#Metoo har vært og er en viktig kampanje. Den har satt fokus på seksuell trakassering og overgrep der maktforhold har stått sentralt. Den har for mange vært en oppvekker som har satt fokus på et stort problem i samfunnet vårt- og forhåpentligvis vært med på å bevisstgjøre oss både i forhold til hva vi finner oss i, hvordan vi snakker om det og hvordan vi skal oppføre oss mot andre.

Likevel har debatten sporet av. Fra å handle om tøffe kvinner som stod opp for seg selv og sa i fra- på vegne av så mange, til å handle om mediekjøret som sporet av, for nå å handle om de “stakkars” mennene som har måttet stå til ansvar for sine egne handlinger.

På søndag pinte jeg meg gjennom Vårt Lille Land-episoden som handla om Kristian Tonning Riise og Metoo-oppgjøret som “tvang” han til å gå av som leder av Unge Høyre. TV2 reklamerte i forkant for at han i dette eksklusive første intervjuet skulle “ta ansvar” og “erkjenne sine feil”. Det skulle vært unødvendig å måtte påpeke at årsaken til at han ble tvunget til å gå av som leder ikke kan legges på en kampanje alene, men på handlinger han selv utførte. Mot yngre jenter i en ungdomsorganisasjon som han selv ledet.

For meg var episoden en halvtime med bagatellisering av de alvorlige handlingene han har utført. Akkurat det samme som vi opplevde da Trond Giske- i samme program, gjorde nøyaktig det samme. Det er noe som er utrolig provoserende med hele opplegget, og det lukter offerrolle-strategi lang vei. For selvfølgelig skal disse mennene også få lov til å snakke. Men det smaker ikke godt med en beklagelse når den kommer med forbehold og et sterkt behov for å nyansere. Når episoden endelig gikk mot slutten følte jeg at jeg hadde vært vitne til noe som var godt forberedt og nøye planlagt av gode pr-rådgivere. Hjemme i stua vår på søndag ble sympatien, om mulig, enda sterkere på vegne av de virkelige ofrene.

Det er trist å se at #Metoo nå handler mer om mennene som har hatt det så vanskelig i stedet for å handle om hva vi som samfunn kan gjøre for å sikre at kvinner blir respekterte, og har det trygt på skolen, på jobben og i politikken. For det skulle handle om noe større enn de mennene som misbrukte tilliten de hadde fått. Det skulle handle om kvinnene, om vår kamp for likestilling, om vår rett til å bestemme over egen kropp. Om hva vi kan gjøre for å sikre fremtidas kvinner tryggere plattformer. For å unngå at våre døtre skal utsettes for seksuell trakassering. For å unngå at dyktige kvinner trekker seg fra politikken. Og det skulle handle om varslerne.

For å være politiker må man ha tillit. Den tilliten er det mange som har mistet. Og det er skremmende å se at det jobbes mer for comeback for metoomennene enn å satse på de tøffe kvinnene som sier at de trakk seg fra politikken på grunn av det de ble utsatt for. Det er de jeg vil ha tilbake, for det er sånne folk vi virkelig trenger i politikken.