Katti skal det slutte? Et spørsmål som de fleste her heime på Finnsnes spør seg idag. De siste åran har vi møsta fleire vænna i tragiske ulykke, og seinast idag når en av dem blei begravd, så møsta vi en tell. Ka e det som gjør at vi føles oss ekstra utsatt og at vi slutte å bli sjokkert når folk utrykke alle sine følelsa og siste nytt om dødsfall på facebook? Førr det e jo ingen som førvente det. At vænnan vårres og folk vi omgås skal bære bli borte. Men allikavæl skjer det. Å det verste e å se ka det gjør med bygda mi og med folkan mine. Eg e glad førr den styrken vi ungdomman har tell å ta vare på kværandre når vi møste nån vi har nær. Vi e unik, og det slutte eg aldri å tenke om oss.
Eg jobbe med eldre folk, og dem syns så synd på oss. Førr det va ikkje sånn før i tida- at alle kjente nån som hadde tadd sett eia liv, eller at dem opplevde å måtte gå i fleire begravelsa på kort tid. Iallefall ikkje når det kom tell unge folk. Å ikkje på samme måte.
Ka e det som gjør at vi e ekstra utsatt, egentlig? Å korsn e det meininga man skal klare å stå i det, når det e sånn at når man endelig har kommen seg etter et dødsfall, så skjer et tell?

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne