På hytta tel han pappa på torsdag møsta eg telefon min, mest sannsynlig i snyen. Det va en trasig dag. Eg fikk heilt ondt i <3 mitt og har enda klomp i magen min når eg tenke på det. Det e så rart å være så utilgjengelig! Det ekkje litt artig engång. Men eg har bynt å vænne meg tel det, og sia eg ikkje rakk butikkan idag førdi eg e på jobb, så får eg ikkje ordna det før tel uka. Domme påska…
I går når eg la meg tenkte eg at det e bra at eg ikkje har telefon førdi eg har iPhone, og den må eg ladde heiletida. Og det e kanskje det einaste positive arrgumentet eg har i dennan håplause situasjonen eg e i. Føle at eg må ta meg heftig sammen no, førr det kunne jo alltid vært verre. Tenk vest eg hadde vært fødd før i tida og ALDRI hadd en telefon. Får heilt abstinens av å tenke på det.
Men det går jo fint da! Overraskanes bra! Eg kom meg opp i mårrest med hjelp av 2 manuelle vekkeklokke, eg e søkkimponert av meg sjøll. Det første eg gjor va jo seff å se etter telefonen, så det føles litt som bruddet med eksen min. Duveit, den følelsen når du våkne opp uten nån, når du egentlig har hadd nån lammi deg sålenge, åsså innser du bære at det aldri blir dåkker to igjen. Sånn e det eg har det no. Eg slit med å venne meg tel at eg aldri skal gjenforenes med telefon min igjen. Men det går fint, kunne jo som sagt vært verre. Å no må eg jo bære få en enda bedre og nyar telefon, med mykkje bedre batterikapasitet! Det e glede i hjertet mett! ..Åh, no kom eg akkurat på at eg har møsta alle bildan mine…. Det e så trist. Eg ska lagre dem i <3 mett førrdetom det aldri blir det samme igjen.
<3
Det ordne seg! Trur du kan ha godt av å ta det litt med ro, no har du værtfall ei unnskyldning 🙂 God påske!