I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett og demokratiet ble innført i Norge. Likestillingsseierne har blitt mange: lik rett til arbeid og utdanning, rett til selvbestemt abort, full barnehagedekning, krisesentertilbud over hele landet, ett års foreldrepermisjon, forbud mot seksuell trakassering, felles ekteskapslov, kvinnekonvensjonen, Likestillings- og diskrimineringsombud. Lista er lang, heldigvis!

I år på 8.mars, den internasjonale kvinnedagen er vi spesielt stolte av våre formødres kamper og seiere! Vi bøyer oss i støvet for feminister som Rosa Luxemburg, Hanna Kvanmo, og til og med våre egne bestemødre og oldemødre. De som har kjempet kampene for oss, både i store sammenhenger og i hverdagen her hjemme.

Mange tenker nok at “det var litt av noen kamper de sto ovenfor den gangen”, og det skal være helt sikkert. Men kjære søstre, det har vi og! Det finnes mange i dag som mener at Norge er et likestilt land, og det er hverdagslig å høre at “likestillingen har gått for langt”. I SV vet vi at de tar feil.

Mye av den formelle likestillingen er på plass, kvinner har i dag rett til utdannelse, vi kan stemme når det er valg, vi har lov til å bestemme over egen kropp i forhold til prevensjon og abort, men like viktig som hvilke lover som er gjeldende, er hvordan likestillingen er i praksis.

Selv om Norge sees på som et land som har lykkes i likestillingskampen, er arbeidslivet i Norge i dag et av Europas minst likestilte. Vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked der ungdoms yrkesvalg reproduserer kjønnsrollemønsteret; Gutter velger i all hovedsak byggfag, elektrofag og mekaniske fag, mens jenter oftest velger helsefag. Vi har et lønnsgap som viser at kvinners arbeid ikke verdsettes på lik linje som menns arbeid.

Kvinner har 85% av menns timelønn. Om man tar kvinners deltidsarbeid, menns overtidsbetaling og kapitalinntekter inn i regnestykket tjener menn 50% mer enn kvinner. Landets kvinner utgjør 70% av de menneskene som tar de tunge løftene i offentlig sektor, og som takk går mange kvinner ufrivillig i deltidsarbeid, få av oss klarer å stå i jobb til pensjonsalderen og knapt noen av oss får lønn som fortjent.

Idag kan vi sette fokus på denne urettferdigheten, men kanskje enda viktigere: Vi feirer dagen idag for å vise de som er med på å opprettholde denne skjevfordelingen at 100 år etter kvinnebevegelsens oppstart er vi fortsatt kamplystne og vi vet at så lenge vi står sammen i kampen skal vi også få denne seieren! 

Søstre, til lykke med kampen og med dagen!