Norge har startet januarsalget, midt på natta blir mennesker på flukt “gitt bort” til naboene våre i Russland.
Hva som skjer med de når de kommer dit er visstnok ikke så nøye. Sålenge lageret blir tømt og folk utad ser på den norske asylpolitikken som “streng og rettferdig”, så er alt greit. Sylvi Listhaug og co kan ikke forsikre oss om hva som skjer med asylsøkerne de sender ut. Regjeringen tar ikke ansvar for menneskene vi har tatt imot, de lar de bli en del av en mørk statistikk. Mørkt og kaldt beskriver denne situasjonen så utrolig godt. Dette er et mørkt kapittel i vårt lands historie, og det er ikke bare 37 minusgrader i Murmansk ikveld, det er også 37 minus i hjertene til de som fører den såkalte “strenge og rettferdige” asylpolitikken i Norge.
Jeg er ikke stolt over å være norsk akkurat nå. Måten Norge takler flyktningesituasjonen på er til å skjemmes over. Asylsøkere blir vekket på natta og satt på busser for å sendes ut herfra- uten å få behandlet søknaden sin og uten å få informasjon om hvor de skal eller hvorfor. De får ingen mulighet til å klage på behandlingen de får, de blir bare sendt rett ut. De risikerer også å bli sendt videre til land der de blir utsatt for forfølgelse, tortur og i verste fall døden. FN sier at Russland ikke har et velfungerende asylsystem. Likevel sendes mange av de som kom over Storskog til Norge for ikke lenge siden, tilbake der de kom fra. Så mye for å “hjelpe de der de er”. De har vært her. De har blitt plassert på ulike mottak i landet. Der har de fått være i kun kort tid, før de hardt og brutalt blir sendt tilbake.
Det er lett å glemme av at det er mennesker det er snakk om når landets overhoder ser på de som tall. Det er for mange enkelt å vende det andre kinnet til, når holdningene ovenfra er å la vær å hjelpe. Det er ekte personer som er på flukt fra et verre liv. Etter å ha opplevd store traumer lar vi de oppleve flere. Etter å ha kommet til et land der de tror de er trygge, lar vi de igjen føle på utrygghet. Når de har satt føttene sine på andre siden av grensa er de glemt. Da er de blitt endel av skrytestatistikken til FrP ved neste valg. “Se så mange vi sendte ut”.
Det er mildt sagt skammelig å se på det som skjer. Det føles så uendelig hjelpeløst å sitte her hjemme å skjemmes. For jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har lært at jeg skal ta vare på medmenneskene mine og at jeg skal passe på de som ikke har det så bra. Men jeg lærte aldri hva jeg skulle gjøre når de som ikke har det så bra ikke får lov til å være her lengre.
På skolen lærte jeg at jeg burde ta til takke med å vokse opp i et likestilt samfunn som Norge der jenter hadde alskens med rettigheter. I politikken lærte jeg å se på verden med nye øyne. For det er ikke sånn at bare fordi man «kunne hatt det verre», så skal man finne seg i å bli behandlet urettferdig.
Hele livet blir jenter og gutter behandlet forskjellig. Fra vi blir født og får utdelt hver vår farge, til vi kommer i arbeid og skal bli selvstendige individer. Kvinner har gjennomgående mindre makt i samfunnet enn menn har, enten det handler om økonomi, arbeid eller retten til å bestemme over eget liv. Vi blir inndelt i ulike sko vi skal fylle, og hele livet møter vi ubehag eller negative reaksjoner på hvordan vi velger å gå med skoene. Å være kvinne er svakt og blir sett på som annenrangs. Å kaste som ei jente er negativt. Damefotball er ikke fotball. Du har ledere, så har du kvinnelige ledere. Vi blir behandlet ulikt og møtt med forskjellige forventinger, noe som både oppleves som begrensende på gutter og jenter. Samtidig må man erkjenne at det ene kjønnet har helt klare fordeler og har mer makt enn det andre. Mannen er normen, mens kvinner er avviket. Menn som gruppe har mest makt, og det mannlige fremheves, mens kvinner settes tilbake. Og dersom du prøver å bryte kjønnsrollene du har fått tildelt, så kan du tro at du får høre det. Gutter som vil leke med dukker og danse blir kalt for homo, og jenter som ikke vil gjøre det blir sett på som unormale.
I sosiale medier ser jeg voksne mennesker lange ut om at ungjenter i dag kler seg så dristige at de fortjener å bli voldtatt. I kommentarfeltene kommenteres det oftere kropp enn sak mot kvinnelige samfunnsdebattanter. På utesteder har det gått så langt at det må ansettes egne vakter som skal passe på at jenter ikke blir seksuelt trakassert på dansegulvet. Det er ikke rettferdig.
Jeg vil ikke kaste som ei jente, jeg vil kaste som en likesinnet. Jeg vil at venninnene mine og søstrene mine skal ha like økonomiske muligheter som kjærestene deres har. Jeg vil at Guddattera mi skal få spille fotball, ikke damefotball. Er det så mye å be om?
I dag leste jeg i Nordlys om en forferdelig uverdig situasjon for flyktninger i mottak i Norge. I løpet av de siste to årene har ytelsene flyktningene mottar blitt redusert med 30%, og nylig kom det nok et kutt. Det betyr i praksis at de må leve på 75kr i døgnet. De pengene skal dekke alt de trenger, forutenom tak over hodet. En kjapp hoderegning viser at det er 2250 kr i mnd. Det kan ikke betegnes som noe annet enn uverdig.
Vis meg en eneste voksen nordmann som hadde funnet seg i å leve på 2250 kr i mnd. For hva er 2250 kr egentlig? Vi har jakker og sko som koster en «månedslønn» for en vanlig flyktning i Norge. Jeg har brukt over 2250,- denne UKA. Og det skal en flyktning klare seg på en hel mnd.
Når jeg leser om at de må trekke tennene på hverandre fordi de ikke har råd til å betale tannlegeregningen blir jeg opprørt. For det er ikke greit. Det finnes ikke okei at mennesker som allerede er i en sårbar situasjon skal måtte sette helsa på spill fordi vi er gniene. Vi har et ansvar, og det ansvaret må vi ta.
Etter at FrP fikk makt her til lands har flyktningepolitikken nådd et helt nytt nivå. Den var i utgangspunktet så dårlig at jeg ikke trodde det kunne bli verre, men det har det altså blitt. Kvaliteten på «omsorgen» flyktninger og asylsøkere får har gått ned og pågangen har gått opp. Verden står ovenfor en stor flyktningekatastrofe. Dessverre skjer det i ei tid der landet styres av politikere som snakker nedsettende om mennesker på flukt, kaller de for lykkejegere, setter tvil om hvorfor de kommer hit og skaper fremmedfrykt. I ei tid der vi trenger mer varme, mer omsorg og mer inkludering, så får vi en såkalt Innvandringsminister som sier at vi skal «hjelpe de der de er». Det som er så trist med det uttrykket, er at jo flere ganger FrP sier det, jo mer tror folk på det. Men sannheten er jo at de ikke vil hjelpe de der de er. De kutter i bistand til utlandet, og eneste grunnen til at de vil «hjelpe» de der det er er for å unngå at de kommer hit. Men guess what, nå er de her. Og det er her vi må hjelpe de, og vi må gjøre det nå.
Behandlingstiden på søknadene må kortes kraftig ned. Det er uverdig å sitte i mottak å vente på en så viktig avgjørelse så lenge som mange må i dag. Den økonomiske støtten flyktningene får må økes slik at de har råd til essensielle ting, som å betale for tannlege og helsetjenester, og slik at får en følelse av at de klarer seg. De bør få muligheten til å arbeide mens de venter. De må føle at de er verdt noe, at det betyr noe for noen at de står opp om morgenen. Vi må være et inkluderende land som tar vare på de som kommer hit, ikke et kaldt land som alltid yter på et minimum. Vi være kjappere å bosette de som har fått opphold, slik at de slipper å bo lengre i mottak en nødvendig. Vi trenger politikere som ikke skaper frykt og sprer usannheter om mennesker fra andre land. Hvis flyktningekrisen hadde vært en eksamen, så hadde Norge strøket. Og det ser ikke ut som om det blir en mulighet til å konte eksamen før etter september 2017.
Det har blitt et helt nytt år siden sist jeg blogget! 2015 ble et helt utrolig fint år for meg personlig, men det jeg kommer til å huske aller mest av året er flyktningekatastrofen og krigen i Syria.
Jeg lovde meg selv at jeg skulle bli flinkere i 2015. Og det har jeg blitt. Jeg har vært så flink at jeg har blitt sliten av det. Mitt nyttårsforsett i år er å bli litt mindre flink. Å bli bedre til å si nei. Vi giftet oss i August og det var en utrolig fin dag. Dumme som vi var, gjorde vi det midt i valgkampen. Jeg kunne ikke bedt om en vakrere dag, og alt var perfekt. Men når jeg ser tilbake på den tida husker jeg hvor sliten jeg var. Hvor tungt det var å stå opp om morgenen og mobilisere krefter til å ta fatt på dagene. Jeg trodde kanskje det var noe feil med meg som ble sliten av å organisere mitt eget bryllup, men denne uka på skolen lærte jeg at å gifte seg kategoriseres som en større påkjenning enn å bli gravid, få barn, miste jobben og pensjonere seg. Da skjønte jeg at det ikke var meg det var noe feil med, men at det er sånn det er. Eneste måten jeg klarer å beskrive det på er en sterk lykkefølelse blandet med en overveldende følelse av takknemlighet og samtidig en lettelse for å bli ferdig. Jeg er ei sånn jente som alltid har hatt dårlig samvittighet fordi jeg har det bedre enn så mange andre. Den følelsen lar seg ikke så godt kombineres med en bryllupsdag. Vi fikk så utrolig mye fint, og jeg ble helt nedimellom fordi jeg følte at jeg ikke fortjente det og fordi jeg bare ville gråte når jeg tenkte på alt det forferdelige som skjedde samtidig i middelhavet. Det som skjer i verden nå og måten samfunnet takler det på gjør at jeg blir mer bevisst på hvordan jeg føler det. Det gjør meg forbannet å tenke over at integreringspolitikken i Norge i dag er blitt vanlige folks ansvar, og at de politikerne som burde gjort mer gjør mindre. Jeg blir kvalm av uttalelsene om gullstoler, godhetstyrrani og at det er egoistiske holdninger som får styre. Jeg er lei meg og sint fordi asylmottak er blitt en pengemaskin for private bedrifter. Jeg liker ikke at bolighaier tjener seg ENDA mer rike på å “la” flyktninger bo i boligene deres. At det spekuleres i mennesker burde ikke vært lov. 2015 vil for meg være året der FrP, ABB og nettrollene vant debatten. Og retningen. I 2016 skal det ikke få lov til å bli sånn.
2016 byr på mye godt i posen! Jeg er blitt tatt ut til Halvorsenprogrammet, som er et skoleringsopplegg i SV. Jeg føler meg veldig heldig som får være med og gleder meg masse til å begynne med det. Politisk påfyll er akkurat det jeg trenger nå, og jeg tror det kan være med på å utvikle både meg, Lenvik SV og veien videre. Valget gikk ganske bra for oss og vi doblet antall mandater i kommunestyret her hjemme. Det skulle selvfølgelig ikke så mye til, siden det bare var meg der i utgangspunktet, men all fremgang er god fremgang, og det er veldig godt å ikke være alene i kommunestyret lengre. Politikkåret 2015 var veldig bra! Ikke bare gjorde vi et godt valg, men vi fikk også masse motivasjon i form av at Lenvik SU fikk en oppfriskning og masse nye medlemmer. Jeg blir veldig inspirert av de som er yngre enn meg, og jeg håper de får ei like fin tid i Sosialistisk Ungdom som det jeg gjorde. For hadde det ikke vært for alt jeg lærte, alt jeg opplevde og alt jeg fikk være med på som ungdomspolitiker, så hadde jeg aldri fått komme dit jeg har i dag. I 2016 skal jeg fortsette å være på tilbudsida for ungdommen og sørge for at de får alt de trenger for å få gjennomført det de vil i politikken.
Snart er det årsmøtetid, og jeg er blitt spurt om å sitte i AU i fylkesstyret i SV i Troms. Det har jeg gjort en gang før, men jeg tror jeg er mye mer moden og klar for oppgaven nå. Samtidig er jeg mye i Tromsø, så jeg vil være mer i stand til å bidra i større grad enn ellers. Neste uke har vi årsmøte i Lenvik SV og da får vi se om jeg får fortsette som leder der. Uansett utfall, så gleder jeg meg til det. Denne tida av året er alltid hektisk, men det er så verdt det. Årsmøter er alltid så hyggelige, og i år skal vi få besøk av Prosjekt Haiti og Frivilligsentralen på vårt lokale møte.
2016 er også året der jeg begynner på tredje året på Universitetet. Synes det har gått utrolig fort til nå. Vi har akkurat startet på et spennende gruppearbeid om flyktningesituasjonen, og det passer veldig bra med tanke på hvor engasjert jeg er i akkurat det temaet. Det skal gå over hele våren, og jeg gleder meg til resultatet! Vi skal i praksis i høst, og det blir interessant og lærerrikt. Håper jeg får praksisplass i forvaltningen og at jeg lærer masse av det. Det blir selvfølgelig utfordrende å få arbeidskabalen til å gå opp, men det man vil får man til!
2016 starter med blanke ark. Det er en ny start og en ny vår. Jeg står klar til å ta imot alle utfordringer med åpne armer. Godt nyttår!
I 2015 giftet jeg meg med denne flotte mannen! Jeg er så forelsket og lykkelig!
Vi venter på en baby i nærmeste krets! Marianne, min beste venninne, skal få sitt første barn om kun kort tid. Det gleder jeg meg masse til!
Jeg var så heldig å få lede fylkesårsmøtet til Troms SU i høst! Det var så inspirerende!
En uslåelig trio i Lenvik SV!
Jeg ble tante igjen i 2015, ikke mindre enn 2 ganger! Føler meg utrolig heldig <3
Mange gode middager har blitt inntatt i dette selskapet. Ailin har fortsatt å være en stor og viktig del av livene våre det siste året<3
