har ikke avgjort noe verken den ene eller den andre veien. Ansvaret til habilitet er medlemmets ansvar. Det ansvaret føler jeg at jeg har tatt med å informere både Ordfører, kontrollutvalg og kommunestyret om mine arbeidsforhold. De 7 ekstravaktene jeg har tatt på OGT etter sist gang denne saken var oppe tidligere i år kan jeg gjøre lite med nå.

Jeg er ikke ansatt i kommunen. Dersom det ønskes nyvalg av kontrollutvalget ønsker jeg det hjertelig velkommen. Jeg føler at det som har kommet ut av dette dramaet er at innbyggerne er ytterligere forvirret over hva i alle dager det er som foregår i kommunen vår, samt at jeg er blitt sint og gir en god faen i politisk korrekthet. Og det er kanskje ikke det verste utfallet.

Ordføreren ønsker å sende sitt svar i morgen til Kontrollutvalget for å gjøre mest mulig ut av denne saken. En siste finish på et ellers dårlig håndverk. Det vanlige når det stilles spørsmål til Ordfører fra folkevalgte er at han svarer på det også er det over. Jeg skulle ønske Ordfører og Rådmann var like nøye i viktige saker som Kontrollutvalget har undersøkt og lagt frem for kommunen, som de har vist seg å være i saker som omhandler personer som gir motstand til den etablerte ukulturen i kommunen. Men det er vel litt for mye å be om.

#Kontrollutvalg #Kontrollogtilsyn #Lokalpolitikk #Drittsak #Personalpolitikk #LenKom #Savethedramaforyomama #Larmegikkeskremme

Det er for dårlig

En eneste kvinne skal være med å bygge nye Senja kommune. Det er bare å gratulere. Jeg forventer stor-resultat når mennene har samlet seg rundt bordet og diskutert.

Denne uka ble delprosjektledelsen i Senja2020 lagt frem, og den var mildt sagt skuffende. I 4 kommuner fantes det altså bare vilje til å plassere en kvinne til å lede en av 12 delprosjekter. Rimelig fantastisk at ingen har sett hvor hull i hodet det egentlig er. I 2018. I et land som liksom skal være likestilt. Jeg tar av meg hatten.

Jeg mener at prosjektet har fått en elendig start med det gubbeveldet som er satt til å styre delprosjektene, og jeg håper at fellesnemnda (som også dessverre består av flest menn) tar grep og ordner opp i fadesen. For sånn her kan vi bare ikke ha det. Det er allerede en forgubbing av politikken, og jeg hadde håpet at den nye kommunen skulle bli litt bedre og skape litt mer framtidstro enn det den har gjort så langt.

Prosjektlederen legger seg flat og skjønner kritikken som kommer når det kommer til alder og kjønnssammensetning av delprosjektledelsen. Det er veldig bra, og det eneste riktige å gjøre. Han sier også at han skal ha mer fokus på kjønnssammensetning fremover i prosjektet. Likevel holder det ikke mål. For det hjelper lite å si at man skal ha kvinneperspektivene godt plassert i frontallappen når man tar avgjørelsene for Senja2020, dersom det ikke vises at kvinnene er med. Det er heller ikke prosjektlederen som har bestemt hvem som skal sitte i delprosjektledelsen. Sånn som jeg forstår det har fellesnemnda vedtatt hvem som skal være med også har delprosjektene konstituert seg selv. Dette viser vel at det var mindre klokt. For når man samles i et rom med ei gruppe som skal samarbeide og man skal bestemme hvem som skal være leder for gruppa, så skjer det klassiske; menn blir valgt. Vi får ingen helhet eller balanse blant lederne. Og mange sitter igjen med en følelse av at menn nok en gang har bestemt at kvinner ikke er gode nok til å være ledere.

En annen ting som bør diskuteres er eierskapsfølelsen vi innbyggere får til prosjektet. Jeg føler ikke at delprosjektledelsen representerer meg på noe måte. Men det er jo sånt som jeg som kvinne er så flink til, å føle ting.
 
Når Lenvik er så overrepresentert i delprosjektledelsen så føler jeg, som Lenvik-innbygger, at myten om at “Lenvik vil spise opp Senja-kommunene” bare opprettholdes og forsterkes. For det kan vel ikke være sånn at det ikke finnes dyktige folk som har kunnskap å bidra med fra distriktet. Ingenting vondt mot de som er valgt, men noen ganger kan det kanskje være greit å vike litt, sånn for syns skyld. Jeg tror ikke resultatene hadde blitt dårligere av den grunn, også tror jeg at mange kanskje hadde følt at det ble litt mer demokratisk på den måten. Lenvik må være ekstra forsiktig i Senja2020-prosjektet. Vi bør bidra med det vi kan, men vi bør også gi plass til de som kommer fra de mindre kommunene. Det skulle ellers bare mangle. Det er mange der ute som føler seg overkjørt av denne prosessen, og jeg tror ikke dette var med på å gjøre noen ting bedre, snarere tvert imot. De som aldri ble lyttet til i sammenslåingsprosessen har fortsatt en stemme, og den bør lyttes til.

Og jeg skjønner ikke hvor ungdommene er blitt av. Jeg vet at det finnes engasjerte ungdommer i alle 4 kommunene. Det hadde vært så kult dersom noen av de kunne lede et delprosjekt! Da hadde jeg smilt fra øre til øre og følt at prosjektene hadde ivaretatt deres stemme også. Men nytenking har jeg foreløpig sett lite til i Senja2020. Vi trenger noen som kan gå ut av boksen og være litt kontroversiell. En ungdom med guts og store framtidsvisjoner.

En god kommune kan ikke bygges hvis over halve befolkninga ikke er representert. En god kommune blir ikke til med bare godt voksne menn. Den kan ikke bygges av hvite menn som pusher 50, den bør bygges av unge, av eldre, av framtida, av kvinner, av menn, av minoriteter og av folk som har andre perspektiver. En god delprosjektledelse hadde vært representativ for hva slags befolkning vi har i framtidige Senja. Den burde ikke blitt brukt som et slags utstillingsvindu for det vi allerede har nok av, og med folk som jeg bare regner med har nok å arbeide med i sine vanlige jobber.

Det er fortsatt ikke for sent å snu. Fellesnemnda bør ta lærdom av denne ukas debatt om delprosjektledelsen. Det legges merke til av folk også utenfor våre fire kommuner, og det ser ikke bra ut.

Den lille kvinnehjernen min ønsker alle en fortsatt fin søndag!

#Politikk #Kommunesammenslåing #Senja2020 #Framtid #Gubbevelde #Nykommune #Lenvik #Lenkom #Samfunn #Likestilling

Legger man til rette for stalking når man er på sosiale medier?

I går leste jeg en kjempeinteressant artikkel i VG om stalking. Artikkelen baserte seg på fakta og statistikk, samt to historier fra virkeligheten. Jeg synes det er viktig å sette fokus på temaet fordi jeg tror at det kommer mer og mer i tida framover. Med så mye informasjon så lett tilgjengelig kan man si at det nesten er lagt til rette for at uvedkommede skal få unødvendig mye informasjon om de som forfølges.

Stalking/forfølging er en sykelig og tvangsmessig opptatthet eller besatthet av en annen person og innebærer at denne andre personen blir forfulgt og utsatt for uønsket oppmerksomhet og annen plagsom atferd. Person som forfølger folk kalles for en stalker eller en plageånd.

I Norge har vi ikke en stalker-lov, den eneste beskyttelsen de som forfølges har i form av lovverket er besøks-og kontaktforbud. Politiet kan ikke hjelpe til dersom den som forfølger ikke har gjort noe ulovlig under forfølgelsen.
Det betyr egentlig at de som er stalkere nesten har loven på sin side. De kan følge etter, dukke opp på døra til de som blir forfulgt, følge etter de i bil, besøke de på arbeidsplassen deres og rett og slett komme unna med utrolig mye ubehagelig atferd.
Jeg kjente det grøssa i hele kroppen da jeg leste artikkelen og jeg aner ikke hva man skal gjøre for å komme i bukt med slik atferd.

Basert på statistikk finnes det i hovedsak 3 grupper forfølgere.
1. De kjærlighetsbesatte. Personer som ikke kjenner offeret fra før, men ønsker sterkt å oppnå kontakt. Følger etter, sender brev, ringer og/eller overvåker den forfulgte bare for å være i nærheten og ha kontroll.
2. De erotomane. De som er overbeviste om at offeret er forelsket i forfølgeren og at følelsene er gjensidige. Unnskylder ofte avvisning med at følelsene “bekjempes” fordi de er så sterke. Denne gruppa er ofte besatt av kjendiser, politikere eller personer med høy status.
3. De “vanlig” besatte. Ofte ekskjærester fra offeret eller tidligere venner. Denne gruppa er mer som folk flest, har ikke nødvendigvis en psykisk lidelse og kan være godt veltilpasset. De kan ofte ta kontakt lenge etter et kjærlighetsbrudd og kan ofte være beruset når de tar kontakt. 
(info fra VG, stalking.no og loveisrespect.org)

I 2014 tror jeg stalking er mer vanligere enn før. Vi legger såpass mye informasjon ut av oss selv på sosiale medier at vi nærmest legger til rette for at folk skal kunne følge med på oss. Vi blogger, har Facebook, twitter, instagram, vine osv. Alt vi skriver, de vi ringer til og de vi kommuniserer med kan spores opp til hvor vi er. Bilder vi hashtagger på instagram kan vise hvor i landet vi er. Mulighetene for “spesielt interesserte” å finne ut informasjon om oss er mange. Er det dermed sagt at folk bare kan bruke denne informasjonen ukritisk? Noe av det teiteste og mest umodne jeg vet om er når voksne folk setter seg ned og skroller gjennom facebooksiden til folk de vil baktale. Finn dere noe annet å snakk om? Løs verdensproblemer i stedet for å bli en stalker.

Jeg er sinnsykt lei av å la meg begrenses. Da jeg leste artikkelen så jeg at de som var blitt utsatt for stalking hadde fått beskjed om å “ikke gå alene”. TYPISK. I 2014 skulle jeg ønske at alle var tøffe nok til å gå alene og at de som ødela tryggheten for mange kunne få seg noe bedre å gjøre. Samle på frimerker elns.

Hjemme hos oss har vi blitt flinkere til å tenke oss om. Vi er bedre til å begrense informasjonen vi legger ut om oss selv på nett. Vi skriver sjelden hvor vi befinner oss og vi har slått av stedstjenester på sosiale medier. Vi verdsetter mer å få være i fred nå enn vi gjorde før. Jeg skriver som oftest om steder jeg har vært på etter jeg har kommet hjem.
Det er viktig å si ifra dersom man blir forfulgt. Jeg synes ikke det er greit at personer krenker privatsfæren min. Men hva skal man gjøre? Man kan ikke la seg begrense såpass at man ikke er på sosiale medier fordi noen har syke grunner til å følge med?

En venninne av meg sa nylig at “vi har jo egentlig bare Facebook fordi vi er nysgjerrige på hva folk driver på med”. Stemmer det? Er det sånn at man blir venner med folk på nett for å ha kontroll og for å følge med? Hvis flertallet av de som er på sosiale medier gjør det for å kontrollere andre kjenner jeg at jeg blir skremt. Hallo i luken. La folk være i fred!
I fare for å høres ut som en dinosaurus; Sosiale medier og internett er ikke utelukkende positivt for samfunnet.

#Stalkmuch #Stalking2014 #Hatersgonnahate 

Slik unngår du VM!

Flere enn meg som er dritlei av VM? På TV, i avisene, på Facebook, Twitter, blogg, på folks lepper og overalt?
Ikke bare er VM i Brasil en skandale når det kommer til det politiske, det tar jo heller aldri slutt. Her er mine beste tips for å unngå VM!

1. Lukk øynene.
2. Lukk ørene.
3. Slå av telefonen.
4. Ikke se på nyhetene.
5. Dersom personen du bor sammen med ønsker å se VM på TV, forlat rommet.
6. Bruk tid på deg selv. Hopp i badekaret, gå deg en tur til fjells, vær sammen med venner som har felles interesse som deg (altså ikke VM)
7. Gå på jobb. Dersom kollegene dine snakker om VM, finn deg en ny jobb.
8. Hvis kjæresten din velger VM framfor deg finnes det bare en ting som funker. Kle av deg alle klærne. Dersom han fortsatt velger VM, kler du på deg klærne, forlater han og snur deg aldri tilbake.
 
#VM #Lei #Jobbemasse #Lukkeøyan  

OL-LOL


OL er LOL og bortkasta penger. Få tilbake Cæsar. Det må ikke være noen sin skyld at jentene ikke vant idag. Jeg synes smørefolka får for lite oppmerksomhet! Thumbs up for arbeiderne!

Ei uke med OL er over og jeg er allerede lei. Egentlig var jeg lei fra før det starta på grunn av hele homoopplegget. Jeg har aldri likt å sett på OL. Ikke fordi jeg har noe imot sport generelt eller fordi det ofte er langvarig og kjedelig, det bare gir meg ingenting. Jeg får ingenting utav det. Derfor var det kanskje likegreit å ha en politisk grunn til å boikotte OL for første gang. Generelt sett er jeg imot OL fordi det er så latterlig dyrt og enorm dårlig prioritering av verdens penger. Jeg skjønner ikke hvorfor det er sånn at de milliardene som går til OL-arrangering hvert fjerne år ikke går til å avskaffe fattigdom, for eksempel. Det er liksom ikke viktig nok. Det gir ikke god nok underholdning. Det blir ingen tapere.

Jeg har selvfølgelig fått med meg at broren til hun ene skijenta gikk bort dagen før åpninga av OL. Det er alltid trist når folk går bort, og jeg skjønner godt at de valgte å gå med sørgebånd for å vise respekt for det. Det har tydligvis ikke falt helt i smak hos en fyr som er leder for et forbund. Som dere skjønner har jeg lite eller ingenting peiling på OL.
Det har vært vanskelig å boikotte OL i år. Ikke fordi jeg føler en trang til å se på OL, men fordi OL stortsett er der jeg er. Jeg har vært så (u)heldig å ha arbeidshelg denne OL-helga, og har naturligvis blitt dratt inn i OL-verden. Litt ufrivillig. Jeg kunne jo selvfølgelig ha valgt å lukket øynene, men med den jobben jeg har blir det liksom litt for dumt. Boikotten er offisielt avsluttet og det jeg har fått med meg fra idag har ikke vært imponerende. Jeg har sett litt på skøyter, litt på ishockey, på skigåing (jeg aner ikke forskjellen på de ulike typene skirenn som arrangeres, men skjønner at det både er folk som går ilag, folk som går alene og ulike distanser osv) og nå til sist så jeg på hopp. Det har vært mye diskutert rundt kommentatorene til TV2 og ikke minst reklamepausene. Jeg har ingen formening om det. Selv om mange i partiet mitt engasjerer seg stort for å fjerne reklamene i TV2 av grunner jeg absolutt støtter, så betyr det veldig lite for meg. Jeg bruker mitt engasjement på andre saker nå for tida.
Kommentatorene hørtes for meg likens ut som alle andre sportskommentatorer. Stemmene var likens og engasjementet var likebra. Pausene var fin til å gå å hente seg vann i glasset eller på toalettbesøk. Jeg hører aldri hva kommentatorene sier, de er liksom endel av bakgrunnsstøyen på lik linje med kubjellene og hoiinga i løypa, så jeg kan ikke uttale meg om hvor faglig dyktig de var.
Det er noe jeg har bemerka meg veldig i løpet av dagens OL. Det er selvfølgelig snakk om “SMØREKATASTROFEN” til skijentene tidligere idag. Det er ikke en katastrofe at Norge ikke vant. Definisjonen på katastrofe er “omfattende og alvorlig ulykke”. Dette var et uhell. Det er mer tragisk at det er krig i verden og at folk dør av sult hver eneste dag.
Jeg så hele løpet og syntes det var veldig bra. Noen må vinne og noen må tape, men må vi alltid ha noen å skylde på av den grunn? Har vi så store forventninger til skijentene våre at det eneste vi snakker om dersom de ikke vinner er hvordan det kunne gå så galt?
Jeg tror det gikk så “galt” fordi de rett og slett ikke var gode nok i dag. Helt sikkert av mange ulike grunner. Må vi alltid ha noen å skylde på? Jeg registrerer at folka som smører skiene til skiløperne har blitt syndebukkene. For en gangs skyld var det ikke Jens Stoltenberg som ble den store syndebukken blant norsk folkemunne.
Det blir for dumt, spør du meg. I stedet for å “finne ut hva som gikk galt” så kan vi heller hylle alle som er med fordi de er så flinke. Og er det galt å ikke vinne? Noen vinner aldri. Sånn er det jo bare. Sålenge utøverne har gjort sitt beste, så vil det alltid være godt nok i mine øyne. Å bruke energi på å fordele skyld gidder jeg ikke.

Til media

Mindre av dette:


Mer av dette:



😀

Uansett så er det fint å se hvor glad utøverne blir når de presterer godt. Samhold blant folket rundt felles interresser er også ikke å forakte. Kjærleik og glede kan vi få mer av. Det er ikke typisk norsk å være best. Det er typisk nok å ikke godta et tap for det det er. Og kjære TV2; Få tilbake Hotel Cæsar på TVen. Jeg blir så lei meg av at Cæsar alltid nedprioriteres…..

#Heiamedia #Dåkkererar #Fåtilbakehotelcæsar #CæsarframforOL #Sotsji2014 #Prioriteringer #LOL #Ikkeenkatastrofe #Meratviikkevargodnokdennegangen #Heiaverden #Smøring #IkkepeilingpåOL

Av hensyn til

Bent Høie ønsker å begrense tilgangen til abort i Norge, AV HENSYN TIL KVINNENE. Noe som er like ironisk som dette. Ferdigsnakka.



#Helg #Avhensyntil #Ironi #LOL