Jeg har bestemt meg for at det er her jeg skal bo. Jeg skal leve i nord-Norge og nyte godt av alt denne landsdelen har å by på. Midnattsola, mørketida, nordlyset, kalde vintre, sure nordlendinger som bannes, folk som stemmer FrP og snakker om scooterkjøring og dårlige veier. Jeg skal omfavne alle disse egenskapene min landsdel har. 

Det er godt å ha tatt et valg. Det er ikke dermed sagt at jeg ALDRI blir å flytte herifra, men jeg har endelig slått meg til ro med at det er her jeg skal være. Da virker det så ufattelig meningsløst å bo på Finnsnes.
Ingenting imot Finnsnes. Jeg er skikkelig Finnsnes-patriot. Jeg elsker byen min, digger plassen og stortrives med det den har å by på. Men når man har tatt et aktivt valg om å bli værende her, så virker det så bortkastet å bo i et boligfelt med nærmeste nabo et steinkast unna.

Jeg trives i nabolaget, bevare meg vel. Jeg har gode relasjoner til de som bor rundt oss, men jeg kunne ønske meg muligheten til å sprade rundt i undertøyet når det passa meg- uten tilskuere. Jeg elsker våre store vinduer i stua. De gir utsikt utover solbergfjorden, vi ser hurtigruta, fjell, hav og natur. Men det sees jo så godt inn også. Det kjører biler i full fart rett forbi stuevinduet, noe som igjen fører til at spontant nakenhet eller mine mange stunder med pianoet mitt blir forstyrra. Er jeg sær? Muligens. Er jeg folkesky? Absolutt ikke. Er jeg egoist? Til dels. Jeg stortrives i mitt eget selskap. Jeg handler ofte på en butikk der jeg vet at jeg aldri treffer på kjenninger. Å handle i fred er noe jeg setter pris på. Det betyr ikke at jeg ikke slår av en prat med kjenninger over fiskedisken i ny og ne, men når jeg hele dagen snakker med folk er det godt å ha litt tid der man ikke snakker. Min evne til å sprade rundt i undertøyet til alle døgnets tider gjør meg heller ingenting. Jeg tenker mer på de som ser inn enn på meg selv ;p

Å bo i nord-Norge er fantastisk. Jeg elsker å være her! Men å bo i et stort, dyrt hus i sentrum er ikke drømmen min. Den nordnorske drømmen må være i fjærsteinene på yttersida av Senja eller på tuppen av Furøya. Litt unna. Aller helst i et gammelt hus til en billig pris. Er jeg gnien? Nei. Jeg er bare opptatt av å leve. Jeg vil pusse opp et gammelt lite hus, helst hvitt. Få soverom. En sjå jeg kan innrede eller et anneks til gjestene våre. En fjøs som kan pusses opp (selvfølgelig i originalfargene på utsida, helst rødt og hvitt) og stor parkeringsplass. Stakittgjerde sier jeg heller ikke neitakk til. Lukta av hav og mye vind når det stormer er et stort pluss. Aller helst skal det rive litt i huset når det bles ute.

Vi har lenge leita etter hus “på bygda”. Vi leiter enda. Kanskje vi ikke har funnet det rette enda? Eller kanskje vi må bygge for å få det sånn som vi vil. Er jeg kresen? Kanskje. Vi har alle muligheter i verden til å gjøre det vi vil. Så hvorfor skal vi ikke bare gjøre det? Kjenne at vi lever litt?
Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves…

#Drøm #Hverdag #nordNorge #Samfunn #Yttersida #Livet #Fjellogfjord