Jeg hadde egentlig ikke politiske ambisjoner da jeg starta å engasjere meg. Jeg ville “bare” endre verden. Etterhvert har politikken grodd fast i meg, og jeg jobber hardere enn noensinne for å oppnå målet mitt. Målet er enda det samme som det var, men ambisjonene har likevel endra seg. Av og til endrer de seg tilbake igjen, alt ettersom hva slags politiske situasjoner jeg finner meg i.
Jeg har kjent litt på baksiden av å være politiker, spesielt den siste tida. Jeg er vant til å “ta i mot dritt” fra andre om hva jeg mener og hva jeg står for, men ikke på den måten jeg opplever det nå. Da jeg var 12 år og var den eneste på bussen som forsvarte asylsøkerbarna gjorde jeg meg upopulær. Da jeg gikk inn i min første skoledebatt som 15åring ble jeg latterligggjort av FPU og en gjeng med “tøffe” gutter på yrkesfag som ville ha billig røyk og snus. Jeg har blitt skrevet stygt om i avisa og på nett. Men de tingene har aldri brydd meg, og jeg har aldri tatt meg nær av det. Tvert i mot har disse situasjonene gjort meg sterkere. Nå er jeg i en litt anna situasjon, en situasjon der jeg kjenner på urettferdigheten politikken fører med seg. Av voksne folk som egentlig ikke alltid har satt seg inn i hva sakene handler om, men som likevel kjenner at de må ytre seg negativt om jobben som gjøres. Og på følelsen av å bli dratt ned i et dragsug og bli behandla som om jeg har gjort noe galt, uten at jeg egentlig har gjort det.
Å være politiker må være en av de mest utakknemlige jobbene som finnes. Det viktigste eksempelet jeg har på det er egentlig hele greia rundt vår forrige Statsminister, Jens Stoltenberg. Han har gjort enormt mye bra for landet vårt, så og si gitt opp å ha et normalt liv, og enda i dag er det folk som skylder på han for de dårlige veiene. I morgen kommer resultatene av Pisa-undersøkelsen, og det har Høyre allerede vært ute og uttalt at de rødgrønne må ta ansvar for. Jeg lærte meg da jeg gikk inn i Lenvik kommunestyre at jeg måtte ta ansvar for hva SV har stemt for og imot da vi satt i posisjon. Den siste tida har jeg lært, av de samme folka, at jeg også må ta ansvar for hva slags politikk de borgerlige fører i kommunen vår.
Jeg står ganske klart på sakens faktum; det politiske flertallet i Lenvik (tidligere bestående av H/FrP/KrF/SP) har ikke lenger flertall, og akkurat det er det kun de nevnte som kan ta ansvar for. Nå er makta mest i hendene på de som ikke egentlig har hatt så mye å sagt de siste to årene, og det er jeg selvfølgelig kjempeglad for. Likevel er det enda Høyre som har ordføreren, og utvalgene er fordelt etter det gamle flertallet. Det vil si at de borgerlige enda formelt har makta. Med andre ord kan de ikke bare gå ut å nekte å ta ansvar, de må fortsatt stå for det de har vedtatt. Og ikke minst så burde de se litt på hvorfor de mista flertallet. Det skjer ikke uten grunn.
Det er ikke måte på hvordan voksne folk uttaler seg om politikere. I stedet for å sette seg inn i sakene de uttaler seg om, velger de å gå på personangrep eller enda verre; verbalt angripe en hel gruppe mennesker uten egentlig å ha grobunn i uttalelsene sine.
Jeg skjønner at politikk = kaos akkurat nå. Hvis dere tror det er kaos for dere som observerer det igjennom media, så kan jeg love dere at det er tusen ganger mer kaos innafor maktveggene, både i fylket og i kommunen vår. Jeg får litt politikerforakt, jeg også, tilogmed mot meg selv. Jeg kan ikke helt forklare det, jeg bare kjenner det. Etter x antall møter som eneste jente sammen med menn med en gjennomsnittsalder på 50+ er det klart at jeg kjenner på det. Etter å ha observert hvordan politikk egentlig fungerer, så har jeg full forståelse for at det ikke virker så positivt utad. Det er nemlig ikke så positivt innad heller. Likevel er det ikke bare å “ta med seg hatten og gå” slik mange ønsker at de fleste politikere skal gjøre. Som folkevalgt har man et ansvar, og det må man bare ta.
Sist uke ble jeg, sammen med mine politiske kollegaer, både kalt for inkompetent, udugelig og anklagd for “elendig forvaltning av kommunens penger”. Heldigvis har ikke disse uttalelsene gått på meg som person, men på hele kommunestyret i Lenvik. Hadde jeg tatt meg nær av alt jeg leste om “oss”, så hadde jeg ikke hatt mye i politikken å gjøre. Likevel kjenner jeg behovet for å fortelle dere hvordan det føles. Fra mitt ståsted, som ung politiker i Lenvik.
Politikere er bare mennesker, de også. De er valgt til å gjøre en jobb som skal gagne de fleste innbyggerne i kommunen vår. Selv om jeg også veldig ofte er uenig i måten ting gjøres på, så kunne jeg aldri offentlig gått ut og kalt noen for så krasse ting som har kommet frem den siste tida. Det handler litt om hva man bidrar med. Jeg velger å bidra med noe konstruktivt i stedet for å bare slenge dritt. Det fører jo ingenting godt med seg. I tillegg fører man de holdningene videre. Det virker så lett å disse politikere, uten å skjønne at flesteparten har vært med å bidra til at det er sånn. Sånn er det nemlig med politikk, du får det du stemmer på. Denne gangen stemte de fleste borgerlig. Jeg kjenner masse på det.
Jeg er ikke inkompetent. Jeg er 22 år og har vært aktiv i politikken i 10 år. De siste ti årene har jeg lært enormt masse. Jeg jobber også med å lære andre unge mennesker kunnskap om politikk, så da får jeg stadig et tilbakeblikk på alt jeg har lært denne tida. Jeg lærer enda. På hvert møte jeg går på har jeg lært noe nytt. Og det liker jeg. Den dagen jeg føler at jeg ikke lenger tar lærdom av det jeg driver med skal jeg slutte. Jeg håper det blir lenge til. Selv om jeg er ung, er jeg ikke inkompetent. Jeg har lest side opp og side ned, pugga og øvd på lover og regler, “vært oppe dag og natt” slik som Liv-Signe Navarsete og mest sannsynlig kan jeg mer om kommunal forvaltning, kommuneloven og tusen andre lover enn de aller fleste andre 22åringer. Jeg er god på politikk, det kan ingen ta fra meg.
Men jeg har også gjort feil. Mange ganger. Jeg har stemt feil, jeg har snakka på feil måte, jeg har misforstått, jeg har latt meg lure og jeg har gjort dårlige jobber i prosessene mot å “få det som jeg vil” i politikken. Jeg er ofte sint og frustrert, men har jobba masse med å kontrollere det. Jeg har også lært meg noen triks på veien for hva som er lurt og si og ikke si fra talerstolen. På flere måter er det feil at jeg skriver dette. Men jeg velger å gjøre det likevel. Ikke for å få sympati, men for å få forståelse.
Mitt råd til dere som forakter politikere; gjør noe med det. Kom med konstruktive tilbakemeldinger, i stedet for å bare slenge unødvendig piss. Stem annerledes neste gang dersom du er misfornøyd med jobben som gjøres nå. Enda bedre, engasjer deg! Hvis du mener at alle som stiller til valg i kommunen din er en gjeng med inkompetente idioter, så still til valg selv. Finner du ingen parti uten inkompetente tullinger, så må du gjerne starte ditt eget parti. Gi gjerne ris når vi fortjener det og ros når vi fortjener det. Jeg er en helt vanlig person. Selvfølgelig sårer det når jeg blir dregd ned i gjørma sammen med de som kanskje fortjener å få passet litt påskrevet. Sett dere inn i saker før dere går ut med hatmeldinger på nett. Ofte er ikke alt så enkelt som Folkebladet skriver det på 2 sider. 
#Politikk #Samfunn #Politikerforakt #Netthating #Mennesker #Politikere #Hat #Ungfolkevalgt