Et veldig bra dikt av Petter Melbye.
Eg e så gla førrat folk bryr seg om det som skjer der nede. Eg trur eg skal bli Palestinadikter.
Da Vestens land etter krigens drap
ville gi de forfulgte et "hjem",
de fikk Palestinas største part
og startet erobring av den.
All motstand var "ond", så de kjempet godt,
det snart ble kronet med sei`r,
mens folket der ble drevet bort,
måtte bo i flyktningeleir.
Nå trampes folket av Israels hæl,
ei bare den del som har rømt,
for rest-landet røves del for del,
og motstand blir sterkt fordømt.
Sivile tap er som tredve til ett,
for volden er ujevnt fordelt.
Om dette vi tier rett og slett:
FNs "barn" skjermes fullt og helt.
Så godt å logre for sterkeste lag!
Vi hører knapt svakestes bønn.
De vil ei fornedres i år og dag,
vår medynk er deres "lønn".
Man godtar så lett deres hjemlands tap,
men gir dem litt penger og mel.
At alle nå bor som i reservat,
vi tåler så inderlig vel.
Om overmakt herjer, servilt vi ber:
"Stans motstand mot okkupants rov!"
Selv sult-avstraffing man overser,
slik udåd gir "orden og lov".
Det er de fordrevnes stjålne jord
som får dem på ulike sett
til ei å knuges av spottende ord,
ei oppgi sin tidløse rett.