Har eg vest det eg veit idag om korsn helsevesenet fungere, så hadde eg aldri tadd hjelpepleien. Og eg hadde lett valgt et anna yrke no har det ikkje vært førdi eg elske å gi av meg sjøll, og førdi eg elske å hjelpe de som treng det aller mest.
Når eg starta på helse-og sosialfag på Bardufoss va det allereia en kamp om skoleplassan. Der det før va 30 skoleplassa, va det no kun 16. Vi va mange søkera, men kun de med best snittkarakter kom inn, de andre måtte reise langt for å gå på helse-og sosialfag, eller i verste fall bynne på sitt andrevalg; ei anna linja. De første skoledagan vi hadde va demotiveranes. Læreran snakka om lærlingeplassa, og la fram ei liste over kor mange helsefagarbeiderlærlinga de forskjellige kommunan tok inn. De fleste tok inn 1 kvært år, mens de store kommunan Tromsø, Lenvik og Harstad tok inn 3. Sia eg valgte å gå på en offentlig skole 1t hjemmefra fremfør å gå på en privat kristen skole på Finnsnes, veste eg at eg hadde fleire jente å konkurrere med om de 3 plassan i min heimkommune. Året gikk, og sakte men sekkert begynte elevan å dette av. Vi va 7stk som fullførte første året, og etter alle de 7 hadde tadd sine valg, va vi kun 3 som begynte på helsearbeiderfaglinja på Bardufoss.
Da fann fylkeskommun ut at sia den linja va så “upopulær” så skulle dem legge den ned året etter vi va ferdig. Det betyr i praksis at alle eleva som går på helse/sos og ville bli hjelpepleiera kun kunne velge mellom et kristen privatskolealternativ på Finnsnes eller fløtte tel Salangen, Nordkjosbotn eller Tromsø og Harstad, der det allereia e limited med plassa.
Eg trudde eg va dritsmart, så eg tok Generell studiekompetanse som vg3, og tenkte at eg aldri meir blei å se nåkka tel en evnt lærlingeplass. Hadde egentlig gidd opp heile forsøket på å bli helsefagarbeider. Våren kom, og eg tenkte at eg sku prøve å søke. Heldig som eg va, så fikk eg lærlingeplass på Finnsnes, mot alle odds.
Etter 2 år som lærling, nåkka som har krævd sinnsykt masse av meg, står eg no igjen med veldig dårlige valg. Eg kan fløtte herifra tel en liten kommune som treng fagfolk og få ei høg stilling. Eg kan begynne i det private helsesystemet. Eller eg kan være prostituert i Lenvik Kommune, ta ekstravakte kor eg vil, aldri vite nåkka fra mnd til mnd og sei ja tel ei annakværhelg-stilling. Uaktuelt. Så jævlig uaktuelt.
All den praten når vi gikk på ungdomskolen om “Som helsefagarbeider blir du ALDRI fri førr jobb, det trengs meir enn nån gång før”, all den “går-på-samvittigheita”-arrgumentasjon, alle lovnadan fra kommunen og fylkeskommunen om alle godan man får i ettertid e bære nåkka crap. Heldigvis valgte eg ikkje å bli helsefagarbeider på de primissan, men det hadde vært fint å hadd nåkka fast å gå tel når man e ferdig.
Som politiker skjæmmes eg. Over ordningen vi har å tilby ungdommen idag, over manglanes lærlingeplassa (og verre ser det ut tel at det blir) og over at man tar fagarbeidera som en selvfølge. Korsn kan man førrvente at man skal holde på ungdommen i Lenvik, korsn kan man i det heile tatt tru at folk kjæm fløttanes telbake tel Lenvik om man ikkje har en fast jobb å tilby dem? Og det verste e at vi har nok av stillinge ute å går, vi bære velge å la vær å ansette folk i dem. Vakante stillinge e kommunen sitt beste våpen førr å kunne kutte ned på bemanninga om nødvendig. Deltidsstilinge i helsesektoren e et stort problem, og går aller mest utover kvinner. E det rart det e høyt sykefravær i helsesektoren når fagarbeideran jobbe 3deltturnus heilt feil, mye dobbelt og ikkje tør å gå i dusjen engang uten å ha telefon med seg? Nei.
E det rart ungdommen velg bort et av Norges viktigste og mest trengte yrka? Nei. Og korsn i alledaga skal vi kunne rekruttere folk i helsesektoren når vi ikkje har ei stilling over 22% å tilby? Det blir fleire og fleire syke og eldre i samfunnet vårres som treng omsorg. Åsså har vi samvittigheit tel å la vær å utdanne fagpersonell førdi det ikkje e med på å vise akutt sparing i budskjettet. Verdien av lærlinga, den brae jobben dem gjør, de krisen dem forhindre, og verdien av demmes tilknytning til arbeidsplassen kan det aldri settes en pris på. Bære så synd at dem tvinges inn i et arbeidsliv i usikkerheit, utnytting og jævlig lav status.
