Obsobs! Langt innlegg (som hver gang denne saken skal skrives om).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg hadde håpet jeg skulle slippe å skrive et eneste ord om denne saken igjen. Men akkurat nå kjennes det rett å være i forkant av en sak som kommer på tampen av det siste som er igjen av hjemkommunen min Lenvik.

Helsekjøpsaken i Lenvik har ridd kommunen som en mare de siste årene. Det har vært vondt fra start til slutt. Alt som har kunnet gå galt i en sånn sak har gått galt, og kommunestyret vedtok enstemmig (og berettiget) alvorlig kritikk til Rådmannen for gjentatte brudd på regler om offentlige anskaffelser, for manglende etterlevelse av regler for avledet habilitet og for gjentatte og alvorlige brudd på anskaffelsesregelverket. Det ble også enstemmig vedtatt at saken skulle politianmeldes.

Anmeldelsen ble henlagt, påklaget og henlagt igjen. Deretter gikk en av tilbyderne til sak mot kommunen. På grunn av foreldelsesfristen vant kommunen saken. Dommen var likevel ikke nådig. Blant annet stod det som jeg tidligere har skrevet; Slåttebakken Helse skulle vært avvist fra konkurransen på grunn av manglende oppfyllelse av konkurransegrunnlaget. De ettersendte “ny pris” på anbudet sitt etter at tilbudsfristen var gått ut, og har på den måten fått konkurransefordel. Kommunen har også hatt en praksis på tilbakedatering av dokumentasjon etter eget forgodtbefinnende. Retten skriver i dommen at det er kritikkverdig å tilbakedatere vedtak. Retten har også vurdert at kommunen ikke hadde saklig grunn til å avlyse konkurransen. De skriver “den begrunnelse kommunen har anført for å avlyse konkurransen fremstår konstruert, og gir Slåttebakken Helse AS et helt avgjørende konkurransefortrinn på bekostning av de øvrige tilbyderne.” Slående dom sånn som jeg leser den. Kun reddet av foreldelsesfristen. Saken er anket.

På forrige kommunestyremøte skjedde det noe som ikke tålte dagens lys. Kvelden før kommunestyremøtet ringte Ordføreren og kalte inn til et gruppeledermøte morgenen etter- 1 time før møtestart i kommunestyresalen. Saken handla om en gunstig sluttpakke til en ansatt. Gruppelederne fikk presentert en “sannhet” i formøtet, mens kommunestyret fikk presentert en annen sannhet i saken som gikk for lukka dører. Et tynt saksfremlegg ble lagt frem samme dag som kommunestyret skulle behandle saken. I møtet ba vi om ytterligere dokumentasjon på det som ble hevdet fra talerstolen. Som folkevalgte har vi rett til innsyn i dokumenter i saker som behandles i det organet vi er valgt til. Når vi ber om å få det, så skal vi få det. Men Ordføreren satte en stopper for det, sammen med flere fra borgerlig side som ønsket å “vite minst mulig”. Det er skremmende nok at Ordføreren valgte å bevisst holde tilbake viktig informasjon, og enda mer skremmende er det at politikere som er valgt til å ta gode veloverveide valg på vegne av kommunen ikke ønsker informasjon om saken de skal vedta. Men de borgerlige fikk det som de ville- mot 3 stemmer. Det er vel nesten unødvendig å påpeke at jeg var en av de 3 som stemte mot. Prinsipielt er jeg mot forskjellsbehandling og mener at man skal ta like godt vare på alle ansatte- uansett om du er nederst på gulvet eller øverst på kommunehuset. Du skal ha de samme rettighetene uansett hva du heter.

4 dager etter sluttavtalen var avklart kom det et innsynskrav fra tidligere rådmann. Et innsynskrav der det ble bedt om dokumentasjon på om Kontrollutvalget hadde behandlet min habilitet i behandlinga av helsekjøpsaken. Bakgrunnen for det var at jeg tidligere har vært ansatt i TBO Helse AS og KOA AS. De som har satt seg inn i helsekjøpsaken vet at både KOA og TBO leverte anbud på både kort-og langtidskontrakten i helsekjøpsaken.

Det skal nevnes at dette ikke er første gang tidligere rådmann ønsker at mine roller skal diskuteres. Jeg lever godt med det, men jeg må si at det dras litt langt. Jeg har aldri lagt skjul på hvor jeg jobber. Det vet tilogmed tidligere rådmann, ettersom det er profilen min på det offentlige sosiale mediet Linked In som er lagt inn som bevis i denne “konspirasjonsteorien”. Man er ikke inhabil i å behandle en sak der tidligere arbeidsgivere nevnes i en rapport, bare for å ha det sagt.

På den ene arbeidsplassen har jeg tatt ekstravakter i et enetiltak, hovedsaklig i helger, ferier og ellers når jeg hadde fri fra mitt hovedarbeid. Jeg har aldri bedt om noe attest fra denne arbeidsgiveren fordi jeg tenkte det var så lite at det nesten ikke betydde noe i det store bildet. Mulig jeg må innhente dokumentasjon nå, men det betyr egentlig ingenting. Det er bare nok en avsporing. Etterhvert fikk jeg fast 100% stilling i det andre firmaet, etter å ha jobbet deltid på et korttidsoppdrag i noen mnd. Jeg hadde nok aldri tatt noen av disse jobbene hvis ikke det var for at jeg jobbet ufrivillig deltid i utgangspunktet. Som kjent er det vanskelig for hjelpepleiere å få full fast stilling, noe jeg ikke fikk før jeg begynte i KOA. Og jeg var ikke i en posisjon til å si nei til en 100% fast stilling siden jeg var i etableringsfasen av livet. Jeg trivdes også i faget, og det var blant annet på grunn av det at jeg utdannet meg til å bli barnevernpedagog.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Prinsipielt er jeg mot privatisering i helse, omsorg-og barnevernsaker, så det har vært veldig lærerrikt å jobbe for begge disse tidligere arbeidsgiverne med det perspektivet. Da tilegner man seg mer kunnskap, noe jeg kun ser på som positivt. Jeg har jobbet nederst på gulvet, som miljøarbeider i enetiltak. Jeg har aldri vært “oppe i systemet” på disse arbeidsplassene, og verken anbudene til denne kontrakten eller omstendighetene rundt har vært drøftet eller snakket om på arbeidsplassene i mitt nærvær. Folk på gulvet legger seg normalt ikke opp i hva de på toppen holder på med rent administrativt, vi er først og fremst der for å arbeide med brukerne. Og så får vi informasjon om anbud som eventuelt er vunnet hvis det angår oss. Ikke de som tapes. Jeg har heller aldri diskutert saken med noen av mine tidligere kolleger etter den kom opp, eller hatt kontakt med noen av mine tidligere sjefer. Jeg føler ikke på noe lojalitetskonflikt ifht disse firmaene. Jeg har aldri tenkt på dem når helsekjøpssaken har vært behandlet. Jeg har tenkt på at tjenestene vi leverer til sårbare mennesker skal være gode nok og at de private firmaene som anskaffer seg lukrative kontrakter med kommunen har fått kontraktene på korrekt måte. Når alt går rett for seg og tjenestene blir levert på en god måte betyr det ingenting for meg hva firmaet heter.

Som tidligere rådmann skriver i innsynskravet var jeg i et arbeidsforhold med TBO da de leverte anbud på kort -og langtidskontrakten. Jeg startet i KOA etterpå. Jeg jobbet ikke på noen av stedene da helsekjøpsaken kom opp i Kontrollutvalget. Jeg vet ikke helt hva det skal bevise. Fakta? At jeg hadde arbeidserfaring fra disse to firmaene da saken kom opp i Kontrollutvalget flere år senere betyr jo ikke at jeg var inhabil til å behandle helsekjøpsaken. Da tilegner man meg kanskje litt vel mye makt og påvirkningskraft opp mot de andre 4 i Kontrollutvalget og de andre 30 i Kommunestyret. Det er også flere i lokalpolitikken i Lenvik som har jobbet for begge disse firmaene, uten at jeg tenker at de ikke er habile i behandling av helsekjøpsaken. For den handler ikke om de andre firmaene. Den handler om kommunen vår.

Like etter innsynskravet kom gikk jeg inn på Linked In bare for å sjekke hva som egentlig stod der. Det er ikke det sosiale mediet jeg henger mest på, for å si det sånn. Joda, en av de siste som hadde vært inne på profilen min var en journalist i Folkebladet. Jeg lukta ugler i mosen lang vei. Og det er kanskje det som er noe av det tristeste med hele denne prosessen; jeg blir ikke lengre overrasket. Av noe.

Så skjedde det noe morsomt nå på mandag! Folkebladet ringte og spurte om jeg kunne stille til intervju om helsekjøpsaken. Selvfølgelig kan jeg det, sa jeg, litt naivt. Jeg hadde nemlig inntrykk av at lokalavisa vår ikke var så interessert i helsekjøpsaken all den tid den har vært på dagsorden. Nå når den går mot slutten kommer interessen sigende.

Da saken først kom opp sakset TF stort sett innholdet fra andre avisers innlegg, og skrev minst mulig om saken. Etterhvert som den har kommet opp gjentatte ganger også i andre media og generelt i samfunnsdebatten, har mitt inntrykk vært at de var lei av saken. Derfor ble jeg positivt overrasket da de ringte på mandag.

Da jeg kom ned til lokalavisa og ble konfrontert med et ensidig fokus på saken fikk jeg et inntrykk av at dette var fortsettelsen på den lenge etterlengta renvaskelsen den tidligere rådmannen så sterkt har ønsket. Det skulle ikke forbause meg om en offentlig beklagelse fra kommunen kan bli en realitet når det skal “settes punktum” i denne saken. Jeg kan på forhånd si at en slik beklagelse kommer jeg aldri, under noen omstendigheter, til å stille meg bak. Og jeg lar meg aldri true til å ta noen avgjørelser, verken politisk eller privat.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I intervjuet fikk jeg spørsmål om hva som har hendt i et konkret kontrollutvalgsmøte, da saken først kom opp under eventuelt på sakslista. Det hadde Folkebladet selvfølgelig alle muligheter til å ha kunnskap om dersom de hadde vist litt interesse for hva som rører seg politikken, men de valgte som vanlig å ikke stille opp på møtet. Det gjorde derimot avisa Kommunal Rapport. De har i ettertid skrevet at det blant annet var på grunn av artiklene de skrev, at saken kom opp. I intervjuet på mandag ble jeg konfrontert med at de fikk slippe inn i møtet.

Alle møtene til Kontrollutvalget er åpne. Vi lukker møtet i saker som unntas offentligheten. I det nevnte møtet var Kommunal Rapport tilstede i deler av møtet, og måtte gå på gangen da møtet ble lukket. Bakgrunnen for at helsekjøpsaken kom opp var fordi kommunerevisor hadde reagert på en stor økning i kjøp av private tjenester fra et konkret firma. Visit Senja AS, et selskap som blant annet holdt på med fotografvirksomhet. Det ble diskutert i Kontrollutvalget, og vi valgte å ta saken videre. Den kom altså ikke opp fordi en avis (som forøvrig dekket saken bedre enn vår egen lokalavis) var ute etter streetcred. Og selvfølgelig var anskaffelsen allerede en snakkis i det politiske miljøet og i lokalsamfunnet for øvrig.

I intervjuet fikk jeg også se dokumenter som viste at Rådmannen erkjente de påpekte feilene i rapporten, og et annet dokument som viste hva kommunen uttalte i forbindelse med rettssaken i september. Personlig har jeg tidligere vært usikker på om Rådmannen har tatt saken på alvor, all den tid man har vært mer opptatt av å sympatisere med de som har gjort feil, i stedet for med de menneskene feilene har gått ut over. Likevel mener jeg ikke at man kan se på de motstridende uttalelsene som noe annet enn et tappert forsøk på å unngå tap i en rettssak med påfølgende økonomiske konsekvenser for kommunen. Og det er vel strengt tatt kommunens interesse å sikre at det ikke forsvinner flere unødvendige millioner ut av kommunekassa enn det allerede har gjort.

Uansett hva som legges frem i gravesaken til Folkebladet i den mye omtalte helsekjøpsaken, så er det noen fakta man ikke kommer unna. Feilene i rapporten er dokumentert og erkjent. Man skal være bra unyansert om man tror at denne konklusjonen kan endres på med den dokumentasjonen jeg er fremlagt nå i ettertid. Kommunen har fått muligheten til å rettvise påstandene som er fremlagt i forvaltningsrevisjonsrapporten, og har ikke klart det- selv etter et desperat forsøk på å levere inn de mye omtalte “forsvunnede” dokumentene i en plastpose til politiet.

Tilliten folket har til politikere og administrasjon i kommunene er under konstant press. Jeg skal være den første til å innrømme at nettopp denne saken har gjort det verre for innbyggerne våre å ha tillit til at ting går rett for seg i vår kommune. Jeg har kjent på manglende tillit og tro på systemet selv. Og gjør det enda.

Jeg har forsøkt å være med på å klare opp i det, og sikre at fremtiden blir bedre enn fortiden. Kommunalforvaltningen skal være tillitsskapende og bygge på en høy etisk standard. Åpenhet, rolleklarhet og etisk bevissthet skal være avgjørende i det vi gjør. Håpet mitt er at jobben som er gjort for å avdekke de alvorlige feilene kommunen har gjort ikke har vært forgjeves, og at vi kan ta lærdom av det. Det viktigste for meg har hele veien vært å avdekke feilene og sikre at man får gode rutiner på plass slik at de ikke skjer igjen.

Jeg skal snart ta en veloverveid pause fra kommunepolitikken. Det tror jeg er veldig sunt. En av de største grunnene til det handler om at jeg ikke lenger har motivasjon til å drive med kommunepolitikk. Men det betyr på ingen måte at jeg kommer til å slutte å stå opp mot urett eller slutte å engasjere meg i lokalsamfunnet.

I løpet av mine snart 8 år i kommunestyret har jeg fått mange erfaringer jeg er takknemlige for. Noen av de skulle jeg helst vært foruten. For eksempel tapet av en kommunestyrekollega som gikk bort alt for tidlig i forrige kommunestyreperiode. Jeg har tenkt ekstra masse på det den siste tida, og det gjør meg vondt langt inni hjertet.

Det har kostet mange alt for masse å si ifra. Varslerne er under umenneskelig press, og sympatien min ligger først og fremst hos dem. De som har turt å stå opp mot ukultur og urettferdighet. En fryktkultur som ble bekreftet på gruppeledermøtet på forrige kommunestyremøte, og som mange av oss har kjent på.

Det er tid for forandring. Nytt år, ny kommune og noen nye politikere. Det er sunt med utskifting, og jeg ønsker samtlige lykke til med den viktige jobben. Jeg unner ingen av dere å måtte stå i det vi har gjort i Lenvik, og jeg har tro på at de rundene vi har stått i nå har vært med å bidra til å unngå nettopp det.

Jeg skal være den første til å fremsnakke grønne tanker. Hvis vi tenker positivt får vi det bedre med oss selv. Men som ansvarlige politikere er det også nødvendig å tenke fremover.

Som gruppeleder for SV i Lenvik de siste 2 kommunestyreperiodene har jeg merket at måten vi snakker om politikk på i kommunen har endret seg. Det er en urealistisk høy optimisme på alt. Og hvis noen er uenige med flertallet eller stiller noen kritiske spørsmål (som ofte er helt berettiget) er motsvaret alltid den samme; “dere må slutte å være så negative”.

Flere ganger i året har vi som politikere fått informasjon om den dårlige økonomiske situasjonen i kommunen. Rådmannen har i flere saker frarådet oss å ta valg som sørger for at økonomien forverres. Flertallet har valgt å vende det andre kinnet til, og heller satse på at alt går over av seg selv. Kommunale garantier har blitt gitt over en lav sko, og man har rett og slett ødslet penger i øst og vest.

SV har de siste årene lagt frem nøkterne budsjett der vi har lagt inn mer penger til nedbetaling av gjeld enn de andre partiene har. Der flertallet synes det er greit å betale ned minst mulig gjeld, har vi ønsket å betale litt mer. Vi synes det er viktig å tenke på de som kommer etter oss, og som skal styre kommunen i framtida. Derfor behandler vi kommuneøkonomien like forsiktig som vi gjør med våre egne penger. Vi tar ikke opp lån vi ikke har råd til å betjene. Vi setter av mer penger på disposisjonsfond fordi vi synes det er viktig å ha en buffer til en regnværsdag.

Senja kommunes høye lånegjeld har vært et tema den siste tida, og det med god grunn. Sammenslåingspositivismen har ført til at folk har sett seg blinde på den økonomiske situasjonen. For alt skal jo være så positivt. Enkle analyser om situasjonen blir presentert fra flertallet, for grunnen til at den nye kommunen har så mye gjeld er jo fordi “det er så mye positivt som skjer”. Det må være utrolig behagelig å forvalte fellesskapets penger med den holdningen.

Vi har over tid har hatt elendig økonomisk styring i min hjemkommune Lenvik. Det har vært en ansvarsfraskrivelse og et lite fremtidsretta fokus, der man har lukket øynene for realitetene og behandlet skattebetalernes penger som om det er et utømmelig kredittkort fra Bank Norwegian. Skal man klare å unngå å havne på ROBEK-lista i nye Senja kommune trengs det et lynkurs fra ekspertøkonomene i Luksusfellen. Jeg tviler sterkt på at de hadde rådet kommunen til å øke antall politikere, ledere, rådgivere og nivåer. For hvis politikerne fortsetter å chille maks i forhold til hvordan man forvalter kommuneøkonomien uten å innse realitetene man blir presentert for, ja, da kan det fort bli lite å smile av.

#Metoo har vært og er en viktig kampanje. Den har satt fokus på seksuell trakassering og overgrep der maktforhold har stått sentralt. Den har for mange vært en oppvekker som har satt fokus på et stort problem i samfunnet vårt- og forhåpentligvis vært med på å bevisstgjøre oss både i forhold til hva vi finner oss i, hvordan vi snakker om det og hvordan vi skal oppføre oss mot andre.

Likevel har debatten sporet av. Fra å handle om tøffe kvinner som stod opp for seg selv og sa i fra- på vegne av så mange, til å handle om mediekjøret som sporet av, for nå å handle om de “stakkars” mennene som har måttet stå til ansvar for sine egne handlinger.

På søndag pinte jeg meg gjennom Vårt Lille Land-episoden som handla om Kristian Tonning Riise og Metoo-oppgjøret som “tvang” han til å gå av som leder av Unge Høyre. TV2 reklamerte i forkant for at han i dette eksklusive første intervjuet skulle “ta ansvar” og “erkjenne sine feil”. Det skulle vært unødvendig å måtte påpeke at årsaken til at han ble tvunget til å gå av som leder ikke kan legges på en kampanje alene, men på handlinger han selv utførte. Mot yngre jenter i en ungdomsorganisasjon som han selv ledet.

For meg var episoden en halvtime med bagatellisering av de alvorlige handlingene han har utført. Akkurat det samme som vi opplevde da Trond Giske- i samme program, gjorde nøyaktig det samme. Det er noe som er utrolig provoserende med hele opplegget, og det lukter offerrolle-strategi lang vei. For selvfølgelig skal disse mennene også få lov til å snakke. Men det smaker ikke godt med en beklagelse når den kommer med forbehold og et sterkt behov for å nyansere. Når episoden endelig gikk mot slutten følte jeg at jeg hadde vært vitne til noe som var godt forberedt og nøye planlagt av gode pr-rådgivere. Hjemme i stua vår på søndag ble sympatien, om mulig, enda sterkere på vegne av de virkelige ofrene.

Det er trist å se at #Metoo nå handler mer om mennene som har hatt det så vanskelig i stedet for å handle om hva vi som samfunn kan gjøre for å sikre at kvinner blir respekterte, og har det trygt på skolen, på jobben og i politikken. For det skulle handle om noe større enn de mennene som misbrukte tilliten de hadde fått. Det skulle handle om kvinnene, om vår kamp for likestilling, om vår rett til å bestemme over egen kropp. Om hva vi kan gjøre for å sikre fremtidas kvinner tryggere plattformer. For å unngå at våre døtre skal utsettes for seksuell trakassering. For å unngå at dyktige kvinner trekker seg fra politikken. Og det skulle handle om varslerne.

For å være politiker må man ha tillit. Den tilliten er det mange som har mistet. Og det er skremmende å se at det jobbes mer for comeback for metoomennene enn å satse på de tøffe kvinnene som sier at de trakk seg fra politikken på grunn av det de ble utsatt for. Det er de jeg vil ha tilbake, for det er sånne folk vi virkelig trenger i politikken.