Nok et innholdsrikt år er straks over, og vi skal snart ta fatt på det nye. Jula er ei tid for refleksjon, og tankene mine om denne høytida er fortsatt den samme. Jeg har absolutt ingen grunn til å klage over noe i livet mitt og jeg føler meg veldig heldig. Jeg er takknemlig for de og det jeg har rundt meg. Samtidig er verden urettferdig. Noen går inn i ei tøff tid nå med ensomhet, rus, fattigdom og utrygghet. Jeg har lovet meg selv at jeg skal gjøre det jeg kan for å prøve å gjøre verden til en litt bedre plass, og er heldig som får muligheten til det.
Denne jula skal jeg jobbe. Det er litt sjarmen med å være tilbake i turnus, og det kjennes helt rett. Jeg er glad i å jobbe, og har alltid likt å jobbe i høytidene. Det gir mersmak og jeg føler at mine heller mildt depressive tanker om økende forskjeller blant folk jevner seg litt ut da. Mannen min skal på Frivilligsentralen å feire julaften der. Det gjorde vi i fjor også, og det var skikkelig fint. Det gir mening og anbefales på det varmeste.
Året som har gått har gitt oss mye. Vi er begge ferdige i kommunestyret, og det kjennes helt riktig. Jeg kom inn i fylkestinget i Troms og Finnmark og er så takknemlig for det. Tenk at så mange stemte på SV og at vi gjorde et så godt valg!! Valgkamp har de siste årene vært så utrolig gøy, og det er så godt å se at hardt arbeid og mye tålmodighet lønner seg. Vi har fått mange nye medlemmer og er en organisasjon i vekst. Sist uke meldte Kay seg inn i partiet. Han valgte det helt selv, jeg lover. Selv om det kanskje er vanskelig for noen å tro, så har han altså funnet på dette helt av seg selv. Det var ikke 8 år med høylytte diskusjoner og uenigheter i hjemmet som overbeviste han. Jeg skulle nesten ønske jeg kunne ta på meg creds for det valget der, men jeg hadde nok heller lagt energien inn i noe litt mer praktisk enn mer politisk arbeid hvis jeg hadde den makta over han, hehe. Jeg er heldig som har en så flott mann, og det gleder meg at hjertet hans flytter seg lengre og lengre til venstresida <3 Og skilsmisse blir jo mer uaktuelt og komplisert nå som vi er i samme parti. Så det er jo vinn-vinn.
Vikariatet mitt i Målselv gikk ut i høst, og jeg startet i ny jobb hjemme i Lenvik. Samtidig fikk jeg fortsette litt i Målselv, og det er jeg så glad for. Jeg trivdes så godt der oppe og er så glad for at jeg fortsatt får ha en liten fot inne i en så flott kommune. Jeg startet også på videreutdanning i rus og psykiatri denne høsten og det går veldig fint. Nå på vårparten skal jeg også ta spesialpedagogikk, så det går unna. Jeg er ikke ferdig å utdanne meg, og synes det er så herlig å ha muligheten til å studere samtidig som jeg jobber fult. Turnuslivet <3
Selvfølgelig har ikke alt vært rosenrødt. Jeg har ingen problemer med å snakke om tingene som har vært vanskelig, og vil ikke tegne et bildet av livet mitt på denne bloggen som noe annet enn det faktisk er. Jeg bare kjenner, kanskje spesielt på denne tida av året, at det er mer konstruktivt å vise at jeg er takknemlig i stedet for å wine om mine uinteressante ilandsproblemer. Og alt i alt så er jeg mer glad for valgene i livet mitt og hvor jeg er, enn jeg har det tungt. Alt kan fikses. Det kommer bedre dager. Jeg lærer masse av hver utfordring jeg står i. Jeg blir sterkere, tøffere, jeg utvikler meg. Jeg tror jeg blir bedre, iallefall kjenner jeg meg mer trygg og jorda. Føttene stables stødigere på bakken og jeg har det godt. Selv om det stormer litt rundt meg politisk akkurat sånn som i fjor på denne tida, så er det en liten pris å betale i kampen for et mer rettferdig samfunn.
En flott jente jeg kjenner fikk endelig avslag på asylsøknaden sin forrige uke og beskjed om å forlate landet før 01.01. Det setter ting veldig i perspektiv. Den brutale asylpolitikken vi har i dette landet er så forferdelig kald og grusom. I samme tida bestemte kommunestyret seg på sitt aller siste møte for at de ikke ville ta vare på en familie med 3 multifunksjonshemmede barn som sitter med oppholdstillatelse fordi det ble for dyrt. Er det for mye å forlange at vi begynner å se på folk som mennesker og ikke tall? Jeg skulle så ønske at det siste vi kunne gjøre i kommunestyret i Lenvik var å vise litt varme. Men det var selvfølgelig litt for mye å håpe på. Hadde familien hatt tilknytning til ei laksemerde så hadde kanskje resultatet vært noe annet. For det har vi råd til, å bevilge flerfoldige millioner til ei skitten næring som ødelegger miljøet. Det er bare å konkludere med at vi enda er langt unna et samfunn som er godt for alle- og fortsette kampen.
Jeg har egentlig bare bestemt meg for å fortsette å gjøre mer av det som gir meg energi og mindre av det som tar energi fra meg i det nye året. Og håpe på regjeringsskifte snarest.
God jul <3
