Skrevet av Robert Kippe for SV
8.mars er den internasjonale kvinnedagen. Dagen ble første gang markert som en nasjonal kvinnedag i New York i 1908. Den gang kjempet kvinnene for stemmerett. I 1910 ble dagen vedtatt som en internasjonal kvinnedag av deres medsøstre i Europa etter et forslag fra den tyske sosialdemokraten Clara Zetkin på den andre internasjonale, sosialdemokratiske kvinnekongressen i København i 1910.
Allerede året etter ble oppfordringen fulgt  med markeringer i flere land, men selve datoen ble ikke bestemt før i 1917, da russiske kvinner demonstrerte denne dagen. Deres demonstrasjon bøe opptakten til den russiske revolusjon. Derfor bestemte Lenin i 1922 at 8.mars skulle være en kommunistisk festdag, og dagen kom til å være knyttet til den kommunistiske bevegelsen fram til den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet.

I Norge var feiringen av 8.mars stor blant annet i 1915, under den 1.verdenskrigen, da Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet arrangerte folkemøte for fred, der blant annet Aleksandra Kollontaj fra Russland holdt tale. Etter dette var det markeringer både i regi av kvinner knyttet til Arbeiderpartiet og av kvinner knyttet til Norges Kommunistiske Parti, stiftet i 1923.

Under andre verdenskrig fant kvinner hverandre i motstandsbevegelsen og i konsentrasjonsleire og markerte dagen i all hemmelighet. Etter krigen var det så det nystartede Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund, senere Norsk Kvinneforbund, som holdt dagen i hved gjennom mindre markeringer. Deres første offisielle markering etter krigen var i 1948. Den gang raste den kalde krigen og kvinnene som markerte dagen møtte mye motstand.

Den nye kvinnebevegelsen tok opp igjen tradisjonen med å markere 8.mars i 1972. Da tok en gruppe kvinnefrontere ved Universitetet i Oslo initiativ til en felles markering med de andre kvinneorganisasjonene. Siden ble dagen en viktig markeringsdag – landet over gikk små og store demonstrasjonstog, noen med en håndfull deltakere, andre med flere tusen. 8.mars 1978 gikk 20.000 kvinner og menn i tog i Norge.