“Du har aldri jobbet en dag i ditt liv. Kom deg i arbeid“.
“Folk som deg ødelegger landet vårt, vær så snill og forsvinn.”
“Du er en rasist”
“Syke kvinnemenneske”
“Har du kreft på hjernen? Virker som om du mangler hjerneceller, så det bør du sjekke opp”
“Du ser ned på menn som du egentlig skylder alt”
“Du burde flytte til Afrika og bli der”
“Håper du blir voldtatt av en negerkuk”
“Folk som deg burde sperres inne på psykiatrisk avdeling”
“Du er ei selvopptatt tispe som kun tenker på deg selv og snakker dritt om folk som er 100 ganger mer verdt enn deg”
“Hva har du gjort for landet og folket ditt? Ingenting. Du har aldri gjort noe som helst. Du sitter på et kontor og prater og det er alt. Vis litt respekt, ikke vær en frekk kravstor idiot hele livet ditt”
“Du tåler ikke det politiske livet. Tror du at den politiske verden er snill og grei?”
“Du fortjener ikke å leve”
“Karma kommer for å ta deg, bare vent å se”
“Håper du brenner i helvete så snart som mulig, din jævla fitte”
Tidligere i år fikk vi se resultatene av en undersøkelse som handlet om hets mot politikere. Det var mange stygge tall i konklusjonen. Resultatet viste at 4/10 lokalpolitikere svarer at de har blitt utsatt for hatefulle ytringer eller konkrete trusler. Halvparten har vurdert å trekke seg fra politikken. 15% av de gjorde det. 6/10 som sier at de har endret atferd etter hetsen sier at de har unnlatt å engasjere seg eller uttale seg om konkrete temaer. 1/3 har fått dårligere selvtillit som følge av hendelsene og er bekymret for å være ute i offentlighet eller for sikkerheten til de nærmeste. Jo yngre man er, jo større er sannsynligheten for at man har vært utsatt for hatefulle ytringer. Og politikerne i nord-Norge er spesielt utsatt. Det er ikke sånn det skal være.
Tonen i samfunnsdebatten har blitt mer hatefull. Jeg har vært politisk engasjert i 16 år, men blir enda overrasket når jeg ser voksne folk skrive stygge kommentarer på sosiale medier. Det var ikke så ille før. Og det skremmer meg. Ikke fordi jeg blir redd for de personene, men fordi ordene som skrives har makt. De gjør at det blir mer normalisert å gå til usaklige personangrep på folk. Det endrer debatten, flere henger seg på, holdninger forandres og det skremmer folk fra å engasjere seg.
De kommentarene over er alle kommentarer jeg har fått på mine politiske ytringer. Jeg har også opplevd å få anonyme pakker og brev i posten, stygge oppringinger på telefonen og skjellsord kastet etter meg på gata. Det verste er når det har kommet noe i postkassen uten at det er stemplet. Da skjønner jeg at personene som skriver de har vært hjemme hos meg, i avkjørselen min å levert det. To meter fra huset mitt. Når mennesker er fylt med så mye hat at de drar hjem til folk sin avkjørsel ens ærend med trusler kjennes det personlig. Og jeg skjønner ikke hvordan man kan være så engasjerte uten å bruke det til noe litt mer konstruktivt.
Det er en stor pris mange betaler for å engasjere seg politisk. Og det er et problem når mange ikke stiller til valg igjen nettopp på grunn av det. Da blir det et demokratisk problem som hindrer andre fra å ta plass i den offentlige debatten. Og det er ikke greit.
I denne valgkampen har det skjedd mye på hetsfronten, og noe av det som gjorde inntrykk for meg denne valgkampen var da en førstegangsvelger som stilte til valg for aller første gang ble angrepet i flere kommentarfelt der alderen hennes konsekvent ble fokus i angrepene på de sakene hun ytret seg om. At det liksom skulle ekskludere henne fra å mene noe om samfunnet vi lever i. Og flesteparten av de som kommenterte var godt voksne menn med alt annet enn en hyggelig tone i kommentarfeltet. Jeg lurer ofte på hva som får folk til å tørre å skrive så stygge ting om andre som de ikke kjenner. De burde hylle unge som engasjerer seg i politikk eller løfte seg opp fra godstolen og engasjere seg skikkelig selv, på ordentlig. Å sitte bak et tastatur og spre hat er feigt. Når du går til personangrep i stedet for å argumentere skikkelig for det du tror på, så har du tapt.
Ord har makt og skaper noe. Hatretorikk gjør at grenser forskyves, og at tonen blant oss blir annerledes. Og det kan i verste fall føre til grusomme handlinger. Selv om man ikke er enig med folk trenger man ikke å spre hat. Det kommer absolutt ingenting godt ut av det.
Det er sjeldent jeg kommenterer i kommentarfelt, og jeg har mange ganger tenkt hvorfor det har blitt sånn. Jeg tror det er fordi det ofte er overveldende, og det kjennes alltid ut som haterne har flertall i kommentarfeltene. Og når jeg tar meg selv i å tenke det, så skjønner jeg hvor viktig det er å nettopp kommentere, å ikke gi seg, å skrive mer. Å stille opp. Kampen mot hetserne kan kanskje ikke vinnes, men de skal iallefall ikke få vinne over meg. De skal ikke få ta fra meg engasjementet mitt, og de skal se at de setter fyr på en flamme som ikke kan slukkes. Jeg har lært meg å gjøre mer av det som gir meg noe og mindre av det som tar fra meg energi. Det gir meg ingenting å krangle mot usaklige mennesker i kommentarfeltene, men det kjennes godt å ikke synke ned på samme nivå som dem. Jeg trenger ikke å ha siste ordet, men jeg har ofte et behov for å si ifra.
Som administrator for ulike politiske sider på Facebook har jeg registrert at spesielt et angrep har blåst seg opp i kommentarfeltene våre og gått igjen gjennom hele valgkampen. Angrep på kandidatpresentasjoner der politikere som stiller til valg blir møtt med kommentarer om manglende arbeidserfaring. Det er en myte som går i det ganske land; at politikere ikke er arbeidsfolk. I de aller fleste tilfeller er det så langt fra virkeligheten som man kommer. 54254 folk stilte til kommunevalget i år. 54254 vanlige folk med ulik bakgrunn. Noen i arbeid, noen uføre, noen studenter, noen elever, noen i permisjon, noen pensjonerte. De aller aller færreste av dem er heltidspolitikere, de aller fleste er i vanlig arbeid. Noen har vært i arbeid, noen kan ikke arbeide. Valglistene skal representere befolkningen, og vi er forskjellige. Det må være plass til alle slags folk med ulike bakgrunner i politikken. Unge folk, gamle folk, kvinner, menn, lesbiske, homofile, ikke-etniske nordmenn, pleiere, pleietrengende, store, små, fattige, rike, og mange mange flere. Alle har noe å bidra med, og alle ønsker å gjøre en forskjell i samfunnet vi lever i. Det fortjener å bli møtt med noe helt annet enn oppkast fra sinte folk i kommentarfeltet.